I løpet av de siste årene har holdningene til innvandring i Europa gjennomgått betydelige endringer. Dette gjelder særlig innvandring fra land utenfor EU, som har vært et sentralt tema i den offentlige debatten, både på politisk nivå og blant befolkningen generelt. Mens det har vært perioder med økt negativ holdning til innvandring, har den samme trenden også vist tegn til å avta, spesielt når man ser på innvandring fra andre EU-land. Ifølge Eurobarometer-undersøkelser har andelen europeere som har svært negative følelser for innvandring fra land utenfor EU gått ned, fra en fjerdedel til en femtedel på to år. Samtidig har andelen som ser på innvandring fra EU-medlemsland positivt økt.

I de første årene etter 2015, spesielt i kjølvannet av den store migrantkrisen, var holdningene sterkt preget av mediedekningen av krisen og de påfølgende politiske debattene. Den store strømmen av mennesker til Europa ble ofte sett på som en trussel mot nasjonal sikkerhet og velferdsstater. Likevel har det, til tross for de intense politiske diskusjonene og populistiske angrep på innvandring, vært tegn på en stabilisering i europeiske holdninger. Mens den negative oppfatningen fortsatt er til stede, viser statistikk at denne trenden har bremset opp, og i flere tilfeller har de positive holdningene økt. Dette tyder på at innvandringsspørsmål ikke nødvendigvis fører til en stadig økende sosial intoleranse, men snarere speiler den reelle, akutte krisen som ble bredt rapportert i mediene.

En viktig faktor i denne dynamikken er den autoritære-populistiske retorikken som har blitt brukt av flere europeiske ledere. Deres fremstilling av innvandring som en trussel har i mange tilfeller påvirket hvordan velgerne ser på både EU og innvandringsspørsmål. I mange europeiske land, som Storbritannia og Ungarn, har populistiske ledere utnyttet frykten for innvandring til å fremme nasjonalistiske agendaer, som i tilfelle Brexit, hvor innvandring ble et sentralt tema i kampanjene. Samtidig har denne typen politikk også ført til en økt polarisering av partiene på høyresiden, hvor partier som tidligere var mer moderate, har beveget seg mer til høyre i spørsmål om immigrasjon og EU.

Det som er viktig å merke seg, er at effektene av populisme ikke nødvendigvis kun er negative for demokratiet. Noen argumenterer for at den økte populariteten til populistiske partier har tvunget de etablerte, sentrum-høyre partiene til å adressere spørsmål som tidligere ble sett på som tabu, som EU-kritikk og innvandring. Dette har ført til en mer åpen debatt om Europas fremtid og utfordringer, men det har også medført at enkelte krefter har fremmet mer ekstreme synspunkter på immigrasjon og nasjonalisme, noe som i noen tilfeller har ført til økt sosial splittelse.

Det er også interessant å merke seg hvordan populistiske bevegelser kan forsterke eksisterende politiske skillelinjer i samfunnet. Dette kan skape en "smittespredning" av høyreorienterte ideer til mer moderate partier, uten at de nødvendigvis omfavner ekstremisme eller xenofobi. I noen tilfeller kan dette også sees som en positiv utvikling for demokratiet, da det fører til en større politisk bevissthet og engasjement for saker som tidligere var oversett. På den annen side kan denne polariseringen bidra til at det oppstår et klima av rasemessig misnøye og sosial intoleranse, noe som ytterligere kan svekke demokratisk dialog og fellesskapsfølelse.

Det er et viktig aspekt som ikke kan overses: innvandring er et kompleks og kontroversielt tema, og holdninger til det er i stor grad påvirket av både økonomiske faktorer og den politiske retorikken som dominerer offentligheten. Økonomiske nedgangstider og usikkerhet i arbeidsmarkedet kan forsterke frykten for innvandrere som en økonomisk belastning, spesielt når politiske ledere fokuserer på innvandring som en årsak til økonomisk stagnasjon. På samme måte har militære konflikter og den politiske situasjonen i nærliggende regioner, som i Syria og Nord-Afrika, økt strømmen av migranter til Europa og intensifisert debatten om hvordan man best håndterer disse utfordringene.

