De siste årene har en global demokratisk tilbakegang blitt tydeligere, med flere rapporter som peker på en reversering av liberaldemokratier. En av de mest påfallende indikasjonene på denne utviklingen er den økende autoritære populismen, særlig i land som Tyrkia, Venezuela og Ungarn. Ledelsen av populistiske, autoritære politikere har ført til økt undertrykkelse, svekkede menneskerettigheter og en svekkelse av de demokratiske institusjonene som tidligere garanterte individuelle friheter.

Populistisk retorikk, spesielt når den kombineres med autoritære verdier, har skapt et miljø hvor oppslutning om sterke lederfigurer øker. Denne utviklingen har hatt vidtrekkende konsekvenser, både for politiske prosesser og for samfunnet som helhet. På den ene siden kan populisme fungere som et redskap for å styrke folkelig deltakelse, øke bevisstheten om korrupsjon og styrke det politiske mangfoldet. Populistiske bevegelser kan revitalisere demokratiet ved å tilby alternative løsninger og ved å fremme en direkte form for demokrati som involverer borgerinitiativ og folkeavstemninger.

På den annen side har autoritær populisme skapt et farlig scenario. Når populistisk tale kombineres med et fokus på konformitet, sikkerhet og lojalitet, kan det føre til et politisk klima hvor det er en direkte trussel mot demokratiske institusjoner. I slike tilfeller blir etablerte politiske strukturer utvannet, og mulighetene for at «folket» skal bli hørt, blir alvorlig begrenset. Dette har ført til en økende støtte for autoritære ledere som hevder å handle på vegne av folket, samtidig som de utfordrer de etablerte demokratiske normene.

De mest kjente tilfellene av populistisk autoritarisme, som Donald Trump i USA, viser hvordan slike ledere klarer å polarisere samfunnet og spre konspirasjonsteorier, som for eksempel "Birther"-bevegelsen, eller den mer utbredte "Pizzagate". Når slike figurer er i maktposisjon, blir de ofte mer opptatt av å demonisere motstandere enn å implementere reelle politiske reformer, og evnen til å oppnå kompromisser reduseres betraktelig.

Kulturelle reaksjoner spiller også en nøkkelrolle i denne prosessen. Når store deler av befolkningen føler at de ikke lenger kjenner igjen sitt eget land, kan dette føre til en kraftig kulturell tilbakeslag. Denne reaksjonen kan ikke forklares utelukkende gjennom økonomiske faktorer eller politiske ideologier. Det handler om et dypere lag av frykt og usikkerhet som oppstår når tradisjonelle verdier blir utfordret av raske kulturelle endringer, som økt innvandring og større etnisk mangfold. I slike perioder, hvor økonomisk og sosial usikkerhet er utbredt, er eldre generasjoner og de som føler seg økonomisk usikre mer tilbøyelige til å oppleve kulturell motstand. De som ser på seg selv som de opprinnelige innbyggerne kan oppleve dette som en trussel mot deres livsstil og kulturelle identitet.

En sentral faktor i utviklingen av dette fenomenet er politisk representasjon. I mange demokratier er det en klar skjevhet i hvem som stemmer og hvem som ikke gjør det. Den yngre generasjonen, som har en mer sosialt liberal holdning, har ofte lavere valgdeltakelse enn eldre, mer konservative velgere. Dette har skapt et politisk klima hvor eldre, hvite velgere blir den dominerende gruppen som støtter autoritær populisme, noe som bidrar til at populistiske partier får mer makt.

Derfor er det viktig å mobilisere den yngre generasjonen og etniske minoriteter for å redusere representasjonsgapet i demokratisk politikk. Aktiviteter som demonstrasjoner og sivile motstandbevegelser, som de som ble sett under Women's March, Black Lives Matter og #MeToo-bevegelsene, har vært et viktig verktøy for å bekjempe autoritær populisme. Slike bevegelser har mobilisert store folkemengder, og vist at folk er villige til å stå imot retorikken som fremmer polarisering og hat.

Samtidig er det essensielt å forstå at kampen mot autoritær populisme ikke nødvendigvis kan vinnes gjennom valg alene. For å gjenopprette tilliten til demokratiske prosesser, og for å håndtere de dype kulturelle og politiske splittelsene som eksisterer, må det gjøres mer enn å delta i valg. Det er nødvendig å åpne opp for en bredere politisk dialog og å finne nye måter å skape inkluderende politiske løsninger på, slik at ingen gruppe føler seg fremmedgjort eller marginalisert i det politiske landskapet.

Hva kjennetegner autoritære verdier i populisme?

Autoritære verdier fungerer som fundament for grupper, organisasjoner og til og med nasjoner, der de legger føringer for samfunnets retning, politikk og sosiale normer. Innenfor rammen av populisme tar disse verdiene form av et kollektivt fokus på orden, tradisjon og sikkerhet. De fremmer en tilnærming som er mer tilbøyelig til å undertrykke individuell frihet og fremme fellesskapets behov, selv om det kan innebære å ofre individuelle rettigheter og friheter. På et fundamentalt nivå kan disse verdiene sees som et resultat av en dypere psykologisk prosess der mennesker søker trygghet gjennom autoritære ledere og strenge normer, ofte i møte med usikkerhet og opplevde trusler.

Autoritære verdier har sin opprinnelse i en lang tradisjon av sosialpsykologi, spesielt etter de dramatiske politiske hendelsene i Europa på 1900-tallet, som fascismen og bolsjevismen. Erich Fromm, en av de tidlige tenkerne innen dette feltet, hevdet at frihet kan være et tveegget sverd. Den gir både uavhengighet og rasjonalitet, men medfører også følelser av isolasjon og angst. For å unngå disse negative følelsene, søker folk ofte til sterke ledere som lover å sikre kollektiv trygghet, selv om dette skjer på bekostning av individuelle friheter.

Etterhvert som fra teorien om autoritær personlighet, utviklet konseptet seg videre. Fra å være en psykologisk personlighetskarakteristikk, har autoritærisme i dag blitt forstått mer som en verdiorientering som finnes innen grupper og samfunn. Dette kan sees i hvordan gruppens kultur er preget av verdier som konformitet, sikkerhet og lojalitet. I tider med høy usikkerhet, som i perioder med økonomisk og sosial krise, er tendensen sterkere til å søke sikkerhet gjennom autoritære lederskap. Det finnes en naturlig menneskelig tendens til å samles bak sterke ledere som kan tilby beskyttelse mot ytre trusler, en refleks som kan kalles den autoritære refleksen.

På et samfunnsmessig nivå, kan autoritære verdier manifestere seg som strenge normer for moral og tradisjon. Samfunn med sterke autoritære tendenser fremmer vanligvis et rigid sett av normer som medlemmene forventes å overholde. Denne konformiteten gjelder ikke bare sosiale regler, men også kulturelle og politiske ideer, og omfavner ideer om "oss mot dem" og et sterkt fiendskap mot outsiderne. Konformiteten understøtter et sterkt inntrykk av at tradisjonen og det etablerte må opprettholdes, og at forandring og ulikheter representerer en trussel mot stabiliteten i samfunnet.

Sikkerhet er et annet fundamentalt element i autoritære verdier. I tider med sosial uro eller politiske utfordringer søker folk trygghet, ofte gjennom et sterkt og autoritært lederskap. Denne typen trygghet kan komme på bekostning av personlige friheter, ettersom sterke ledere og autoritære systemer ofte benytter seg av strenge lover og kontrollmekanismer for å bevare ordenen. I autoritære samfunn er det ofte en generell aksept for at individets rettigheter bør ofres til fordel for fellesskapets beskyttelse.

