Hva skjer når en Maker møter en annen Maker?

Jeg sank til bunnen av et svømmebasseng, med lungene som brant av oksygenmangel. Det var ikke noe vann her, bare mørke. Jeg følte meg som om jeg var på vei ned i et bunnløst mørke, en langsom og uunngåelig ferd. Hørselen min var ikke lenger min, men en av de mange ekkoene i et rom uten vegger. Jeg hørte stemmer, var det noen? Jeg visste ikke. Alt jeg kunne gjøre var å falle, stille og rolig. Og så, på et tidspunkt, ble det en lysflekk, så liten som et pinne av lys langt i det fjerne. Den vokste sakte, nesten umulig å oppfatte i begynnelsen, men over tid ble den større. Uker, kanskje. Jeg så bevegelser i lyset, ansikter, skygger. Stemmer kom nærmere, og til slutt våknet jeg.

"AIDS," sa jeg, avbrøt ham, og lot ordene falle ut som en spiker som slo inn i en kiste. Jeg visste hva som kom før han sa det. Jeg hadde løyet på søknaden, visste at HIV-testene ikke var obligatoriske, og jeg hadde følt at jeg kunne slippe unna.

"Du kan ikke fortsette med eksperimentet, Lisa," sa John, og så på meg med bekymrede øyne. "CD4-tallene dine er altfor lave."

"Har noen andre kommet så langt som jeg har?" spurte jeg. John så bort. "Da må vi fortsette," sa jeg, og rørte ved ansiktet hans. "Jeg trenger det… vi må fortsette."

Sånn startet alt. Jeg fikk vite om Albert, en mann med en bakgrunn fylt med tragedie og lovbrudd. Hans historie var en historie om svik, fosterhjem, ungdomsstraff, og mysterier som ingen egentlig hadde svar på. Men kanskje det var akkurat dette som førte ham til det han ble: en Maker. Jeg fulgte ham etter at han forlot et kasino med nesten åtti tusen dollar, helt uten å bli oppdaget, til tross for kameraene. Det var som om han var usynlig, eller som om han var i stand til å manipulere virkeligheten rundt seg. Og plutselig var han bare borte, igjen.

Makers, de som kan kontrollere andres tanker og handlinger, har alltid vært et emne som er godt bevart. Offentligheten vet lite om dem, og vi ønsker at det skal forbli slik. Det er militære og politiske applikasjoner som er for gode til å bli ignorert. En Maker som kontrollerer regjeringer, soldater, politistyrker, eller til og med et Maker som kan bli valgt inn i et presidentvalg? En uendelig rekke muligheter åpner seg når man kan manipulere virkeligheten som vi kjenner den.

Det var på en flytur at jeg satt ved siden av Albert. Jeg hadde vært på sporet av ham lenge, og hadde sett alt fra tyveri til vold. Han hadde drept, ødelagt liv, og fortsatt gikk han rundt med et smil som om han var helt uskyldig. Hans smil var et spill, et skjult drag som kunne kontrollere oss alle, og jeg følte et kaldt sug i magen.

Etter at de fjernet meg fra livsstøtte, var jeg tilbake på laboratoriet. John begynte å gjøre eksperimenter på meg, og denne gangen var det annerledes. Det var som om jeg forlot kroppen min og ble en del av noe større. Jeg kunne føle alle de nye forbindelsene i hjernen min, og det føltes lettere, mer naturlig. Jeg var i stand til å motstå ham på en måte jeg ikke hadde gjort før. Jeg visste hva det betydde. Jeg hadde blitt en Maker selv.

"Er du klar?" John spurte mens han justerte elektrodene på hodet mitt.

"Er jeg noensinne i stand til å få hår igjen?" spurte jeg.

Han svarte ikke med en gang. Jeg visste at han visste hva jeg mente. Alle de andre Makersene hadde fått sine krefter på forskjellige måter. Det var ingen enkel oppskrift, og ingen visste hva som ville skje når en Maker møtte en annen. Kunne en Maker kontrollere en annen?

Denne usikkerheten var et viktig tema. John, til tross for sine egne tvil om menneskets natur, hadde kommet til et punkt der han kanskje kunne stå opp mot en Maker som Albert. Kanskje. Jeg hadde forstått at det ikke bare handlet om å ha makt over andre, men om å beholde kontrollen over seg selv. Og det var nettopp det som skjedde. Jeg hadde blitt sterkere, og jeg hadde klart å motstå de maktene som Albert ville påtvinge meg.