Det er også viktig å forstå at det er en betydelig forskjell mellom den faktiske påvirkningen innvandring har på de europeiske landene og den politiske fremstillingen av denne påvirkningen. Mens innvandring kan medføre både utfordringer og muligheter, har det vært tilfeller hvor politiske retorikk og media har forsterket negative holdninger til innvandrere, selv om mange europeiske land har klart å integrere innvandrere på en vellykket måte. Den største utfordringen ligger kanskje ikke i selve innvandringen, men i hvordan samfunnet som helhet velger å reagere på den, og hvordan politikere og medier former den offentlige diskursen.

Hva forklarer veksten av populistiske og høyreorienterte partier i Europa?

I løpet av de siste tiårene har vi vært vitne til en dramatisk vekst av populistiske og høyreorienterte partier i Europa. Denne utviklingen har blitt analysert på ulike nivåer, fra partisystemer til individuelle stemmegivningsmønstre, og flere faktorer har blitt identifisert som nøkkeltil å forstå fenomenet. En av de mest gjennomgripende forklaringene på veksten av disse partiene er den kultur- og økonomiske tilbaketrekningen som mange europeere opplever, spesielt i møte med globalisering, økonomiske kriser og økende innvandring.

Globaliseringen har skapt et skille mellom dem som har klart å tilpasse seg de nye økonomiske og kulturelle forholdene og dem som har blitt etterlatt. For mange arbeidere og de som ikke har klart å tilpasse seg endringene i arbeidsmarkedet, føles økonomisk usikkerhet som en stadig større trussel. Dette har ført til en økt misnøye med etablerte politiske partier og et ønske om å finne alternativer som tilbyr en sterkere nasjonal identitet og en sterkere velferdsstat. Populistiske partier har utnyttet dette ved å presentere seg selv som representanter for "folket" mot de etablerte politikerne og eliten.

Den økonomiske krisen, særlig finanskrisen i 2008 og dens langvarige konsekvenser, har også bidratt til denne utviklingen. Mange europeiske land har hatt vanskeligheter med å håndtere den økonomiske nedgangen, og dette har skapt grobunn for misnøye, noe som høyrepopulistiske partier har klart å kapitalisere på. Disse partiene har ofte stilt seg kritisk til EU, globaliseringen, og innvandringspolitikken, og har hevdet at disse faktorene er hovedårsaken til den økonomiske og kulturelle nedgangen.

Et annet viktig aspekt er identitetspolitikk. Økende innvandring, spesielt fra muslimske land, har ført til frykt for tap av nasjonal identitet og kulturell homogenitet. Høyrepopulistiske partier har utnyttet disse bekymringene ved å framstille innvandrere som en trussel mot de tradisjonelle verdiene i samfunnet. Denne frykten har blitt styrket av mediedekning og politiske retorikker som har skapt et bilde av en nasjon i fare.

Samtidig har teknologiske endringer og fremveksten av alternative medier, spesielt på internett, gitt populistiske partier nye kanaler for å nå ut til velgerne. Sosiale medier har vist seg å være et effektivt verktøy for å mobilisere velgere og spre deres budskap på en måte som umiddelbart resonnerer med deres målgruppe. I denne sammenhengen har partier som Front National i Frankrike, Sverigedemokratene i Sverige og Den danske folkepartiet klart å bruke internett til å øke sin synlighet og appellere til velgerne på en mer direkte og ufiltrert måte enn tradisjonelle medier tillater.

Populismen i dag har mange ansikter og finnes på både venstresiden og høyresiden. Mens noen venstrepopulistiske partier fokuserer på økonomisk ulikhet og krav om mer statlig inngripen, er høyrepopulistiske partier mer opptatt av nasjonal suverenitet, motstand mot globalisering og innvandring. Likevel har begge deler en felles ideologi om å utfordre den etablerte politiske eliten og fremme "folket" som den ultimate autoriteten i politiske beslutninger.