Lojalitet er det tredje sentrale elementet i autoritær kultur. Dette handler om en dyp, ofte blind, støtte til gruppen og dens ledere. Lojaliteten tilhører ikke nødvendigvis ideer om rettferdighet eller individuell frihet, men er ofte basert på en følelse av tilhørighet og behovet for å beskytte gruppens interesser mot potensielle trusler. I et autoritært samfunn blir lojalitet belønnet, mens avvikende meninger og handlinger blir sett på som en trussel mot gruppens enhet.

De som deler autoritære verdier, har ofte en konservativ holdning til sosiale spørsmål. De er mer tilbøyelige til å støtte tradisjonelle kjønnsroller, og er ofte motstandere av sosiale bevegelser som fremmer likestilling og mangfold. Rasisme, xenofobi og negativ holdning til likestilling mellom kjønnene er ofte tett knyttet til autoritære verdier. Disse personene ser på samfunnet som et hierarki der de "rette" menneskene, de "lokale", de som overholder normene, skal ha forrang, mens de som bryter med normene, enten gjennom etnisk bakgrunn, seksuell legning eller annen avvikende oppførsel, skal marginaliseres.

Konformitet, sikkerhet og lojalitet er med andre ord mer enn bare individuelle verdier; de er strukturer som kan opprettholde og styrke et autoritært regime. Denne formen for kollektiv psykologisk orientering har dype historiske røtter i samfunn som har vært preget av usikkerhet og overlevelse. Gjennom disse verdiene kan autoritære bevegelser appellere til folkets behov for trygghet og orden, samtidig som de strider mot liberale ideer om individuell frihet og mangfold.

Endelig er det viktig å forstå at disse verdiene ikke nødvendigvis alltid er en bevisst politisk holdning, men kan være dypt forankret i en mer kollektiv psykologisk tilstand, formet av historiske, økonomiske og sosiale forhold. De kan utvikle seg gradvis, ettersom samfunnet møter nye utfordringer, og kan brukes av politiske aktører for å forme folkets holdninger og øke støtten til autoritære regimer eller bevegelser.

Hvordan økonomiske faktorer påvirker støtte til autoritære og populistiske verdier

Undersøkelsene fra European Social Survey (ESS) gir oss verdifulle innsikter i hvordan økonomiske faktorer påvirker støtte til autoritære og populistiske verdier. Disse verdiene, som ofte blir ansett som de som hører til de mest økonomisk usikre gruppene i samfunnet, ser ut til å ha sterkere fotfeste blant de som føler på økonomisk usikkerhet eller opplever økonomiske problemer på et personlig nivå. Modellen vår, som tar for seg både objektive og subjektive økonomiske indikatorer, gir en solid analyse av hva som virkelig driver disse verdiene.

De objektive økonomiske indikatorene, som yrkeskategori (basert på Goldthorpes 5-kategoriske system), husstandsinntekt, arbeidsledighet på lang sikt (mer enn 12 måneder), og avhengighet av offentlige ytelser (unntatt pensjoner for å unngå aldringseffekter), gir et pålitelig grunnlag for å teste teoriene om økonomisk misnøye. Disse indikatorene er mindre påvirket av personlige politiske preferanser, som for eksempel partiskhet, og gir et mer presist bilde av de økonomiske realitetene som påvirker folks syn på autoritære og populistiske verdier.

I tillegg har vi tatt med de subjektive økonomiske indikatorene, som følelser av økonomisk usikkerhet, målt ved vanskeligheter med å leve på husstandens inntekt, og tilfredshet med den nasjonale økonomiens nåværende tilstand. Mens de objektive indikatorene antas å gi mer pålitelige data, er de subjektive indikatorene viktige fordi de gir et bilde av hvordan folk selv opplever sin økonomiske situasjon. Begge disse typene indikatorer gir verdifulle, men ulike perspektiver på økonomiske misnøye og politisk støtte.