Og hva skjer når en Maker møter en annen Maker? Vi vet ikke ennå, men det er en lek der begge spillerne har alt å tape og alt å vinne.

Hvordan global teknologi kan forandre maktbalansen: Fra "Zappert" til nasjonal sikkerhet

Det var en mulighet til å se den store fyren ansikt til ansikt. Etter tre retina-scanninger og en kroppssøkning fikk jeg sikkerhetspasset mitt og satt på en ubehagelig sammenleggbar stol bakerst i pressebriefing-rommet. Etter en kort introduksjon fra en lakaj som understreket at bare myke spørsmål var tillatt fra pressen, kom han inn. President Kennedy var selve definisjonen av sjarm. Det var et krav til sjarm i den politiske arenaen på denne tiden, sammen med en imponerende CV preget av roller i Hollywood-filmer. Han var ikke relatert til den tidligere presidenten Kennedy, men politiske rådgivere hadde funnet ut at navn som minnet om store ledere kunne gi ekstra fordeler på valgdagen. Alle kandidatene gjorde det.

Det hadde vært noen ubehagelige hendelser nylig som involverte enten "terroristsympatisører" eller "bønder" (avhengig av hvem man spurte) og amerikanske fredsbevarende styrker. Noen aviser som ikke ville følge med strømmen, stilte spørsmål ved hvorfor det var nødvendig å styrte et demokrati for å etablere et nytt demokrati. Men på den tiden var nasjonens politiske pendel langt til høyre, og ingen hadde særlig tålmodighet for liberale klaginger.

"Mine kjære amerikanere," fortsatte han med en stemme som var like uforglemmelig som den var autoritær, "vi slutter oss til de frihetselskende folkene i Chile og Peru som søker å kaste av seg tyranniets lenker. Dette er en kamp mot ondskap, og vi er de gode."

Så falt han. Død, som det viste seg. Secret Service fikk ham ut av rommet på en brøkdel av et sekund, akkurat som tankene mine begynte å registrere at noe uvanlig hadde skjedd. Alle utganger ble blokkert i flere timer, og vi ble fortalt ingenting. Heldigvis fikk jeg slippe unna de intense avhørene takket være sikkerhetspasset mitt. Men, som det viste seg, ble jeg raskt ført til et møte med Secret Service på grunn av min kunnskap om Smiley-saken. Plutselig var jeg eksperten. Jeg var fyren.

Mens landet rystet og aksjemarkedene kollapset, satt jeg rundt et obsidiansbord i Kriserommet i Det hvite hus. Det var så mange høytstående militære ledere til stede at det kunne vært et irsk pub. Generalmajor Whitman Overdrive, spesialkommandør for de sammenslåtte væpnede styrkene og leder for den globale alliansen, startet møtet. Generalen var en kort, kraftig bygd mann med grått bustehår og et ansikt som hadde vært gjennom mange strabaser.

"Det er min beklagelse å informere dere," sa generalen, "at presidenten er død. Årsaken til dødsfallet er ukjent. Visepresidenten blir sverget inn i Los Alamos. Hva jeg trenger å vite - og jeg trenger å vite det nå - er hva i all verden som skjer her."

Jeg ble straks påminnet om at "Hutch" var meg.

"Er dette knyttet til Smiley-saken?" spurte generalen.

"Ja, sir," svarte jeg forsiktig. "Etter informasjon fra New Mozambique og samtaler med Colonel Smileys lege, som er med oss, mistenker vi en massiv emboli. Kulturforholdene i området forbyr obduksjon, men legen rapporterte at colonelens øyne - hvite, iris og pupiller - var oransje. Dette ble ansett som et medisinsk fenomen som grenset til det bizarre."

Alle så på meg i stillhet.

"Hvor er vi hen nå?" spurte Overdrive. "Hvem er ansvarlig for dette?"

Våpenet i spørsmålet, som vi kalte "Zapper", var utviklet av David Halsom, en ung ingeniør fra Silicon Valley som i all hemmelighet hadde bygget en enhet som kunne omdanne hjernen til gelé på et blunk. Ved å bruke satellitter som allerede var i bane, kunne Halsom styre denne enheten med kirurgisk presisjon over hele planeten.

