Hvordan språket ble et våpen i amerikansk politikk

Politikk og kommunikasjon har alltid vært tett knyttet sammen, men i de siste tiårene har dette forholdet utviklet seg på måter som har drastisk endret landskapet for offentlig diskurs i USA. Fra partiske talkshow på TV til manipulasjon av politiske begreper, er det blitt stadig vanskeligere å skille mellom fakta og fiksjon, spesielt i en tid der språket selv er blitt et verktøy for maktspill.

Cable TV-formatene som ble populære på 1990-tallet og 2000-tallet, representerte et vendepunkt. Mens TV-en tidligere var et medium for seriøse samtaler om politikk, der verdsatte journalister og eksperter møttes for å diskutere saker med respekt for alle synspunkter, ble den nye generasjonen talkshow-verter preget av et mer aggressivt og partisk tonefall. For eksempel, når MSNBCs Rachel Maddow kritiserte den republikanske guvernøren Scott Walker under hans kamp mot fagforeninger i Wisconsin, ble hun beskyldt for å spre usannheter. Hun påsto blant annet at "den midtre klassen i Wisconsin krymper raskere enn noe annet sted i landet", et utsagn som viste seg å være feilaktig. I den andre enden av spekteret, var Fox News kjent for å presentere påstander uten substans. Et eksempel på dette er da Tucker Carlson inviterte en svensk "dokumentarfilmskaper" som hevdet at Sverige opplevde en voldsom kriminalitetsbølge drevet av muslimske innvandrere, noe som senere ble avslørt som rent fabrikkert.

I en tid da politiske diskusjoner skulle være preget av fakta og kritisk tenkning, ble ord og påstander ofte brukt som våpen. Et av de mest påfallende eksemplene på dette er begrepet "patriot" som ble redefinert gjennom USA Patriot Act fra 2001. Hva som tidligere hadde vært et begrep for en person som helhjertet støttet sitt land, ble i den politiske debatten brukt som et våpen for å rettferdiggjøre statens nye overvåkningsmakter.

Ordet "dødsskatt", brukt for å beskrive arveavgiften, er et annet eksempel på språklig manipulasjon. I stedet for å diskutere skatten på en nyansert måte, valgte republikanske politikere å bruke et ladet begrep for å skape frykt blant velgerne. Gjennom historier om hvordan familiebedrifter og gårder ville gå tapt, ble folk overbevist om at det var i deres interesse å fjerne denne skatten, til tross for at de færreste ble berørt av den. I virkeligheten var det de rikeste som i stor grad ville vinne på skatteendringene, men denne nyheten ble systematisk undertrykt i media.

En annen form for språklig manipulasjon har vært gjennom skapelsen av fiktive narrativer, som da president Trump beskrev en gruppe migranter som nærmet seg den amerikanske grensen som en "karavane" bestående av kriminelle og terrorister. Uten å ha noe som helst grunnlag for sine påstander, brukte Trump språket som et verktøy for å piske opp frykt og misnøye blant sine tilhengere. Dette er et klart eksempel på hvordan språket kan forvrenge virkeligheten og skape usikkerhet der det ikke nødvendigvis finnes noen reell trussel.

Språklige manipulasjoner er ikke bare et problem på TV og i kampanje-retorikk; de har også fått dype konsekvenser for selve demokratiets funksjon. Når politikere og medier er mer opptatt av å skape konflikt og dramatikk enn å fremme konstruktiv diskusjon, går man glipp av den seriøse samtalen som er nødvendig for å forstå komplekse problemer. I en tid der kommunikasjonsteknologi er blitt allestedsnærværende, kan en enkel påstand eller en manipulerende kommentar raskt spre seg, og utgjøre en trussel mot sannheten.

Som historikeren John Miller bemerket, blir fristelsen til å overdrive, forvrenge eller til og med lyve mye større i et klima der politiske seire er avhengige av å "vinne ordkrigen". Når kampanjer og politiske beslutningsprosesser blir uadskillelige, blir politikernes viktigste oppgave å kommunisere effektivt – men ofte mer som selgere enn som ekte representanter for folkets interesser. Dette skaper en stadig større avstand mellom politikernes beslutninger og de reelle behovene i befolkningen.

Språklig manipulasjon er blitt en vanlig praksis i dagens politiske landskap, og i en tid hvor fakta og sannhet lett kan bli borte i bølgene av politisk retorikk, blir det viktigere enn noensinne å lære å skille mellom manipulert språk og de virkelige spørsmålene som samfunnet står overfor. Å forstå hvordan ord kan formes for å tjene politiske interesser, kan være et første skritt mot å gjenopprette en mer informert og ærlig offentlig debatt.