Resultatene fra OLS-regresjonsmodellene viser flere interessante funn. Både autoritære og populistiske verdier er i stor grad sterkere blant mindre velstående respondenter, noe som bekrefter at disse kulturelle verdiene er mer utbredt blant de som er mest utsatt for økonomisk usikkerhet og misnøye. Særlig fem av de syv valgte økonomiske indeksene er signifikante prediktorer for støtte til autoritære og populistiske verdier. Dette gjelder spesielt for arbeidsklassen, lavinntektsgrupper, personer som jobber i produksjonssektoren, de som føler økonomisk usikkerhet, og de som er misfornøyde med den nåværende økonomiske situasjonen.

Men det er også unntak. To faktorer, erfaring med langvarig arbeidsledighet og avhengighet av statlige ytelser, gir resultater som går i motsatt retning enn forventet. Dette er interessante funn som peker på at økonomisk marginalisering på disse områdene ikke nødvendigvis gir høyere støtte til autoritære og populistiske verdier.

Når vi ser på hvordan de objektive økonomiske faktorene spiller sammen med kulturelle verdier, viser det seg at autoritære verdier er mer predikert av generasjonsspesifikke faktorer enn av økonomiske faktorer. For eksempel er verdier som vektlegger sosial konformitet, tradisjonelle normer og lojalitet til autoriteter sterkere blant generasjoner som vokste opp under spesifikke historiske forhold. Interkrigs-generasjonen, som vokste opp under den store depresjonen og andre verdenskrig, har langt mer autoritære holdninger enn for eksempel Baby Boomers, som opplevde en gjenoppbyggingstid etter krigen med velferdskapitalisme, seksuell liberalisering og ungdomskultur.

Dette indikerer at de autoritære holdningene kan være dypt forankret i generasjonens erfaringer og dermed være mer utholdende over tid. Dette kan bety at selv når økonomiske kriser er over, og velstand vender tilbake, vil autoritære verdier kunne vedvare blant eldre generasjoner som har hatt disse erfaringene på sine formative år.

I motsetning til autoritære verdier, har økonomiske faktorer en sterkere innvirkning på populistiske holdninger. Følelser av økonomisk usikkerhet og tilfredshet med den nasjonale økonomien er sterke prediktorer for mistillit til politikere, parlament og politiske partier. De som føler at de sliter med å få endene til å møtes, har en tendens til å uttrykke mer mistillit til de politiske institusjonene enn de som lever mer komfortabelt. Det sterkeste prediktivet for politisk mistillit er hvordan folk vurderer den nasjonale økonomiens nåværende tilstand. De som er misfornøyde med økonomien, har også langt mindre tillit til politiske institusjoner.

Dette funnet er i tråd med tidligere studier som viser at tilliten til politiske institusjoner ofte er nært knyttet til den økonomiske situasjonen i et land. Der hvor økonomien er i tilbakegang, og folk opplever økonomiske problemer, blir misnøye med politiske eliter og det politiske systemet sterkere. Når økonomien derimot blomstrer, har folk mer tillit til politiske prosesser og ledere.

Det er også viktig å merke seg at forskjellen mellom generasjonelle effekter og økonomiske faktorer peker på at mens økonomisk usikkerhet kan forklare mange aspekter av populistiske holdninger, kan generasjonelle erfaringer spille en enda større rolle i å forme autoritære verdier. Dette antyder at økonomisk misnøye kan være en mer umiddelbar drivkraft for populisme, mens autoritære holdninger kan være dypere forankret i langsiktige, historiske prosesser som knytter seg til generasjonens livserfaringer.

Hvordan økonomiske kriser og globalisering påvirker politisk polarisering og populisme

Økonomiske kriser har historisk sett vært katalysatorer for politiske endringer, ofte med dramatiske konsekvenser. Studier viser at finanskriser fra 1870 til 2014 har ført til en økning i ekstreme politiske holdninger og polarisering. Når økonomiske nedgangstider rammer, blir befolkningens mistillit til etablerte politiske institusjoner og eliter ofte forsterket. Dette skaper grobunn for populistiske bevegelser som utfordrer det politiske sentrum og utnytter folks misnøye.

