Politiske bevegelser har i økende grad preget den politiske landskapen verden over i de siste årene. Vi ser det i form av nasjonalistiske strømninger, som for eksempel i Brexit, eller gjennom ledere som har fremmet populistiske ideer, som i USA, Italia, Ungarn og Brasil. Samtidig står verden overfor flere betydelige utfordringer som COVID-19-pandemien, klimaendringer, geopolitiske konflikter, terrorisme og migrasjon. Mange regjeringer melder om utenlandsk innblanding i nasjonale valg, og offentligheten utsettes stadig for falske nyheter, alternative fakta og konspirasjonsteorier som bidrar til ytterligere polarisering.

Politiske ideologier og synspunkter manifesterer seg på makronivå gjennom samfunnsprosesser som protestbevegelser, økt støtte til radikale politiske partier og en tiltagende konflikt mellom forskjellige samfunnsbevegelser. Samtidig er det de mer fundamentale, psykologiske prosessene på mikronivå som danner grunnlaget for denne polariseringen. Hvordan individer tenker om mennesker med et annet verdenssyn, hvordan de behandler etniske, religiøse og seksuelle minoriteter, og i hvilken grad de stoler på ledere og eksperter på viktige samfunnsproblemer som klimaendringer, helse, fattigdom og internasjonale konflikter, er essensielt for å forstå fenomenet.

Politiske holdninger som er sterkt knyttet til moral og ideologi er ofte vanskelig å endre, og de kan drive atferd på viktige områder. Dette kan føre til en intensfiisering av "oss mot dem"-mentaliteten, der de som har andre meninger blir sett på som fiender. Den psykologiske grunnen bak dette er at slike holdninger ikke bare er stabile over tid, men også motstandsdyktige mot sosial påvirkning. Politisk polarisering handler derfor om i hvilken grad individer blir ideologisk fastlåst i sine egne verdier, og hvordan dette fører til større avstand til de som har et annet politisk ståsted.

Politisk polarisering kan anta flere former. En av dem er politisk ekstremisme, som handler om at individer enten identifiserer seg sterkt med de ytterste høyre- eller venstresidene i det politiske spekteret. Dette kan sees både blant vanlige borgere som stemmer på mer radikale partier og i grupper som tar mer ekstreme standpunkter, som anti-innvandringsbevegelser på høyresiden eller sosialistiske grupper på venstresiden. Den økte støtten til mer radikale partier over de siste tiårene, både på høyre- og venstresiden, er et tydelig tegn på at samfunnet blir mer polariserende.

En annen fremtredende form for polarisering er populisme. Populisme fremstiller samfunnet som en konstant kamp mellom «de korrupte elitene» og «det ekte folket». Dette kan føre til en polarisert politisk diskusjon der de som er i maktposisjoner, ofte blir ansett som fiender, og der den «virkelige» folkemeningen anses som ufeilbarlig. Populisme kan forekomme på tvers av det politiske spekteret, både på høyre- og venstresiden, men også i sentrum. Et eksempel på dette er Italia’s femstjerners bevegelse, som har en blanding av venstreorienterte syn på inntektsfordeling og høyreorienterte syn på innvandring. Populisme kan dermed, til tross for å ha sine røtter i radikale bevegelser, også være et trekk ved moderate politiske strømninger.

Polarisering kan også manifesteres gjennom konflikter rundt konkrete politiske spørsmål, som klimaendringer eller håndtering av pandemier. Mange mennesker benekter at klimaendringer er menneskeskapte eller nødvendige å regulere, og dette skaper dyp splittelse med dem som støtter strenge miljøreguleringer. Tilsvarende har pandemien ført til politiske konflikter, hvor enkelte har motsatt seg restriksjonene som ble innført, ofte som et resultat av konspirasjonsteorier som har spredt seg i sosiale medier. I slike tilfeller er de som motsetter seg det etablerte synet på viruset eller klimaendringer, i økende grad i opposisjon til vitenskapelige eksperter.

