Hvordan oppfatningen av demokrati i USA kan reflektere globale politiske tendenser

Undersøkelser om offentlige holdninger til demokrati gir et viktig innblikk i hvordan samfunnets syn på styresett kan utvikle seg, spesielt når det gjelder tillit til politiske partier og parlamentet. I USA, hvor det har vært en langvarig og pågående debatt om demokratiets rolle, viser en rekke studier at det har vært betydelige endringer i hvordan velgerne vurderer ulike styringsformer.

Resultatene fra undersøkelsene viser en klar støtte for demokratiet i USA, særlig blant demokratene. Så mye som åtte av ti amerikanske velgere har i flere år støttet demokratiets prinsipper som en "veldig god" eller "fairt god" måte å styre på. Imidlertid er det et tydelig skille mellom demokratene og republikanerne når det gjelder graden av støtte for demokrati, spesielt i de siste årene, hvor partisplittelsen har økt.

I 2017, for eksempel, var det hele 96 prosent av demokratene som støttet demokrati som en god styreform, mens bare 80 prosent av republikanerne delte samme syn. Dette gapet har økt betraktelig fra 2011, da det var et skille på bare seks prosentpoeng. Et slående funn i denne utviklingen er at mer enn to tredjedeler av demokratene i 2017 mente at demokrati var en "veldig god" måte å styre på, mens færre republikanere hadde samme vurdering.

Når det gjelder alternative styresett, som styre gjennom eksperter, er det spesielt demokratene som viser størst støtte for at eksperter burde ta beslutninger uten politisk innblanding. Mer enn halvparten av demokratene i 2017 uttrykte at dette var en god måte å styre på, mens færre republikanere var enige. Dette kan tyde på en voksende tro på teknokratisk ledelse blant de som tradisjonelt har støttet de mer liberale partiene i USA.

Endringene i synet på mer autoritære styreformer er også bemerkelsesverdige. Fra 1995 til 2011 var det flere demokrater enn republikanere som støttet ideen om en sterk leder uten behov for valg. Etter 2011 har imidlertid dette synet endret seg dramatisk, med et tydelig skifte i meningen blant republikanere. I 2017, hele 31 prosent av republikanerne uttrykte støtte for styre av en sterk leder uten valg, mens bare 21 prosent av demokratene delte denne oppfatningen.

Sammenlignet med situasjonen i USA, kan man se at mange europeiske land også har opplevd en nedgang i tilfredsheten med hvordan demokratiet fungerer. Eurobarometer-undersøkelsen, som har blitt gjennomført siden 1970-tallet, viser at flere europeere har blitt mindre fornøyd med demokratiets ytelse i sine respektive land. Dette kan delvis forklare den økende støtten for populistiske partier, som ofte kritiserer etablerte demokratiske institusjoner og fremmer alternative styringsformer.

Mens en del av denne misnøyen kan skyldes økonomiske eller sosiale problemer, er det også et uttrykk for en bredere politisk disillusjon. Populistiske ledere utnytter denne misnøyen og tilbyr enkle løsninger på kompliserte politiske utfordringer, noe som har ført til økt polarisering i mange demokratiske samfunn. Det er viktig å merke seg at denne utviklingen ikke nødvendigvis er et resultat av en systemisk feil i demokratiet, men heller et symptom på hvordan politiske institusjoner kan bli utfordret når folk føler at de ikke blir hørt eller representert på riktig måte.

For å forstå disse tendenser i dypere forstand, er det viktig å anerkjenne den store betydningen av politisk kultur og institusjonell tillit i utviklingen av offentlige holdninger til demokrati. Folk har tendens til å vurdere demokratiets verdi ikke bare ut fra dets ideelle prinsipper, men også på bakgrunn av hvordan de opplever at det fungerer i praksis.

Hvordan oversettes autoritære og populistiske verdier til politisk makt i moderne demokratier?