Hvordan Underholdning Har Erstattet Nyheter: Den Nye Mediarevolusjonen

I løpet av 1980- og 1990-tallet, da kabel-TV begynte å nå ut til flere amerikanske hjem, begynte mediemonopolet å smuldre. Publikum for nyheter minket, ettersom amerikanere fikk flere valgmuligheter enn bare nyheter på kvelden. Mange begynte å bytte til kabelens underholdningsprogrammer. Etter hvert som de økonomiske tapene økte, var det noen av de første som måtte gå – de utenlandske nyhetskontorene. De var dyre å vedlikeholde, og publikum viste liten interesse for hva som skjedde i andre deler av verden. Snart begynte en ny form for nyhetsrapportering å vokse frem, en som skulle konkurrere med underholdning. Denne nye nyhetsformen var rettet mot de marginale nyhetskonsumentene – de med en svak interesse for nyheter, som lett kunne overbevises til å følge med hvis innholdet ble mer underholdende. Kjendisrykter, dramatiske historier om lykke og ulykke, sensasjonelle kriminalsaker og skandaler blant de mektige ble raskt en større del av nyhetsmiksen. Slike historier ble etter hvert omtalt som "myke nyheter", for å skille dem fra de mer tradisjonelle "harde nyhetene" – saker om hendelser som involverte offentlige personer, store politiske spørsmål eller dramatiske forstyrrelser i dagliglivet.

Denne endringen ble betraktet som en forvitring av nyhetenes integritet. Den tidligere FCC-formannen Newton Minow kalte det en nærmest tabloidaktig utvikling. Selv om markedsføring alltid har vært en del av nyhetene, ble den lenge holdt tilbake av ideen om at journalister hadde et offentlig ansvar. Men i økende grad ble nyheter behandlet som en vare – noe som skulle utvikles, testes og selges. Dette skiftet var dramatisk. En studie som så på to tiår med nyhetsdekning i nesten tre dusin trykte og TV-baserte medier, fant at "myke nyheter" hadde økt i alle disse mediene, ofte med stor margin. En annen studie, som dekket 154 lokale TV-stasjoner i 50 mediemarkeder over en femårsperiode, fant at kriminalitet og ulykker fikk dobbelt så mye mediedekning som offentlige anliggender.

I motsetning til de mer etablerte mediene som New York Times, Wall Street Journal og Washington Post, som fortsatt prøvde å opprettholde en mer seriøs tilnærming til nyhetsrapportering, hadde mange medier begynt å tilpasse nyhetene etter publikums smak. Tjenester som CrowdTangle, brukt av flere lokale redaksjoner, varslet journalister om temaer som var på vei til å trende på sosiale medier, slik at de kunne begynne å produsere innhold om disse temaene. På den måten ble journalistikk stadig mer en respons på hva som allerede var populært, i stedet for å lede offentligheten med viktige, utforskende nyheter.

De nyere digitale publisistene hadde fullt ut omfavnet underholdningsstrategien, og publiserte lite original, seriøs rapportering, mens de lot lesernes smak diktere hva de skulle vise. Et selskap som Upworthy gjorde for eksempel et forsøk på å finne den overskriften som tiltrakk seg mest oppmerksomhet, ofte med en varianter av "Du vil ikke tro hva som nettopp skjedde", og tilpasset resten av innholdet deretter. Dette var en teknikk som ble brukt for å fange oppmerksomheten til leserne og holde dem interessert. Annonsører fikk også tilgang til betalte artikler som ble satt sammen med de journalistiske artiklene, og slik sikret de seg at deres annonsering fikk bredere distribusjon.

Nyhetsmedier markedsfører seg selv ved å utnytte menneskets biologiske instinkter. Danah Boyd, en ledende forsker hos Microsoft, bemerker at vi er programmert til å være oppmerksomme på ting som stimulerer, som groteske, voldelige eller seksuelle innhold, og sladder som kan være ydmykende, pinlig eller støtende. Selv om vi ofte føler at vi burde unngå slike innhold, trekkes vi likevel mot det. Undersøkelser viser at amerikanere ofte sier at de ønsker at nyhetene skulle være mer substansielle og mindre sensasjonelle, men markedsførere svarer på dette med innhold som rett og slett er mer populært. Det er ikke nødvendigvis en politisk agenda som driver denne utviklingen – uten politikk ville nyhetene være mindre markedsførbare. For markedsførerne er spørsmålet økonomisk: Hvilket innhold vil tiltrekke seg det største nyhetspublikummet?

Politikk har derfor fått en fremtredende plass i nyhetene. Da Donald Trump startet sin valgkamp i juni 2015, ble han raskt den største realityshowet i USAs historie. Det var omtrent en 40 prosent dekning på nettverksnyheter om Trump i de første hundre dagene av hans presidentperiode, dobbelt så mye som en nyvalgt president normalt ville få.

Behandlingen av nyheter som underholdning har fått alvorlige konsekvenser. Neil Postman, i sin bok Amusing Ourselves to Death, advarte om farene ved å gjøre nyheter til en form for underholdning. Postman understreket at vi ikke bare mister autentisk informasjon, men vi mister også forståelsen av hva det betyr å være godt informert. Dette er ikke bare et spørsmål om å få feil informasjon, men om hvordan vi forstår og handler på den informasjonen vi har. Når nyheter presenteres som en serie dramatiske hendelser, blir det vanskelig å skille mellom viktige hendelser og trivialiteter.

I denne konteksten blir store, langvarige historier som fenger publikums interesse et ideelt produkt for mediemarkedsførere. De er dramatiske, og resultatene er ukjente, noe som skaper en naturlig spenningskurve. Et av de mest kjente eksemplene på dette var CNNs dekning av Malaysia Airlines Flight 370, som forsvant i mars 2014. Nyhetene fulgte med på saken i flere måneder, og ekspertene spekulerte vilt om hva som kunne ha skjedd med flyet. Denne typen dekning, hvor hypen ofte overskygger substansen, ble et symbol på hvordan mediene nå prioriterte det spektakulære over det viktige.

Endringen i hvordan nyheter blir produsert og presentert er ikke bare et amerikansk fenomen, men et globalt trend. Over tid kan dette føre til at publikum mister evnen til å vurdere hva som er viktig i samfunnet, og mediene blir i stadig større grad en refleksjon av det vi ønsker å høre, snarere enn det vi trenger å vite.

Hvordan informasjonsoverflod former vår forståelse av virkeligheten

I vår tid er kampen om oppmerksomhet mer intens enn noen gang før. Med informasjon som strømmer kontinuerlig fra medier, reklame og sosiale plattformer, blir vi konstant bombardert med påstander og bilder som påvirker vår forståelse av verden. Politisk reklame er et av de mest fremtredende eksemplene på hvordan informasjon kan bli forvrengt for å forme offentlig opinion. En undersøkelse av Politifact i forbindelse med 2016-presidentvalget i USA viste at en betydelig del av de mest sendte politiske reklamene inneholdt usanne påstander eller tok motstandernes uttalelser ut av kontekst. Dette skaper ikke bare feilaktige inntrykk, men forverrer også den offentlige tilliten til demokratiet.

Negative politiske annonser, som har blitt et velkjent fenomen i moderne valgkamper, bidrar til å forurense både bildet av den angripende og den angripne kandidaten. De skaper et klima av misnøye og mistillit, og kan ha langvarige skadelige effekter på demokratiets stabilitet. Som resultat mister folk troen på at politiske prosesser kan føre til noe godt, og den offentlige samtalen blir ofte dominert av følelser av sinne og frustrasjon snarere enn rasjonelle vurderinger.

Walter Lippmann, en anerkjent journalist fra 1920-tallet, beskrev allerede på den tiden hvordan folk opplevde informasjon. Han beskrev avisen som demokratiets bibel, et medium som skulle gi folk den nødvendige kunnskapen for å kunne fatte informerte beslutninger. I dag er situasjonen ikke mye bedre, men grunnen til vår manglende informasjonsprosessering er annerledes. Teknologi har gitt oss enorme mengder informasjon, men har samtidig gjort oss mindre i stand til å bearbeide denne informasjonen grundig.

I en tid hvor vi er konstant koblet på, og hvor informasjon er tilgjengelig på sekunder, har vår evne til å konsentrere oss blitt sterkt redusert. En studie fra Microsoft i 2015 viste at den gjennomsnittlige oppmerksomhetstiden for folk har sunket fra 12 sekunder i år 2000 til bare 8 sekunder i dag. Denne dramatisk korte oppmerksomhetsspennet kan sammenlignes med en gullfisk, som i følge samme studie har et gjennomsnitt på 9 sekunder.