Studiet av politisk polarisering er viktig av flere grunner. Et første argument er at politisk polarisering representerer et paradoks som fortsatt er dårlig forstått. På den ene siden finnes det en allmenn oppfatning om at polariseringen er drevet av ideologiske motsetninger, men samtidig er det mange faktorer, både psykologiske og sosiale, som bidrar til denne polariseringen. Når man ser på polariseringen, er det derfor ikke bare den ytre konflikten som er relevant, men også de interne, psykologiske prosessene som kan skape eller forsterke holdninger som er vanskelige å endre. Det er nettopp forståelsen av disse prosessene som kan bidra til å dempe de skadelige effektene av polariseringen.

Videre er det avgjørende å forstå at selv om polariseringen kan virke som et rent politisk fenomen, er det nært knyttet til grunnleggende psykologiske prosesser som hvordan vi ser på andre mennesker og hvordan vi forholder oss til informasjon. I denne sammenhengen er det ikke bare spørsmål om hvilke politiske synspunkter vi har, men hvordan vi bygger vårt eget verdensbilde og hvordan vi reagerer på dem som utfordrer det.

Hvordan Ideologiske Forskjeller Forsterker Politisk Polarisering og Mulige Strategier for Å Minske Den

Politisk polarisering har blitt et av de mest gjennomgripende fenomenene i moderne samfunn, og dens økende styrke har skapt betydelige utfordringer for samfunnet. Når partilederne i politikken velger kandidater, kan deres valg enten fremme moderate eller ekstreme posisjoner. I nasjonale valg, hvor velgerne er mer varierte, vil moderate kandidater kunne appellere til et bredere publikum. Likevel, de ideologiske forskjellene mellom konservative og liberale kan føre til valg av mer ekstreme kandidater, noe som i sin tur kan skape større avstand mellom de politiske standpunktene i samfunnet. Når velgere i større grad blir eksponert for mer ekstreme politiske synspunkter, kan dette føre til mer ekstreme holdninger blant befolkningen generelt.

En viktig del av dette fenomenet er at politiske holdninger ikke bare dannes på et individuelt nivå, men også gjennom sosiale nettverk. Folk er naturlig tilbøyelige til å omgi seg med de som deler deres politiske synspunkter. Dette kan føre til det som kalles "homofili", der folk søker å danne relasjoner med de som har samme politiske ideologi. Sosiale medier, som Twitter og Facebook, gjør det lettere enn noensinne å finne og engasjere seg med personer som deler ens politiske synspunkter. Deres rolle i forsterkningen av polarisering er betydelig: På Twitter, for eksempel, har konservative en tendens til å bygge mer homogene nettverk, der de utveksler ideer med personer som deler deres synspunkter, mens liberale er mer tilbøyelige til å være mer åpne for ulike perspektiver på et nasjonalt nivå.

Studier viser at konservative har en tendens til å danne mer homogene sosiale nettverk sammenlignet med liberale. Dette betyr at de er mer sannsynlig å oppleve at deres nærmeste venner deler de samme politiske synspunktene. På den andre siden har liberale en tendens til å ha mer heterogene nettverk på lokalt nivå, men kan på et nasjonalt nivå ende opp med å adoptere mer ekstreme synspunkter som en måte å skille seg ut fra deres gruppe. Dette fenomenet kan føre til en økning i polarisering, ettersom folk i mer homogene nettverk sjelden blir utfordret i sine politiske synspunkter, og uten eksponering for motstridende perspektiver er det lettere å bli mer ekstrem i sine holdninger.

Polarisering kan ha flere sosiale konsekvenser. En av de mest åpenbare er at den kan føre til et forverret sosialt klima, hvor det er vanskeligere å ha konstruktive diskusjoner på tvers av politiske skillelinjer. Dette skaper et sosialt gap som hindrer fremgang og samarbeid på tvers av ideologier. I tillegg kan denne polariseringen føre til mer fiendtlighet mellom grupper og gjøre det vanskeligere å bygge tillit og forståelse på tvers av politiske forskjeller.

Noen forskere argumenterer imidlertid for at en viss grad av polarisering kan ha positive effekter. Når politiske grupper er mer polariserte, kan de ha en sterkere motivasjon for å unngå politisk korrupsjon, ettersom valgene blir mer intense, og partiene har mer å tape. Dette gir grunnlag for en mer nyansert tilnærming, der målet ikke nødvendigvis er å eliminere polariseringen, men å redusere de negative sosiale effektene som følger med den.

