Hvordan trolling og subkulturelle bevegelser påvirket det politiske landskapet i USA

I årene før Donald Trumps valgseier i 2016 var internett-trolling og subkulturelle nettbevegelser mer enn bare en kilde til underholdning. Trolling, som tidligere hadde blitt betraktet som en ufarlig form for digital humor eller provokasjon, utviklet seg til å spille en viktig rolle i å forme offentlig diskurs. Men det er viktig å forstå at det ikke nødvendigvis var de ekstreme, høyreorienterte trollene alene som bidro til Trumps seier. Tvert imot var det subkulturell trolling – en nettbevegelse som oppstod mellom 2008 og 2012 – som fikk en mye større og mer skjult innvirkning på både politiske holdninger og medier.

I starten var de fleste journalister ikke oppmerksomme på subkulturell trolling, eller i det minste ikke interessert i de underliggende estetikene og språkene som kjennetegnet disse bevegelsene. Men de få som var kjent med fenomenet, var i stand til å oversette og formidle det til et bredere publikum. Denne overføringen til mainstream-media førte til en betydelig spredning av en subkulturell estetikk som også fremmet ideer om rasisme, sexisme og andre former for intoleranse. Den tok form gjennom humor og satire, men var alltid basert på alvorlige, ofte farlige, politiske og sosiale utsagn.

Trollene fra 4chan og andre nettsteder hadde stor innflytelse på hvordan informasjon – og desinformasjon – ble spredt. Dette skjedde ikke bare ved å lage meme-bilder eller skrive provoserende kommentarer, men ved å manipulere og manipulere journalister. Etter at 4chan ble en populær kilde for internettkultur etter 2010, begynte trollene aktivt å spre falsk informasjon. En vanlig taktikk var å påstå at den siste massedrapsmannen hadde en forbindelse til 4chan, noe som ofte ble gjengitt som fakta av media, selv om det senere ble avslørt å være ren oppspinn.

4chan, og senere 8chan, ble en trygg havn for mennesker som ønsket å dyrke sine ekstreme meninger uten frykt for moderering. Disse nettstedene utviklet seg til å bli de primære rekrutteringsområdene for ekstremistiske grupper, inkludert de som støttet Donald Trump. Mange av de som hadde vært en del av trollingkulturen, begynte å se på Trump som deres "Gudkeiser", en figur som kunne gjennomføre deres ønskede politiske og sosiale endringer.

Den kulturelle betydningen av disse bevegelsene kan ikke undervurderes. De fleste hadde ikke nødvendigvis til hensikt å starte politiske bevegelser, men deres handlinger – gjennom troen på at alt kunne være en spøk, et meme, eller en bit digital humor – hadde en dyptgående og alvorlig politisk effekt. En åpenbaring av hvordan slike kulturer kunne utnyttes, ble tydelig i perioden mellom 2013 og 2015, spesielt i lys av hendelser som Gamergate, Donglegate, og de økende netthat-angrepene mot kvinner og minoriteter.

Det er viktig å merke seg at flere av disse hendelsene ikke hadde fått den oppmerksomheten de fortjente i et tidlig stadium. Hadde sosiale medier tatt de første advarslene på alvor, kunne mange av de påfølgende eskaleringene, som for eksempel Gamergate, kanskje blitt unngått. Men i stedet fikk denne kulturen av netthat vokse i stor grad uforstyrret, og ga næring til ideologier som i økende grad ble mer åpne om sine rasistiske og misogynistiske holdninger. Gjennom årene har vi sett en gradvis overgang fra trolling som en uskyldig spøk til et redskap for hat og vold.

Som flere av de kritiske hendelsene viser – som for eksempel terrorangrepene i Christchurch og Poway – ble disse nettstedene brukt som plattformer for å forberede og rette voldelige angrep mot uskyldige mennesker. Trolling, som i utgangspunktet ble sett på som en subkulturell aktivitet, hadde nå blitt et farlig våpen, og mange av de som hadde vært en del av denne kulturen, var ikke lenger interessert i "lulz", men i den politiske kraften de kunne samle gjennom sine handlinger.