Dette konstante jaget etter informasjon, kombinert med vår tendens til å søke raske belønninger, har hatt en dyp påvirkning på vår kognitive kapasitet. Celltelefoner, TV-fjernkontroller og andre digitale verktøy gir oss umiddelbar tilfredsstillelse, noe som skaper en avhengighet til hurtig tilbakemelding. Når vi ikke får denne raske gratifikasjonen, føler vi oss desorienterte eller urolige. Forskning viser at mer enn halvparten av mobiltelefonbrukerne lider av angst når de glemmer telefonen hjemme, et fenomen som har fått navnet "nomofobi."

Men det er ikke bare teknologiens hastighet som forstyrrer vår forståelse av virkeligheten; det er også kvaliteten på informasjonen vi blir eksponert for. Mediedekning i dag er mer markedsført enn noen gang. Det er en blanding av viktige og uviktige temaer, sanne og falske påstander, og informasjon som både er pålitelig og villedende. Dette skaper en forvirrende blanding som gjør det vanskelig for folk å skille mellom hva som er relevant og hva som er irrelevant. Våre hjerner er mer tilbøyelige til å akseptere enkle forklaringer og informasjon som bekrefter våre eksisterende overbevisninger, noe som skaper en farlig sirkulær tankegang.

I møte med dette informasjonsoverflod, er det viktig å erkjenne at vi er i ferd med å miste evnen til å tenke kritisk og handle rasjonelt. Uten et grunnleggende engasjement for å bearbeide informasjon på en grundig og reflektert måte, blir demokratiet mer sårbart for manipulering og feilvurdering. Folk har mindre interesse for langsomhet og refleksjon, selv om forskning har vist at tid brukt på å lese aviser eller fordype seg i grundige analyser er en viktig kilde til innsikt. Dessverre er den langsomme, reflekterte tilnærmingen i dag blitt utkonkurrert av hastigheten på digitale medier.

Selv om vi har muligheten til å velge en mer reflektert livsstil, er hastigheten på informasjonen og vår egen tendens til å søke etter øyeblikkelig tilfredsstillelse en kraftig motstander. Dette skaper en dynamikk der vi lar oss drive med av den konstante strømmen, snarere enn å ta et skritt tilbake og analysere det som skjer rundt oss.

I denne informasjonens tidsalder er det viktig å forstå at vi ikke bare er passive mottakere av informasjon, men aktive deltakere i hvordan denne informasjonen blir formidlet og oppfattet. Ved å øve på kritisk tenkning og bevisst utvelgelse av hvilke kilder og typer informasjon vi tillater å påvirke oss, kan vi begynne å motvirke de negative effektene av informasjonsoverflod. På denne måten kan vi håpe på å få et klarere bilde av hva som faktisk skjer i verden, og samtidig beskytte demokratiet mot de farene som følger med det informasjonspresset som nå preger vår virkelighet.

Hvordan feilinformasjon og partiskhet former vår virkelighet

De siste tiårene har samfunnet gjennomgått fundamentale økonomiske og sosiale endringer, der produksjonssektoren, som en gang var kjent for sine godt betalte fagforeningsjobber, har krympet betraktelig. Samtidig har tjenestesektoren vokst raskt, selv om lønningene og fordelene i denne sektoren er langt lavere. Mekanisert landbruk, mindre familier og folk som trekker til byene har ført til at mange av de landlige samfunnene har blitt stadig mer utarmet. Når angsten stiger, søker folk etter noen eller noe å skylde på for hvorfor ting ikke går bra. Identifikasjonen med de som deler deres lidelse forsterkes, sammen med troen på at andre mennesker er årsaken til deres problemer. Hvis denne troen blir avvist av utenforstående, øker følelsen av urettferdighet. Det blir lettere å akseptere tanken om at innvandrere er hovedårsaken til lave lønninger, eller at frihandel er den primære grunnen til tap av fabrikkjobber, selv om ingen av disse troene er faktuelt riktige. Behovet for å finne en syndebukk overskygger ofte ønsket om å finne sannheten.

