Hvordan litterære priser former Canadas boklandskap: Giller, GG og Sunburst

La oss ta en titt på prisene. Først og fremst Giller-prisen. Denne ble stiftet av Jack Rabinovitch for å hedre minnet om hans kone, Doris Giller, en velkjent og mange­talentert kanadisk journalist som gikk bort i 1993 etter å ha kjempet mot kreft. I mange år var det Rabinovitch som ga den eneste finansielle støtten til prisen. I 2005 ble Scotiabank med som medsponsor og doblet premiebeløpet til 50 000 dollar – 40 000 dollar til vinneren, og resten delt mellom finalistene. Prisen deles ut under en gala med kjendiser som programledere, som Justin Trudeau, og blir sendt på TV av CTV.

Ideen om en kanadisk pris for science fiction (SF) ble, i ekte kanadisk fan-stil, unnfanget av en gruppe folk på en Science Fiction-konvensjon. Prisen var en del av en lengre "ønskeliste" under paraplyen til en nasjonal stiftelse som startet og sluttet ganske raskt. Ideen om prisen fikk imidlertid fotfeste, og i løpet av de neste to årene ble det dannet en liten frivillig komité, en behovsvurdering ble gjort, og et prisnavn (Sunburst) ble valgt. Innsamling av midler ble også gjennomført. En ting førte til en annen, og i 2001 ble Sean Stewart den første vinneren av prisen for sin bok Galveston (en annen bok som denne redaktøren varmt anbefaler!). Prisen hyller den ærverdige kanadiske SF-forfatteren Phyllis Gottlieb for hennes første roman, Sunburst (1964). Phyllis ble faktisk invitert til å være med i juryen første året prisen ble delt ut.

Alle tre prisene tilbyr penger. Husk at Giller har den imponerende premiesummen på 50 000 dollar? Governor General's Prize deler ut 15 000 dollar til forfatteren, pluss 3 000 dollar til å hjelpe forlaget med PR-aktiviteter for boken. Sunburst-komiteen, som jobber med et stramt budsjett uten sponsorater fra store selskaper eller myndigheter, klarer å samle nok midler hvert år til å gi vinneren en vakker medaljong og en sjekk på 1 000 dollar. Alt dette finansieres gjennom donasjoner, auksjoner av gjenstander, boksalg, og en god dose kreativt tigging fra den utrettelige Peter Halasz, leder av Sunburst Award-komiteen.

Hvor vil jeg hen med dette? Kanskje jeg er bare inne på en annen "SF får ingen respekt"-tirade. Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet er at bedrifter i dette landet trenger å forstå verdien av å ha sitt navn knyttet til en prestisjefull litterær pris som Sunburst. Scotiabank får definitivt mye igjen for sin investering i Giller-prisen. Forfatteren og forlaget drar også nytte av prisen. Salget av de vinnende bøkene er astronomiske (vel, i alle fall på kanadiske salgstall – om ikke i "Anbefalt av Oprah"-salg). Det sier seg selv at vinnerne av Sunburst-prisen er like fortjente av pengene og anerkjennelsen som Giller- og GG-prisvinnerne. Og deres forlag fortjener anerkjennelse for å bringe disse fantastiske verkene til offentligheten.

Så neste år håper jeg å se flere kanadiske SF-forfattere som oppfordrer forlagene sine til å sende bøkene deres til Sunburst-komiteen (selvfølgelig), og også til Giller-komiteen, og til Canada Councils Governor General's Literary Awards-komité. Vi fortsetter å nominere On Specs beste kanadiske forfatterskap til Journey Prize. Jeg tipper at hvis jurymedlemmene for noen av de prisene leser noe like velskrevet som In the Palace of Repose, vil de kanskje for en stund glemme at det er en "sjanger"-bok og vurdere det som et ekte litterært verk.