For å møte utfordringene som følger med politisk polarisering, har forskere identifisert en rekke strategier som kan bidra til å bygge bro over de politiske skilene. Flere av disse strategiene er basert på forståelsen av relasjonelle motivasjoner, som handler om hvordan mennesker søker tilhørighet og fellesskap. En effektiv strategi kan være å fremme kontakt mellom grupper med ulike politiske synspunkter i mindre konfronterende omgivelser, slik at folk kan dele sine synspunkter på en mer konstruktiv måte. Dette kan bidra til å redusere fiendtlighet og oppmuntre til mer åpne og respektfulle diskusjoner.

En annen viktig tilnærming er å fremme mediekompetanse og kritisk tenkning, spesielt på sosiale medier, for å motvirke ekkokamre og de fragmenterte nettverkene som oppstår i politiske diskusjoner. Ved å øke bevisstheten om hvordan algoritmer på digitale plattformer kan forsterke polarisering, kan folk bli mer kritiske til informasjonen de eksponeres for, og dermed redusere risikoen for at de adopterer mer ekstreme synspunkter.

Det er også viktig å forstå at politiske ideologier ikke bare er et spørsmål om individuelle preferanser, men en dyptliggende del av identiteten til mange mennesker. Dette betyr at løsninger på polariseringen ikke nødvendigvis kan komme gjennom intellektuell overbevisning alene. Relasjonelle mål, som behovet for sosial tilknytning, spiller en stor rolle i hvordan folk formulerer og vedlikeholder sine politiske holdninger. Dette innebærer at enhver tilnærming til å redusere polariseringen må ta hensyn til de følelsesmessige og psykologiske aspektene ved politisk identitet.

I lys av dette er det viktig å forstå at polarisering er et komplekst fenomen som stammer fra både sosiale nettverk og ideologiske forskjeller, og at løsninger på problemet må være like sammensatte. For å bygge bro over de politiske skilene, kan det være nødvendig å se på både strukturelle endringer (som mediekompetanse) og psykologiske tilnærminger (som relasjonelle strategier).

Hvordan økonomisk nedgang og sosial misnøye påvirker tilslutning til populistiske partier

Forskningen på sammenhengen mellom økonomiske nedgangstider og tilslutning til populistiske partier har lenge vært preget av antagelsen om at økonomisk usikkerhet og frustrasjon over manglende muligheter skaper et ideelt klima for radikal populisme. Dette synet er forankret i teorier om frustrasjon og aggresjon, hvor det hevdes at økonomisk nedgang fører til en økt følelse av trussel, som igjen kan føre til at folk vender seg mot minoriteter og populistiske bevegelser. Hovland og Sears (1940) utforsket denne teorien ved å studere koblingen mellom bomullspriser – som de brukte som en indikator på økonomiske forhold – og voldelige hendelser som lynsjing i Sørstatene i USA. Deres funn, som indikerte at volden økte når økonomien gikk dårlig, fikk stor innflytelse på den sosiale psykologiske forskningen på intergruppespørsmål.

I tillegg til Hovland og Sears’ forskning, ble teorier om frustrasjon og aggresjon videre utviklet av Dollard og kollegaer i 1939, som lanserte hypotesen om at økonomisk frustrasjon fører til aggresjon mot de som blir oppfattet som en trussel. Dette passet godt inn i et bredere sosialpsykologisk rammeverk for å forstå de mørke kapitlene i menneskets historie, som Holocaust. I etterkant av 1930-tallets depresjon, med hyperinflasjon, mass arbeidsledighet og økt konkurranse om arbeidsplasser og bolig, ble det hevdet at Hitlers regime utnyttet økonomiske misnøye for å vende frustrasjonen mot jøder og andre minoriteter. Dette paradigmet om at "harde tider skaper harde holdninger" ble dermed en viktig del av forskningen om sosial konflikt.

