Landet forble dypt delt mellom de to store partiene, slik det har vært i store deler av de siste to tiårene, og valgkoalisjonene til begge parter forble stort sett intakte. Populærstemmeresultatet for begge partiene var nært knyttet til de siste valgene på delstatsnivå (tabell 4.1). Korrelasjonen mellom 2016 og 2012 var på 0,97 for Demokratene, og 0,92 for Republikanerne. Den demokratiske koalisjonen av blå stater forble hovedsakelig konsentrert i Nordøst og på Vestkysten, mens den republikanske koalisjonen av røde stater hadde sitt utspring i Sør og det indre vesten. Demografiske mønstre for støtte til de to partiene var også i stor grad uforandret. Den rasemessige kløften og kjønnsforskjellen forble viktige faktorer i velgeradferden, sammen med skillet mellom urbane og rurale velgere. Trump vant blant hvite, spesielt hvite menn og rurale velgere, mens Clinton vant blant ikke-hvite, særlig afroamerikanere, kvinner og urbane velgere.

Under disse brede generaliseringene, bidro enkelte endringer til det uventede resultatet. Uansett hvor begrenset det var, hadde den elektriske endringen i 2016 avgjørende betydning, og ga Donald Trump seieren i det elektoral-college, som gjorde ham til USAs 45. president. I den populære stemmegivningen vant demokrat Hillary Clinton med 48 prosent mot 46 prosent for Trump i 2016. Dette resultatet innebar et fall på tre prosentpoeng i totalstemmen for Demokratene, og to prosentpoeng i det to-parti stemmesystemet. Trump mistet faktisk ett prosentpoeng av de totale stemmene for Republikanerne, men økte én prosent i det to-parti systemet.

Det var få overraskelser blant delstatene, ettersom de fleste holdt fast ved sine nylige politiske holdninger. Dersom delstatene hadde fulgt den nasjonale trenden, ville Clinton tapt tre stater som Obama hadde vunnet i 2012: Florida, Ohio og Virginia. Faktisk mistet hun knapt Florida og Ohio, men vant Virginia, sannsynligvis fordi hun valgte Senator Tim Kaine fra Virginia som visepresidentkandidat. Hadde hun kun tapt Florida og Ohio, ville hun fortsatt ha vunnet elektoralstemmer med 285 mot 253. Hadde hun tapt alle tre, ville det fortsatt vært et knapp resultat, 272 mot 266. Seks stater skiftet til Republikanerne, og leverte dermed valgseieren til Trump. I tillegg til Florida og Ohio, stemte Pennsylvania, Michigan, Wisconsin og Iowa på Trump etter å ha stemt på Barack Obama to ganger.

Mens Florida og Ohio er svingstater, hadde Pennsylvania og Michigan stemt på Demokraterne de siste seks presidentvalgene, mens Wisconsin hadde stemt på Demokratene de siste syv. Iowa hadde stemt på Demokratene i seks av de siste syv presidentvalgene. Generelt ble de mest markante republikanske gevinstene i 2016 funnet i områder som har opplevd økonomisk nedgang, uforholdsmessig mye i rurale områder eller små byer med en industriell eller gruvebasert økonomi. Florida bød på lite overraskelse i sitt skifte til Trump. I 2012 vant Obama Florida med under ett prosentpoeng, rundt 73 000 stemmer. I 2016 vant Trump Florida med 49 prosent mot 47 prosent, et margin på omtrent 113 000 stemmer. Florida fulgte den nasjonale trenden, og stemte litt mer republikansk enn landet generelt i begge valgene, og ga derfor ingen ekstraordinær overraskelse.

Mens Clintons tap av støtte i Florida, med tre prosentpoeng, ikke var større enn det som kunne forventes fra den nasjonale trenden, var tapene hennes i de fem statene på Nordøst som vendte, fra fire poeng (i Pennsylvania) til ti poeng (i Iowa), og økte generelt jo lenger vest man beveget seg langs de store innsjøene og Ohio River Valley. Ohio stemte nært opp til den nasjonale trenden, og fulgte den i hovedsak. I 2012 vant Obama Ohio med 50 prosent mot 48 prosent. I 2016 vant Trump Ohio med 51 prosent mot 43 prosent. De republikanske gevinstene i Ohio var litt sterkere enn den nasjonale trenden, ettersom Trump vant tre prosentpoeng, mens Hillary Clinton tapte syv. Trump gjorde sine mest imponerende gevinster langs Ohio-elven, fra Youngstown til Cincinnati, og i Lake Erie-korridoren av forsteder mellom Cleveland og Toledo, begge områder hvor gruvedrift eller industri tidligere var økonomiens grunnlag og har opplevd nedgang.

Michigan, Wisconsin og Pennsylvania var de tre statene med veldig tette resultater, der skiftet fra Demokratene til Republikanerne ga Trump de nødvendige elektoralstemmer for å vinne. Alle tre statene hadde konsekvent stemt på Demokratene, og mer demokratisk enn landet generelt i de siste valgperiodene. Trumps seier i disse statene peker på en langt mer kompleks dynamikk i velgeratferd enn det enkle bildet av en rasemessig og geografisk delt velgerbase. Det var ikke bare økonomisk nedgang i gruve- og industribaserte områder som drev republikanernes fremgang, men også skiftende holdninger og endrede politiske landskap, hvor økonomisk usikkerhet og et økende misnøye med de tradisjonelle politiske elitene, både på nasjonalt og lokalt nivå, ble viktige faktorer. Denne dynamikken, sammen med en sterk følelse av kulturell og økonomisk fremmedgjøring i mange samfunn, skapte den politiske stormen som Trump utnyttet til å vinne.