I sin bok Thinking, Fast and Slow viser nobelprisvinner Daniel Kahneman at mennesker ikke drives av et ønske om nøyaktighet. Det de søker er forklaringer som møter deres psykologiske behov. Vi har, ifølge Kahneman, en «nesten ubegrenset evne til å ignorere vår egen uvitenhet.» Bedre utdannede mennesker liker gjerne å tro at feilinformasjon er et problem blant de mindre utdannede. Dette er delvis sant, ettersom psykologer har funnet at personer med svakt utviklede kognitive ferdigheter har en overdrevet følelse av hva de vet. Likevel, når det gjelder mer kompliserte spørsmål, er det ofte de bedre utdannede som er de mest feilinformerte. Hvordan kan det ha seg at de bedre utdannede er på toppen av listen over de som tar feil? Fenomenet er kjent som "den smarte idiot-effekten". På mer kompliserte temaer finner bedre utdannede individer med sterke meninger det lettere å finne argumenter som støtter deres egen oppfatning.

Endringer i kommunikasjon har spilt en stor rolle i fremveksten av feilinformasjon. De tradisjonelle vokterne av informasjon—journalister, lærere og forskere—har mistet autoritet, mens mindre pålitelige kilder—talkshow-verter, bloggere og ideologer—har fått økt lojalitet. Samtidig har raskere kommunikasjonskanaler erstattet de langsommere. Før internett var det vanskeligere for folk å spre galskap. Da John Birch Society på slutten av 1950-tallet begynte å hevde at fluoridering var en kommunistisk sammensvergelse, tok det tid før påstanden ble allment kjent. Selv John Birch Society opererte i relativt mørke inntil grunnleggeren Robert Welch anklaget president Eisenhower for å være en kommunistisk marionett, noe som fikk media til å ta interesse. Etter hvert som den negative oppmerksomheten økte, trakk Welch seg tilbake og sa at Eisenhower kanskje var «for dum til å være en kommunist».

Med internett trenger ikke galningene med de bisarre ideene media for å spre sine påstander. For eksempel begynte påstanden om Comet Ping Pong-konspirasjonen på internett og ble deretter forsterket av falske nyhetssider og amplifisert av Twitter-boter basert i Øst-Europa. Innen få uker var påstanden allment kjent. Selv om kollektiv uvitenhet på skalaen av de siste årene er sjelden, er den uformelle måten folk danner sine meninger på ikke uvanlig. Vi er for travle, og verden er for kompleks til å navigeres uten mentale snarveier, eller som matematikeren George Zipf kalte det, «prinsippet om minst mulig innsats». Vi tar rutinemessig snarveier, som når vi følger butikkens anbefaling om hvilken kaffetrakter vi skal kjøpe i stedet for å konsultere forbrukerundersøkelser. Når det gjelder politikk, er partilojalitet den typiske snarveien.

I et eksperiment designet for å demonstrere partisk cueing, eksponerte Stanford-psykologen Geoffrey Cohen demokrater for to hypotetiske nyhetssaker, en som inneholdt et forslag om et generøst velferdsprogram og en annen med et forslag om et mindre generøst program. Halvparten av deltakerne leste sakene uten politiske partireferanser, og de fleste valgte det mer liberale alternativet. Den andre halvdelen leste historier som inkluderte en støtteerklæring fra demokratiske partiledere for det mindre generøse programmet. De fleste av disse demokratene valgte det mindre generøse alternativet—det mer konservative forslaget.

Partiskhet er en kraftig psykologisk forsvarsmekanisme. Under presidentvalget i 2016 ble Donald Trump hørt på Access Hollywood-båndene, hvor han sa at han kunne ta på kvinner som han ville: «Når du er en stjerne, lar de deg gjøre det». Trumps motstandere så på hans oppførsel som seksuelt misbruk, mens Trumps tilhengere aksepterte hans forklaring som «locker room talk». Da mer enn et dusin kvinner kom frem og anklaget Trump for seksuell misbruk, sa flertallet av dem som ikke stemte på Trump at de trodde på kvinnene. De fleste av Trumps tilhengere sa imidlertid at kvinnene løy, og de fleste av de andre var usikre på hva de skulle tro. Bare én av ti sa at kvinnenes påstander var troverdige. Forskere bruker begrepet «bekreftelsesbias» for å forklare slike responser, altså vår tendens til å tolke informasjon på en måte som støtter våre eksisterende overbevisninger.

