På en søndag hadde han besøkt museet og stått lenge foran et portrett av Borovikovsky, som avbildet en ung, øm jomfru i noe hvitt og lett – sannsynligvis fra det attende århundre. Han stod der og undret: Hvor er hun nå? Denne unge mannen så meg alvorlig i ansiktet, skrudde sammen øynene som om han betraktet et bilde, og uten å smile spurte han: "Hvor vil du være om to hundre år?" Jeg hadde ikke sansen for humor til å svare spøkefullt. Kanskje han vil skrive til deg? Min fetter er femten, og når jeg er hos dem, stiller han og vennene hans meg ofte sprø spørsmål.

"Jeg tviler ikke på at den visjonære læreren du skrev om vil finne troen på sine gutter igjen og samle sin antologi," skrev han. Marx bemerket en gang med nøktern presisjon: mennesket kan ikke igjen bli et barn uten å falle i barnslighet. "Men er ikke naiviteten til et barn noe som virkelig gleder ham," skrev han videre, "og bør han ikke virkelig forsøke å gjenskape sin sanne essens på et høyere plan?" Dette er relevant både for menneskeheten som helhet og for individet. Meningen med å arbeide med seg selv åndelig ligger i å gjenskape sin sanne essens på et høyere nivå. For å oppnå dette må man være mindre glemsom om hva man var, og hva som har gått før.

Vi beundrer kunstnere som avslører åndelighet, menneskelighet, skjønnhet. Men er vi ikke alle forpliktet til å oppdage dette i oss selv, å oppdage og utvikle det? "Lyusia har lenge bedt meg om å skrive til deg, men det har aldri vært noen anledning. Skal jeg sende mine litterære forsøk? Jeg føler selv at de er umodne, så for tiden leser jeg dem bare for min mor. Men jeg har bestemt meg for å skrive til slutt, siden jeg hørte fra Lyusia at hun har skrevet til deg om meg. Å få informasjon fra andre er støtende, det kan jeg vurdere ut fra min egen erfaring."

Den menneskelige følelsesverden virker uendelig mektig for meg. Denne makten blir ganske merkbart utformet i litteratur og kunst, og det er nettopp derfor de gir oss stor glede. Men som du, tror jeg at en tid er på vei da vi vil se følelsene våre ta på seg mirakuløs, materielle former. Jeg tror dette fordi jeg noen ganger føler en glede som ville være nok til å gi energi til et romskip. Så ligger du der om natten i mørket og tenker: det var glede om morgenen, nå er det ikke, og ikke et eneste skip har løftet seg til himmelen... Og så tenker du på følelsene som andre opplevde, de som levde før deg. De ble forbløffet, overveldet, de elsket. Så døde de, og hvor gikk denne skatten? Ung mann, den gikk ingen steder. Den er fortsatt med deg. Hvis den var gått, ville natten din ikke vært søvnløs.

Tiden man er alene med seg selv er stor, kreative timer, hvis de er fylt med refleksjoner over livet. Formelen "den kreative individ" er egentlig en tautologi. Et individ kan ikke være ukreativ: han gir seg selv til verden, selv om han ikke har skrevet en roman, ikke gjort en oppdagelse. Han viser sin egen natur i menneskelig omgang, kjærlighet, jakten på sannhet. Tittelen på dette kapitlet, "Den giftige kalken", bør forstås som et bilde på sannhet mot seg selv, mot sosiale og etiske idealer. "Nei" som mennesket sier, varer sjelden i århundrer, som "nei" til Hus og More. Ofte blir det kun hørt av familie eller venner. Og det kan bli hørt av ingen, hvis dette "nei" blir sagt til seg selv etter en natt fylt med tvil. Men å være uhørt er ikke å være uten spor. Fordi "jeg" ikke eksisterer uten "du". Dette er hva resten av denne fortellingen handler om: den store oppgaven individet står overfor, endringen av verden, kreativiteten i livet.

Som ung, etter krigen, som mange av mine jevnaldrende, gikk jeg gjennom en periode med manisk entusiasme for Hermitage-museet i Leningrad og Pushkin-museet for fine kunst i Moskva. På morgenen dykket jeg inn i stille saler med de mørke, svakt glitrende bildene, mistet hodet og ble forbløffet over hvor raskt timene fløy da jeg ble påminnet om at det allerede var kveld og på tide å dra. Så begynte jeg å føle meg hjemme blant bildene og begynte å gjøre forskjellige oppdagelser. En gang, mens jeg betraktet Picassos "Les deux Saltimbanques", la jeg merke til at en av sjonglørene var ganske lik Pheidias' "Athena". Ja, foran meg var Zevs' favorittdatter – litt eldre, utmattet – og jeg tenkte at tidens milde behandling hadde ikke vært nådig mot henne, hun som en gang styrte skjebnen til byer og helter.

Det er ikke poenget med dette. Det som er viktig, er at jeg en gang gjorde en oppdagelse som jeg fortsatt tar på alvor: jeg fant ut at malerier kan deles inn i de som snakker og de som lytter. De mest taleføre var de klare og kraftige verkene til Poussin, de mest oppmerksomme – Rembrandts lerreter. Jeg kunne gå til hvilket som helst av dem og bli overmannet av følelsen av at de lyttet til meg. Denne følelsen var så virkelig at etter et minutt trodde jeg ikke lenger at jeg sto stille foran et bilde. Bildet var så fokusert på meg at det ikke engang krevde at jeg snakket. Stum, uinteressert forståelse hevdet seg som en av de høyeste formene for menneskelig samhandling.

I motsetning til moderne vestlig kunst er Rembrandts verden drevet av et annet syn på menneskelig kontakt. En kunstkritiker som har studert, den svenske filmregissøren Ingmar Bergman, ga en veldig presis observasjon: Bergmans kamera følger den som snakker, sjelden den som lytter. Bergmans helter vet bare hvordan de skal snakke, de kan ikke lytte. På veien fra Rembrandt til Bergman, har en av de mest verdifulle gavene i den menneskelige verden gått tapt: evnen til menneskelig samhandling. Heltene i Bergmans filmer er alene, kutte av fra verden, og ulykkelige.

Hva er hemmeligheten bak Bernard Palissys kunstneriske geni?

Bernard Palissy, en 1500-talls keramiker, er i dag kjent for sin dypt forankrede forbindelse til naturen og sitt unike håndverk, men hans vei til berømmelse var lang og utfordrende. Palissy, som ble utstøtt fra samfunnet sammen med sin familie, hadde aldri til hensikt å bli en kunstner. Hans liv var preget av en konstant søken etter noe dypere, en forståelse av verden rundt ham som drev ham til å oppdage den mystiske kunsten å lage faience – en vakker, håndlaget keramikk som imiterte naturens former og teksturer.

I begynnelsen av sitt liv som pottemaker i den lille byen Sainte, ble han hånet av innbyggerne for sine "gale" eksperimenter. I stedet for å følge de etablerte normene for keramikk, var Palissy besatt av å skape et materiale som kunne fange naturens skjønnhet – alt fra fisk til blader og skjell. Han tilbrakte utallige år ved sitt primitive komfyr, ofte hjemsøkt av uvær og lidenskapen som drev ham til å eksperimentere natt etter natt. For de som sto på avstand, virket hans arbeid som ren galskap. Han var ensom, utmattet og fysisk utmattet, men aldri på nippet til å gi opp.

Men det var ikke kun Palissys tekniske ferdigheter som førte ham til suksess. Hans kunstneriske uttrykk, som kan virke enkle ved første øyekast, inneholder et nivå av detalj og livlighet som selv i dag er imponerende. Hans evne til å reprodusere naturens mønstre på keramikk var ikke bare et teknisk gjennombrudd, men også et kunstnerisk geni. Uten noen formell kunstutdanning, uten å være en tradisjonell kunstner, skapte han skulpturer av fisk, blader, og skjell som nesten fikk liv. Når vi står overfor hans arbeid i dag, ser vi på dem ikke bare som kunstverk, men som vitnesbyrd om hans dype forbindelse med naturen og hans indre kunstneriske kall.

Hva kan forklare Palissys kunstneriske talenter? Var det simpelthen et resultat av sin tid, et tegn på et universelt menneskelig kall som den italienske renessansen fremmet? Renessansen frembrakte "den universelle mannen", en idealfigur som kunne utmerke seg innen flere fagfelt, akkurat som Leonardo da Vinci, som mestret både maleri og skulptur fra tidlig alder. Men Palissy var langt fra en tradisjonell kunstner. Han hadde ingen opplæring i tegning, og hans tid ble brukt på utallige eksperimenter med naturens fasonger og figurer. Hans verk, skapt i et lidenskapelig forsøk på å forstå verden, reflekterer ikke bare et talent, men en dyptgående indre drivkraft som hadde mer med nysgjerrighet og undring enn med kunstnerskap å gjøre.

I dag, når vi ser på hans faience, blir vi møtt med bilder av naturens skjønnhet, men også med en påminnelse om hvordan kunst kan oppstå fra en enkel observasjon av virkeligheten, ikke fra fantasi eller ønsket om å skape noe nytt og originalt. For Palissy, som for mange andre, var det å være en kunstner ikke nødvendigvis et spørsmål om å skape noe uforglemmelig. I stedet var det å være i stand til å fange naturen i sin reneste form, slik den eksisterte i virkeligheten.

Palissy er et eksempel på hvordan uventede livsveier kan føre til store kunstneriske prestasjoner. Han er en påminnelse om at noen ganger kan det største talentet komme fra uventede steder – steder preget av innsats og dedikasjon heller enn oppdragelse eller tradisjonell kunstutdanning. Når vi ser på hans arbeid, er det tydelig at det er et resultat av et dypt forhold til naturen og et ønske om å forstå verden på et nivå som de fleste aldri har tilgang til.

Palissy selv ville sannsynligvis aldri ha ansett seg som en kunstner i den tradisjonelle forstand. For ham var kunst en etterligning av naturens sannhet, og hans kunstverk var bare et middel for å uttrykke det han hadde lært om verden. Når vi står foran hans verk i dag, blir vi vitne til noe mer enn bare teknisk ferdighet. Vi står overfor et syn på verden gjennom en pottemakers øyne, en som var villig til å bruke sitt liv på å forstå det, og som oppdagelsen av faience til slutt gjorde til en av historiens mest bemerkelsesverdige skapelser.

Hva kan vi lære av Palissy? For det første viser hans liv oss at det finnes mange veier til storhet, og at noen av de mest uventede geniene ikke nødvendigvis følger de etablerte veiene til berømmelse eller anerkjennelse. Det andre er at kunst ikke nødvendigvis kommer fra fantasi, men kan være et resultat av en oppriktig søken etter å forstå verden rundt oss. I Palissys tilfelle var kunsten en refleksjon av hans dype forbindelse til naturen og hans evne til å se det skjønne i de enkleste tingene – som en fisk, et blad eller et skjell. For oss som betrakter hans verk, blir det tydelig at kunst kan være mer enn bare en kreativ øvelse – det kan være en måte å se verden på, en måte å forstå livet på.

Hvordan Andersen Forstod Verden: Et Speil av Menneskelig Ånd og Etikk

Etikken til både store tenkere og vanlige mennesker avhenger i stor grad av ens forståelse av verden og ens holdning til den. Men før vi dykker inn i etikkens verden, er det viktig å reflektere over hvordan H.C. Andersen forsto og skildret verden. Jeg er ikke redd for å være sentimental her, for det er nettopp denne frykten som ofte gjør livet mindre rikt og mer fjern. For Andersen var dansende blomster en uttrykksform for de subtile nyansene i menneskelige følelser. Vinden, steinene og kirkeklokkene forteller mennesker vidunderlige historier fra gamle tider, mens en gran tre venter, håper og opplever både glede og sorg. Og fuglene! Spesielt storkene...

