Hvordan sikrer man identitets- og tilgangsstyring i Azure?

Identitets- og tilgangsstyring (IAM) i Azure handler om å sikre at riktige personer har riktig tilgang til de riktige ressursene, noe som er avgjørende for beskyttelsen av sensitiv informasjon og opprettholdelsen av samsvar med regelverk. IAM fungerer som et rammeverk som styrer hvem som kan gjøre hva innenfor Azure-miljøet, med verktøy som Microsoft Entra ID og rollebasert tilgangskontroll (RBAC) som sentrale komponenter. Forsterket sikkerhet oppnås også ved multifaktorautentisering (MFA) og betinget tilgang.

Når de innebygde rollene ikke dekker spesifikke behov, kan tilpassede roller opprettes. Disse lar deg skreddersy tillatelser som passer nøyaktig til bestemte oppgaver eller roller i organisasjonen. Området (scope) for tillatelsene kan settes på ulike nivåer i Azure-hierarkiet, fra ledelsesgrupper og abonnement til ressursgrupper og individuelle ressurser. Ved å tildele roller på bredere nivåer arves disse tillatelsene til underliggende ressurser, noe som effektiviserer administrasjonen i store miljøer.

Oppretting av tilpassede roller kan gjøres via Azure CLI, PowerShell eller Infrastructure as Code (IaC)-verktøy som Bicep. Eksempelvis kan en rolle med lesetilgang til lagrings- og nettverksressurser defineres i en JSON-struktur som deretter implementeres med passende kommandoer. Dette gir granularitet og kontroll for å ivareta sikkerheten uten å kompromittere funksjonaliteten. Tilordning av roller skjer også gjennom verktøy som Azure CLI, PowerShell og Bicep, hvor brukere eller tjenester knyttes til spesifikke roller innenfor valgt område.

Microsoft Entra ID, tidligere kjent som Azure AD, fungerer som kjernen i IAM i Azure og leverer identitetstjenester som administrerer brukere, grupper og enheter i skyen. Dette systemet muliggjør sentralisert kontroll over autentisering og autorisasjon, integrert med RBAC for en helhetlig sikkerhetsmodell. Entra ID understøtter avanserte sikkerhetsmekanismer som MFA og betinget tilgang, som ytterligere forhindrer uautorisert tilgang.

Viktigheten av IAM i Azure kan ikke overvurderes; det er grunnpilaren for sikker drift og styring av skymiljøer. For å sikre robust beskyttelse må organisasjoner ikke bare fokusere på korrekt tildeling av roller, men også kontinuerlig overvåke og evaluere tilgangsmønstre. Forståelse av hvordan tillatelser arves og hvordan tilpassede roller kan implementeres bidrar til en finjustert sikkerhetsarkitektur som både oppfyller forretningsbehov og beskytter mot trusler.

I tillegg er det avgjørende å ha klare rutiner for livssyklushåndtering av identiteter og tilgang, inkludert regelmessige revisjoner, oppdatering av roller og rask fjerning av tilganger ved endring av ansvarsområder eller avsluttet arbeidsforhold. Kombinasjonen av teknologi, prosesser og kontinuerlig overvåking utgjør fundamentet for et sikkert og fleksibelt IAM-system i Azure.

Hvordan fungerer offentlig og privat DNS i Azure, og hva betyr det for applikasjonens struktur?

Når du oppretter en offentlig DNS-sone i Azure, blir det automatisk generert fire navneservere for domenet ditt. Disse navneserverne er geografisk distribuert, noe som sikrer høy tilgjengelighet og rask svartid. For å gjøre dette domenet aktivt under Azure DNS, må du delegere det fra domeneregistratoren – som GoDaddy eller Namecheap – ved å peke domenets navneservere til de som Azure har tildelt. Denne delegasjonen gjør at resten av internett vet at for dette domenet, skal navneoppslag håndteres av Azure.

Denne modellen er egnet for tjenester som skal være tilgjengelige fra internett. Azure DNS gir ikke bare pålitelighet, men også struktur og kontroll gjennom deklarative språk som Bicep. Dette gir forutsigbar og versjonert konfigurasjon av DNS-innstillinger.

Overgangen til private DNS-soner i Azure innebærer et fundamentalt skifte i perspektiv. Private DNS-soner er ikke synlige på det offentlige internettet og fungerer bare innenfor definerte virtuelle nettverk (VNets). Dette er avgjørende for applikasjoner som kun skal kommunisere internt og ikke være eksponert utad.

For eksempel: opprettes en VM med navnet appserver, vil den automatisk få domenenavnet appserver.internal.myfantasticwebsite.com uten manuell intervensjon. Dette gir applikasjoner mulighet til å bruke konsistente og menneskevennlige navner i stedet for IP-adresser.

En sentral egenskap ved private DNS-soner er at oppføringene kun er synlige for nettverk som eksplisitt er koblet til sonen. Dette bidrar til sikkerhet gjennom segmentering og reduserer risikoen for datalekkasjer ved feilkonfigurasjon.