Tilliten til representative institusjoner som parlamenter, valg, medier og politiske partier har over tid svekket seg i mange vestlige samfunn, særlig siden 1960- og 1970-tallet. Dette har ført til en erosjon av partilojaliteter og redusert valgdeltakelse, samtidig som folk i økende grad søker direkte deltakelse gjennom demonstrasjoner, folkeavstemninger og digital aktivisme. Denne utviklingen utgjør en utfordring for demokratiets tradisjonelle spilleregler og legitimitet.

Støtten til autoritære og populistiske verdier blir imidlertid bare omgjort til reell politisk innflytelse i form av stemmer og mandater gjennom det institusjonelle rammeverket, særlig valgsystemene og partikonstellasjonene i hvert enkelt land. Valgsystemer med proporsjonal representasjon, store valgkretser og lave terskler gir mindre partier større sjanser til å komme inn i nasjonalforsamlinger og delta i regjeringskoalisjoner. Dermed varierer autoritære partiers suksess betydelig mellom ulike land og valg.

Når autoritære og populistiske ledere og partier kommer til makten, utgjør det en alvorlig risiko for liberale demokratiske institusjoner og den politiske kulturen som understøtter demokrati. Slike ledere undergraver maktens kontrollmekanismer ved å framstille valg som riggede, politikere som korrupte og interessegrupper som antidemokratiske krefter. De påstår at de gir makt tilbake til folk flest, men krever samtidig absolutt lojalitet og har liten toleranse for opposisjon og uenighet. Ved å fremme sosialt konservative politikk, selv mot flertallets vilje, forsterker de splittelser i samfunnet.

Den populistiske påstanden om å være folkets sanne stemme er ofte et tomt slagord, særlig fordi det i moderne samfunn mangler reelle og kontinuerlige kanaler for folkets uttrykk i viktige politiske spørsmål. Massebeslutninger reduseres til meningsmålinger og folkeavstemninger, mens ledere hevder å representere «oss» mot «dem» — en kommunikasjon som gjerne er top-down og preget av retorikk fremfor reell dialog. Dette muliggjør konsolidering av makt og undertrykking av dissens i demokratiets navn.

Autoritære populister demonterer toleranse for opposisjon og begrenser lederes maktbegrensninger, alt i påstått tjeneste for «folkets vilje». Dette kan føre til at demokratiets institusjoner undergraves eller i hybridregimer utvikler seg mot fullt autoritære systemer med sterke ledere uten opposisjon. Der slike kulturer får feste og ekstrem polarisering tar over, kan autoritarisme bli det dominerende politiske systemet.

Undersøkelsesdata bekrefter at det har funnet sted en vedvarende sosial verdirevolusjon i vestlige samfunn over flere tiår, med økt aksept for mangfold, kjønns- og likestillingsspørsmål, samt en mer kosmopolitisk identitet. Denne utviklingen drives av demografiske endringer, som generasjonsskifter, økt utdanning og urbanisering. Samtidig utløser denne stille revolusjonen en kulturell motreaksjon, særlig blant eldre generasjoner med sosialt konservative holdninger.

Den autoritære tilbakeslaget er sterkest blant de eldre generasjonene, som gradvis utgjør en mindre del av befolkningen. Deres reaksjon på endringene manifesteres i økt støtte til autoritære og populistiske politiske bevegelser. Samtidig understreker den langsiktige trenden i sosial verdiskifte at denne kulturelle utviklingen neppe vil snu. Forståelsen av denne dynamikken er essensiell for å kunne analysere både fremveksten av autoritære populistiske bevegelser og utfordringene for demokratiets framtid.

Viktigheten av å forstå det institusjonelle rammeverket kan ikke overdrives. Valgsystemer, maktbalanser og demokratiets kultur utgjør ikke bare arenaer for politisk kamp, men også barrierer mot eller kanaler for autoritære impulser. Dessuten må man ha et klart blikk for hvordan populistisk retorikk og lederskap opererer i praksis: De fungerer ved å konstruere et dualistisk samfunnsbilde og oppfordrer til lojalitet snarere enn refleksjon, noe som truer demokratiets pluralisme og kritiske offentlighet.

