Hvordan sosiale medieplattformer har blitt sentrale aktører i nyhetsdistribusjon

I løpet av de siste årene har sosiale medieplattformer utviklet seg fra å være enkle verktøy for sosial interaksjon til å bli sentrale aktører i distribusjonen av nyheter. Facebook, for eksempel, økte sin andel av henvisninger til nettbaserte nyhetssider fra 16 prosent i 2013 til mer enn 40 prosent i 2017. Ifølge en undersøkelse fra Pew Research Center får over 67 prosent av voksne nyhetene sine fra sosiale medier. Denne utviklingen har bidratt til at selskaper som Facebook, Twitter og YouTube har fått en enorm makt som portvoktere for informasjon, en makt som aldri tidligere har vært samlet på et så lite antall aktører.

I dag er det ikke lenger uvanlig at folk får sitt daglige nyhetsinnhold gjennom disse plattformene. På Facebook får 68 prosent av brukerne sine nyheter gjennom plattformen, en økning fra 47 prosent i 2013. På Twitter er dette tallet 74 prosent, en økning fra 52 prosent, og på YouTube har det økt fra 20 prosent til 32 prosent. Denne utviklingen har ført til at sosiale medier har fått en funksjon som nyhetsdistributører, selv om de opprinnelig ikke var ment å ha denne rollen. Som Emily Bell fra Columbia University påpeker, representerer denne maktkonsentrasjonen en betydelig endring i hvordan vi oppfatter mediemakt.

I et høringsmøte for den amerikanske kongressen i 2018, sa Mark Zuckerberg, grunnleggeren av Facebook, at de ikke hadde hatt en bred nok forståelse av sitt ansvar som medieplattform, noe han erkjenner som en stor feil. Dette reflekterer den utfordringen vi står overfor i dag: Plattformene som aldri hadde til hensikt å fungere som nyhetsorganisasjoner, har blitt de viktigste aktørene i nyhetsøkosystemet. De har ikke de samme normene og reglene som tradisjonelle medier, og har dermed vært mer utsatt for manipulasjon, både bevisst og ubevisst.

Selv om sosiale medier ble skapt for å koble mennesker sammen, er det blitt klart at de har blitt noe mye mer. De har utviklet seg til å bli de viktigste inngangsportene til informasjon for en stor del av verdens befolkning. Denne utviklingen har åpnet for nye utfordringer både i forhold til hvordan vi forstår begrepet “media” og hvordan vi regulerer disse plattformene. Til tross for deres rolle som distribusjonskanaler for informasjon, motsetter mange av disse selskapene seg å bli sett på som medieselskaper. De insisterer på at de er teknologiselskaper, og ikke ansvarlige for innholdet som deles på deres plattformer.

En av de store utfordringene er at algoritmene som styrer hva vi ser på disse plattformene, i stor grad bestemmes av komplekse datasystemer og tekniske løsninger, ikke av redaksjonelle vurderinger. Disse algoritmene, som sorterer og rangerer innhold, har enorm makt i å forme offentlighetenes oppfatning av hva som er nyheter og hva som ikke er det. Dette har ført til et skifte i maktbalansen, der teknologiselskapene, ikke tradisjonelle medieorganisasjoner, styrer hvordan nyheter distribueres.

Denne utviklingen har også åpnet opp for den såkalte “algoritmiske vendingen” i mediesektoren. Beslutningene om hva som skal være tilgjengelig for brukere på sosiale medier blir i stadig større grad tatt av datadrevne systemer, utviklet av ingen ringere enn ingeniører og datavitenskapsmenn. Dette har ført til at medieplattformer som Facebook, Twitter og Google er i stand til å påvirke samfunnsdebatten på en måte som er langt mer kompleks og vanskelig å forstå enn de tradisjonelle medieorganisasjonene.