Men kompleksiteten i hybridmiljøer gjør DNS-oppløsning mer utfordrende. Hvis man har både lokale systemer og Azure-baserte ressurser, er det nødvendig å etablere DNS-videresending. Dette kan oppnås gjennom Azure Firewall, eller ved å kjøre en dedikert DNS-server som håndterer forespørsler mellom det lokale miljøet og Azure. Dette sørger for at et VM i Azure kan resolve et domenenavn som peker til et lokalt system, og motsatt – at et on-premises system kan slå opp et internt Azure-domenenavn.

Et annet aspekt ved DNS-konfigurasjon er TTL-verdien – hvor lenge andre DNS-servere skal cache en oppføring. En lav TTL fører til raskere spredning av endringer, men øker antall DNS-forespørsler og kan påvirke ytelsen. En høy TTL reduserer belastningen på DNS-tjenesten, men gjør det langsommere å rulle ut oppdateringer. Riktig TTL-innstilling må derfor balanseres i henhold til forretningskrav og endringsfrekvens.

Det er viktig å forstå at DNS ikke er en isolert komponent, men en del av applikasjonens livssyklus i Azure. I praksis må DNS-tenkningen inngå i infrastrukturens beskrivende kode (IaC), og være synkronisert med automatisering, nettverksdesign og sikkerhetsstrategi. Bicep gir en deklarativ syntaks for dette, som både er lesbar og versjonskontrollerbar. Den gjør det mulig å beskrive alt fra DNS-soner til individuelle oppføringer og koblinger – noe som reduserer manuelle feil og gjør systemet forutsigbart.

Det er også avgjørende å planlegge DNS-strukturen i sammenheng med naming conventions, livssyklushåndtering av ressurser, og CI/CD-pipelines. Når DNS-konfigurasjonen er del av deploy-prosessen, unngår man inkonsistente miljøer og manuelle intervensjoner som kan føre til nedetid.

Hvordan kan utviklere utnytte Azure-verktøy for effektiv skyutvikling?

Ved å håndtere konfigurasjonsfiler på tvers av flere servere kan utviklere sentralt administrere applikasjonsinnstillinger og funksjonsflagg, noe som gir bedre oversikt og kontroll. Azure støtter utviklere gjennom et mangfold av integrerte verktøy og tjenester som samarbeider sømløst, og skaper et helhetlig utviklingsmiljø. Man kan se for seg Azure som en verktøykasse, hvor hvert verktøy har et spesifikt formål, men samtidig fungerer effektivt i samspill med de andre. Eksempler på dette er integrasjon med Visual Studio, Azure DevOps pipelines, administrerte Kubernetes-tjenester, serverløse funksjoner med mer. Disse verktøyene gjør det mulig for utviklere å fokusere på koding i stedet for å bruke tid på å håndtere infrastruktur.

Når det gjelder valg av utviklingsverktøy, tilbyr Azure flere effektive løsninger for å opprette, deployere og administrere skybaserte applikasjoner. Blant disse er Azure CLI, Azure PowerShell, Azure SDK-er, Azure DevOps, GitHub, og integrerte utviklingsmiljøer som Visual Studio og Visual Studio Code. Hvert verktøy har sine styrker og egner seg til ulike formål. Kunnskap om når og hvordan man bruker disse kan øke produktiviteten betydelig og gjøre skyutviklingen mer strømlinjeformet.

Azure CLI er et lettvektsverktøy som lar utviklere styre Azure-tjenester direkte fra kommandolinjen, uavhengig av operativsystem. Det er nyttig for automatisering og CI/CD pipelines, der rask utførelse av oppgaver uten manuell inngripen er viktig. Kommandoer kan enkelt integreres i skript, og formatene JSON og tabell gjør det fleksibelt for videre behandling.

Azure SDK-er tilbyr programmeringsbiblioteker som forenkler interaksjon med Azure-tjenester direkte fra applikasjonskoden. De støtter flere programmeringsspråk som .NET, Python, Java, JavaScript og Go, og gjør det mulig å jobbe med skyressurser som Blob Storage, databaser eller autentisering uten å håndtere rå HTTP-kall. Dette forbedrer kodevedlikehold og integrasjon, samtidig som utvikleropplevelsen forenkles.

For kildekodekontroll og CI/CD benyttes Azure DevOps og GitHub i stor grad. Azure DevOps er en omfattende plattform for kildekodehåndtering, automatiserte bygg, deploy pipelines og prosjektstyring, og passer godt for virksomheter som krever detaljert styring og governance. GitHub er en svært utbredt plattform for både åpne og lukkede prosjekter, og med GitHub Actions kan utviklere automatisere arbeidsflyter direkte i repositoriene sine. Valg mellom disse avhenger ofte av prosjektets karakter og krav til styring.

For å forstå og mestre utviklingspraksis i Azure, er det også viktig å ha innsikt i hvordan disse verktøyene og tjenestene er bygget for å samhandle, og hvordan de kan skreddersys til spesifikke behov. I tillegg til verktøyens funksjonalitet må man være bevisst på kostnader, skalerbarhet og driftssikkerhet som del av utviklingsprosessen. Å kunne vurdere hvilke verktøy og metoder som passer best for ulike typer applikasjoner og team, er en nøkkel til suksess i skyutvikling.