Endelig bør leseren være oppmerksom på at denne utviklingen ikke nødvendigvis er lineær eller permanent. Demokratier har vist seg robuste, men samtidig sårbare, og historiesykluser med oppgang og tilbakefall i autoritære tendenser har forekommet. Derfor må analysen inkludere både strukturelle faktorer og aktørenes rolle i å forme politiske kulturer og institusjoner.

Hva er årsakene bak fremveksten av høyrepopulistiske bevegelser i Europa?

Den høyrepopulistiske bølgen har ikke bare påvirket land med høy innvandring, men også de som tradisjonelt har vært homogent etniske og kulturelle. Denne utviklingen kan forklares på flere måter. En av de mest innflytelsesrike teoriene er «kulturell backlash» teorien, som ble utviklet for å forklare hvordan en del av befolkningen reagerer mot det de ser på som en trussel mot deres kulturelle og sosiale normer. I dette perspektivet er høyrepopulismen et svar på endringene som har skjedd i samfunnet, enten det gjelder økt innvandring, globalisering eller endringer i tradisjonelle familieverdier. Populistiske ledere utnytter denne frykten og gir en enkel forklaring på de komplekse problemene i samfunnet, og peker ut en «syndebukk» i form av innvandrere, EU eller eliten.

Den økonomiske usikkerheten har også vært en sentral drivkraft for veksten av høyrepopulistiske partier. Globaliseringens ufordelaktige effekter på arbeidsplasser og den økonomiske ulikheten som har oppstått som et resultat av denne prosessen, har ført til en utbredt følelse av misnøye blant arbeidende klasser. Folk som føler seg oversett av etablerte partier og som har opplevd økonomiske vanskeligheter, har søkt tilflukt i populistiske partier som lover å sette deres interesser først. For mange representerer slike partier en protest mot globaliseringens effekter på lokalsamfunnene og tradisjonelle næringer.

Det er også en økende tendens til å se på innvandring som et problem som er uholdbart for nasjonens sosiale struktur. Spørsmålet om hvorvidt nasjonene kan integrere en stadig økende mengde mennesker fra forskjellige kulturer, blir sett på som en viktig faktor i fremveksten av høyrepopulismen. I mange tilfeller presenteres innvandringsspørsmålet ikke bare som en praktisk utfordring, men som en eksistensiell trussel mot den nasjonale identiteten. Denne oppfattelsen har ført til at høyrepopulistiske partier har fått støtte fra de som mener at innvandring underminerer deres kulturelle og økonomiske stabilitet.

I tillegg har media, spesielt de som er orientert mot høyre, hatt en betydelig rolle i å fremme høyrepopulistiske ideer. Bruken av digital teknologi og sosiale medier for å spre informasjon og mobilisere velgere har vært en viktig faktor i denne utviklingen. Populistiske ledere og deres støttespillere har vært flinke til å bruke disse plattformene til å nå ut til et bredere publikum, ofte ved å bruke forenklede og polariserende narrativer som appellerer til de som føler seg marginalisert.

Når vi ser på konsekvensene av høyrepopulismens fremvekst, blir det tydelig at disse partiene har hatt stor innflytelse på europeisk politikk. De har utfordret etablerte partier og bidratt til å endre den politiske dynamikken i flere land. Mens noen ser på denne utviklingen som et nødvendig motstykke til tradisjonell politikk, mener andre at det representerer en fare for demokratiets fremtid. Uansett står Europa nå overfor en ny politisk virkelighet hvor populisme og autoritarisme spiller en viktig rolle.

Det er viktig å merke seg at fenomenet høyrepopulisme ikke er isolert til Europa, selv om det har hatt en spesielt sterk vekst i denne regionen. Flere land har sett fremveksten av tilsvarende bevegelser, og det kan være nyttig å forstå de globale trendene som påvirker politiske strømninger. Et bredere perspektiv på globalisering, kulturkampene og endringene i det politiske landskapet gir innsikt i hvorfor høyrepopulisme har blitt så populært i mange deler av verden.

Hva kjennetegner autoritær populisme og dens innvirkning på samfunnet?