Globaliseringens rolle i denne dynamikken er kompleks. På den ene siden har økt handel og økonomisk integrasjon skapt vekst og velstand i mange land, men på den andre siden har den også forsterket ulikheter og usikkerhet for store grupper, særlig i sektorer som er utsatt for internasjonal konkurranse. Importkonkurranse har vist seg å påvirke velgeratferd, og i flere vestlige demokratier har det vært en korrelasjon mellom økt handelseksponering og støtte til økonomisk nasjonalisme og høyrepopulistiske partier.

Polariseringen mellom urbane og rurale områder har også vokst, hvor økonomiske og kulturelle forskjeller bidrar til et fragmentert politisk landskap. Dette gjenspeiles blant annet i stemmegivning ved valg som Brexit og det amerikanske presidentvalget i 2016, hvor rurale områder i større grad har stemt på populistiske kandidater som lover beskyttelse mot globaliseringens negative konsekvenser.

Kulturelle faktorer spiller også en sentral rolle i denne utviklingen. Modernisering og globalisering har ikke bare økonomiske, men også dyptgripende kulturelle konsekvenser. Endringer i verdier, fra materielle til postmaterielle, og spørsmål om eksistensiell trygghet påvirker menneskers politiske holdninger. I tider med økonomisk usikkerhet og kulturell omveltning søker mange tilbake til autoritære og nasjonalistiske verdier som svar på følelsen av tap og fremmedgjøring.

Til tross for utbredt tro på at økonomisk nød driver populisme, viser nyere forskning at dette bildet er nyansert. Det er ikke nødvendigvis de økonomisk hardest rammede som stemmer populistisk, men ofte de som opplever inntektusikkerhet eller kulturell trussel. Det handler om en følelse av tap av kontroll og legitimitet i forhold til det etablerte demokratiet og velferdsstaten. Dette reflekterer seg i økt misnøye med demokratiets funksjon og en tendens til å støtte partier som lover radikal endring.

Det er avgjørende å forstå at sammenhengen mellom økonomi, kultur og politikk er flerfasettert. Globaliseringens vinnere og tapere befinner seg ofte i forskjellige geografiske og sosiale rom, noe som forsterker ulikhetene og dermed polariseringen. En helhetlig analyse må derfor inkludere både økonomiske faktorer, kulturelle verdier og institusjonell tillit. Bare gjennom en dypere forståelse av disse mekanismene kan man adressere utfordringene knyttet til populisme og demokratisk stabilitet i en globalisert verden.

For leseren er det viktig å merke seg at økonomisk politikk alene ikke kan forklare eller løse denne komplekse utfordringen. Demokratiske institusjoner må også bygge tillit gjennom inkluderende politikk som anerkjenner kulturelle bekymringer og gir sosial trygghet. Det krever en balanse mellom åpne grenser og nasjonal solidaritet, samt evne til å håndtere globaliseringens konsekvenser på en måte som ikke utelukker store deler av befolkningen.

Hva Forklarer Fremveksten av Populisme og Autoritær Populisme i Moderne Samfunn?

Populisme og autoritær populisme er sterke krefter i dagens verden, selv i nasjoner hvor disse partiene ikke nødvendigvis gjør store eller langvarige valgseire. Det er flere elementer som bidrar til dette fenomenet, og en viktig faktor er at disse partiene kan utøve "utpresnings"-press på etablerte regjeringer, forme den politiske dagsordenen og til og med manipulere politiske beslutningsprosesser, selv med relativt få seter i parlamentet.

I Storbritannia, for eksempel, vant UK Independence Party (UKIP) bare ett sete i det britiske parlamentsvalget i mai 2015, men deres retorikk drev en intens anti-europeisk og anti-immigrasjonsdagsorden som presset de konservative til å holde Brexit-folkeavstemningen. Det førte til enorme konsekvenser. Tilsvarende, i de tyske valget i 2017, fikk det nasjonalistiske, anti-islamiske, og pro-familie Alternative für Deutschland (AfD) bare 12,6 prosent av stemmene, men fikk 94 seter etter flyktningkrisen og kom inn i parlamentet for første gang. Dette forsinket Angela Merkels forsøk på å danne en storkoalisjonsregjering, og regjeringen forlot landet i et politisk vakuum i fire måneder.

