Europas evne til å spille en betydelig militær rolle i å begrense Kinas innflytelse i Øst-Asia er begrenset. De europeiske landene mangler både kapasitet og motivasjon til å utvikle militær makt som kan projiseres dit. Kina representerer ingen direkte trussel mot Europa, og det er mer strategisk for europeerne å la USA og deres asiatiske allierte håndtere denne utfordringen. Likevel har amerikanske beslutningstakere sterke interesser i å integrere Europa i en kontrollert internasjonal orden, ikke minst av økonomiske årsaker. USA ønsker at europeiske land ikke skal selge teknologi som kan brukes militært til Kina, og at de skal bidra til økonomisk press mot Beijing når nødvendig. Til gjengjeld vil amerikanske styrker bli værende i Europa, opprettholde NATO og fungere som stabilisator i regionen – noe de fleste europeiske ledere ønsker, noe som gir USA betydelig forhandlingsmakt overfor Europa på det økonomiske området.

Den transatlantiske forbindelsen er i endring, og dette er i stor grad drevet av strukturelle skift i det internasjonale systemet, særlig Kinas fremvekst. Disse endringene vil få stor betydning for transatlantiske sikkerhetsrelasjoner, og det er lite sannsynlig at forholdene går tilbake til slik de var før Trump-administrasjonen. Den europeiske sikkerheten befinner seg ved et veiskille. I dag er Europas forsvar i stor grad avhengig av USA gjennom NATO, som garanterer kontinental sikkerhet. I tillegg er USA en sentral aktør i europeisk sikkerhet gjennom bilaterale avtaler med flere europeiske land, og gjennom amerikanske militære operasjoner utenfor Europa som bidrar til europeisk sikkerhet, blant annet i Afrika og Midtøsten.

Selv om en fullstendig amerikansk tilbaketrekning fra europeisk sikkerhet synes lite sannsynlig, vil USAs økte fokus på Asia føre til mindre oppmerksomhet og ressurser til Europa. Det kan føre til en gradvis nedtrapping av amerikansk engasjement på europeisk jord i årene som kommer. Samtidig frykter mange europeere at "Trumpismen" kan overleve Trump og påvirke amerikansk politikk i lang tid fremover. Dette gir Europa to store utfordringer: å øke sitt eget sikkerhetsnivå betydelig, og samtidig tilpasse sine militære styrker til et mer transaksjonelt forhold med USA, hvor amerikanerne stiller strengere krav om byrdefordeling og forventer større bidrag fra europeerne. Amerikanske forventninger til europeisk støtte for globale amerikanske interesser vil sannsynligvis øke, og Europa må forberede seg på å møte disse kravene.

USAs rolle i europeisk sikkerhet er først og fremst forankret i 1949-traktaten (Washington-traktaten), der et angrep på ett medlemsland regnes som et angrep på alle. På papiret gir dette ikke USA en overordnet rolle, men i praksis er det avhengig av amerikansk militær makt og politisk vilje til å håndheve garantiene. USA er også sentral i NATOs atomdelingspolitikk, og sikrer europeisk beskyttelse under den såkalte atomparaplyen. Den transatlantiske alliansen er derfor selve kjernen i sikkerhetssamarbeidet, og diskusjonen om fremtidens transatlantiske sikkerhet dreier seg i stor grad om NATO. Men amerikansk engasjement begrenser seg ikke til alliansen. Det finnes også viktige bilaterale forsvarssamarbeid mellom USA og flere europeiske land, som for eksempel de nordiske landenes samarbeid som omfatter Thule-basisen på Grønland og US Marines’ forplasserte materiell i Norge. Med den gjenoppståtte russiske trusselen får også disse bilaterale samarbeidsformene økt betydning.

Det er essensielt å forstå at europeisk sikkerhet ikke bare er et spørsmål om militær kapasitet, men også politisk vilje og evne til strategisk samarbeid. Europas avhengighet av USA har lenge vært et tveegget sverd, der sikkerhet har blitt opprettholdt på bekostning av selvstendig strategi. Nå som de geopolitiske realitetene endres, må Europa tenke nytt om sin sikkerhetspolitikk. Dette inkluderer å bygge et reelt europeisk forsvar som kan redusere avhengigheten av USA, samtidig som man opprettholder en god transatlantisk dialog for å sikre felles interesser.

Det er også viktig å forstå den økonomiske dimensjonen i sikkerhetspolitikken. USA bruker sitt militære nærvær i Europa som et virkemiddel for å presse europeiske land til økonomisk samarbeid og å hindre at teknologi med dobbel bruk (sivil og militær) havner i kinesiske hender. Europeiske ledere må derfor balansere mellom sikkerhetspolitiske behov og økonomiske interesser, noe som krever en dypere innsikt i hvordan sikkerhet og økonomi henger sammen i en globalisert verden.

I sum befinner Europa seg i en kompleks situasjon der egen sikkerhet må styrkes, transatlantiske relasjoner må tilpasses nye realiteter, og samarbeidet må forstås i en bredere internasjonal og økonomisk sammenheng. Uten en slik helhetlig tilnærming risikerer Europa å stå sårbart i en tid preget av økende global rivalisering og strategiske omstillinger.

