Hvordan de palestinske borgerne i Israel utviklet politisk mobilisering gjennom stille motstand

Palestinerne som ble boende i Israel etter 1948, under et fremmed herredømme, har gjennom årene utviklet ulike former for politisk mobilisering og motstand. Selv om militærstyret, som varte frem til 1966, gjorde livet vanskelig, var det i de stille, daglige kampene at mye av motstanden fant sted. Asef Bayat beskriver fenomenet som "stille motstand", der undertrykte samfunn på tross av ideologisk mangel og ledelsesfravær, kan skape betydelige sosiale forandringer. Dette var også tilfelle for de palestinske borgerne i Israel, som etter Nakbaen måtte finne strategier for å overleve og tilpasse seg det israelske styret.

I denne perioden ble palestinerne tvunget til å tilpasse sine livsstiler og strategier i møte med undertrykkelse. For mange ble motstanden et naturlig element i hverdagen, og utallige små, men viktige handlinger ble gjennomført i skjul for myndighetene. Å sikre tilgangen til land, vanlige ressurser og sosiale strukturer som helse og utdanning, ble for mange palestinere en stille form for motstand. Dette var ikke alltid åpenbar konfrontasjon med det israelske regimet, men heller en vedvarende tilpasning og utholdenhet i hverdagen.

En slik tilpasning kan tydelig sees i hvordan palestinerne i Umm al-Fahim, en liten landsby, tilpasset seg de nye realitetene under israelsk styre. Bygningene, som i mange tilfeller ble brukt som symboler på motstand, ble mer enn bare hjem. For mange ble hjemmet deres ikke bare et sted for personlig trygghet, men også en frontlinje i den stille kampen for å bevare både kultur og identitet. Mange palestinske familier, som forfatteren selv beskriver, har sett hjemmene sine bli tatt fra dem og omgjort til militære hovedkvarter, mens de ble tvunget til å leve under et konstant militært nærvær.

Et av de viktigste trekkene ved denne stille motstanden er den psykologiske og sosiale effekten den hadde på de palestinske samfunnene. Tvangsflyttingen, tapet av hjem og eiendommer, og påfølgende marginalisering skapte en kollektiv følelse av fremmedgjøring. Dette ble ikke bare en fysisk kamp om plass, men også en kamp om identitet. For mange palestinere ble setningen "Dette er ikke vårt hus" et symbol på både tap og utholdenhet.

Men det er også viktig å merke seg at selv om mange palestinske samfunn ikke hadde synlige ledere, var motstanden deres kollektiv. Dette fremstår tydelig gjennom hverdagspraksisene som utgjorde det som kan kalles en "usynlig" mobilisering. Slike praksiser, der folk gradvis brøt de restriksjonene som ble pålagt dem, bidro til å opprettholde deres identitet og samhold på tross av all motstand. Den psykologiske effekten av denne motstanden kan ikke undervurderes, da den forsterket en kollektiv vilje til å stå imot det israelske regimet.

I denne prosessen er det viktig å forstå at den politiske mobiliseringen av palestinske borgere i Israel ikke kun handler om å motsette seg det israelske regimet. Det handler også om å bygge en identitet og et samfunn som kan motstå, på tross av de ekstreme hindringene de står overfor. Denne langsomme, men utholdende kampen om å bevare kultur, land og identitet, er grunnlaget for mye av den politiske mobiliseringen som har oppstått på tvers av tid.

De som ønsker å forstå hvordan politisk motstand manifesterer seg i slike situasjoner, må anerkjenne verdien av hverdagens små handlinger og den kollektive, stille motstanden som binder folk sammen. Det er ikke bare de store, synlige protestene som definerer politisk mobilisering, men også de usynlige praksisene som utfordrer og undergraver den autoritære makten på et dypt sosialt nivå.

Hva kreves for at sivil motstand mot okkupasjon skal kunne oppstå og vedvare?

Sivil motstand organiseres ofte rundt fire hovedformer: offensiv, defensiv, konstruktiv og oppmuntrende motstand. Den offensive formen søker aktivt å forstyrre okkupasjonsmakten gjennom ikke-voldelige midler som streiker, demonstrasjoner og direkte aksjoner. Den defensive motstanden retter seg mot å beskytte mennesker og verdier som trues, for eksempel ved å skjule de som er på flukt eller står i fare. Den konstruktive motstanden forsøker å etablere alternative strukturer og institusjoner som bygger på de verdiene man ønsker skal prege et fremtidig, fritt samfunn. Og den oppmuntrende motstanden søker å styrke kampviljen og samholdet blant folket, gjennom å holde liv i håpet og fellesskapet.

For at slik kollektiv motstand skal kunne oppstå og vedvare over tid, må visse forutsetninger være til stede. Den første og kanskje mest grunnleggende er en felles erfaring av undertrykkelse og urettferdighet, som deles av et tilstrekkelig stort antall mennesker. Denne kollektive erfaringen må ledsages av en sterk identitet og sosial solidaritet – et fellesskap som ikke er sønderrevet av interne sosiale eller økonomiske skillelinjer.

Kulturen spiller også en viktig rolle. En motstandskamp som bygger på ikke-vold, fordrer en demokratisk kultur – en tradisjon for aktivt medborgerskap og respekt for menneskerettigheter. I et slikt miljø fremstår okkupasjon og undertrykkelse som desto mer uakseptabelt, noe som kan virke mobiliserende.

Motstand nedenfra – altså fra grasrota – er avgjørende. Lokale nettverk, sivilsamfunnsorganisasjoner og fellesskapsbaserte initiativ må ha eierskap til kampen. Uten slik forankring vil motstanden mangle legitimitet og utholdenhet.

For at motstanden skal forbli ikke-voldelig, må ytterligere forhold være på plass. Blant disse er ledere og aktivister med konkret erfaring i ikke-voldelige metoder. Et klart asymmetrisk maktforhold der okkupasjonsmakten har en overveldende militær overlegenhet, virker også avskrekkende mot væpnet opprør og gjør ikke-voldelige strategier mer rasjonelle. Fravær av sterke grupper som fremmer voldelig motstand internt i befolkningen er også essensielt for å hindre at motstanden militariseres.

Taktiske ferdigheter og disiplin er avgjørende. Aktivister må være i stand til å utvikle strategier som både utfordrer makten og tilpasser seg risiko og kontekst. Handlingene må spenne fra lavrisiko-aktiviteter som styrker selvtillit og bygger deltagelse, til høyprofilerte aksjoner som avslører maktens illegitimitet.

En bevegelse må også anerkjennes som legitim, både i mål og midler, for at eksterne aktører skal kunne bruke sin innflytelse og makt til støtte. Dette krever etisk konsistens og åpenhet. Samtidig må det eksistere tilstrekkelige ressurser – økonomiske, materielle og symbolske – for at motstanden skal kunne vedvare.

Til tross for at alle disse betingelsene måtte være til stede, finnes det ingen garanti for seier. Okkupasjonsmakten må til slutt innse at status quo er uholdbart. Dette skjer først når kostnaden ved å opprettholde kontrollen – gjennom indre press og ytre sanksjoner – overstiger fordelen. Da blir alternativet, en ny fremtidig relasjon mellom partene, mer attraktiv enn fortsatt unde