I tillegg til de økonomiske og kulturelle faktorene er det viktig å merke seg at populistiske partier i mange tilfeller også har blitt en respons på politiske institusjoners manglende evne til å håndtere folkets krav på en tilfredsstillende måte. Når folk føler at de ikke blir hørt, enten det gjelder arbeidsledighet, innvandring eller spørsmål om nasjonal sikkerhet, kan populistiske partier tilby en løsning ved å forenkle komplekse problemer og skape en ny politisk diskurs som appellerer til folks følelser og bekymringer.

En annen viktig faktor er partienes organisering og strategier. Populistiske partier, og spesielt de som er høyreorienterte, har vist en stor evne til å tilpasse sine strategier for å appellere til folk som føler seg utelatt eller fremmedgjort fra de etablerte partiene. Dette kan inkludere bruk av enkle, klare budskap, en sterk lederfigur som symboliserer motstand mot etablerte politiske systemer, og en klar nasjonalistisk retorikk som framstiller partiet som den eneste sanne representanten for folkets interesser. I tillegg har populistiske partier ofte klart å spille på følelser av sinne og frustrasjon, og bruke disse for å mobilisere sine tilhengere.

Det er også viktig å anerkjenne at populismen ikke nødvendigvis er et kortsiktig fenomen. Selv om mange høyrepopulistiske partier har fått en økning i velgerstøtte i kjølvannet av økonomiske og kulturelle kriser, kan deres innflytelse over tid føre til langvarige endringer i politiske landskap, både på nasjonalt og europeisk nivå. Dette kan bidra til å omforme tradisjonelle partisystemer og føre til en mer fragmentert og polarisert politisk virkelighet.

Endelig er det avgjørende å forstå at selv om populisme ofte blir framstilt som en ensartet bevegelse, er det stor variasjon i hvordan populistiske partier opererer og hvilke problemer de fokuserer på. Mens noen kan være mer økonomisk orienterte, vil andre være mer opptatt av kulturelle spørsmål. Men alle deler en felles tro på at politiske systemer i dag er ut av stand til å møte de virkelige behovene til folk flest, og de utfordrer den etablerte politiske orden.

Hvordan påvirker utdanning, globalisering og migrasjon holdninger og samfunnsdynamikk i moderne tid?

Utdanning har lenge vært anerkjent som en nøkkelfaktor i utviklingen av individers holdninger og verdier. Ifølge forskning fra Coenders og Scheepers (2003) bidrar utdanningsnivå til både reduksjon i nasjonalisme og etnisk ekskludering. Studier viser at høyere utdanning ofte korrelerer med mindre fordommer mot etniske og religiøse minoriteter, og dermed fremmer en mer inkluderende samfunnsstruktur. UNESCO definerer tertiærutdanning som det post-sekundære nivået som omfatter studier ved høgskoler og universiteter, og internasjonale trender dokumentert av Oxford University bekrefter en økning i global utdanningsdeltakelse som bidrar til større sosial mobilitet og forståelse på tvers av kulturer.

Globalisering og urbanisering har videre forandret det sosiale landskapet radikalt. James H. Spencer (2014) beskriver hvordan urbane økosystemer fungerer som smeltedigler for ulike kulturer, men også som arenaer hvor sosiale spenninger kan oppstå, spesielt i møte med raske demografiske endringer. Den økte migrasjonen og den voksende andelen innvandrere i mange vestlige land, fra 6 % til 12 % i løpet av 2000 til 2015 ifølge OECD og FN, har både beriket kulturen og utfordret etablerte samfunnsstrukturer. Disse demografiske endringene har en tendens til å vekke ulike reaksjoner; noen grupper responderer med økt autoritarisme, som Karen Stenner (2005) beskriver som en reaksjon på opplevd risiko og usikkerhet.

Samtidig ser vi politiske implikasjoner av denne utviklingen. Ekstrem høyre-politikk og nasjonalistiske bevegelser får ny næring gjennom frykt for «den andre» og usikkerhet knyttet til kulturell og økonomisk endring, noe som Roger Eatwell (2003) og Pippa Norris (2005) har analysert i detalj. Dette skaper en kontrast mellom en utdannet, ofte mer liberal og inkluderende generasjon, og en mer autoritær eller ekskluderende gruppe som opplever trusler mot sin kulturelle identitet. Det politiske engasjementet blant unge endrer seg også; mens noen studier (Zukin et al., 2006; Garcia-Albacete, 2014) påpeker økt deltakelse i nye former for politisk engasjement, utfordres tradisjonelle former for politisk aktivitet.