Det er derfor avgjørende å forstå at trolling, selv om det kan virke harmløst eller humoristisk på overflaten, har potensialet til å eskalere til mye mer alvorlige former for ideologisk radikalisering og sosial polariseringsprosess. I tillegg er det viktig å erkjenne den rollen som plattformer og medier spiller i å muliggjøre spredning av slike ideologier. Uten medienes villighet til å rapportere om og avdekke disse bevegelsene på et tidlig stadium, kunne konsekvensene vært langt mer ødeleggende for samfunnet.

Hvordan Trumps Rasisme og Faktasjekking Forsterker Vold og Urettferdighet

Mange rapportere og influencere med farge beskriver hvordan de ofte blir fortalt å «dra tilbake» til et annet land, og hvilke psykologiske skader denne typen vold forårsaker. Dette er et tema som, etter Trumps kommentarer om Baltimore, ble fremhevet av flere kjente svarte personer, som forfatteren Ta-Nehisi Coates og CNN-anker Victor Blackwell, som begge er fra Baltimore. De satte fokus på sine egne kropper og bekreftet verdien av de andre svarte kroppene som befolker byen deres. Dette er bare ett eksempel på hvordan ord kan ha virkelige, fysiske konsekvenser. Når Trump, gjennom sine kommentarer, setter rasisme på agendaen, får det følger som går langt utover bare ord. Den massakren i El Paso som fulgte Trumps tweets, førte også til en del dekning innen sosial rettferdighet. I stedet for kun å fokusere på skytespilleren eller andre hvite suprematister, utforsket disse historiene hvordan voldelig hvit suprematisme påvirker latinamerikanske samfunn. En overskrift i New York Times beskrev det som «det føles som å bli jaktet på». Men selv i de historiene som eksplisitt og uten omsvøp adresserte hvordan Trumps retorikk setter folk med farge i bokstavelig talt fare for rasistisk vold, ble en kritisk komponent stort sett utelatt: Amplifiseringen av Trumps ord var i bunn og grunn en del av problemet.

Da det hele utspant seg, mistet folk tålmodigheten med journalister som danset rundt den underliggende årsaken til volden, og naivt stilte spørsmål om hvorfor dette skjer. Beto O'Rourke, El Paso-født og demokratisk presidentkandidat, hadde ikke tålmodighet for dette: «Medlemmer av pressen, hva faen?» svarte han under et intervju, etter å ha blitt spurt om hva som kunne være årsaken til alt dette. «Det er disse spørsmålene som dere vet svaret på... Han oppildner til rasisme og vold i dette landet.» Denne typen spørsmål, og problemet med amplifisering det gjenspeiler, begynte ikke med noen individuell tweetstorm fra presidenten. Mønsteret ble etablert den aller første dagen Trump kunngjorde sitt kandidatur i 2015, da han beskrev meksikanere som kriminelle og voldtektsforbrytere, og den amerikanske pressekorpset responderte med latter. Innen sommeren 2019 var det ingen måte å ignorere Trumps offentlige uttalelser på, enten de var tweetet eller ikke. Når presidenten gjør noe, er det per definisjon nyheter. Når presidenten sier noe rasistisk, er det dobbel så viktig.

Faktasjekking, som på en eller annen måte ble sett på som løsningen på dette, har vist seg å være et problem i seg selv. Når vi ser på forsøkene på å tilbakevise falske påstander, som de som Trump fremførte om representanter som Pressley, Tlaib, Ocasio-Cortez, og Omar, er det klart at det å faktasjekke folk som ikke bryr seg om sannheten, ofte er nytteløst. Mange av de som sprer desinformasjon, gjør det med vitende om at det ikke er sant, eller uten å bry seg om det. Faktasjekkene fungerer dårlig i et miljø der folk bevisst setter ut falske påstander som en politisk erklæring. Selv om faktasjekk kan hjelpe i tilfeller der folk er i god tro, er effekten uforutsigbar. Forskning viser at faktasjekking ikke nødvendigvis får folk til å endre mening; i noen tilfeller kan det forsterke deres opprinnelige oppfatning, kjent som «tilbakeslags-effekten». QAnon, for eksempel, ble ikke mindre populært til tross for kontinuerlig faktasjekking og avkreftelser av deres påstander. Den bevegelsen vokste faktisk etter hvert som den kolliderte med COVID-19-krisen.