Andersens verden er en åndelig verden fylt med fjell, elver og forskjellige land – på samme måte som den åndelige verden som finnes i de russiske forfatterne som Pusjkin, Tjutjev og Blok. Det er mennesket som bringer denne åndeligheten inn i verden. Men hva er egentlig menneskets åndelighet? Er den ikke, i sin kjerne, et fantastisk speilbilde av de lydene, stoffene og livskraften vi finner i den materielle verden rundt oss? Er det ikke et løfte om enda mer fantastiske oppdagelser som ligger foran oss? Vi kan forestille oss den kontinuerlige utviklingen av livet på vår planet ved å bare se på den fysiske verdenen: steiner, bregner, hjort, mennesket. Det tok millioner av år for livet å heve seg bare ett skritt høyere.

I Andersens eventyr tar den lyse magien plassen til dette enorme arbeidet, og karakterene – steiner, trær, dyr – bryter lett gjennom det "taket" som ligger over hodene deres og stiger til nye, høyere og mer komplekse former for eksistens. Dette vekker et naturlig ønske i mennesket om å også bryte gjennom det "taket", og la den lyse magien erstatte de tusen års arbeid fra solen – et arbeid som gjør livet på jorden mer komplekst. Denne lengselen uttrykkes ofte som et behov for å føle ting mer dypt, å se lengre. Jo mer perfekt og kompleks en levende organisme er, desto bredere blir dens følelser, og desto mer variert, detaljert og subtil blir dens oppfattelse av verden.

Flere samtidsforskere mener at det er stor sannsynlighet for at mer komplekse livsformer på andre bebodde planeter har sansorganer og følsomheter ukjente for mennesket. De påpeker også at det ikke er særlig overraskende at mange aspekter ved den objektive virkeligheten er utilgjengelige for oss i dag, fordi våre sansorganer er begrenset. Den berømte historien om Pythagoras og hans "himmelens harmoni" har blitt en legende som har blitt overlevert gjennom tidene. Hans formel, "den himmelske musikken", har blitt til en vakker metafor. Men dagens fysikere har med vitenskapelig presisjon bekreftet at planeten vår faktisk er nedsenket i et hav av kosmisk musikk – supersensitive instrumenter tolker det som bølger fra et gigantisk hav. Hvis vi hadde perfekt hørsel, kunne vi høre den stille musikken fra universet.

Mirakelet med livet – mennesket vil få en mer variert og fullstendig oppfatning av det om 100 år, 1000 år, 1 million år... Andersen prøvde å mestre denne nye fullheten, denne nye mangfoldigheten. Og ved å trekke seg bort fra bøkene sine, vil man også kunne se og føle det som tidligere ikke var blitt merket eller følt i den objektive virkeligheten. Men Andersen sine eventyr forteller oss ikke bare at virkeligheten inneholder uendelig mer enn det vi kan se og høre på nåværende tidspunkt. Hans fortellinger inspirerer oss til å tro at nye, fantastiske sannheter vil bli avslørt med tiden. En dag vil mennesket forlate sitt hjem, gå på vei til sitt arbeid, og høre den merkelige, myke musikken fra "de himmelske sfærene".