Endtext

Hvordan håndtere feil i en høy-risikosituasjon: Tidsreise og tapet av en kollega

Det var en følelse av kald presisjon i luften da Tim trykket på den grønne bryteren. Karen, som alltid var på vakt, observerte hvordan de andre medlemmene av teamet sitt, gjennom små grønnfargede lysblink på skjoldene deres, bekreftet at de var synkronisert. Hun nikket til Tim, og han trykket på den røde bryteren. Øyeblikket stod stille, som en flue fanget i rav. Buøyen, som skulle vært deres livline til sikkerhet og tid, var deaktivert, og de var på vei inn i faren. Det var en enkel plan, men som med alle risikofylte operasjoner, var selv de minste avvikene potensielt fatale.

Tiden var knapp. Med hvert sekund som tikket bort, krysset de gaten, og Karen holdt hånden over buøyens utløsersystem. Hvis noe gikk galt, kunne hun når som helst utløse systemet og dra dem tilbake til det punktet i tid hvor alt var i orden. Men da de kom til døren, var det ingen tid til å dvele ved mulige feil. To av teamet fikk plass til å sette opp rammeverktøyene, og med et kraftig slag ble døren brutt ned. Innenfor var det som ventet – en liten leilighet, et standard miljø hvor trusselen kunne være hvor som helst.

Det som fulgte, var en hektisk jakt. Karen ledet an, og selv om faren kunne skjule seg i et hvilket som helst rom, visste hun at de måtte være raske og effektive. Siden ingen farlige gjenstander eller personer var å se i stuen, beordret hun de andre til å følge henne mot soverommet. Der fant de en skuffende enkel oppsett – kun en madrass på gulvet og en rotete plass full av klær og rusk. Alt var stille, men hun visste at hun måtte undersøke hjørnene og eventuelle skap. Når hun åpnet et skap, ble hun møtt med et skudd.

Kaoset som fulgte, utløste et tårn av utfordringer som en etter en måtte takles. I løpet av noen få sekunder var Tim skutt og drept. Hans siste øyeblikk ble frysepunktet, og Karen visste at hun kunne ha gjort noe annerledes. Hun trykket på utløseren til buøyen, men ingenting skjedde. Tiden var ute. Feilen, det uunngåelige, var uopprettelig.

Denne situasjonen, hvor alt gikk galt til tross for den nøye planleggingen og forberedelsene, er et tema som stadig tas opp i diskusjoner om høy-risiko operasjoner. I løpet av de siste årene har teknologien som buøyen representerer, vært en stor hjelp. Denne enheten gir mulighet for å "slette" feil, for å rette tilbake tid og gi operatørene en annen sjanse. Selv om den redder liv på et generelt plan, kan ikke alle feil rettes opp, og noen ganger er ikke teknologien nok til å forhindre et tap.

Sloane, en erfaren leder, forsøkte å trøste henne med at beslutningen hun tok under oppdraget, var den rette under de gitte omstendighetene. Dette var et tap som til tross for teknologien de brukte, var uunngåelig. Han påpekte at mens det ikke hadde vært flere tap etter at buøyen ble introdusert, hadde det alltid vært en mulighet for feil. Det han understreket var at teknologien, selv om den har hjulpet til med å unngå mange tragedier, ikke kan garantere suksess i alle operasjoner.

Karen ble tilbudt tid borte fra tjenesten, for å bearbeide tapet og komme tilbake til en normal tilstand. Det var ikke en ordre hun ønsket å høre, men hun visste at det kanskje var det eneste riktige. Tiden etter en slik tragedie er tung. Selv med tilbud om hjelp, føltes livet hennes uendelig tomt. Men det er i de stilleste øyeblikkene at hun begynner å tenke på konsekvensene av både beslutningene hun tok, og de som ble tatt fra henne.

Det som er viktig å merke seg er at til tross for alle fremskrittene innen teknologi og strategi, er menneskelig feilbarlighet en konstant. Teknologi som buøyen har utvilsomt reduserte dødsrater og redder liv, men den kan ikke endre det faktum at enkelte situasjoner krever menneskelig vurdering som ikke alltid er perfekt. Tjenester som politi og andre nødetater er under konstant press, og selv om teknologiske løsninger kan gi ekstra sikkerhet, er det fortsatt behov for solid trening, beslutningstaking i sanntid og – ikke minst – menneskelig tilstedeværelse og empati i møte med ekstreme situasjoner.