Barnebarna mine er ennå ikke gamle nok til å lese denne boken; en dag vil de være det. Likevel har de hjulpet meg. Som en som har tilbrakt et liv med å håndtere kriminelle og kriminelle saker, og tusenvis av timer med å tenke på Donald Trumps handlinger, hvem han er og hva han representerer, kunne jeg ha blitt pessimist, eller til og med misantrop. I stedet minner mine barn og barnebarn meg hver dag på at mennesker kan være omsorgsfulle, vennlige, ærlige og moralske. De kan le sammen og glede seg over hverandres selskap, leve i frihet og respektere hverandre, samtidig som de tar del i jakten på lykke, som er deres fødselsrett som amerikanere. Det er deres velsignelse, og min også.

Gjennom årene har jeg hatt privilegiet av å arbeide med noen av de mest komplekse og etisk utfordrende rettssakene i USAs moderne historie. Mine erfaringer som forsvarer og aktor i saker som involverer organisert kriminalitet, hvitvasking, og økonomiske forbrytelser har gitt meg innsikt i menneskers natur, både det gode og det onde. I møte med mennesker som har brutt loven, er det lett å miste troen på rettferdighet og menneskelighet. Men når man ser på de unge, som mine barn og barnebarn, blir man påminnet om den menneskelige evnen til å vise godhet, til å stå sammen i møte med utfordringer og til å leve et liv i samsvar med de grunnleggende prinsippene om rettferdighet og ære.

Donald Trump har vært en av de mest kontroversielle og diskuterte figurene i amerikansk politikk de siste tiårene. Hans personlige og profesjonelle liv har vært preget av flere rettslige og etiske utfordringer. Fra hans kontroversielle håndtering av skattespørsmål og betalinger til Stormy Daniels, til hans nærvær i spekulasjoner om korrupsjon og maktmisbruk, har Trumps handlinger ofte stått i sterk kontrast til de idealene som mange amerikanere ønsker å tro på. Hans påstander om å være et symbol på "den amerikanske drømmen" kolliderer ofte med dokumenterte bevis på økonomisk uredelighet og personlige handlinger som kan tolkes som moralsk tvilsomme.

I rettssystemet, som i alle andre samfunnsinstitusjoner, er det grunnleggende prinsippet om rettferdighet at alle skal behandles likt foran loven. Imidlertid har Trumps politiske innflytelse og hans egen kampanje for å "ta tilbake Amerika" skapt et miljø der mange av de mest alvorlige lovbruddene som har vært knyttet til ham, ikke har fått den straff eller oppmerksomhet de fortjener. Dette har ført til en offentlig debatt om hva det egentlig betyr å være ansvarlig for sine handlinger i en posisjon av makt. Samtidig har vi sett hvordan rettssystemet noen ganger har blitt brukt som et verktøy i en politisk kamp for å diskreditere motstandere.

Det er viktig å merke seg at uansett hvor mye makt eller innflytelse en person måtte ha, vil rettssystemet i et ideelt samfunn være i stand til å holde dem ansvarlige for sine handlinger. Imidlertid ser vi at i praksis er det ofte flere faktorer som kan hindre at rettferdighet blir servert, enten det er gjennom politiske påtrykk, offentlige meninger eller økonomiske ressurser. Som en som har vært dypt involvert i rettssaker som involverer økonomisk kriminalitet og korrupsjon, har jeg sett hvordan de mest respekterte institusjonene kan bli undergravd når rettferdighet ikke er tilstrekkelig beskyttet.

For mine barnebarn, og alle de unge som ser på våre handlinger og beslutninger, er det viktig å forstå at makt og økonomiske ressurser ikke skal definere en persons moralske verdi. Det er heller de handlingene vi tar, de valgene vi gjør i møte med rettferdighet, og hvordan vi behandler våre medmennesker, som er de sanne indikatorene på et verdig liv. Det er derfor jeg finner håp i mine barn og barnebarn, for de påminner meg om det beste av menneskelig natur: at vi alle har muligheten til å gjøre det riktige, til tross for hvor vanskelig eller utfordrende omstendighetene måtte være.

Å forstå hvordan makt kan misbrukes er avgjørende for å kunne navigere i et samfunn hvor rettferdighet kan være asymmetrisk og ofte preget av urettferdige skjevheter. For å bygge et mer rettferdig samfunn er det nødvendig at vi, som enkeltpersoner og som kollektiv, insisterer på at loven skal være lik for alle, og at de som utsetter andre for urettferdighet, uansett hvilken posisjon de måtte inneha, må stilles til ansvar.

I et land som Amerika, som ble bygget på idealene om frihet, rettferdighet og likhet for alle, er det viktig å forstå at vårt ansvar strekker seg langt utover oss selv. Det er vårt ansvar å sikre at de prinsippene som vårt samfunn er bygget på, ikke bare forblir på papiret, men faktisk gjelder for alle, uansett hvem de er eller hvor de kommer fra.

Hvordan en tradisjonell og konservativ kultur påvirker etterforskning og beslutningstaking

Kontorkulturen i en stor juridisk institusjon kan være både en styrke og en begrensning. Ofte er det slik at endringer ikke blir godt mottatt, og den etablerte tradisjonen får en betydelig rolle i hvordan arbeid utføres. Å trå inn i et kontor med en konservativ kultur er som å gå tilbake i tid. Gangenes vegger er prydet med gamle svart-hvitt bilder av ledere som har vært på plass i flere tiår. Papirarbeid fyller hvert ledig rom, mens ansatte som virker mer som vakter enn profesjonelle fagfolk sitter på sine poster. Baderommene har ikke sett en renovasjon på femti år. Den fysiske arbeidsplassen, fordelt på flere bygninger, gir inntrykk av slitasje og utdatert design. På et øyeblikk ville man kunne forvente å se en filmhelt som Humphrey Bogart, kledd i en regnfrakk og med en hatt på hodet, og det ville ikke føltes malplassert.