I denne sammenhengen er det viktig å anerkjenne at selv om plattformene hevder at de bare er teknologiselskaper, er deres rolle i nyhetsdistribusjon og formidling av informasjon uunngåelig en medierolle. Teknologiens makt i dag er uløselig knyttet til hvordan informasjon organiseres, distribueres og konsumeres. Derfor bør vi vurdere disse selskapene som medieorganisasjoner, med alle de utfordringer og ansvar dette medfører.

Samtidig er det viktig å forstå at denne situasjonen ikke bare handler om teknologiske løsninger, men også om hvordan disse plattformene påvirker demokratiet. Sosiale medier har en unik makt til å forme hva folk tror på, hva de ser, og hvordan de handler. Denne makten kan både brukes til å fremme informert diskusjon og til å spre desinformasjon. Derfor er det helt avgjørende at vi forstår de teknologiske, økonomiske og atferdsmessige kreftene som har ført oss hit, og hvordan vi kan utvikle mekanismer for å håndtere problemene som har oppstått fra denne utviklingen.

Hvordan teknologiske endringer utfordrer offentlighetens interesser i mediegovenransen

I 2011 gjennomførte Federal Communications Commission (FCC) en omfattende og ambisiøs prosess for å undersøke om samfunnets informasjonsbehov ble møtt i den digitale tidsalderen. Etter å ha produsert en massiv rapport som beskrev de mange truslene mot informerte samfunn – til tross for og i noen tilfeller på grunn av spredningen av digitale medier – foreslo FCC kun beskjedne tiltak for å møte disse utfordringene. Blant disse var å pålegge kringkastere å gjøre sine offentlige inspeksjonsfiler tilgjengelige på nettet. FCC foreslo også at andre institusjoner, som stiftelser, burde bidra til å løse problemene. Underliggende i disse forslagene var et klart budskap: De regulatoriske rammene som definerte omfanget av FCCs myndighet tillot dem på best mulige vilkår å kun nippe rundt kantene av et betydelig kommunikasjonsproblem – et problem som berører hjertet av det demokratiske systemets funksjon.

Historisk sett har tider med dramatisk teknologisk endring, som for eksempel overgangen til digital TV i slutten av 1990-årene, gitt muligheter for å revidere og kanskje rehabilitere de offentlige interessenes rammer som gjelder for mediene. I 1997 opprettet Clinton-administrasjonen et rådgivende utvalg for offentlige interesser knyttet til digital TV. Utvalget ble bedt om å vurdere hvordan prinsippene for offentlig tillit som hadde styrt kringkasting i mer enn 70 år, burde anvendes i den nye digitale tv-æraen. Gjennom intense diskusjoner og høringer med eksperter og allmennheten, kom utvalget med forslag om endringer, blant annet et kontroversielt forslag om at alle politiske kandidater skulle få fem minutters gratis TV-tid hver kveld i måneden før et valg. Selv om dette forslaget ikke ble implementert, illustrerte det hvordan en teknologisk overgang kan utløse en revaluering av normene for mediestyring.

Så, som i tidligere historiske perioder med teknologiske skifter, står vi nå i en kritisk junktur. Denne junkturen, som McChesney beskriver som en periode hvor mulighetene for dramatiske endringer i mediesystemet er på sitt høyeste, er nært knyttet til dagens økte politiske polarisering, spredning av falske nyheter og utfordringer for demokratiet som helhet. Dette tvinger frem nødvendigheten av å revurdere styringen av mediene og tilpasse den til en ny digital virkelighet.

Det er essensielt å forstå at disse periodene med teknologisk forstyrrelse ikke bare handler om teknologien i seg selv, men også om hvordan samfunnet som helhet forholder seg til informasjon og nyheter. Mediene har en unik plass i samfunnet, og hvordan de organiserer seg og interagerer med publikum, påvirker dypt demokratiets helse. Dagens medielandskap, med sin utbredte bruk av algoritmer og personalisering, gjør det lettere å spre polariserende innhold, som igjen kan føre til fragmentering av offentligheten. Dette gjør spørsmålet om hvordan man kan opprettholde en sunn offentlighet og et informert demokrati mer relevant enn noen gang.

Det er også viktig å anerkjenne at teknologiske endringer skaper nye muligheter for media å nå ut til publikum på mer direkte måter. Men samtidig kan disse endringene føre til ytterligere kommersialisering av mediene, hvor private aktører får større innflytelse over hva som blir ansett som “nyheter” eller “informasjon.” Dette skaper en ytterligere utfordring i å opprettholde et system som setter offentlighetens interesser først, i stedet for kommersielle eller politiske interesser.

For å forstå og håndtere disse utfordringene, må man ikke bare vurdere de teknologiske aspektene av medieutviklingen, men også reflektere over hvordan mediene påvirker den demokratiske prosessen og hva slags etiske rammer som bør omfavnes i denne nye medievirkeligheten. Det handler ikke bare om å forstå hvordan medier fungerer, men også hvordan de skal fungere til fordel for det bredere samfunnet. Når vi ser på mediestyring i dag, er det klart at gamle regler og normer ikke alltid er tilstrekkelige til å håndtere de problemene som har oppstått som følge av digitalisering og globalisering.

Hvordan digitale plattformer redefinerer medielandskapet og samfunnsansvar

I dagens medielandskap er det vanskelig å se på de store digitale medieplattformene som Facebook, Twitter og YouTube som noe annet enn aktører som konkurrerer direkte med tradisjonelle medier. Disse plattformene har ikke bare fått en økende rolle i formidlingen av nyheter og informasjon, men de har også klart å tiltrekke seg en betydelig andel av annonseinntektene som tidligere gikk til de tradisjonelle mediene. Dette har ført til en oppfattelse av at digitale plattformer og etablerte mediesektorer opererer innenfor samme næring, selv om de på mange måter er forskjellige i sin tilnærming og regulering.

En del av grunnen til at medieselskaper ikke ønsker å bli ansett som medier, er at det å bli kategorisert som et teknologiselskap gir dem en langt høyere markedsverdi. Dette gir selskapene tilgang til betydelig mer kapital, men det innebærer også en nedvurdering av tradisjonelle medierelaterte ferdigheter, som for eksempel rolle av journalister og redaktører. På plattformer som Facebook har journalister og redaktører blitt marginalisert, noe som fører til at de enten blir ansett som lavtlønnede kontraktansatte eller til og med erstattet av algoritmer. Denne utviklingen kan få alvorlige konsekvenser for medienes evne til å tilby objektiv og pålitelig informasjon til publikum.

Likevel er det viktig å stille spørsmål ved om dette virkelig representerer offentlig interesse. I mange tilfeller kan den rike variasjonen av kilder og informasjon faktisk forsterke desinformasjon og skape ekkokamre, der brukerne bare eksponeres for informasjon som bekrefter deres egne meninger. Dette er et problem som ble tydelig under presidentvalget i USA i 2016, hvor spredning av falske nyheter og filterbobler ble sett på som faktorer som undergravde demokratiets integritet.

For å møte disse utfordringene er det nødvendig med et nytt rammeverk for mediestyring, et som ikke bare involverer tradisjonelle regulatorer og politikere, men også digitale plattformers interne normer og praksiser. Mediestyring i dag må forstås som et bredere konsept enn bare lovgivning og regulering. Det omfatter også de selvpålagte reguleringene og normene som eksisterer innenfor medieorganisasjoner, samt hvordan brukerne kan påvirke disse reglene. Det er på høy tid at vi ser på digitale plattformer som en del av et større medieøkosystem, hvor offentlig interesse og demokratisk ansvar er grunnleggende prinsipper.

Når man ser på hvordan medieplattformer som Facebook eller YouTube opererer, er det klart at de kan tilby brukerne økt individuell frihet til å produsere og distribuere informasjon. Dette kan sees på som et demokratisk fremskritt, men det gir også nye utfordringer når det gjelder kvaliteten på informasjonen og hvordan vi kan sikre at alle stemmer blir hørt på en rettferdig og ansvarlig måte. For å forstå hvordan vi kan tilpasse oss dette nye medielandskapet, er det viktig å reflektere over hvilke normer og regler som bør gjelde for digitale plattformer, og hvordan vi kan få disse plattformene til å tjene offentlighetens beste på en mer rettferdig og ansvarlig måte.