Denne ideen har hatt en varig innflytelse på hvordan forskere og samfunnsdebattanter forstår veksten av populistiske bevegelser, og hvordan disse bevegelsene tiltrekker seg velgere i tider med økonomisk nedgang. For eksempel har det blitt hevdet at populistiske partier har en tendens til å tiltrekke seg de som føler seg økonomisk marginaliserte, særlig de med lavere inntekt, som ser seg selv som truet av innvandrere som de frykter konkurrerer om arbeidsplasser og ressurser. Dette har ført til den utbredte troen på at økte økonomiske problemer vil føre til økt støtte for anti-immigrant populisme.

Imidlertid har nyere forskning utfordret disse antagelsene. Mols og Jetten (2016, 2017) analyserte valgresultater fra ulike land og fant ingen klar sammenheng mellom økonomiske kriser og økt støtte for populistiske partier. I stedet viste deres forskning at populistiske partier ofte har høy støtte i tider med økonomisk vekst. For eksempel, under den amerikanske presidentvalget i 2016, hvor Donald Trump kom til makten, var den økonomiske situasjonen langt fra preget av en alvorlig krise. Tvert imot, USA hadde sett en periode med økonomisk bedring, og Trump fikk støtte fra både velstående og middels velstående velgere. Mutz (2018) støttet denne observasjonen, da hennes analyse viste at Trump-velgere ikke nødvendigvis kom fra de økonomisk mest utsatte lagene, men snarere fra folk som fryktet for sin kulturelle posisjon i samfunnet.

I tillegg til økonomiske faktorer, har det vist seg at kulturell fremmedgjøring og frykt for sosial status kan spille en avgjørende rolle i tilslutningen til populistiske partier. Dette blir tydelig i flere av de største politiske endringene i nyere tid, som Brexit og Trump-valget. I Storbritannia var det en sterk støtte for "Leave"-kampanjen blant middelklassen, til tross for at økonomisk nedgang ikke nødvendigvis var den primære drivkraften. På samme måte har undersøkelser av Trump-velgere avslørt at mange av dem kom fra velstående bakgrunner og ikke nødvendigvis var hardt rammet av økonomisk usikkerhet. Dette peker på viktigheten av å forstå at det finnes flere lag av frustrasjon, hvor kulturelle og identitetsrelaterte spørsmål kan være like viktige som økonomisk usikkerhet i å forklare populistisk støtte.

Videre kan den brede støtten til populisme ikke alltid forklares utelukkende gjennom økonomisk deprivasjon eller konkurranse om ressurser. Det er viktig å erkjenne at en rekke faktorer, som kulturelle trusler, sosial status og identitet, også spiller en viktig rolle. For eksempel, i den nederlandske politiske konteksten ble det funnet at velgere som støttet Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV), ikke nødvendigvis var blant de økonomisk svakeste, men heller personer med høyere inntekt og lavere utdanning. Dette indikerer at frustrasjonen som fører til populistisk støtte ikke bare handler om økonomiske ulikheter, men også om en opplevd kulturell og sosial trussel mot den eksisterende samfunnsstrukturen.

Forskning på dette området understreker at den enkle antagelsen om at økonomisk nedgang alltid fører til økt støtte for populistiske bevegelser er forenklet. Det er flere variabler, som kulturelle identiteter, sosial status og angsten for endringer i samfunnet, som bør tas i betraktning når man prøver å forstå mekanismene bak populistisk mobilisering. Derfor er det viktig å utvikle en mer nyansert forståelse av de mange faktorene som driver folk mot populistiske ideologier og politikere, som ikke alltid er forankret i de økonomiske forholdene man måtte anta.

Hvordan Følelser Påvirker Klimaendringsengasjement: En Analyse av Intervensjoner

Følelser har lenge vært et sentralt tema i studier av hvordan klimaendringer kommuniseres og oppfattes. Fra tidlige forsøk på å skape frykt og bekymring for klimaendringer, til nyere tilnærminger som fremmer håp og optimisme, er det et klart skifte i hvordan kommunikasjonsteknikker brukes for å påvirke holdninger og handlinger. En av de mest kjente tidlige tilnærmingene var Al Gores dokumentar An Inconvenient Truth, som benyttet frykt for å oppmuntre til handling. Senere har flere studier vist at frykt kan ha en positiv effekt på holdninger til klimaendringer, spesielt når det kombineres med informasjon om løsninger og hvordan man kan gjøre en forskjell (Tannenbaum et al., 2015).