Demografisk geografisk fordeling av politisk støtte illustrerer også hvordan regional ulikhet og sosiale strukturer påvirker politiske resultater. Data fra Frankrike og Tyskland viser en fragmentering hvor storbyer og urbane områder ofte stemmer annerledes enn mer rurale og perifere områder, noe som ytterligere kompliserer bildet av samfunnets polarisering.

Det er også essensielt å forstå de sosiale mekanismene bak gruppeadferd og segregering. Schellings modeller fra 1969 og 1971 viser hvordan små individuelle preferanser kan føre til store sosiale delinger. Gladwells teori om «The Tipping Point» (2000) illustrerer hvordan små endringer kan skape betydelige sosiale skifter. For å forstå integrasjon og sosial kohesjon må man også ta hensyn til kvantitative terskler, slik som Kanter (1977) og Dahlerup (1988) har gjort i studier av minoriteters representasjon i politiske organer. Det kreves en kritisk masse for at minoriteter skal kunne påvirke politiske prosesser reelt.

I tillegg til de politiske og sosiale utfordringene er det nødvendig å anerkjenne hvordan ny teknologi og den digitale delingen påvirker samfunnet. Pippa Norris’ verk «Digital Divide» (2000) påpeker at tilgang til informasjon og digitale ferdigheter ikke bare er et spørsmål om teknologisk infrastruktur, men også om sosiale og økonomiske ressurser, noe som kan forsterke ulikhet og skape nye former for ekskludering.

Det er viktig å merke seg at holdninger og verdier ikke bare formes av strukturelle faktorer som utdanning og migrasjon, men også av historiske erfaringer og generasjonelle forskjeller. Davies (2004) viser hvordan oppvekstperioder, slik som 1960-tallet, har langvarige virkninger på politiske og sosiale holdninger. Dette illustrerer hvor komplekst og sammensatt mønsteret av kulturelle reaksjoner er.

For å kunne navigere i denne komplekse virkeligheten må man forstå samspillet mellom utdanning, globalisering, migrasjon, teknologi og politikk som dynamiske krefter som former både individer og samfunn. Dette inkluderer innsikt i hvordan sosial marginalisering, økonomisk usikkerhet og kulturelle endringer påvirker holdninger og politisk adferd, og hvordan ulike grupper reagerer forskjellig på disse endringene. Det er også avgjørende å erkjenne hvordan minoriteters stemmer og representasjon kan styrkes gjennom bevisst politikk og sosial organisering, for å fremme et inkluderende demokrati.

Hva er populisme, og hvordan former den moderne politikk?

Populisme har blitt et sentralt fenomen i moderne politikk, og forståelsen av hva det egentlig innebærer er avgjørende for å tolke dagens politiske landskap. Selv om begrepet ofte brukes i ulike sammenhenger, kan vi definere populisme på en enkel, men kraftfull måte: som en retorisk stil som hevder at legitim demokratisk autoritet utelukkende kommer fra folket, og at de etablerte makthaverne er korrupte, egoistiske, og har sviktet folkets tillit. Populismens appell hviler på to grunnleggende påstander: 1) Den eneste legitime autoriteten er folket, og 2) de som innehar makt er gjennomsyret av korrupsjon.

Populisme er derfor et forsøk på å fremme et direkte, uhemmet folkestyre, hvor de folkevalgte representantene i den etablerte demokratien ofte blir fremstilt som fiender av folket. I denne fortellingen er de "ekte" representantene for folket de som taler på vegne av den "tause majoriteten", som mener at de har blitt sviktet av politiske eliter og profesjonelle eksperter. Det er en polariserende, svart-hvitt visjon av politikken, hvor folket er rettferdige, harde arbeidere og makthaverne er korrupte og egoistiske. Populistene presenterer derfor seg selv som de autentiske stemmene til folket, ofte i kontrast til eliten, som fremstilles som både moralsk og intellektuelt underlegen.