Alle vil gjerne tro at de er unntaket fra bekreftelsesbias, men vårt sinn tillater ikke helt det. Det er sjeldent at sportsfans mener at en tvilsom avgjørelse burde ha gått mot deres eget lag. Hvorfor skulle politikk være annerledes? I slutten av 2009 konkluderte for eksempel Barack Obama med at situasjonen i Afghanistan var i ferd med å forverres og beordret utsendelse av 30 000 flere amerikanske soldater. I en påfølgende undersøkelse ble respondentene spurt om nivået på tropper i Afghanistan under Obama hadde økt, minket eller forblitt det samme. De fleste demokratiske respondenter hevdet at Obama ikke hadde økt antall tropper—en oppfatning som stemte overens med deres ønske om å trekke amerikanske styrker ut av Afghanistan.

Feilinformasjon er et fenomen som kan ramme både demokrater og republikanere, og den finner ofte sin grobunn i et parti av gangen. Etter 9/11, da det ble ryktet at George W. Bush visste om terrorangrepet på forhånd og valgte å la det skje for å fremme sine geopolitiske interesser, var demokrater langt mer tilbøyelige enn republikanere til å tro på det. På samme måte, da ryktene om Hillary Clinton og pedofili-ringene i en pizza-restaurant begynte å sirkulere, var republikanere langt mer tilbøyelige enn demokrater til å tro at det var sant.

Hvordan blir løgn til "sannhet" i moderne medielandskap?

I løpet av kort tid etter at Sarah Palin bidro til å spre myten om såkalte "dødspaneler", publiserte de femti største avisene i USA over syv hundre artikler om påstanden. I over seksti prosent av disse artiklene gjorde journalistene ingen innsats for å tilbakevise påstanden. I tre fjerdedeler av tilfellene der påstanden ble utfordret, ble det gjort uten noen begrunnelse. Og i en tredjedel av artiklene hvor det ble slått fast at påstanden var falsk, fikk tilhengerne av myten slippe til med påstanden om at den var sann.

Dette er ikke journalistikkens seier. Det er dens kapitulasjon.

I stedet for å stå ansvarlig for fakta, etterstreber journalister "balanse" – et prinsipp som i utgangspunktet er rimelig, og som beskytter dem mot anklager om partiskhet. Men dette prinsippet bryter sammen når den ene parten ganske enkelt dikter opp virkeligheten. Resultatet er det James Fallows fra The Atlantic beskriver som “falsk ekvivalens” – en side-ved-side-presentasjon av påstander med vidt forskjellig forankring i virkeligheten, men som gis lik tyngde.

Når en politiker kommer med en åpenbar løgn og pressen videreformidler den, blir pressen medskyldig i bedraget. Løgnen får offentlighetens oppmerksomhet og oppnår dermed legitimitet – ikke fordi den er sann, men fordi den er blitt nevnt i et nyhetsmedium. Selv om virkeligheten ofte er kompleks og ikke alltid entydig, finnes det grenser for hva som er legitim uenighet. For eksempel: Det er mulig å ha ulike meninger om Hillary Clintons håndtering av Benghazi-angrepet i 2012, men det er en helt annen sak å påstå at hun “sov trygt” mens angrepet pågikk – en anklage som er kronologisk umulig, ettersom angrepet skjedde på kveldstid i Libya, altså midt på ettermiddagen i Washington, der Clinton faktisk var på jobb.

I dagens medievirkelighet domineres nyhetsproduksjon av et nådeløst kappløp om å være først. Frykten for å bli forbigått fører til en type umiddelbar publisering som oftere sprer feil enn fakta. Da kongressmedlem Gabrielle Giffords ble skutt i 2011, ble det i de første rapportene antydet at gjerningsmannen var høyrevridd og påvirket av konservative mediepersonligheter. Sarah Palins navn ble trukket inn fordi hennes nettside hadde publisert et kart med riflesikter rettet mot distriktene til flere demokratiske politikere – inkludert Giffords. En CNN-meningsmåling utført bare dager etter skytingen viste at mange demokrater trodde Palin bar ansvar for angrepet. Denne oppfatningen vedvarte, selv etter at det ble kjent at gjerningsmannen hadde et personlig hat mot Giffords, men ingen kobling til høyreekstremisme.

En gang i tiden fungerte eksponering for nyhetsmedier som et vern mot desinformasjon. I dag er det bare delvis sant. Forskning fra Harvard under valget i 2016, som analyserte fire millioner nettbaserte meldinger, viste at de tradisjonelle mediene – ikke bare russiske desinformasjonssider – var blant de største kildene til feilinformasjon. Journalistene, fastlåst i sin tro på objektiv rapportering, formidlet hva nyhetskildene deres sa, uten å ta stilling til sannhetsgehalten.

Dette er ikke et tilfeldig eller midlertidig proble