Autoritær populisme kjennetegnes ofte av en tydelig dikotomi mellom "oss" og "dem". Dette skiller mellom de som tilhører den dominerende, tradisjonelle gruppen, og de som anses som "utenforstående" – både minoriteter og politiske eliter. Denne inndelingen kan sees som en reaksjon på den opplevde trusselen mot samfunnets etablerte normer og verdier. Den sterke vektleggingen av gruppekonformitet kan føre til en polariserende virkning der de som avviker fra gruppens normer, blir ansett som en trussel. Dette blir tydelig i kontroversene rundt fjerning av statuer av Konfødererte generaler i USA, der de sterke følelsene i samfunnet har blitt trigget av kampen for å bevare symboler som representerer en bestemt ideologi.

Men det er viktig å forstå at folk kan støtte sosialt konservative holdninger, som tradisjonelle syn på ekteskap og kjønnsroller i familien, uten å nødvendigvis støtte autoritære verdier som at uortodokse handlinger skal være forbudt av samfunnet eller staten. Koblingen mellom sosial konservatisme og autoritære verdier er dermed ikke nødvendigvis universell, men snarere betinget av konteksten.

Sosialt liberale individer kan også ha autoritære trekk. Det er mulig for disse individene å innta dogmatiske holdninger og å være intolerante overfor avvik, særlig når det gjelder politisk korrekthet og identitetspolitikk. På den annen side representerer libertarianisme en ideologi som står i kontrast til autoritarismen, da den vektlegger individuell frihet, pluralistisk mangfold og verdsetting av personlig identitet mer enn kollektiv sikkerhet.

En annen viktig faktor å vurdere i konteksten av autoritær populisme er bruken av språk. Autoritære språkbruk mobiliserer sterke følelsesmessige reaksjoner, særlig i forhold til utgrupper som anses å true etablerte normer. Et eksempel på dette er frykten som ofte utløses ved debatter om innvandrere, der enkelte politiske ledere fremstiller immigranter som en trussel mot nasjonale verdier. I Europa har noen av de mest markante populistiske bevegelsene, som Geert Wilders’ Frihetsparti i Nederland og Fremskrittspartiet i Norge, brukt denne frykten som et verktøy for å appellere til velgerne.

Kritikk av etablerte eliter og institusjoner er en annen viktig del av autoritær populisme. Populistiske ledere påstår ofte å være talspersoner for folket, og de presenterer seg selv som forsvarere av "de vanlige menneskene" mot de etablerte maktelitene. På denne måten kan populistene fremstå som mer autentiske og mindre tilknyttet de tradisjonelle maktinstitusjonene. Samtidig kan populistiske ledere bygge legitimitet ved å bruke direkte, personlige appeller som gir inntrykk av at de representerer folkets stemme, samtidig som de ikke er bundet av etablerte demokratiske prosesser.

I tillegg til den politiske og ideologiske dimensjonen av autoritær populisme, er det også en betydelig sosial konsekvens. Fremveksten av en slik ideologi fører til et klima av sosial uro og splittelse, der minoriteter og de som står utenfor de etablerte normene blir stemplet som syndebukker for samfunnets problemer. Dette skaper et klima preget av misnøye og antipati, hvor de som ikke deler de dominerende verdiene, blir sett på som en trussel mot det nasjonale fellesskapet.

Det er også viktig å merke seg hvordan autoritær populisme skaper en kultur for lydighet og lojalitet til autoriteter. Dette fremmer en respekt for de som anses å kunne beskytte gruppens interesser, ofte på bekostning av individuelle rettigheter og friheter. En slik kultur kan svekke tilliten til demokratisk deltakelse og politiske prosesser, ettersom folk kan begynne å stole mer på sterke ledere som lover beskyttelse mot opplevde trusler fra "utenforstående". Dette er et viktig aspekt som kan undergrave grunnleggende prinsipper i demokratisk styresett.

Hvorfor vokser autoritær-populistiske partier i liberale demokratier?

