Hvordan et Institutt Kan Drifte Uten Retning: Et Blikk på TIFR i 1987

I 1987, etter nesten femten år ved Tata Institute of Fundamental Research (TIFR), hadde jeg fått en betydelig forståelse av instituttet og dets problemer. Fra utsiden kunne TIFR fortsatt fremstå som et ledende vitenskapelig institutt i India, selv om det var åpenbart at det var undergradert på flere nivåer. Det som en gang var et sted preget av autonomi og stor akademisk prestisje, hadde på den tiden begynt å vise tegn på alvorlige svakheter.

Utenforstående kunne fremdeles se TIFR som et imponerende institutt. Bygningene, selv om de hadde forfalt noe sammenlignet med 1960-årene, var fortsatt i bedre stand enn de fleste andre sammenlignbare institusjoner i India. Fakultetet var aktivt, mange forskere var internasjonalt anerkjente, og TIFR’s studier tiltrakk de beste studentene. På tross av dette var det tydelig at instituttet opplevde en stille, men uopphørlig nedgang. Årsakene til dette kunne sees både på organisasjonens ledelsesnivå og i dens interne struktur.

På samme måte begynte byggestandarden på de nye bygningene som ble reist fra 1976 og fremover å forverres. Et spesielt absurd eksempel er den dårlige kvaliteten på materialene brukt i D-Block, bygget på 1980-tallet. Bureaukratenes innflytelse på konstruksjonene førte til at lavere spesifikasjoner ble akseptert for å spare kostnader, et faktum som kan virke uforenlig med de høye standardene som ble satt under Bhabhas tid.

Men det var ikke bare de fysiske forholdene som forverret seg. Den akademiske infrastrukturen, som engang var et fyrtårn for vitenskapelig nyskapning, begynte å vise alvorlige tegn på stagnasjon. Instituttet gjennomførte periodiske vurderinger av sin forskning, men disse var i stor grad ufullstendige og manglet den nødvendige handlekraften for å tilpasse seg et raskt skiftende vitenskapelig landskap. Gamle områder av forskning, som ikke lenger var relevante, ble ikke fjernet, og nye områder som burde vært utforsket, ble ikke introdusert. Dette kan sees som et mer generelt problem i indisk vitenskap, hvor et gjensidig samarbeid mellom toppforskere fører til at ingen ønsker å avslutte uproduktive prosjekter. TIFR, som et ledende forskningsinstitutt, burde ha vært et eksempel på hvordan man tilpasser seg nye utfordringer, men det gjorde ikke dette.

De ansatte, både akademisk og administrativt, begynte også å uttrykke misnøye. I de akademiske rekkene var det særlig misnøye med hvordan forfremmelser ble håndtert, og det var lite konsultasjon mellom de unge, midlertidige og seniorforskere i viktige beslutningsprosesser. Blant det ikke-akademiske personalet var det økende fagforeningsdannelse, påstander om korrupsjon i høyere nivåer, og klager over hvordan ansatte ble tildelt bolig. Det var et voksende inntrykk av at instituttet manglet en klar retning og ledelse, noe som var uheldig for et institutt som hadde en gang vært en pioner innen indisk vitenskap.

Det er lett å se hvordan slike organisatoriske problemer kan utvikle seg i stor institusjon, men det er viktig å forstå at svikt i ledelsen og administrasjonen ofte starter i det indre, ikke fra eksterne faktorer. Mangelen på et sterkt, samlet lederskap kan lett føre til at et institutt mister sin tidligere storhet, uavhengig av hvor imponerende det ser ut fra utsiden.

Hvordan oppleve Roma på midnattstid?

Han viste meg også et sted på framsiden av St. Peters basilika, hvor man kan se alle de fire søylene i den sirkulære klostergården i forskjellige retninger, slik at man ser bare én søyle i hver retning. På den tiden var det andre indiske familier i bygningen der Dilwalis bodde. Joshis og Dhitals møtte vi ganske ofte. En uforglemmelig ettermiddag fikk vi et uformelt besøk fra den berømte sangeren Hemant Kumar. Han holdt en konsert med noen av sine kjente filmmusikk-sanger, spesielt fra «Anarkali» og «Nagin». På Charats forslag tok jeg en lang dagstur med buss til Napoli, Pompeii og Sorrento. Bussen vår startet tidlig om morgenen og gikk langs Via Appia Antica, den gamle Appian Way, ned til Napoli. Vi besøkte den antikke byen Pompeii, som nå er bevart som et museum, og vulkanen Vesuvius. Lavaen fra denne vulkanen hadde ødelagt den blomstrende byen Pompeii rundt år 79 e.Kr. Jeg var tilbake i Roma rundt midnatt etter en hektisk dag med sightseeing.

Som alle gode ting, måtte denne reisen også ta slutt, og jeg pakket tungt i hjertet for å dra tilbake til Cambridge etter mine tre uker hos Dilwalis. De fulgte meg til toget som gikk til Paris klokken 11.45. Reisen tok nesten 21 timer, og ved Gare du Nord tok jeg toget videre til London via Dover. Jeg kom til Cambridge om kvelden, rundt kl. 22.45, etter en reisetid på omtrent 14 timer, med tanke på tidssonen mellom Storbritannia og kontinentet. Den lange kontinentale ferien hadde vært både forfriskende og lærerik.

