I sitt tale under et arrangement i Det hvite hus påpekte president Trump et viktig poeng: «Amerika er sammensatt av ulike samfunn. Vi har forskjellige språk, ferdigheter, talenter og religioner. Men når vår livsstil trues, som friheten og rettighetene vi alle setter høyt, samles vi som én. Og når vi samles som én, er vi uovervinnelige. Vi kan ikke beseires.» Dette utsagnet var ikke bare en oppsummering av hva det amerikanske samfunnet står for, men også en påminnelse om en underliggende realitet: amerikansk politikk har lenge vært preget av spenninger som involverer urbefolkningen.

Denne konflikten er langt fra ny. Under den amerikanske revolusjonskrigen delte Iroquois-konføderasjonen seg, da Oneida og Tuscarora stred sammen med amerikanerne mot britene og deres egne folk, som Mohawk, Cayuga, Seneca og Onondaga. På samme måte førte politiske valg om å støtte eller motarbeide USA til dyptgripende splittelser, både på tvers av stammer og innenfor dem. Shawnee-folket, som tidvis var sterke motstandere av amerikansk ekspansjon i Ohio-dalen, var delt mellom krigerske ledere som Blackfish og fredsorienterte figurer som Cornstalk. Etter traktaten om Fallen Timbers i 1795 ble Shawnee-folkets militære motstand i Ohio-dalen i stor grad brutt, og da brødrene Tenskwatawa og Tecumseh forsøkte å bygge en pan-indianer-konføderasjon på 1800-tallet, var det få blant Shawnee som sluttet seg til dem. For mange var tilpasning snarere enn kamp den eneste veien til overlevelse.

Disse historiske hendelsene viser at motstand og tilpasning ikke nødvendigvis er gjensidig utelukkende, og at ens identitet som urbefolkning ikke automatisk er i konflikt med en amerikansk statsborgerskap. Dette er også en problemstilling som ikke er begrenset til Indian Country. USAs politikk overfor urbefolkningen har ofte vært preget av en konflikt mellom uforenlige ideer. Andrew Jacksons kjærlighet for sin adopterte Creek-sønn, Lyncoya, virker tilsynelatende å være i strid med hans fundamentale tro på at hvite amerikanere og urfolk ikke kunne sameksistere. På samme måte står Trumps tilsynelatende respekt for noen urfolk opp mot hans forakt for de som driver vellykkede kasinoer, som konkurrerer med hans egne økonomiske interesser.

Gjennom årene har det vært flere slike eksempler på politiske og ideologiske spenninger som utfordrer den amerikanske forståelsen av urbefolkningens plass i samfunnet. Jon Chivington, som ledet Sand Creek-massakren, ble kritisert av samme regjering som forfulgte et folkemord i den fjerne vesten. På den andre siden hadde tilhengere av boarding-skolene et mål om å utrydde urfolkskulturer i et forsøk på å «drepe indianeren og redde mannen». Et slående eksempel på slike motsetninger finner man i et redaksjonsinnlegg skrevet av L. Frank Baum (forfatteren av Den underfulle trollmannen fra Oz) i Aberdeen Saturday Pioneer i 1891. Baum, som hadde støttet utryddelsen av indianerne, kom med en merkelig motsetning i slutten av sitt innlegg: «Når de hvite vinner en kamp, er det en seier; når indianerne vinner, er det et blodbad.» Denne dobbeltheten er et klassisk eksempel på den usikkerheten og de kontradiksjonene som har preget amerikansk syn på urfolk gjennom historien.

Det er nettopp denne kontradiksjonen som har preget Donald Trump sin tilnærming til urbefolkningen. På den ene siden ser han ut til å beundre enkelte urfolks veteraner og lederne fra vestlige stammer som støtter hans politikk. På den andre siden avviser han stamme-suverenitet når det ikke tjener hans egne interesser. Trump ser på urbefolkningen på Østkysten, i områder som er hjem for kasinoer og reservater, gjennom et mer skeptisk og misunnelige blikk. For ham er disse ikke nødvendigvis et tegn på kulturell overlevelse, men snarere en forstyrrelse av en kolonial landskap. Dette perspektivet er også delt av mange av hans tilhengere, som ser på de økonomiske fordelene ved urbefolkningsbaserte kasinoer som en trussel mot det etablerte systemet.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå hvordan Trumps politikk både reflekterer og forsterker en langvarig spenning mellom to motstridende visjoner: en som ønsker fullstendig assimilering og underkastelse av urfolk, og en som på overflaten uttrykker beundring for de stammene som «passer inn» i den bredere amerikanske konteksten. Trump belønner identiteter som ikke krever særbehandling, privilegier eller unntak, og hans syn på urfolk kan i stor grad sees som en forlengelse av kolonialistisk tenkning.

