Hvordan politisk kynisme påvirker tilhengere av populistiske og radikale partier

I dagens politiske landskap er det et økende behov for å forstå de underliggende mekanismene som driver folks støtte til populistiske og radikale partier. Tradisjonelt har ideologiske forskjeller, som venstre-høyre-aksen, blitt sett på som de viktigste indikatorene for å kategorisere politisk tilhørighet. Imidlertid viser nyere forskning at en dypere forståelse av politisk kynisme kan gi en mer presis forklaring på hvorfor individer tiltrekkes av disse partiene.

Politiske kynikere har en tendens til å tro at folk generelt er ute etter egen vinning, og de har en mistenksomhet mot de som hevder å være vanlige folks talsmenn. Dette står i kontrast til populistiske partiers fremstilling av seg selv som beskyttere av den "vanlige mannen". Det er derfor viktig å forstå at selv om populistiske politikere ofte bruker et språk som appellerer til vanlige folk, reflekteres ikke nødvendigvis dette synet i holdningene til deres tilhengere. I følge Pattyn et al. (2012) er det en sterk sammenheng mellom politisk kynisme og generell kynisme, og dette er et nøkkelaspekt ved å forstå populismens tiltrekningskraft.

I tillegg til de ideologiske forskjellene som ofte blir undersøkt, viser nyere forskning at holdninger til mangfold og økonomisk globalisering også spiller en betydelig rolle i radikaliseringen av velgere. En økende skepsis mot innvandring og et negativt syn på globalisering er blant de viktigste faktorene som har ført til veksten av radikale høyreorienterte bevegelser i flere vestlige land. Dette er en politisk dimensjon som har fått mer oppmerksomhet de siste årene, ettersom den har vist seg å ha en mer direkte innvirkning på folks politiske valg enn den tradisjonelle venstre-høyre-aksen.

Videre, for å forstå hvorfor populistiske og radikale partier får støtte fra visse grupper, er det viktig å erkjenne at kynismen, både politisk og generelt, er et sentralt trekk ved deres tilhengere. Kynisme skaper en skeptisk holdning til både politiske institusjoner og de som tilhører "etablissemanget". Når dette kombineres med en mistillit til det etablerte politiske systemet og dets evne til å levere løsninger på utfordringer som økonomisk globalisering og mangfold, gir det et grobunn for radikaliserte politiske holdninger.

En annen faktor som bidrar til radikaliseringen, er den sosio-økonomiske dimensjonen. Radikale venstreorienterte partier trekker på en base av folk som er sterkt kritiske til kapitalismen, og som mener at økonomisk ulikhet og globalisering har skapt store skiller i samfunnet. Dette gir et annet sett med politiske verdier og holdninger som ikke nødvendigvis stemmer overens med tradisjonelle venstre-høyre-ideologier, og dermed utfordrer de politiske landskapene på nye måter.

Kynismen i politikken viser seg derfor å være en viktig indikator på hvordan folk ser på sine politiske ledere og på samfunnet som helhet. Det kan forklare hvorfor noen velgere føler at de ikke har noe å tape på å støtte radikale partier, og hvorfor populistiske partier får resonans i de samfunnsgruppene som føler seg marginalisert av de etablerte politiske strukturene.

Det er derfor viktig å erkjenne at populisme og politisk kynisme, selv om de kan virke som separate fenomener, faktisk overlapper hverandre på flere områder. Denne overlappingen antyder at et dypere, psykologisk motivert syn på politikere og politikere handler om å forstå og håndtere de underliggende holdningene som driver folks politiske valg. Dette er en forståelse som kan hjelpe både forskere og politiske aktører å utvikle mer effektive strategier for å håndtere den økende polariseringen i dagens politiske landskap.

Hvordan moral konvergens kan påvirke støtten til vold under protester

Studier om sosial identitet og moral har vist at folk i økende grad støtter vold når de oppfatter at deres egne moralske holdninger samsvarer med gruppen de tilhører. Dette fenomenet, kjent som moral konvergens, spiller en sentral rolle i hvordan individer vurderer bruken av vold under protester. Når folk ser at andre deler deres syn på hva som er moralsk rett, kan dette øke sannsynligheten for at de godkjenner vold som et middel for politisk endring.

Funnene indikerer at moral konvergens ikke nødvendigvis oppstår alene på bakgrunn av individuelle moralske verdier. I stedet er det i samspillet mellom individets egne moralske syn og hvordan de oppfatter andres syn på protesten at støtte til vold kan øke. For eksempel, i tilfeller der en person moraliserer en protest, men ser at andre ikke deler den samme moralske vurderingen, er det mindre sannsynlig at de vil støtte vold. Dette tyder på at individets moral alene ikke er nok til å forutsi vold – det er først når det er en klar samsvar mellom individuell moral og andres moral at vold kan bli sett på som legitimt.

I flere studier, blant annet på protestene i Iran og den amerikanske «Unite the Right»-markeringen i Charlottesville, ble det vist at folk er mer tilbøyelige til å støtte vold når de tror at andre deler deres moralske overbevisninger. Når protestens mål oppfattes som moralsk forsvarlig av flere, stiger den kollektive følelse av identifikasjon, og troen på at vold kan føre til meningsfull politisk endring styrkes. Dette gjør at vold blir mer akseptabelt i gruppens øyne.

I tillegg har forskning også vist at det ikke nødvendigvis er økonomiske eller religiøse synspunkter alene som driver støtte til vold. Mens disse holdningene kan ha en moralsk dimensjon, viser forskningen at det først og fremst er den moralske dimensjonen av disse synspunktene som har størst innvirkning på folkets aksept for vold under protester. Dette understreker viktigheten av å forstå at det ikke bare er ideologi som fører til vold, men hvordan ideene blir moraliserte i gruppens fellesskap.

Videre har nyere studier vist at moral konvergens kan være en viktig faktor i nettverk på internett, som for eksempel på plattformer som Gab, kjent for å tiltrekke seg ekstremistiske grupper. Der ble det funnet at jo mer lik moral man deler med andre på slike plattformer, desto mer tilbøyelig er man til å bruke vold, inkludert hatefulle ytringer og rasistisk språk. Dette viser hvordan moral konvergens kan drive støtten til vold selv i virtuelle fellesskap, hvor delt moral kan skape en følelse av solidaritet som motiverer til mer ekstreme handlinger.

Studier har også demonstrert at det ikke bare er individuelle moralske holdninger som påvirker voldelige handlinger, men hvordan disse holdningene konvergerer med andres moral. Dette ble testet i eksperimenter som manipulerte deltagernes oppfatning av hvorvidt andre deler deres syn på moral i politiske protester. Det ble funnet at de som trodde at deres moralske vurdering av en hendelse ble delt av flertallet, var mer villige til å støtte vold som en politisk strategi.

Det er viktig å merke seg at moral konvergens ikke nødvendigvis fører til vold når det gjelder outgroup-medlemmer – for eksempel når personer fra ulike politiske leire finner felles grunn i sin moralske vurdering. I slike tilfeller, som når en Demokrat støtter en Republikaners syn på et etisk spørsmål, er det mindre sannsynlig at vold vil bli brukt. Det er fordi denne typen moral konvergens ikke skaper den sterke kollektive identifikasjonen som er nødvendig for å legitimere vold. Derimot, når moral konvergens skjer innenfor en gruppe (ingroup), forsterkes denne kollektive identifikasjonen, og folk kan føle at de har rett til å bruke vold for å beskytte sine verdier.

Det er også relevant å forstå at moral konvergens ikke nødvendigvis forutsetter at deltakerne i en protest er enige om alle aspekter av saken de kjemper for. