Hvordan Reagan-administrasjonen formet økonomisk ulikhet og hvit nasjonalisme i USA

Reagan-administrasjonen markerte et regime dominert av næringslivet og de rikeste i samfunnet. Etter innsettelsen fulgte den et politisk program inspirert av Heritage Foundations “Mandate for Leadership”, der en av de første prioriteringene var å kutte skattene kraftig for selskaper og velstående individer. Gjennom velvalgte angrep på velferdssystemet ble det skapt grobunn for skattelette, men konsekvensene var kraftig regresive og bidro til en ytterligere konsentrasjon av rikdom på toppen av det amerikanske samfunnet. Den selvstendige, hvite amerikaneren, som Reagan ofte idealiserte, ble fremstilt som en som forsvarte sin frihet og eiendom mot en overgripende stat. Hans fiendtlighet mot statlig regulering av markedet var sammenvevd med motstand mot påtvunget sosial eksperimentering og raseintegrasjon.

Selv om Reagan ofte talte ned statlig inngripen, var det ikke statens rolle i økonomien som egentlig var hans problem, men statens innsats for sosial rettferdighet og økonomisk demokrati. Hans populistiske retorikk fungerte som en politisk “bait and switch”, der han i praksis muliggjorde utviklingen av en amerikansk plutokrati. Samtidig la hans politikk grunnlaget for fremveksten av en moderne form for hvit nasjonalisme, ved å forsterke økonomiske skiller og skape grobunn for rasebasert sosial uro.

Reagan var dyktig i å bruke folkelige slagord for å maskere sammensmeltingen av økonomisk og politisk makt. Han utvidet ikke i særlig grad de rasistiske retoriske appellene utover det vanlige, men hans politikk, særlig den økonomiske omveltningen, endret det politiske landskapet og gjorde det langt mer sårbart for nasjonalistiske og rasistiske strømninger. I likhet med forgjengeren Nixon, som tok avstand fra å håndheve sivilrettighetslovgivning særlig innen boligsektoren, videreførte Reagan strategien med å akseptere og ikke motarbeide boligsegregasjon. Boligstøtten ble drastisk redusert, noe som sementerte økonomiske og sosiale skiller.

Det er viktig å forstå at utviklingen av økonomisk ulikhet og hvit nasjonalisme i USA ikke er et tilfeldig eller uunngåelig resultat av historiske krefter. Den skyldes klare politiske valg og prioriteringer, særlig de som ble innført under og etter Reagan. Over fire tiår med politiske beslutninger har dette skapt en økonomisk og sosial virkelighet hvor de rikeste konsentrerer stadig mer makt, mens mange familier opplever økende økonomisk usikkerhet. Samtidig har disse forholdene forsterket demografiske spenninger og legitimerte former for ekskluderende nasjonalisme som nå preger det amerikanske samfunnets offentlige liv. Å forstå sammenhengen mellom økonomisk politikk, rase og makt er avgjørende for å kunne analysere og møte de utfordringene som følger med denne historiske utviklingen.

Hvordan har hvit nasjonalisme formet amerikansk politikk fra Nixon til Trump?

Den brede New Deal-koalisjonen bestående av nordlige arbeidere, hvite sørlendinger og etniske minoriteter hadde vært grunnlaget for demokratisk dominans siden depresjonen, men var sårbar. Nixon klarte å institusjonalisere og legitimere Wallace sin kritikk. Ved å hevde at han talte for den hvite «stille majoriteten» i en tid med sosial og politisk uro, klarte han å fravriste betydelige grupper fra Demokratene, samtidig som han forsvarte New Deal, keynesiansk makroøkonomisk politikk og likhet for loven. Hans løfte om ikke å introdusere nye tiltak for å bekjempe reell raseulikhet, og i stor grad ignorere eksisterende, sammen med hans «lov og orden»-retorikk, avdekket en sprengkraft i etterkrigstidens amerikanske politikk som Republikanerne utnyttet. Populismen handlet nå om å forsvare hardtarbeidende hvite, mannlige eiendomseiere hvis skatter ble brukt til å støtte både de late rike og de parasittiske fattige. Nixon rasebestemte denne posisjonen og brukte den til valgfordel.