Hva er grunnen til at USA lider av politisk lammelse?

Den amerikanske politiske systemet er ofte preget av blokkering av politikk og hyppige kriser i styringen, der både partiene og konstitusjonelle mekanismer spiller en nøkkelrolle i dette fenomenet. Når politiske stridigheter mellom det utøvende og lovgivende makt blir intensiverte, kan det føre til alvorlige problemer, som for eksempel statsstengninger eller tiltaksløse perioder. Men det er ikke bare partipolitikken som bremser beslutningstaking; det er selve arkitekturen i det politiske systemet som er designet for å hindre for rask fremdrift.

I et system basert på maktseparasjon, som det amerikanske, har det utviklet seg et politisk landskap hvor blokkering og hendelser som statsstengninger blir mer regel enn unntak. Den amerikanske konstitusjonen, med dens mekanismer som for eksempel det to-kammersystemet og presidentens veto, fungerer både som et verktøy for å beskytte minoriteter, men også som en barriere for effektiv politikk. For eksempel kan trusselen om en filibuster – en parlamentarisk taktikk for å blokkere lovgivning i Senatet – være tilstrekkelig til å hindre en kontroversiell lovproposisjon fra å komme til avstemning, selv om det ikke blir gjennomført noen faktisk filibuster. Denne dynamikken, der et enkelt parti i Senatet kan blokkere lovgivning med bare et flertall på 60 stemmer, har blitt et av de største hindrene for politisk fremdrift.

Samtidig kan partipolitikken føre til at selv om et parti har flertall i Kongressen, kan det være umulig å få gjennomført viktig lovgivning på grunn av den sterke polariseringen som finnes i både det republikanske og det demokratiske partiet. Den siste perioden av Trump-administrasjonen illustrerte dette tydelig, der konflikten mellom de politiske partiene førte til flere tilspissede situasjoner, inkludert en kortvarig statsstengning i 2018-2019, som ble forårsaket av uenigheter om innvandring.

Den politiske virkeligheten i USA er også et resultat av at maktseparasjonen ofte gir rom for et potensielt parlamentarisk kaos. I et parlamentarisk system vil en politisk krise, som for eksempel en budsjettdiskusjon, typisk føre til at regjeringen "faller" og erstattes av et nytt lederskap eller et nytt valg. I USA derimot, kan slike politiske kriser ende i mer alvorlige blokkeringer og regjeringens stillstand, noe som ikke nødvendigvis skjer i andre demokratiske systemer.

Polariseringen, som har vært på fremmarsj i USA i flere tiår, er en direkte konsekvens av det som tidligere var et mer "tredjepartsvennlig" system. Denne utviklingen har i stor grad blitt drevet av kulturelle og konstitusjonelle forhold, som skaper et politisk miljø hvor ideologisk pregede partier er blitt mer dominerende. Dette har ført til at den amerikanske politikken i større grad har utviklet seg mot en «vinners take all»-dynamikk, der det handler mer om å blokkere motstanderens politikk enn å finne kompromiss.

Når man ser på de amerikanske partienes utvikling, er det viktig å merke seg at tidligere bredere "paraply"-partier som har representert et bredt spekter av interesser, i dag er blitt erstattet av mer ideologisk strømlinjeformede grupper. Dette har ført til et politisk landskap preget av dypere splittelser, noe som ytterligere forsterker blokkering og stagnasjon i lovgivningsprosessen.

I et bredere perspektiv er det viktig å forstå at denne blokkeringen ikke nødvendigvis er et resultat av systemfeil, men heller en konsekvens av at et system som er designet for å forhindre maktkonsentrasjon, har kommet til å hemme effektiviteten. Når politiske partier er ekstremt polarisert, kan et system som tradisjonelt har fungert som en beskyttelse mot tyranni, i stedet bli et hinder for fornuftig styring. Hva USA står overfor i dag er ikke nødvendigvis en systemfeil, men en konsekvens av et system som er bygget for en annen tid, en tid da partiene var bredere, mindre ideologisk forankrede og mer tilbøyelige til å finne felles grunnlag.

Samtidig er det viktig å merke seg at USA står overfor et paradigmeskifte, der muligheten for politisk reform kan komme fra en gradvis tilpasning av partienes ideologi og styring. Spørsmålet er ikke bare hvordan politisk handlingslammelse kan overvinnes, men om USA kan tilpasse sitt system for å gjøre det mer effektivt i møte med den ideologiske polariseringen som har blitt en så dominerende kraft i dagens politiske klima.

Hvordan finne din egen stil i tegning og utforske forskjellige uttrykk
Hva driver menneskene til å handle som de gjør i grensenes verden?
Hvordan Bisfenol A Interagerer med Enzymer, Organiske Syrer og Jern i Elvesedimenter
Jeg er litt usikker på innholdet i teksten du ga meg, da det ser ut til å være en referanse til en publikasjon eller et tidsskrift uten noen egentlig sammenhengende tekst. Det ser ut til å være noen spesifikasjoner om en vinterutgave fra 2006, men det er ikke en sammenhengende artikkel eller informasjon som jeg kan bruke til å skrive et kapittel for boka di.
Hvordan skape smakfulle og balanserte retter med enkle ingredienser?