Saken eskalerte raskt, og etter at Halsom ble arrestert og hans "Zapper" ble stjålet av USAs militære etterretning, ble det hele langt farligere. Det var et våpen som kunne spres og kopieres av enhver nasjon, og mange utenlandske aktører var i stand til å etterligne teknologien. Dette betydde at den globale sikkerheten var på vei mot en ny æra der ingen, uavhengig av militær eller økonomisk makt, kunne være trygg.

For å forstå den virkelige betydningen av dette, må man først erkjenne den totale revolusjonen som slike teknologier kan skape. Våpen som kan målrette enkeltindivider med så presis kraft, uten fysisk tilstedeværelse, kan omdefinere geopolitikk, skape nye former for terrorisme, og endre grunnleggende forholdet mellom statene. Verden har aldri stått overfor en slik mulighet, men også en så stor trussel, som kan forandre hva det vil si å ha makt på globalt nivå.

Hva kan litteratur gjøre med mennesker i et kontrollerende samfunn?

I en by der poesi og litteratur er forbudt, har ord en kraft som kan få mennesker til å handle på måter de ikke helt forstår. Litteraturen, som de fleste forfattere og poeter her ikke lenger har frihet til å uttrykke, har den uventede evnen til å skape sterke, ofte ubehagelige følelser. Denne kraften er noe som ikke kan kontrolleres eller pakkes inn i forbrukerrettede annonser eller politisk korrekthet. Når en mann entrer et lite kafé, rasende og utmattet, og anklager bordet fullt av forfattere og poeter for å ha drevet datteren hans til selvmord, ruller den mørke ironien i gang.

Han holder et krøllet papir i hånden med linjen: "Because I could not stop for Death, he kindly stopped for me." Den berømte linjen fra Emily Dickinson, en poet som døde for over hundre år siden. For mannen er dette beviset på at poesien hans datter leste, hadde en ødeleggende effekt. Den sterke, uunngåelige følelsen litteraturen kan utløse, har fått en annen menneske til å krysse grensen til raseri, til vold. Men hva er det egentlig som skjer her? Er det poesien som dreper, eller er det en mer kompleks virkelighet der samfunnet har lært å undertrykke de emosjonelle reaksjonene som litteratur kan frembringe?

For poeter og forfattere i et slikt regime er det tydelig at deres ord er farlige, ikke nødvendigvis fordi de har til hensikt å skade, men fordi de pirker på de usynlige, uutforskede emosjonene som de fleste helst ønsker å ignorere. Denne mannen, Dylan Hailey, er et eksempel på hvordan dypt inngrodde, ikke-uttrykte følelser kan føre til ekstreme handlinger. Når han ser et dikt som berører hans datter på en måte han ikke kan forstå, blir han utløst til handling. Men denne reaksjonen, hvor han ikke kan finne en passende kanal for sine følelser, speiler et samfunn som har forbudt den frie utforskningen av følelser, gjennom litteratur.

Samtidig skjer en annen type ironi. Poetene, som i sitt daglige liv er vant til å manipulere følelser for kommersiell gevinst, forstår ikke helt den virkelige effekten deres ord har. De vet at deres dikt kan endre hvordan folk føler seg, men de ser ikke helt effekten på et dypt, eksistensielt nivå. Når de innrømmer at de kan sitere Dickinson, er det et tegn på at poesien ikke lenger er en levd erfaring, men noe som har blitt distansert og redusert til et verktøy for å underholde eller selge.

Det som er viktig å forstå her, er ikke bare at litteratur kan bevege oss, men hvordan den kan manipuleres og kontrollere vårt syn på virkeligheten. I et samfunn hvor ord er farlige, hvor poesien kan være et symbol på opprør, blir det klart at det som opprinnelig var ment å være et verktøy for personlig og sosial innsikt, nå er blitt demonisert. Som forfattere og poeter blir vi enten behandlet som de som bryter ned samfunnet, eller som de som er villige til å ofre vår kunst for kommersiell gevinst.

