Hva er medienes rolle i dannelsen av politisk bevissthet og oppfatninger om pandemien?

Medienes rolle i dagens politiske klima er ikke bare å informere, men også å forme offentlighetens oppfatning om de store hendelsene som preger vår tid. Når det gjelder den globale pandemien, har media vært en nøkkelspiller i å skape forståelse – og ofte forvirring – om både helsekrisen og dens politiske implikasjoner. I USA, for eksempel, ble koronapandemien ikke bare sett på som en helseutfordring, men også som en politisk kamp. På den ene siden ble viruset fremstilt som en trussel som krevde alvorlige tiltak for å beskytte folket; på den andre siden ble det brukt som et politisk verktøy for å kritisere motstandere.

Trump-administrasjonen, under ledelse av president Donald Trump, har spilt en betydelig rolle i dette landskapet, hvor både retorikk og beslutninger rundt håndteringen av pandemien ble spilt ut på den politiske scenen. Trump, kjent for sin polariserende stil, omtale av pandemien og den politiske responsen ble preget av en rekke uttalelser som både drev og utnyttet offentlig debatt. Den mest kontroversielle uttalelsen, hvor han kalte koronapandemien en "demokratisk hoax", skapte ytterligere splittelse mellom de som så på krisen som en objektiv helsetrussel, og de som mente den var overdrevet i politisk hensikt.

I denne sammenhengen ble media et viktig slagmark for å fremme ulike politiske narrativer. Spesielt i tider med så høy usikkerhet som en global pandemi, er det vanskelig for folk å skille mellom fakta og politiske agendaer. Mediene, både de tradisjonelle og de mer alternative, har vært med på å bygge politiske ideologier rundt viruset – enten det var å kritisere regjeringshåndteringen eller å fremme teorier om hvordan ulike politiske aktører utnyttet pandemien for å fremme egne interesser.

For leseren er det viktig å forstå at pandemier, som andre kriser, ofte blir politisert, og at media ikke bare er et verktøy for å informere, men også for å forme politisk virkelighet. Hvordan en krise fremstilles, påvirker hvordan folk reagerer på den, og hvilken politisk respons de er villige til å støtte. Det er også viktig å erkjenne at det er en risiko for at fakta blir forvrengt når de politiske maktene forsøker å kontrollere narrativet, og at dette kan føre til alvorlige konsekvenser for både helsepolitikk og sosial stabilitet.

I tillegg bør man være oppmerksom på hvordan slike mediedrevne politiske kamper kan ha langsiktige effekter på samfunnets tillit til både politikere og medier. Når folk mister tilliten til de tradisjonelle nyhetskildene, kan det føre til at alternative og ofte mer ekstreme synspunkter får fotfeste. Dette er en farlig utvikling, spesielt i en tid hvor politiske valg og folkehelsebeslutninger blir stadig mer sammenflettet.

Hvordan Skapte Donald Trump Sin Egen Virkelighet?

Mange mennesker har opplevd de lange køene på fornøyelsesparker, hvor ventetiden ofte er lang, men den følelsesmessige gevinsten av opplevelsen overgår tiden som er brukt. Det er en kollektiv forståelse om at ventetiden er en nødvendighet, men også en inngangsbillett til en form for felles opplevelse som binder de ventende sammen. I slike situasjoner kan folk akseptere den lange ventetiden fordi de føler at den er en del av en større, delaktig opplevelse som er verdt tiden. Dette fenomenet kan sammenlignes med lange ventetider på et førerkortkontor, hvor det å få eller fornye et førerkort åpner for privilegier som ikke kan utøves uten et gyldig dokument, som retten til å stemme eller kjøre bil. Imidlertid er det sjelden at folk bruker mye tid på å diskutere selve prosessen med å vente i køen, mens de ofte nøye beskriver opplevelsen av å interagere med en ansatt som behandler fornyelsen. Dette handler om menneskets evne til å akseptere ventetidene som en del av et større kollektivt fenomen, en del av en felles, spesialisert virkelighet.

Denne typen "skapt virkelighet" er et produkt av steder og hendelser som undergraver vanlige samfunnsnormer og skaper en ny, temporær virkelighet som styrer interaksjonene. Et slikt fenomen kan sees i politikken, særlig i konteksten av personer som Donald Trump. Hans støtteapparat og hans egen tilstedeværelse på den politiske scenen kan i stor grad forstås som en form for skapelse av en alternativ virkelighet. Ved å kjempe mot det han ser på som et elitistisk system, og ved å fremme en retorikk som handler om å bekjempe et felles fiendebilde, har Trump klart å skape en følelse av fellesskap blant sine tilhengere, som igjen kan få dem til å føle seg spesielle og utvalgte.

Trump har skapt en virkelighet hvor det ikke handler om ideologi, men om makt og posisjon. Hans bruk av metaforer og bilder fra brytingens verden har vært effektiv for å fremstille seg selv som en kjempende helt mot et system som han mener er rigget mot vanlige folk. På samme måte som en bryter, fremstiller Trump seg selv som en figur som bryter reglene, ignorerer etablerte normer og bekjemper det han ser på som et urettferdig system. Dette speiles i hans konstante angrep på motstandere, både politiske og mediemessige, og hans evne til å manipulere hendelser for å fremstå som en seierherre i en verden der vanlige regler ikke gjelder.

Klapp’s teori om amerikanske samfunnstyper – flautere, rogue og troublemaker – kan anvendes på Trump for å forklare hans appell til velgerne. Han har tiltrukket seg folk som ønsker å utfordre den etablerte orden, som ikke ser på ham som en tradisjonell politisk figur, men som en rebel som kaster seg inn i en kamp for å endre systemet. I denne forståelsen er Trump ikke bare en politiker, men en karakter som representerer en form for virkelighet som bryter med konvensjonelle grenser. Som en "fool" eller "clown" i det amerikanske samfunnslivet, har Trump tiltrukket seg en del av befolkningen som føler at deres stemme er blitt oversett, og han har maktet å kanalisere denne frustrasjonen til en kollektiv virkelighet som gir dem en følelse av tilhørighet og rettferdighet.

Slike skapte virkeligheter utfordrer vår forståelse av hva som er ekte og hva som er iscenesatt. Og i en tid der alternative fakta og parallellvirkeligheter har blitt en del av den politiske diskursen, kan vi lære mye om hvordan enkeltpersoner og grupper manipulerer virkeligheten til sin egen fordel. Det er i disse øyeblikkene at vi ser de dypeste sammenhengene mellom populisme, mediestrategi og samfunnets villighet til å tro på en skapelse av virkeligheten som fremstår som sann, selv om den er langt fra objektiv.