Kulturell tilbakeslags-teori fremhever hvordan politiske holdninger formes av dypere generasjonsbetingede forskjeller i verdioppfatning, snarere enn av øyeblikkelige økonomiske forhold eller teknokratiske styringsfeil. Ifølge denne teorien er det ikke bare utdanningens innhold, men trygghetsnivået i ens formative år som legger grunnlaget for kulturelle og politiske verdier i voksen alder. Resultatet er at ulike generasjoner utvikler vidt forskjellige syn på sosial toleranse, nasjonal identitet, globalisering og politisk liberalisme.

I Vesten innebærer dette et kulturelt brudd mellom yngre, mer sosialliberale kohorter og eldre generasjoner som opplever verdiskiftet som destabiliserende. Kulturelle spenninger forsterkes dermed, uavhengig av økonomisk vekst eller nedgang i globaliseringen. Det er i dette rommet – mellom den gamle orden og de nye verdiene – at autoritære populister mobiliserer støtte. De utnytter den symbolske frykten for tap av nasjonal identitet og tradisjonelle normer til å bygge politisk momentum.

Dette kulturelle skillet kutter tvers gjennom eksisterende partilinjer og skaper friksjon i tidligere konsoliderte sentrumspartier. Tradisjonelle høyre- og venstrepartier får problemer med å formulere entydige programmer som fanger den nye velgermassen. Samtidig åpnes det rom for ledere med populistiske strategier – som gjennom retorisk polarisering og forenklet virkelighetsbeskrivelse – tiltrekker seg velgere på tvers av klassiske skillelinjer. Likevel sliter mange slike partier med å bygge institusjonell varighet. Deres støtte er ofte knyttet til enkeltpersoner snarere enn politiske plattformer, noe som gjør dem sårbare i møte med parlamentarisk virkelighet og krav om langsiktig styring.

Det empiriske grunnlaget for disse påstandene er bredt. Data fra European Social Survey (ESS) mellom 2002 og 2014 viser mønstre av økende støtte til småpartier og populistiske alternativer, særlig i etterkant av finanskrisen fra 2007 til 2013. I tillegg gir nasjonale valgundersøkelser i land som Storbritannia og USA ytterligere innsikt i hvordan kulturelle holdningsendringer over tid samvarierer med støtte til populistiske kandidater, som under Brexit og Trumps valgseier. Dette bekrefter at kulturelle verdier ikke bare er bakgrunnsstøy, men drivkrefter i moderne politikk.

For å forstå hvorfor noen populistpartier lykkes og andre forblir marginale, må man også vurdere tilbudssiden – partienes strategier, organisering og evne til å utnytte valgsystemenes logikk. Det er en vesentlig forskjell mellom å vinne oppmerksomhet og å oppnå reell parlamentarisk makt. Uten institusjonalisering – evnen til å overleve lederbytter, inngå koalisjoner og utvikle politisk kapasitet – forblir mange populistpartier fenomener som destabiliserer, men ikke nødvendigvis former, den politiske ordenen på lang sikt.

For leseren er det viktig å forstå at kulturell polarisering ikke nødvendigvis forsvinner med økonomisk bedring. Den representerer en dypere transformasjon i samfunnets verdimessige struktur. Økt utdanning, teknologisk utvikling og global interaksjon har skapt en ny klasse av verdier som for mange oppleves som fremmede eller truende. Det er i møtet mellom disse verdiene og den kollektive identiteten – ofte forankret i nasjonal historie, språk og sosial orden – at reaksjonene oppstår. Det som følger er ikke nødvendigvis et sammenbrudd, men en omkalibrering av demokratisk legitimitet og representasjon.

Det som også må forstås, er at populistiske strømninger ikke nødvendigvis er ensbetydende med antidemokratiske impulser. De kan like gjerne representere krav om å reformulere demokratiets innhold og prioriteringer. Men når disse kravene kombineres med autoritære tilbøyeligheter, med skepsis til pluralisme, rettsstatsprinsipper og institusjonelle kontrollmekanismer, oppstår det en latent risiko for erosjon av det liberale demokratiets bærebjelker.