For leseren er det viktig å merke seg at disse historiske og politiske spenningene ikke nødvendigvis er over. De har fortsatt stor relevans i dag. Trumps politikk og retorikk har ikke bare hatt direkte konsekvenser for hvordan urbefolkningen opplever sine rettigheter og anerkjennelse, men har også forsterket et mønster av marginalisering og undertrykkelse som strekker seg tilbake til kolonitiden. Det er nødvendig å se på disse spørsmålene i lys av både dagens politiske klima og den historiske behandlingen av urfolk for å få en fullstendig forståelse av utfordringene som fortsatt preger deres forhold til det amerikanske samfunnet.

Hvordan kolonisatorenes minner formet deres syn på vold og rettferdighet

Kolonisatorenes minner om konflikten med de innfødte folkene i Amerika, og deres egen rolle i den volden som fulgte, har vært en viktig del av den kollektive historien som ble videreført gjennom generasjoner. Disse minnene, som ofte ble formidlet muntlig, har spilt en avgjørende rolle i å etablere et bilde av den koloniale virkeligheten som rettferdiggjorde volden som ble begått mot de innfødte. Den emosjonelle belastningen som krigen førte med seg for kolonistene, ble ofte fremstilt som en grunn til å forklare, eller til og med unnskylde, de voldelige handlingene deres.

Et tilbakevendende tema i disse minnene er den traumatiske opplevelsen av krig, og hvordan dette traumet ofte ble brukt som et grunnlag for å rettferdiggjøre volden som ble begått mot de innfødte. Hugh McGary, en kjent kolonist, er et godt eksempel på dette. Historiene som ble fortalt om ham, handlet ikke bare om hans voldelige handlinger, men også om de personlige tragediene som han opplevde. I 1777 drepte han en indianer, butcherte kroppen og matet restene til sine hunder. Ifølge noen kilder ble hans handling sett på som en form for hevn etter at hans stebarn var død. Denne typen kontekstualisering var vanlig i kolonistenes minner, hvor det ofte ble forsøkt å forklare volden deres ved å påpeke de personlige tapene de hadde lidd.

En annen hendelse som ofte ble nevnt i disse historiene var McGarys deltagelse i Benjamin Logans invasjon av det nordvestlige området i 1786. Kolonistene var på jakt etter hevn etter tapene de hadde lidt tidligere, og mens kampanjen førte til noen mindre skirmisher, ble de innfødte ofte i stand til å trekke seg tilbake før de koloniserte kunne påføre dem de nederlagene de håpet på. I en hendelse under denne invasjonen drepte McGary en eldre indianer, Moluntha, etter å ha misforstått hans nikk som en bekreftelse på indiansk skyld i et tidligere nederlag.

Denne typen traumatiske minner ble ofte kombinert med en fortelling om hevn og den emosjonelle belastningen som kolonisatorene opplevde etter å ha mistet sine kjære. Historiene om krigens grusomheter ble videreført, og sorgen ble i mange tilfeller brukt som en begrunnelse for de voldelige handlingene som fulgte. I noen tilfeller, som i fortellingen om William Niblick, ble det forbundet en fortelling om et barn som ble drept av de innfødte, og hvordan kolonistene deretter la ut på hevntokt. Denne hevnen, som ble sett på som en rettferdig handling, var ofte forbundet med en dyp sorg og tap som ble tolket som en nødvendig reaksjon på volden de opplevde.

Selv om volden fra de innfødte folkene ble fortalt som en grunn til hevn, var ikke alle minner om krigen preget av hat eller forherligelse av vold. Historier fra kvinner, for eksempel Mrs. Arnold, ga et mer nyansert bilde. Da en gruppe menn kom tilbake med liket av en ung indianer, reagerte kvinnene med medfølelse og ba om at kroppen skulle begraves på en respektfull måte. Dette møtet mellom medfølelse og brutalitet ga et innblikk i de mer menneskelige sidene av krigens grusomheter, som ofte ble oversett i de mer dominerende fortellingene.

Minner som disse viser hvordan kolonistene, til tross for sine grusomheter, ofte selv så på seg selv som ofre for en større konflikt. Den emosjonelle turbulensen som fulgte med tapene deres, ble ofte fremstilt som en legitim grunn til hevn og vold. På denne måten ble historiene om tap og hevn integrert i en narrativ som rettferdiggjorde kolonistenes voldshandlinger.

Det er viktig å forstå at disse minnene ikke nødvendigvis representerte hele bildet av konflikten. I mange tilfeller ble de mer moderate eller empatiske stemmene marginalisert. Historiene fra kvinner som Mrs. Arnold, som uttrykte medfølelse for den unge indianeren, viser en annen side ved konflikten, en side som sjelden fikk plass i de dominerende historiene. Dette minner oss om at krigen ikke bare var en kamp om land og ressurser, men også en kamp om hvordan historien skulle fortelles, og hvem som hadde rett til å definere hva som var rettferdig og urettferdig.