Imidlertid har det også vært et økende krav om å bruke mer positive følelser for å fremme optimisme og motivasjon til handling. Studier har vist at håp er positivt korrelert med støtte for klimaendringspolitikk og økt klimaaktivisme (Smith & Leiserowitz, 2014; Feldman & Hart, 2016). Dette peker på at mens frykt kan få folk til å anerkjenne risikoen ved klimaendringer, kan håp og optimismen omkring løsninger inspirere til mer aktivt engasjement. På den annen side er det de som hevder at å fokusere på følelser generelt – enten positive eller negative – kanskje ikke er den mest effektive måten å engasjere folk på, fordi reaksjonene på klimaendringer er svært varierte (Chapman et al., 2017).

Forskning på negative følelser viser at frykt kan være en kraftig motivator, spesielt når det gjelder konservative. Noen eksperimentelle studier viser at frykt kan øke folks risikofølelse for klimaendringer og dermed fremme en høyere vilje til å redusere utslipp (Skurka et al., 2018). Et slikt tiltak kan være spesielt effektivt for grupper som vanligvis er mer skeptiske til klimaendringer, som konservative, ettersom frykt kan ha en sterkere effekt på deres intensjon om å handle (Feldman & Hart, 2016). Men for klima-skeptikere, har andre undersøkelser vist at frykt og skyldfølelse ikke nødvendigvis fører til endring i holdninger (Hornsey et al., 2016).

På den andre siden viser forskning at håp også kan være et kraftig verktøy for å engasjere folk til å støtte klimaendringspolitikk. For eksempel, ved å presentere løsninger på globale utfordringer, reduseres skepsis og folk blir mer åpne for nødvendigheten av å handle (Feinberg & Willer, 2011). Imidlertid finnes det også studier som peker på at optimisme alene ikke nødvendigvis fører til økt handling. Hornsey et al. (2016) fant at optimistiske budskap kunne øke håpet, men ikke nødvendigvis resultere i økt motivasjon for å redusere klimaendringer, og i noen tilfeller kan optimisme føre til lavere risikofølelse.

Det er også interessant å merke seg at selv om frykt kan være effektivt for konservative, kan det å presentere klimaendringer som et mer fjernt og abstrakt fenomen i noen tilfeller redusere bekymringene. Forskning viser at når folk føler at klimaendringer er en trussel som skjer langt borte i tid eller rom, kan det føre til lavere følelser av ansvar og handling (Trope & Liberman, 2010). Dette fenomenet kalles psykologisk distanse, og det har blitt undersøkt i flere studier som forsøker å gjøre klimaendringer mer "nære" for folk. Imidlertid har de fleste studier ikke funnet at det å redusere denne psykologiske distansen har vært særlig effektivt i å forbedre folks holdninger til klimaendringer eller deres støtte til politiske tiltak (Herring et al., 2017; Rickard et al., 2016).

Samtidig er det viktig å merke seg at noen studier har vist at å fremstille klimaendringer som et mer globalt fenomen – fremfor å fokusere på lokale konsekvenser – kan øke bekymringen for klimaendringer, særlig når det gjelder havnivåstigning (Joslyn & LeClerc, 2016). Dette antyder at en mer helhetlig tilnærming til klimaendringer kan være mer effektiv for å få folk til å forstå alvorligheten av problemet og føle et ansvar for å bidra til løsningen.

Forskning på klimaendringskommunikasjon viser et komplisert bilde av hva som fungerer og hvorfor. Det er tydelig at det ikke finnes én universell tilnærming som fungerer for alle. Mens frykt kan fungere for noen grupper, viser andre studier at positive følelser som håp er mer effektive for å få folk til å handle. Likevel er det viktig å forstå at klimaendringer er et tema som berører mennesker på forskjellige måter, og at forskjellige tilnærminger kan være nødvendig for å nå ulike publikum.

Hvordan Trumps handlinger sammenlignes med tidligere presidenter og skandaler
Hvordan håndtere begrensende tro og frykt på vei mot suksess?
Hvordan lage en smakfull fiskegryte med skalldyr: En klassisk tilnærming