Hvordan forståelse av "markedet for ideer" kan påvirke troverdighet og sannhet i dagens mediebilde

I den juridiske diskursen om ytringsfrihet er det et essensielt spørsmål som reises i sammenheng med det offentlige rom: Hvorvidt samfunnets "rasjonelle publikum" faktisk har evnen til å vurdere sannheten, kvaliteten og troverdigheten av informasjon i et marked for ideer. Denne problemstillingen er ikke bare relevant for lovgivning, men for hvordan vi som individer og som samfunn forholder oss til informasjon som blir servert til oss fra ulike kilder.

Den amerikanske høyesterettens dissens i Abrams v. United States (1919) formulerer et interessant synspunkt: "Den beste testen for sannheten er kraften som en tanke har til å få seg selv akseptert i konkurransen på markedet." Dette antyder at sannhet i et samfunn ikke nødvendigvis er objektiv eller lett tilgjengelig, men snarere noe som blir definert gjennom konkurransen om oppmerksomhet og troverdighet blant publikum. Når man anvender dette prinsippet på dagens mediebilde, hvor informasjon sprer seg raskt og uten klare grenser, kan man spørre seg: Er det de mest sannferdige påstandene som når ut til flest mennesker?

I tillegg til dette, med fremveksten av digitale plattformer og kunstig intelligens, har vi fått et stadig mer fragmentert offentlig rom, der informasjon ikke nødvendigvis konkurrerer på et jevnbyrdig grunnlag. Algoritmer tilpasser innholdet til individuelle brukeres preferanser og interesser, noe som kan føre til ekkokamre og filterbobler hvor folk kun blir eksponert for informasjon som bekrefter deres eksisterende synspunkter. Dette gjør det enda vanskeligere for folk å vurdere sannheten objektivt.

Et annet aspekt som er blitt undersøkt, er betydningen av såkalt motytring (counter-speech). På tvers av sosiale medieplattformer blir det stadig mer vanlig at folk engasjerer seg i diskusjoner for å utfordre eller korrigere feilinformasjon. Dette er et forsøk på å rette opp de skjevhetene som kan oppstå i et marked for ideer hvor alle stemmer ikke nødvendigvis blir hørt på en rettferdig måte. Problemet med dette er at motytringer ikke alltid er like effektive som man kunne ønske, og deres innvirkning på den brede opinionen er fortsatt et tema for diskusjon.

Samtidig er det viktig å merke seg at det å håndtere feilinformasjon ikke nødvendigvis handler om å regulere ytringer på en restriktiv måte. Snarere bør det handle om å skape et bevisst samfunn som aktivt engasjerer seg i kritisk tenkning og som er i stand til å forholde seg til informasjon på en mer informert måte. Samtidig bør vi anerkjenne at i et fritt marked for ideer er det også rom for kontroverser, og at lovgivningen på ingen måte bør diktere hva som er "sant" eller "falskt" i et politisk debattlandskap.

Det er også relevant å undersøke hvordan domstoler har håndtert tilfeller der det finnes påstander om feilinformasjon, særlig når det gjelder politiske debatter. I flere rettssaker, som i Rickert v. State Pub. Disclosure Commission (2007), har det blitt ansett som problematisk å tillate at staten påtvinger bestemte sannheter i politiske diskusjoner. Dette har implikasjoner for hvordan man bør vurdere både regulering av medier og individers rett til å uttrykke sine meninger.

Samlet sett kan man konkludere med at det moderne markedet for ideer, forsterket gjennom digitale teknologier, har skapt et landskap hvor sannheten ikke nødvendigvis finner sitt naturlige uttrykk. Mens det er viktig å opprettholde en tro på markedets evne til å selvregulere, er det også viktig å være bevisst på de utfordringer som oppstår i et samfunn hvor usannheter kan spre seg like raskt som sannheter.