Hva skjuler seg bak gravene på Boot Hill?

Nellie hadde vært en enestående kvinne, og hennes liv hadde formet både byen og hennes etterlatte. Da hun døde, etterlot hun seg en skatt, men det var en annen gave som skulle få innbyggere til å merke seg gravplassen hun hadde tatt så godt vare på. Hennes siste vilje hadde vært klar: penger skulle gå til vedlikehold av kirkegården, og ønsket hennes ble respektert, tross motstand fra enkelte. Det var en gravplass som fikk en ærefull plass i byens historie, et sted hvor kjærlighet og tragedie møttes i en uforglemmelig forening.

Det var en tid hvor byens kvinner, ledet av May Fern, pleide å besøke gravene hver søndag. De kom i sine fineste klær, og satt i rolig stillhet ved Nellies grav. Graven hennes var den største og mest imponerende, et symbol på hennes status i byen. Der, i denne stillheten, kunne de også være vitne til noe mer mystisk – ryktene om at Nellies spøkelse kunne sees på samme sted. Det var påstått at hun, fra sin grav, ventet på å tiltrekke seg spøkelset til sin første elsker – en ung indianer som hadde møtt sin skjebne på tragisk vis, drept av sherifens stedfortreder for en enkel forbrytelse. Historien om denne tragiske kjærligheten var et kapittel som aldri ble glemt i byens minner.

Nellies første kjærlighet hadde blitt brutalt drept, og hennes søken etter hans spøkelse reflekterte hennes egen lidenskap og sorg. Etter å ha blitt forvist av sin far, hadde hun til slutt funnet en ny vei som medlem av de som holdt til på Sagebrush Inn, en av byens mest beryktede etablissementer. Det var her hun ble kjent med både kjærlighetens sødme og livet på en mer tvilsom vei. Etter hennes død ble hennes minne holdt i live, både gjennom kirkegårdens gravstein og gjennom legenden som omga hennes navn.

En tid etter Nellies død hadde byen fått en ny, merkelig besøker, en fremmed med uvanlige krefter. En kveld samlet byens folk seg utenfor Sagebrush Inn, og i tåken så de noe komme nærmere. Først kunne de knapt skille silhuettene i den tette tåken, men det ble snart tydelig at det var en rekke mennesker – eller noe som lignet mennesker – som kom nedover veien. I den første bølgen gjenkjente flere av byens folk sine kjære, som alle hadde gått bort på forskjellige måter. Dette var et syn som utløste både sorg og frykt, og folk samlet seg, redde for hva som kunne komme videre.

De som hadde mistet noen de elsket, var ikke de eneste som ble rystet. Blant de gjenforente skikkelsene var det også gamle fiender, som for eksempel May Ferns tidligere partner, som hadde sviktet henne på så mange måter, og som nå, i sin spøkelsesform, vendte tilbake til byen. Dette møtet med fortiden, med de døde, ble et spørsmål om konfrontasjon – med både tap og de mørke skyggene som hadde preget livet til de som en gang hadde levd der.

Blackjack, den fremmede som ledet de døde tilbake til deres hvilesteder, var en mystisk figur. Hans intensjon om å finne et sted å oppholde seg i byen skapte uro. Han tilbød seg å oppfylle innbyggernes ønsker, men på en betingelse som fikk alle til å tvile på hva han egentlig var ute etter. I et øyeblikk av forvirring og frykt innså May Fern at det var bedre å akseptere ham enn å motstå ham, for de som nektet kunne komme til å møte uante konsekvenser. Hennes uro for hvordan han ville påvirke de andre var helt forståelig, og det ble klart at han ikke hadde noen god intensjon.

Dette møtet mellom de levende og de døde, og de uhyggelige forbindelsene som skapes i mellom, åpner et vindu til en dypere forståelse av hva vi etterlater oss når vi går bort, og hvordan historiene våre – både de kjærlige og de tragiske – kan fortsette å forme de som blir igjen.

Hva er problemet med den perfekte helten?

I en liten by ved foten av fjellene, på den eldste kroen i området, oppstår det merkelige hendelser som setter både innbyggerne og deres virkelige og fantasifulle fiender på prøve. Dette er et sted hvor vanlige folk og uforklarlige krefter møtes på en uventet måte, og en av de mest uventede figurene som krysser deres vei er djevelen selv. Men dette er ikke en historie om godhet mot ondskap i sin klassiske form. I stedet er det en fortelling som vri på forventningene, og peker på de skjulte kompliserte dynamikkene mellom menneskelige begjær, identitetskriser og vårt forhold til det overnaturlige.

Ettersom historien utfolder seg, finner vi et rom fylt med røk, mystikk og magi, hvor djevelen står naken og herjer. Han er i et øyeblikk av intens raseri, som om han ikke har kontroll over situasjonen. Dette bildet av djevelen, som fysisk og metaforisk er tilstede i det som ser ut som en utbrent utgave av menneskelig forståelse, er ikke bare en allegori for det onde, men en refleksjon over vår egen kamp for å forstå hva som er 'godt' og 'ont'. Når han står i røyken, naken og avkledd for sine menneskelige masker, er det ikke lenger klart hva han representerer: er han en makt, et vesen, eller rett og slett en inkarnasjon av vår egen indre konflikt?

Djevelen er til slutt ikke den trusselen som han først virket å være. Når kontrakten blir brent, og røyken forsvinner, er han ingenting mer enn en skygge som oppløses i luften. Det er et bilde på hvordan de største truslene vi møter kanskje ikke er så store som vi trodde, men heller produkter av våre egne indre tvil og frykt. Hva vi tror er ondskap, kan faktisk være et speilbilde av våre egne usikkerheter og våre egne mangler.

Så, hva kan leseren ta med seg fra dette? Det som skjer på overflaten er ikke alltid det som er viktigst. I en verden full av symboler og makter som virker uforklarlige, er det den menneskelige opplevelsen som ligger i bunn. Dette er en påminnelse om at helten ikke alltid er den vi forventer, og at vi kanskje selv bærer på våre egne indre fiender som vi trenger å forstå før vi kan bekjempe dem.