Denne beskrivelsen av populisme er tydelig i den politiske kommunikasjonen til populistiske ledere. Det er et angrep på det etablerte politiske systemet og på ekspertisen som er iboende i liberale demokratiske institusjoner. Populistene hever seg over normene og strukturene som har blitt etablert for å beskytte minoriteter og forhindre flertallets tyranni. I denne retorikken blir begreper som "fake news", "so-called experts", og "crooked politicians" ofte brukt for å delegitimere institusjoner som presse, vitenskap og rettsvesen.

Den politiske konkurransen i dagens verden kan forstås som multidimensjonal, med tre grunnleggende splittelser som definerer de ideologiske linjene i valgkampene. For det første er det et populistisk–pluralistisk skille i synet på kilden til legitim styring. Populister tror på folkets direkte autoritet, mens pluralistene vektlegger representasjon og maktfordeling. For det andre finnes det et venstre–høyre skille over økonomiske verdier, hvor økonomisk politikk er en stor arena for ideologisk konflikt. Endelig er det et autoritært–libertariansk skille i synet på kulturelle verdier, hvor spørsmål om individuell frihet kontra samfunnets normer og lover står i fokus.

Det er viktig å merke seg at populisme som fenomen ikke nødvendigvis innebærer en bestemt ideologi eller politisk posisjon. Populistiske bevegelser og partier kan finne sted på tvers av det tradisjonelle politiske spekteret, både på høyre- og venstresiden. Hva som forener disse bevegelsene, er deres felles mål om å utfordre og undergrave etablerte institusjoner og maktstrukturer, og å presentere seg som talspersoner for folket.

Blant de farene som ligger i populisme, er den potensielle eroderingen av tilliten til demokratiske mekanismer som beskytter demokratiets institusjoner. Dette omfatter blant annet rettsstaten, fri presse, og de beskyttelsene som er nødvendige for å sikre minoriteters rettigheter. Populistiske ledere, som hevder å tale på vegne av folket, kan i ytterste konsekvens undergrave disse mekanismene for å skape en sterk, ofte autoritær lederfigur som hevder å representere folkets vilje direkte. Dette kan føre til en svekkelse av de demokratiske sjekkene og motvektende institusjonene, og åpne veien for at makt konsentreres hos en enkelt person eller gruppe.

Dette kan også føre til økt sosial intoleranse, særlig overfor marginaliserte grupper som innvandrere eller etniske minoriteter. Populistiske bevegelser tenderer til å forsterke skillet mellom "oss" og "dem", og denne polariseringen kan ha alvorlige konsekvenser for samfunnet, både sosialt og politisk.

En annen viktig faktor som bør vurderes er effekten av sosial medier på populistiske bevegelser. Plattformene gir en arena for direkte kommunikasjon mellom ledere og velgere, noe som kan forsterke populistisk retorikk. Den umiddelbare og ufiltrerte naturen av disse plattformene gjør det enklere for populistiske ledere å forme offentlig oppfatning og mobilisere velgere, uten de tradisjonelle mediene som formidlere. I mange tilfeller har dette også ført til en mer intens polarisering i samfunnet, hvor alternative virkeligheter og narrativer kan oppstå og spres raskt.

Det er også viktig å erkjenne hvordan populistiske bevegelser ofte appellerer til bestemte demografiske grupper, særlig de som føler seg marginalisert eller utelatt fra det økonomiske og sosiale systemet. Mange populistiske partier retter sin appell til arbeiderklassen eller til grupper som føler at de er blitt sviktet av den økonomiske globaliseringen og den teknologiske utviklingen. Dette kan inkludere personer som er berørt av jobbtap, sosial uro eller kulturelle endringer som de føler at de ikke har kontroll over.

Når vi ser på populismen som et globalt fenomen, ser vi også at det er store regionale forskjeller. I noen land er populismen i stor grad knyttet til økonomisk ulikhet og økonomisk misnøye, mens i andre er den mer et spørsmål om kulturelle verdier og identitet. Dette viser at populisme kan anta ulike former, men alltid bærer med seg et fundamentalt spørsmål om hvordan makt skal fordeles i et demokratisk samfunn.

Hvordan kan vi forstå nevroutvikling og dens variasjoner?