I denne perioden var kursene mine hovedsakelig relatert til partikkelfysikk og astrofysikk. Det var mange forskjellige alternativer å velge mellom, men jeg hadde allerede blitt trukket mot astronomi gjennom Fred Hoyles bok Frontiers of Astronomy, som viste meg hvordan fysikk kan forklare mange av universets mysterier. Hoyle holdt forelesninger om generell relativitet og senere om kosmologi. Diracs klassiske kurs i kvantemekanikk var også en stor attraksjon. Scott om kjernefysikk var kjedelig, som vi alle studentene var enige om, og vi hadde ikke mye å si om Powell om statistisk mekanikk heller. Lyttleton holdt forelesninger om stellarskonstruksjon, Mestel om kosmisk elektrodynamikk, Buneman om plasmafysikk, Shirkell om magnetohydrodynamikk, Polkinghorne om kvantefeltteori… disse var kurs som interesserte meg.

Den neste julen tok jeg som planlagt en tur til Isle of Wight gjennom British Council. Før dette hadde jeg den vanlige turen til London for Tata Tea Party. Det var en glede å møte gamle kjente og bli kjent med nye. Flere forskere spurte meg hvordan jeg klarte å leve et fullt studentliv i Cambridge for under £500. Et minne jeg har fra Isle of Wight-turen, er utsikten til en ås dekket med vegetasjon som guiden understreket hadde 120 forskjellige nyanser av grønt.

Mens jeg forberedte meg på Part III, prøvde jeg også å planlegge fremtidige år ved Cambridge som Ph.D.-student. Jeg hadde ikke forventet at Tata-stiftelsen ville tilby meg mer støtte for de tre neste årene, og jeg ønsket heller ikke å øke gjeldsbyrden min. Isaac Newton Studentship, som er ment å støtte forskning i astronomi, virket som en god løsning. Søknader ble invitert innen slutten av mars, men etter undersøkelser med min veileder, Mr. Walters, fant vi ut at det ofte gis preferanse til studenter som allerede har gjort omtrent ett års forskning. Vi bestemte oss derfor for å vente et år før jeg søkte.

I februar 1960 ble jeg overrasket da Captain Thomson fra Tata Limited sendte meg et brev fra Mrs. Vesugar som informerte om at trusteeene i J.N. Tata Endowment hadde besluttet å tildele meg et stipend på £150 per år, dersom jeg gjorde det bra på Part III og fortsatte med Ph.D.-forskning ved Cambridge. Jeg skrev et takkebrev til både Captain Thomson og Mrs. Vesugar. Jeg senere fikk vite at dette uvanlige steget ble tatt på grunn av en god anbefaling fra min tutor, så jeg takket også Mr. Walters. I mitt brev hjem den 7. februar 1960 minnes jeg at det nesten hadde gått ett år siden «min verden krysset Lambrettas vei», og at jeg nå var helt frisk og uten plager etter ulykken.

Hvordan små beslutninger former vår forskning og fremtidige retning

Togreisen til Bombay ble raskt fulgt av et besøk til Agashene på Shivaji Park, før vi satte kursen mot flyplassen om kvelden. Det var en tid da utenlandsreiser var en spesiell begivenhet, og de fleste som reiste til utlandet var blant de få privilegerte. Da jeg dro fra India, var det en stillferdig avskjed med et land jeg visste jeg ikke kom til å se på lenge. Med et lett hjerteslag gikk jeg gjennom passkontrollen og ut på en ny reise, denne gangen til Cambridge, der nye utfordringer ventet.

Fred Hoyle, min veileder, hadde informert meg før avreisen til India om at han skulle til USA i september, og han ønsket å diskutere hvordan jeg skulle klare meg uten ham. I det øyeblikket jeg satte foten på britisk jord igjen, var det en rastløshet i meg, en frykt for at jeg kanskje var for sent ute til å få denne viktige samtalen. Jeg kontaktet Hoyle, og hans kone Mrs. Clarke informerte meg om at han var ute for møter og ikke ville være tilgjengelig før på kvelden. På tross av tidens seneste time, møtte jeg Fred på hans rom på St. John's College, hvor vi raskt kom til sakens kjerne. For Kumar Chitre anbefalte Fred at han skulle jobbe under Leon Mestel, mens han foreslo at jeg skulle tilbringe noen uker i London for å besøke relativity-gruppen til Felix Pirani. Fred skrev straks et brev til Pirani, og dette skulle bli starten på en ny retning i min forskning.

I Cambridge var det ikke bare spørsmål om å komme i gang med ny forskning, men også om å sikre gode forhold for å kunne fokusere på arbeidet. Som student måtte jeg finne bolig, og denne enkle oppgaven skulle vise seg å være en betydelig utfordring. Jeg hadde gjort en avtale med en landlady nær St. John's College, men det viste seg at hun ikke kunne imøtekomme meg. Derfor var det tilbake til start, og i mellomtiden hadde en venn tilbudt meg et sted å bo til slutten av september, da terminen begynte. Jeg lette nå etter et sted nærmere sentrum, med egne fasiliteter – et krav som viste seg vanskelig å innfri.

Det er også viktig å forstå at dette ikke bare var et personlig valg, men et valg som var avhengig av de begrensede økonomiske midlene vi hadde på den tiden. Hver krone måtte strekkes, og som mange studenter på den tiden måtte jeg være kreativ for å få det til å gå rundt. Takket være stipendene og støtten fra ulike kilder klarte jeg å få det til, men det var et konstant press, og det var en viktig påminnelse om hvordan økonomiske rammer kan påvirke våre muligheter i forskningsverdenen.

I tillegg var det spørsmål om hvordan man finner og opprettholder profesjonelle relasjoner som kan støtte ens akademiske vekst. For meg var møtene med både Fred Hoyle og Felix Pirani avgjørende for min utvikling som forsker, og vi ser at hvordan man navigerer i det akademiske landskapet og bygger nettverk er like viktig som den rent tekniske kompetansen man tilegner seg.