Byggingen av Nehru Planetariet begynte som et ambisiøst prosjekt som skulle formidle astronomi og vitenskap på en ny og spennende måte til befolkningen i Bombay. Fra starten var det klart at det ville være utfordringer på veien, både tekniske og organisatoriske, som ville vokse i omfang etter hvert som byggingen skred frem. Konfliktene mellom de arkitektoniske ideene og de praktiske behovene for planetariet ble umiddelbart tydelige. I slike tilfeller måtte Rajnibhai, som var en viktig aktør i prosjektet, tre inn som megler. Det var også tydelig at det ville være behov for en balansere mellom administrasjonens mål og direktørens ønsker, noe som i stor grad ble håndtert av programkomiteen, der flere aktører, inkludert Rajnibhais svoger, Shyam, spilte en viktig rolle.

I tillegg til de tekniske og arkitektoniske utfordringene, var det økonomiske problemer som måtte løses. En viktig løsning kom gjennom et initiativ fra Nehru Centre, som fikk fritak fra underholdningsskatt ved å tilby gratis morgenshow for barn fra kommunale skoler. Dette resulterte i en reduksjon av billettprisen til Rs 5, et valg som noen mente var for høyt, men som til slutt viste seg å være en riktig beslutning. Den økonomiske støtten ble også styrket gjennom Rajnibhais imponerende evne til å skaffe midler. En av de mest bemerkelsesverdige handlingene hans var å få Hyderabad Race Course til å donere alle sine inntekter fra en helg til planetariets bygging.

Den tekniske utformingen av planetariet ble ikke mindre kompleks. For å skape et virkelig interaktivt og lærerikt miljø ble det etablert flere utstillinger og modeller som skulle illustrere astronomiske konsepter på en forståelig måte for publikum. Et av de mest imponerende elementene var et orrery – en mekanisk modell av solsystemet, konstruert av ingeniører fra Bhabha Atomic Research Centre. Denne modellen ble plassert i hovedfoyeret og ble et symbol på planetariets pedagogiske mål. Andre utstillinger inkluderte modeller som viste månelandskap, vektskalaer som beregnet din vekt på andre planeter, og en panoramautsikt over Mars. Den overordnede tanken var at besøkerne ikke bare skulle oppleve planetariumsforestillingene, men også bruke tid på disse modellene for en mer omfattende læring.

En av de store utfordringene som kom opp under byggingen, var installasjonen av projektoren. Den hadde vært i pakker lenge, og en gruppe ingeniører fra Carl Zeiss ble konsultert for å sikre at den ble installert riktig. Samtidig måtte man velge de rette stolkonstruksjonene som skulle tillate et naturlig blikk oppover i stedet for rett fram som i en tradisjonell kino. Planetariet ble til slutt et av de største i sitt slag med plass til 600 personer, noe som gjorde det perfekt for en storby som Bombay.

Når det nærmet seg åpningen, begynte en ny utfordring å utvikle seg: invitasjonen til åpningen. Rajnibhai foreslo at jeg skulle skrive til Indira Gandhi, den indiske statsministeren på den tiden, for å be henne komme til Bombay og åpne planetariet. Jeg var litt skeptisk til å ta denne rollen, men Rajnibhai mente at hennes respons ville være mer positiv dersom invitasjonen kom fra en vitenskapsmann fremfor ham, til tross for at han hadde vært en viktig aktør i prosjektet. Jeg fulgte rådet, og til min overraskelse svarte statsministeren positivt på invitasjonen.

Men skjebnen ville at ting ikke gikk som planlagt. På dagen før åpningen fikk guvernøren av Maharashtra, Mr. Ali Yavar Jung, et hjerteinfarkt og døde kort tid etter. Som følge av denne tragedien ble åpningsseremonien utsatt, og det var flere måneder før den kunne gjennomføres. Til tross for dette forble prosjektet uforstyrret i sin utvikling, og planetariet ble til slutt en stor suksess i Bombay. Det ble en permanent attraksjon, ikke bare som et vitenskapelig og pedagogisk senter, men også som et kulturelt samlingspunkt for byens innbyggere.

Planetariet har ikke bare vært et rom for astronomiske utstillinger, men også et sted hvor folk kan delta i offentlige forelesninger, astronomikurs og spesialarrangementer som stjernekikking og visning av astronomiske fenomener som solformørkelser og transitter. Etter at jeg forlot Bombay, har kontakten min med planetariet vært begrenset, men jeg har hatt gleden av å besøke det ved flere anledninger og har også holdt offentlige forelesninger under dets tak.

Planetariet har vært en viktig milepæl i utviklingen av Bombay som en by som forstår og setter pris på vitenskap, og det har gitt et unikt bidrag til å fremme forståelsen av astronomi blant publikum. Dens suksess viser hvordan vitenskapelige prosjekter kan ha en dyptgående innvirkning på en by og dens innbyggere, og hvordan samarbeid på tvers av forskjellige sektorer kan skape noe varig og viktig for fremtiden.