Hvordan Trump’s Kommandoer Påvirket Utenrikspolitikken

Donald Trump, i samarbeid med Tony Schwartz, delte sine tanker om forretningsstrategi i boken The Art of the Deal. Denne boken har ikke bare formet hans tilnærming til næringslivet, men har også hatt en varig innflytelse på hvordan han håndterte utenrikspolitikk. Blant hans "kommandos" finnes det enkelte som viser hvordan hans tilnærming til maktbruk og diplomati kan ha blitt overført til hans presidentperiode. Tre spesielt viktige prinsipper kommer frem: «Bruk din makt», «Kjemp tilbake» og «Begrens kostnadene». Disse tre prinsippene kan gi oss et innblikk i hvordan Trump håndterte forholdet til sine transatlantiske allierte, og hvordan disse holdningene fortsatt har resonans i hans utenrikspolitikk.

Å bruke makt i en bilateralt forhold er et kjerneelement i Trumps tilnærming. For en supermakt som USA innebærer det å velge bilaterale avtaler fremfor multilaterale at maktbalansen er mer til fordel for den sterkeste parten. På den ene siden er det en måte å sikre seg bedre resultater enn i et mer diffus multilateral system hvor reciprocity ikke nødvendigvis er like tydelig. På den andre siden er det en tydeligere forventning om at hvis en alliert gjør noe for USA, skal det komme en gjengjeldelse. Denne formen for bilateralisme er ikke det samme som unilateralism, og langt mindre et uttrykk for isolasjonisme. Men det understreker et krav om direkte utveksling, i motsetning til multilateralismens mer diffuse form for gjensidighet.

Det å "kjemp tilbake", en annen av Trumps kommandoer, er også et viktig aspekt av hans utenrikspolitiske strategi. Kritikere har hevdet at Trumps tendens til å angripe allierte, ofte på Twitter eller andre medier, har ført til unødvendige spenninger, spesielt i forholdet til tradisjonelle NATO-allierte. En slik tilnærming skaper rom for en mer intens følelse av anti-amerikanisme, og kan føre til at USAs allierte ikke lenger ser på forholdet som gjensidig fordelaktig, men heller som et politisk spill hvor de er i skyggen av USAs ledelse. Til tross for at det er vanlig med uenigheter mellom demokratiske nasjoner, har dette fortsatt konsekvenser for USAs posisjon på den internasjonale scenen. Når presidenten responderer med krasse angrep, kan det undergrave den tradisjonelle forståelsen av et vennskapsforhold, som er bygget på felles politiske verdier og gjensidig respekt.

Trumps tredje kommando, å "begrense kostnadene", har også fått betydelig betydning for hvordan han håndterte NATO og andre multilaterale allianser. Dette prinsippet handler om å redusere USAs egen økonomiske og politiske innsats i forhold til andre land, spesielt når det gjelder byrde- og kostnadsdeling. Spørsmålet om byrdefordeling i NATO har vært en vedvarende utfordring for amerikanske presidenter, både demokratiske og republikanske. I Trumps tilfelle ble det en av hans viktigste sakene, spesielt under hans første valgperiode. Han presset på for at NATO-landene skulle øke sine forsvarsutgifter, og kritiserte allierte som ikke overholdt avtalen om å bruke 2% av BNP på forsvar. Dette førte til spenninger i forholdet til flere av USAs nærmeste allierte.

Mange hadde forventet at Trumps utenrikspolitikk ville føre til en svekkelse av USAs internasjonale posisjon, men i noen tilfeller førte hans mer konfronterende holdning til endringer i hvordan USA ble oppfattet globalt. Undersøkelser fra blant annet Canada viste at Trump administrasjonen hadde en negativ innvirkning på USAs popularitet, selv blant deres tradisjonelle allierte. I en undersøkelse fra 2019, ble USA rangert lavt blant land som Canada, mens nasjoner som Storbritannia og Tyskland fikk høyere vurderinger. Dette kan tyde på at det internasjonale samfunnet reagerte negativt på en mer aggressiv amerikansk tilnærming, der ideen om reciprocity og vennskap ble utfordret av presidentens autoritære stil.

Trump’s utenrikspolitiske tilnærming, gjennom hans kommandoer, understreker en svært pragmatisk, men også potensielt destabiliserende tilnærming til globale relasjoner. Den enkle ideen om at hvis et land gir, må det få noe tilbake, har ført til at tradisjonelle multilaterale strukturer som NATO har blitt satt under press. Trumps vektlegging av bilateralisme og individuell fordel kan være et uttrykk for en mer egosentrisk amerikansk utenrikspolitikk, men kan også ha ført til en ny dynamikk, hvor allianser ikke lenger er nødvendigvis preget av et langsiktig felles mål, men heller preget av kortsiktige fordeler og kostnadsreduksjon.

I tillegg til de strategiske kommandoene som Trump fremmet, er det viktig å forstå hvordan hans holdninger har påvirket den globale opinionen og forholdet til USAs allierte. At USA under Trump opplevde en betydelig nedgang i popularitet, spesielt i Europa og Canada, viser hvordan nasjoner med et sterkt samarbeid med USA har reagert på en mer isolasjonistisk og konfronterende utenrikspolitikk. Denne utviklingen gir innsikt i hvordan presidentens stil påvirker både bilaterale og multilaterale forhold, og hvordan det kan forme fremtidige internasjonale diplomatiske relasjoner.

Hva skjer med maten når vi koker den?
Hvordan Incrementelle Endringer og Terminalen i StackBlitz Forbedrer Utviklingsprosessen
Hvordan unnslippe en farefull situasjon?
Hvordan fungerer desentraliserte børsplattformer og hva er fordelene med likviditetspooling?