Mannen som anklager diktene for å ha drevet datteren hans til død, representerer på en måte alle de som lever i denne kontrollerte verden, hvor det å kjenne på følelser som ikke kan kjøpes eller selges, er en trussel. Når vi forstår hvordan samfunnet har forvandlet den opprinnelige betydningen av litteratur til et kontrollert redskap, ser vi samtidig hvordan denne mannen, på sitt vis, representerer en uunngåelig reaksjon på et system som har fratatt folk deres evne til å bearbeide virkelige, vanskelige følelser.

Endtext

Hvordan det føles å møte ens egne grenser: Smertens og tapets anatomie

For noen måneder siden, så jeg et skilt i Arts Lounge som annonserte behovet for frivillige til en studie om nye behandlinger for migrene og depresjon. Forskerne var spesielt interesserte i de med ekstrem hodepine, der symptomene kunne være ledsaget av visuelle eller auditive hallusinasjoner. Jeg anså meg selv som den ideelle kandidaten for studien, og meldte meg på uten videre betenkeligheter.

Dr. Leslie leder forskningen, og selv om studien er over, har han fortsatt behandlet meg. Jeg besøker ham jevnlig, som en krokete gammel mann i et barnerim. Hver eneste skritt føles som å utløse en ny flamme, eller kanskje en dyptgående eksplosjon. Denne konstante smerten er en av de mange ulempene ved å aldri forlate universitetet – alle de kontinuerlige hodeverkene. Eller kanskje det er fordi jeg aldri hadde hatt dem før jeg begynte å leve her på heltid.

Han holder enheten, og glir den langs hodebunnen min som en uheldig kam. Etter hvert skrur han på en knapp, og klikkingene øker i hastighet. Smerten minter ut i en hastighet som er både forbløffende og forstyrrende. Den intense lettelsen som følger er både fantastisk og urovekkende. Det er som å få en gledelig eksplosjon som kuttes av midt i sine egne spor.

På et annet tidspunkt, før jeg startet på denne behandlingen, var forholdet til Priya, min kone, på vei mot konflikt. Vi kranglet om en påstått affære med en doktorgradsstudent ved navn Olivia Cheung. (Det var ingen affære.) Ideen føltes absurd, en av de mange løse trådene som man kan miste seg selv i. Hvordan hun kunne tro at en fysisk utmattet og følelsesmessig nedbrutt person som meg skulle tiltrekke seg Olivia, var og forblir et mysterium. Men så er jeg heller ikke alltid slik. I flere måneder var jeg noe helt annet, noe jeg knapt gjenkjenner i dag.

Deretter kommer en tilfeldig hendelse: et kort, fishettete papir som sklir under døren min. På dette papiret står det enkelt: "Har du sett min 'Myte om Sisyfos'?" – K. Når jeg ser på initialene, kan jeg ikke unngå å tenke på Katie. Jeg åpner døren, men det er ingen der.

Verden rundt meg føles ofte som et matematisk mønster som jeg ikke helt klarer å finne mønsteret i. Det er som statistikkene jeg har hørt om Sea-to-Sky Highway, der hundrevis av bilulykker skjer hvert år, og om lag fem hundre mennesker mister livet. En ganske meningsløs statistikk, men likevel påminnelser om livets skjørhet. For min del, et tall som jeg vil bære for alltid – min kone og datter var tallene 498 og 499 på den veien. Det blir et absurd, men tragisk regnestykke.

Når man ser på livets gang, er det som en teori om årsaker og virkninger – som et logisk bevis på Ganeshas eksistens. Jeg har lært at all smerte, alle hendelser, kan spores tilbake til et eller annet årsaksledd, men av og til er det umulig å forstå dette. I likhet med de små bitene av mening som finnes i tilsynelatende tilfeldige hendelser, er det vanskelig å finne det egentlige årsakssystemet. Et forsøk på å forstå det hele, men kanskje likevel et forsøk på å finne noe større i det uforståelige.

Det er likevel én ting jeg er ganske sikker på: man skal unngå å identifisere kroppene til sine kjære på et likhus. Jeg har vært der, og den følelsen av uunngåelighet og tvil er noe man aldri kommer unna. De tunge metalldørene som åpner seg foran deg, de hviskende pleierne som leder deg inn, og den momentane innsikten om at du kanskje kunne ha gjort noe annerledes. Det er påfallende hvordan man til og med kan tvile på sine egne følelser i slike situasjoner, men til slutt kan man ikke gjøre annet enn å gå videre, til tross for alt det som er tapt.