Hvordan en Uventet Grenseovergang ble Løsningen på et Problem

Etter å ha avsluttet sightseeing på den kanadiske siden av Niagara, tok vi veien langs elvebredden på den kanadiske siden, og kjørte et par mil før vi kom til en bro ved Lewiston som førte til USA. Vi krysset broen og kom til en immigrasjonsbarriere. Der ba den amerikanske tolleren om passene våre. Da han så på mitt, fortalte han meg at jeg ikke kunne komme inn i USA siden min "single entry" allerede var brukt. Jeg hadde reist inn via Buffalo og forlot landet fra Niagara Falls, og dermed var jeg ikke lenger kvalifisert for en ny innreise. Mangala, derimot, kunne gå inn da hun hadde et visum med flere innreiser.

Situasjonen ble raskt komplisert. Jeg forklarte at jeg skulle besøke University of Maryland, og at visumet mitt var for å jobbe der. Denne korte turen til Canada var kun for sightseeing, og jeg skulle levere tilbake leiebilen i USA dagen etter. Tolleren informerte meg om at det fantes muligheter for å få et midlertidig tillatelsespapir for å krysse over til Canada, som kunne hentes fra en immigrasjonsansatt ved grenseovergangen. Jeg påpekte at jeg ikke hadde støtt på noen barriere for å forlate USA, og derfor ikke hadde fått mulighet til å ordne et slikt papir.

I noen sekunder som føltes som en evighet, tenkte han seg om, og deretter smilte han. Han stemplte ikke passet mitt og lot oss gå videre til USA. Han forklarte at han ikke kunne stemple passet mitt på grunn av innreiserestriksjonen, men valgte i stedet å la meg komme inn "ulovlig". Med lettelse gikk vi tilbake til bilen og kjørte videre til Buffalo. Vi kunne ha havnet i alvorlige problemer om tolleren hadde valgt å følge reglene strikt.

Det var ikke lenge etter at vi hadde kommet til hotellet og fått et godt måltid at vi hørte lyden av skudd. Neste morgen fikk vi vite at det hadde vært et skyteepisod i det nærliggende sentrum. Dette ble vårt første møte med volden som til tider finnes i USA. Vi var nå forberedt på at vår tid i USA kunne by på flere overraskelser.

Neste morgen dro vi til flyplassen, leverte bilen og tok flyet til Washington National. Jeg var glad for å se Rajan Devadas sammen med barna sine som ventet på oss. Vi kjørte til hans hus for en uformell lunsj før han tok oss med til Howie Laster’s kontor på University of Maryland. Der gjennomførte vi vårt oppdrag, og vi tilbrakte natten på Faculty Club, Rossborough Inn. Det var et ganske enkelt sted å bo, men det var helt greit for én natts opphold.

Etter dette gikk vi videre med vårt arbeid. Jeg holdt noen seminarer og diskuterte relativitetsteori med ledende forskere som Charlie Misner, Dieter Brill, Asher Peres og Joe Weber. Jeg tilbrakte også mye tid med å reflektere over de vanskelige problemene knyttet til kvanteteori og aksjon på avstand.

Mens vi var i Maryland, ble vi også kjent med John Wheeler, som inviterte oss til Princeton. Etter et hyggelig helgebesøk der, reiste vi videre til New York for å møte Yashoda Dilwali. Hennes ektemann, Charat, hadde nylig gått bort, og møtet var preget av en dyp sorg. Yashoda, som nå var alene, tok godt imot oss, men jeg kunne merke at hun var i sjokk og ikke visste hvordan hun skulle navigere livet videre som en enke i et fremmed land.

Vi tilbrakte mye tid sammen med våre venner og fikk se mange av Washingtons severdigheter. Vi gjorde flere dagsturer til steder som Skyline Drive og Colonial Williamsburg. Alle disse opplevelsene ble dokumentert med vakre fotografier som ble tatt av Rajan, som senere vant priser for noen av bildene.

Vårt liv i USA var en kombinasjon av faglige møter, sosiale interaksjoner og uforglemmelige opplevelser. Mangala og jeg hadde ikke noe familiært ansvar, så vi benyttet anledningen til å reise rundt og nyte de ulike kulturelle og naturlige underverkene som landet hadde å tilby.

Når vi ser tilbake på dette, er det klart at livet kan endre seg på en uventet måte. Vi hadde møtt både utfordringer og gledelige opplevelser på reisen vår, og selv i møte med vanskeligheter, som ved grensen, ble situasjonen løst på en overraskende og nesten uformell måte.

Det er viktig å huske på at livet, spesielt når vi befinner oss i et fremmed land, kan være uforutsigbart. Selv om vi kanskje planlegger detaljene i reisen vår, vil det alltid være elementer vi ikke kan kontrollere, og det er hvordan vi reagerer på disse uforutsette hendelsene som virkelig former vår opplevelse.

Hvordan kan monogami formes som en levende og fleksibel praksis?
Hvordan Coulomb og Aepinus Bidro til Utviklingen av Elektromagnetisme
Hvordan beskytte mot bysantinske angrep i distribuert systemkonsensus?
Hvordan kan man forstå og håndtere PFAS-forurensning i miljøet?