Da Cy Vance ble valgt til distriktsadvokat i januar 2010, ble han bare den tredje personen som hadde inntatt denne rollen på mer enn 65 år. Dette betydde at han skulle lede et kontor som hadde vært under den samme kulturen i flere tiår. Tradisjonene her var sterke, og en uuttalt regel var at arbeidsmåtene skulle forbli uendrede. Å tenke kreativt, spesielt i forbindelse med store saker, ble sett på som en risiko, ikke som en mulighet. Dette var et kontor hvor rutiner og etablerte praksiser betydde mer enn nyskapende metoder. En slik arbeidskultur kan sammenlignes med et gammeldags hundeliv; den har fungert i mange år, og det var ikke rom for store forandringer.

I et sånt miljø er det ikke uvanlig at et team av overordnede er sterkt involvert i alle deler av etterforskningen, noe som skjer mer intensivt i saker som involverer nasjonens president. Etterforskningen som startet som en undersøkelse av påståtte økonomiske forbrytelser, og som etter hvert skulle føre til en større granskning av tidligere president Donald Trump, ble håndtert med en uvanlig grad av tilsyn fra ledelsen. Dette var et brudd med kontorets tradisjon, hvor hovedansvaret for etterforskningen normalt lå hos de underordnede, og ledelsen kun ble involvert når saken var nær ved å bli avgjort.

Cy Vance, på tross av sin involvering i alle aspekter av saken, var ikke dominerende. Snarere tvert imot; han virket nærmest overdrevet høflig, og avsluttet ofte interne samtaler med å takke sine ansatte for å la ham delta, til tross for at alle i teamet arbeidet under hans autoritet. Det var noe forfriskende ved hans tilnærming, men også en påminnelse om at kontorets gamle, autoritære kultur kunne føre til en viss passivitet blant de ansatte, og til en reduksjon i initiativ og entusiasme i arbeidet.

Dette kan ses i lys av hvordan etterforskningsarbeidet ble utført. Et slikt ledelsesnivå er forståelig i en storstilt og politisk betent sak som involverte en sittende president, men på lang sikt kan det svekke arbeidsmoralen til et team. Det er lett å spørre seg om den konstante overvåkningen fra overordnede førte til at etterforskerne mistet sin handlekraft, og dermed muligheten til å tenke utenfor boksen. De daglige beslutningene ble tatt etter intense møter og samtaler, men det var tydelig at mye av teamets energi ble drenert av denne konstanten.

Det var en uventet utvikling i etterforskningen da jeg begynte å fokusere på saken rundt betalingen til Stephanie Clifford – hush money som var betalt for å hindre henne i å avsløre et påstått forhold til Trump. Dette var et aspekt av saken som var lett å forstå, og som hadde fått mye medieoppmerksomhet på grunn av sin politiske relevans. Det som derimot var mer uklart, var hvorfor Donald Trump ikke ble siktet for en kriminell handling, til tross for at han tydelig var involvert i prosessen. Føderale påtalemyndigheter hadde tidligere navngitt ham som "Individual No. 1", en person som kunne ha vært ansvarlig for å beordre betalingen som et forsøk på å unngå skade på hans kampanje.

Men hvorfor ble han ikke siktet? Svaret kan ligge i interne retningslinjer i det amerikanske justisdepartementet (DOJ), som har spesifikke regler for hvordan en sittende president skal behandles i en kriminalsak. Ifølge DOJ-retningslinjene er en president immun mot tiltale mens han sitter i embetet, et prinsipp som ble bekreftet gjennom en memo i 1973. Dette kan ha hatt en avgjørende betydning for hvorfor Trump aldri ble tiltalt på tross av bevisene.

Samtidig er det viktig å forstå at en eventuell rettslig handling mot en president er sterkt preget av politiske og juridiske normer, og at retningslinjer kan virke som en barriere for rettferdighet. For etterforskerne i denne saken, som var i et presset og politisk ladet miljø, betydde dette at deres muligheter for å føre en sak mot Trump var begrenset av regler langt utover deres kontroll. Dette illustrerer hvordan både kulturelle normer i et arbeidsmiljø og eksterne juridiske retningslinjer kan sette grenser for hva som er mulig i komplekse etterforskninger.

Det er også viktig å merke seg hvordan maktbalansen i en slik organisasjon kan føre til en slags apati blant de som står lavere i hierarkiet. Når ledelsen hele tiden er involvert, kan det skape en følelse av at den daglige arbeidsprosessen er mer et spørsmål om å godkjenne beslutninger enn å ta initiativ. Dette kan ha en undertrykkende effekt på kreativ tenkning og uavhengige vurderinger fra de som faktisk gjør arbeidet på bakkenivå.

Hvordan signalbehandling kan revolusjonere helsetjenester: Innovasjoner i medisinsk teknologi og datahåndtering
Hvordan ble metall, tidtaking og teknologi fundamentale i oldtidens samfunn?
Hva kan vi lære av Rembrandts selvportretter?