Reagan forsterket konservative angrep på New Deal-koalisjonen og gikk lenger enn både Eisenhower og Nixon ved å angripe velferdsstaten, som var etablert med Roosevelts New Deal og videreført gjennom Johnsons Great Society. Hans gjentakelse av Martin Luther Kings ønske om at «innholdet i karakteren» skulle erstatte «hudfarge» signaliserte at borgerrettsbevegelsens arbeid var fullført. Staten skulle ikke lenger engasjere seg i å rette opp raseulikheter som ikke var kodifisert i lovverket. Hardtarbeidende, skattebetalende amerikanere skulle ikke lenger støtte programmer som ikke gav dem direkte fordeler. Markedets «magi» ville løfte alle båter og rikdom ville «dryppe ned», noe som gjorde statlig inngripen unødvendig og til og med skadelig. Reagans skattelette, deregulering og privatisering satte i gang en fire tiår lang økning i ulikhet i inntekt og formue.

Trump tok derimot GOPs flørt med hvit nasjonalisme til et aktivt nivå før han selv stilte til presidentvalg. Han omfavnet «birtherism» under Obama-administrasjonen og stilte spørsmål ved Obamas legitimitet som amerikaner ved å hevde han var født i Kenya. Denne konspirasjonen utviklet seg til påstander om at Obama var en skjult muslim og terrorist som arbeidet for å undergrave USA. Slike ekstreme påstander som tidligere var fringe, ble nå mainstream i Republikanske partiet, som dermed ble forsvarer av hvit minoritetsdominans. Rundt 2011 trodde omtrent halvparten av republikanske velgere på denne konspirasjonsteorien.

Trumps versjon av herrenvolk-republikanismen krevde at full medlemskap i det sivile fellesskap skulle være forbeholdt hvite. Hans preferanse for immigranter fra nordiske land, hans gjentatte nedsettende omtale av «shithole countries», hans kritikk av fjortende grunnlovstillegg som sikrer fødselrett, hans muslimske innreiseforbud og advarsler mot latinske «karavaner» er uttrykk for en gjennomgripende hvit frykt for demografiske endringer. Denne politikken og retorikken vil ikke forsvinne med Bidens valgseier. Republikanernes påstand om at landet er under beleiring og moralsk forfall truer den amerikanske «kulturen» er kjernen i deres appell til en minkende velgerbase.

Lindsey Grahams erkjennelse av at partiet taper «demografikappløpet» og at de ikke genererer nok sinte hvite menn for å overleve, illustrerer den skjebnesvangre ironien i partiets utvikling. Han som tidligere arbeidet for reformer og advarte om det demografiske stupet, har blitt en lojal forsvarer av Trump, som steg til makten på bølgen av hvit rasemessig bitterhet og nag. Samtidig har Trumps fremtreden også bidratt til å styrke Black Lives Matter, den største folkelige bevegelsen mot rasisme i nyere amerikansk historie.

Det er avgjørende å forstå at denne utviklingen ikke er en tilfeldighet, men en konsekvens av strukturelle sosiale spenninger, økonomiske ulikheter og en langvarig politisk strategi som manipulerer frykt og identitet. Disse mekanismene har ikke bare politiske, men også dype kulturelle og samfunnsmessige konsekvenser, som fortsatt former amerikansk samfunn og politikk i dag. Å erkjenne dette gir innsikt i hvordan rasisme og populisme fungerer i moderne demokratier, og hvorfor kampen for reell likhet og inkludering krever mer enn bare lovgivning, men også en dypere forståelse av historiske og sosiale krefter.