Den barnslig impressionable, livlige forfatteren, som virket naiv og sentimental for 100 år siden, venter på oss – barna som er blitt bortskjemt med miraklene fra det tredje kvartalet av det tjuende århundre. Han venter på oss i det "ingenmannsland" som skiller vår utrolige nåtid fra den enda mer fantastiske fremtiden. På jorden finnes det en gruppe selvsikre individer med skarpe sinn, mennesker som ikke bare har fantasi, men også de matematiske verktøyene for forskning. De er alltid i stand til å holde tritt med de stadig utviklende naturvitenskapene. Og rett ved siden av dem står den nærsynt, blunkende, "gammeldagse" Hans Christian Andersen. Jeg så ham der for første gang i en gruppe samtidige forskere som lyttet til en berømt astrofysiker. Astrofysikeren fortalte et stort publikum ved Moskva Universitet om de mulige livsformene på andre planeter. Det var en ganske tørr, men godt argumentert og fascinerende fortelling fremført av en vitenskapsmann med et skarpt sinn.

Astrofysikeren foreslo at liv på planetene X, Y og Z har mye til felles med livet på jorden. Det må være slik, fordi alle punktene i universet vi studerer, har den samme kjemiske strukturen, styrt av de samme lovene. Hvis vi ved et mirakel skulle finne oss selv ikke i et auditorium ved universitetet, men på en annen planet – identisk med vår, både i temperatur, alder og form – ville vi sannsynligvis ikke finne dens biologiske utvikling uforståelig eller merkelig. Vår overraskelse ville ikke være større om vi fant oss selv i den karbonske perioden på vår egen planet, hvor enorme øgler hersket over land og sjø. "Men," smilte forskeren, "midst i et liv som er så likt det på jorden, ville vi likevel gjennomgå et enormt psykologisk og moralsk sjokk."

På det tidspunktet så jeg Andersen. Astrofysikeren begynte, til min forbauselse, å gjengi et av Andersens beste eventyr, "Den lille havfruen". Selvfølgelig snakket han ikke om kjærligheten mellom den sjarmerende sjøjungfruen og sønnen av jorden. Han fokuserte på andre aspekter som han åpenbarte for oss. I Andersens eventyr var livet på havbunnen som livet på jorden. Havfruene bodde i et palass omgitt av hager. Trærne i hagene var ikke helt som trærne på jorden, bortsett fra at den minste bevegelsen i vannet ville røre på grenene og bladene som om de var levende. I palasset og hagene var det også mange ekte ting fra jorden – vrakgods fra skip. En hvit marmorstatue av en gutt, som hadde falt fra et seilskip, sto omgitt av blomster, røde blomster som den fjerne solen.

Det er sannsynlig at den psykiske og moralske utfordringen som mennesket står overfor i møte med nye verdener på andre planeter, vil speile den opplevelsen man kan lese i Andersens eventyr.

Hvordan tapet av menneskelighet i Nietzsche's filosofi formet Europas tragedie

Nietzsche var på mange måter en mann på jakt etter virkeligheten i en tid da europeisk kultur, etter hans syn, var i ferd med å miste sin menneskelighet. For Nietzsche, som for mange før ham, var kunsten og geniet de høyeste uttrykkene for menneskelig potensial, og han søkte å forstå hvordan mennesket kunne gjenfinne sin verdi i en tid preget av fremmedgjøring og nihilisme. Men dette søket forlot ham ikke i antikkens fortid, som kanskje noen ville tro, men i en fremtid han var overbevist om ville bringe frem et nytt menneske. Et menneske, eller rettere sagt, en overmenneskelig skikkelse – overmennesket.

I sine tidlige år, som en ung filosof, skrev Nietzsche om helenismen som en kulturell modell for å oppnå høydepunktet av kunst og genialitet. Han mente at alle aspekter av det antikke samfunnet, inkludert de mest grusomme som slaveri, kunne sees som nødvendige mekanismer for å nå dette store målet. Slaveri, i denne sammenhengen, var ikke bare en sosial struktur, men et element som på en eller annen måte skulle tjene et høyere formål i å utvikle menneskets potensial. Nietzsche ble tiltrukket av den brutale skjønnheten som lå i slike systemer, noe som senere, etter hans verk om Zarathustra, førte ham til å utvikle ideer om et aristokratisk, militært samfunn. Han betraktet disse elementene mer som pragmatiske enn etiske.