Endtext

Hvordan kolonialisme og moderne politikk påvirker urfolk i Amerika: Perspektiver og utfordringer

Den politiske håndteringen av urfolk i de amerikanske kontinentene er et kontinuerlig uttrykk for dypt rotfestede kolonialistiske holdninger som har preget regionen i århundrer. Fra Brasil til Canada, fra Bolivia til USA, har urfolks kamp for sine rettigheter og overlevelse vært sterkt knyttet til maktstrukturer som har forsøkt å undertrykke, marginalisere og fjerne deres eksistens. Denne dynamikken har fått nye uttrykk under den siste tidens politiske lederskap, hvor politikere som Jair Bolsonaro i Brasil, Evo Morales i Bolivia, og Justin Trudeau i Canada har vist hvordan gamle koloniale praksiser kan gjenoppstå i moderne tid.

Jair Bolsonaro, Brasils kontroversielle høyreorienterte president, har åpent uttalt at urfolk i Brasil burde "utvikles" til å bli mer som den "vanlige" befolkningen, et syn som blant hans støttespillere er et uttrykk for en ideologi som søker å assimilere og dermed utslette urfolks identitet. Hans politikk for å redusere størrelsen på urfolksreservater, og den økte toleransen for avskoging og gruvevirksomhet i Amazonas, er et angrep på både miljøet og urfolks rettigheter. På samme tid som Bolsonaro har fått ros fra internasjonale aktører som den amerikanske presidenten Donald Trump, er det åpenbart at hans politikk har hatt katastrofale konsekvenser for både miljøet og de opprinnelige befolkningene i Amazonas.

Donald Trump og hans administrasjon har også utvist en uinteressert holdning til de alvorlige konsekvensene av økologisk ødeleggelse for urfolk. Trump har aldri nevnt konsekvensene av avskoging for de som bor i Amazonas, og hans støtte til Bolsonaro står i kontrast til den langsiktige miljø- og menneskerettighetsrisikoen som slike handlinger representerer. Denne politikken reflekterer et bredere trans-amerikansk fenomen, der både ideologier og maktstrukturer har ført til systematisk undertrykkelse av urfolkene, ikke bare i Brasil, men også på andre kontinenter.

I Bolivia ser vi en annen side av dette kontinuerlige mønsteret. Evo Morales, landets første urfolks president, utfordret den historiske maktstrukturen som hadde undertrykt urfolks rettigheter i mange århundrer. Morales’ forsøk på å gjennomføre reformer og styrke urfolks rettigheter ble imidlertid møtt med motstand fra både nasjonale og internasjonale aktører, inkludert USA, som kritiserte hans politikk for å undergrave demokratiet og støtte autoritære regimer i Latin-Amerika. Morales’ avgang i 2019 og den påfølgende maktovertakelsen viste hvordan ideologiske konflikter mellom kolonialistiske og postkoloniale interesser kan manifestere seg på en dramatisk og destabiliserende måte.

I Canada har Justin Trudeaus regjering også møtt motstand i sitt arbeid for å forbedre forholdene for landets urfolk. Til tross for Trudeaus løfter om "forsoning" og konkrete tiltak for å rette opp tidligere urettferdigheter, har mye av hans politikk vært preget av manglende handling. Trudeaus regjering har ikke klart å innfri mange av de lovede reformene, og urfolks samfunnet har fortsatt å oppleve systematisk diskriminering og økonomisk marginalisering. Selv om det er en retorikk av anerkjennelse, har det ikke vært tilstrekkelig politisk vilje til å gjennomføre de nødvendige endringene som virkelig ville ha styrket urfolks rettigheter.

De politiske holdningene og handlingene fra disse lederne - Bolsonaro, Trump, og Trudeau - representerer et større mønster av forsøk på å undergrave urfolks rettigheter som er dypt forankret i historiske kolonialistiske ideologier. Dette er ikke bare et spørsmål om individuell politikk, men en del av en kontinuerlig prosess der makthavere på tvers av nasjonale grenser har ført et kollektivt prosjekt av undertrykkelse, med den ideologiske bakgrunnen som i stor grad forblir usagt, men som styrer politiske beslutninger.

Forståelsen av forholdet mellom politikk, historie og urfolks rettigheter er nødvendig for å se hvordan denne historien ikke er avsluttet. Kolonialistiske holdninger, om de er bevisste eller ubevisste, former i høy grad hvordan stater og regjeringer forholder seg til urfolk, og det er viktig å forstå hvordan disse prosessene er en del av en pågående kamp for rettferdighet. Det er viktig å huske at historien ikke er et avsluttet kapittel, men et pågående prosjekt som må studeres og kontekstsikres. Å anerkjenne hvordan historier om kolonisering blir fortalt og delt, og hvordan disse narrativene er blitt til og overlevert fra generasjon til generasjon, er avgjørende for å forstå de utfordringene som urfolk møter i dag.

Hvordan kjærlighet, tap og skjebne forener og splitter mennesker
Hvordan kan vi utnytte mursteinrubb for betongproduksjon?
Hvorfor Mata Hari tok unødvendige risikoer og hva dette kan lære oss
Hvordan tilberedningsmetoder påvirker konsentrasjonen av tungmetaller i mat