Hvordan overvåke og sikre din e-handelsplattform

For å oppnå et vellykket og stabilt e-handelsystem, er det ikke bare viktig å spore generell ytelse, men også å overvåke spesifikke forretnings-KPI-er som for eksempel avbrutte kjøp og fullførte utsjekkingstider. Dette kan føre til implementering av tilpasset telemetri i utsjekkingsprosessen for å få en bedre forståelse av hvordan brukerne interagerer med systemet og identifisere eventuelle problemer raskt.

I systemet som er beskrevet, benyttes en enkel kode for å logge og måle utsjekkingstiden. Denne metoden gir detaljert innsikt i brukerens opplevelse, inkludert hva som skjer når en kunde fullfører et kjøp, samt mulige feil som kan oppstå underveis. I eksemplet er en enkel stoppeklokke brukt for å måle tid, og telemetri benyttes til å spore både hendelser og metrikker. Denne typen detaljert overvåkning kan være avgjørende for å forstå hvordan kjøpsprosessen forløper, og om det er problemer som kan føre til en økt avvisningsrate.

Men logging alene er ikke tilstrekkelig dersom man ikke vet hva man skal lete etter. Det er viktig å utvikle spesifikke spørringer som kan hjelpe deg å forstå systemets oppførsel. For eksempel kan en Kusto-spørring brukes til å finne kritiske mønstre i systemet, som for eksempel lang ventetid i ordrebehandlingen som kan indikere problemer med servere eller nettverk. Ved å kombinere slike detaljerte spørringer med systemovervåking kan man avdekke problemer før de påvirker sluttbrukerne.

Det er også viktig å forstå at ulike deler av et e-handelssystem krever forskjellige overvåkingsmetoder. Produktkataloger krever detaljerte ytelsesmålinger på grunn av hyppig tilgang. Bestillingsprosesser trenger overvåkning av transaksjoner og fullføringsgrad, mens betalingssystemer krever både ytelses- og feilmeldingsovervåkning med umiddelbar varsling ved problemer. Å ha et sentralt overvåkingsdashbord som samler disse ulike metrikene kan gi et komplett bilde av systemets helse. En proaktiv tilnærming til overvåkning gjør det mulig å oppdage og løse problemer før de påvirker kundene.

Når det gjelder sikkerhet, er det essensielt å implementere robuste praksiser for å beskytte både kundeinformasjon og virksomhetens operasjoner. For Zuta, som et eksempel, starter dette med en god praksis for hemmelighetsstyring. I stedet for å lagre tilkoblingsstrenger og API-nøkler i konfigurasjonsfiler, benyttes Azure Key Vault som gir en sentralisert og sikker løsning for å håndtere sensitive verdier. Ved å bruke administrerte identiteter kan man tildele tilgang på en sikker måte til applikasjoner og ressurser.

Sikker autentisering og autorisering er også grunnleggende for å sikre en produksjonsplattform. Azure Entra ID kan brukes til å håndtere identiteter og autentisering for brukere som får tilgang til applikasjonen, og systemet kan konfigureres slik at bare brukere fra en spesifikk leietaker kan få tilgang. I tillegg er det viktig å implementere rollebasert tilgangskontroll (RBAC) for å følge prinsippet om minste privilegium. Forskjellige team trenger ulike nivåer av tilgang – utviklere trenger tilgang for å kunne distribuere og feilsøke applikasjoner, mens driftsteamet trenger tilgang til å overvåke og administrere ressurser.

Ved å definere spesifikke roller for ulike teammedlemmer kan man kontrollere hvem som har tilgang til hva, og dermed redusere risikoen for feil eller misbruk. Dette kan også gjøres ved hjelp av tilpassede roller, for eksempel for utviklere eller DevOps-team, som spesifikt definerer hvilke handlinger de kan utføre på ulike ressurser. Det er viktig å tildele disse rollene til de rette personene for å unngå å gi for mye eller for lite tilgang.

Sikkerhetsovervåking og styring kan også håndheves ved hjelp av Azure Policy. Ved å opprette og tildele retningslinjer for ressursmerking kan man sørge for at nødvendige sikkerhetstiltak er på plass. For eksempel kan man opprette en policy som krever at alle ressurser er merket med nødvendige tagger som "miljø" eller "eier". Dette bidrar til bedre oversikt og bedre styring av ressurser, spesielt når plattformen vokser og antall ressurser øker.

Det er også viktig å forstå at en godt implementert sikkerhetsmodell gir flere viktige fordeler, inkludert bedre kontroll over tilgangen til sensitive data, mer presis logging og sporing av hendelser, samt forbedret beskyttelse mot potensielle trusler og angrep. En god sikkerhetspraksis gjør det lettere å etterleve reguleringer og lover om personvern og databeskyttelse, og kan redusere risikoen for datalekkasjer som kan skade både kundene og virksomheten.