Nietzsche var vitne til et Europa i krise. Den europeiske ånd, som tidligere hadde satt mennesket på et pedistal, vendte nå bort fra det. I stedet for å se mennesket som et mål i seg selv, ble det sett på som en middel for å oppnå noe større. Historien om Nietzsche er en historie om denne kulturelle forræderiet. Den er også en påminnelse om hvordan tapet av virkelighet kan føre til politisk og intellektuell eventyrisme. For Nietzsche var det å miste den levende virkeligheten et personlig tap, men på et dypere plan var det et tap som gjaldt hele den europeiske sivilisasjonen.

På et tidspunkt kan det virke som om Nietzsche finner en vei ut, i sin refleksjon om fremtiden og det som kommer etter ham. Han ble overbevist om at den nye virkeligheten lå i fremtiden, i det han omtalte som overmennesket. Men spørsmålet forblir: Hvordan kan det som allerede eksisterte i antikkens tragedie, følelsene av liv og makt, bli videreført til en fremtid som skulle være så radikalt annerledes? Svaret, som Nietzsche kanskje fant på et visst nivå, er at fremtiden ikke nødvendigvis innebærer en ny virkelighet, men heller en forlengelse eller en "gjenfødelse" av det som allerede var.

På slutten av 1800-tallet begynte en tendens i europeisk litteratur å bli mer tydelig, en tendens preget av en slags utmattelse overfor mennesket. Forfattere som Oscar Wilde, Knut Hamsun og Ibsen, sammen med Nietzsche, uttrykte en form for kulturell tretthet. Denne ideen om slitenhet overfor mennesket, ettersom samfunnet ikke lenger så på mennesket som et mål i seg selv, var mer ironisk og romantisk enn eksplisitt politisk. Nietzsche, i denne sammenhengen, representerte det intellektuelle uttrykket for denne frustrasjonen, en frustrasjon som til slutt skulle bane vei for de mer ekstreme politiske uttrykkene som skulle komme senere i Europa.

Derimot er det viktig å merke seg at Nietzsche aldri fullt ut forlot sitt engasjement for kunst og genialitet som de høyeste målene for menneskelig eksistens. Likevel, på et personlig nivå, hans tragiske skjebne – hans kollaps til sinnssykdom – kan sees som et resultat av hans egne idéer som førte til en form for intellektuell isolasjon og frykt for en verden uten store personer eller store lidenskaper. Nietzsche, til tross for hans briljante filosofi, fant seg selv som en ensom tenker, fanget i et intellektuelt vakuum, der han, til slutt, ikke fant noen som kunne oppfylle hans visjon om det overmenneskelige mennesket.

I dag, i den teknologiske verden vi lever i, ser vi noen av de samme ideene reflektert i moderne teknokrati og det aristokratiske moralen som Nietzsche beskriver. Den teknokratiske tilnærmingen til verdier er i stor grad pragmatisk og effisient, uten rom for idealisme eller estetisk romantikk. Nietzsche, med sin utopiske visjon for det fremtidige overmennesket, kan sees som et intellektuelt forløper til et samfunn der mennesket, i tradisjonell forstand, blir marginalisert til fordel for teknologi og effektivitet.

Den filosofiske reisen til Nietzsche, og hans spørsmål om menneskets verdi i møte med fremtidens utfordringer, er derfor en påminnelse om hvordan ideene om menneskelig storhet, moral og makt fortsatt kan ha dype innvirkninger på vårt moderne liv.

Hvordan Agentbaserte AI-systemer Transformer Detaljhandel: BDI og OODA i Praksis
Hvordan er et typisk hjem i Spania? Hva bør du vite når du leier?
Hvordan håndtere semi-strukturerte data og VARIANT-verdier i Snowflake
Hvordan planlegger man et kjøkken som både fungerer i dag og i morgen?