Populistiske og autoritære bevegelser har vist en utrolig evne til å presse den politiske agendaen, til tross for at de kanskje ikke alltid har en dominerende politisk makt. Dette skaper muligheten for at hovedstrømspartier kan forsøke å co-optere mindre partier ved å inngå formelle eller uformelle allianser, eller ved å adoptere deres språk og politikk for å stjele stemmer.

En populistisk bevegelse kan karakteriseres ved dens språk, som hevder at legitim autoritet bør komme fra folket (vox populi), ikke fra etablerte eliter. Dette fenomenet kan tydelig sees i lederskap som det av Donald Trump i USA, Viktor Orban i Ungarn, Nicolás Maduro i Venezuela og Rodrigo Duterte på Filippinene. For mange av disse lederne er populismen et verktøy for å kanalisere frykt, sinne og misnøye, og skape en følelsesmessig kobling med massene. Deres lederskap er ofte preget av en frykt for det etablerte politiske systemet og en fremmedgjøring fra den politiske eliten.

Det er viktig å merke seg at populisme ikke nødvendigvis er et ensidig fenomen. Det kan både være et uttrykk for sosial misnøye og en reaksjon mot politiske, økonomiske og kulturelle endringer. I mange tilfeller har populistiske ledere og partier vunnet støtte ved å spille på følelsene av marginalisering, frykt for identitetstap eller økonomisk usikkerhet som preger mange deler av befolkningen.

De dypere røttene til populismen og autoritær populisme kan forstås gjennom flere teorier. Noen forklarer dette som et resultat av den økonomiske globaliseringen, som har ført til tap av arbeidsplasser og inntektsmuligheter for lavt utdannede og middelklassen i mange vestlige land. Arbeidsplasser har blitt utkonkurrert av billig arbeidskraft fra utviklingsland, og mange føler seg hengende etter i den globale økonomien. Andre ser på dette fenomenet som en reaksjon på kulturelle endringer, som den økende etniske og religiøse mangfoldet i mange nasjoner, som noen oppfatter som en trussel mot den nasjonale identiteten.

Populisme og autoritær populisme er også et resultat av de dype endringene i samfunnet og politikkens landskap de siste tiårene. Som et svar på disse endringene har tradisjonelle politiske partier ofte ikke klart å tilby løsninger som resonnerer med befolkningen, og dette har åpnet for nye politiske aktører som kan tilby en mer direkte, tilsynelatende enkel løsning på komplekse problemer.

For å forstå utviklingen av populisme og autoritær populisme er det nødvendig å se på både de politiske hendelsene og de underliggende sosiale endringene. Den såkalte "kulturelle tilbakeslaget", som beskriver reaksjonen på en stille revolusjon i kulturelle verdier, er et viktig aspekt. Dette tilbakeslaget har vært drevet av en følelse av at tradisjonelle verdier og identiteter er truet av endringer i samfunnet, enten det gjelder demografisk sammensetning, endringer i arbeidsmarkedet eller til og med den politiske og kulturelle eliten.

Med dette som bakteppe blir det klart at fenomenet populisme er langt mer enn bare et sett med politiske strategier eller taktikker. Det representerer dype, strukturelle endringer i hvordan folk forholder seg til politikken, og hvordan de ser på sitt forhold til både det nasjonale fellesskapet og den globale ordenen. Dette er en dynamikk som fortsetter å utvikle seg og forme fremtidens politiske landskap.

Hvordan tangoen utviklet seg fra dens gullalder til dagens moderne uttrykk
Hva var Laemmels hemmelighet, og hvilken betydning hadde hans advarsel?
Hvordan lage en klassisk tomatsuppe med fennikel og paprika
Hvordan kan blokkjedeteknologi forbedre ulike bransjer?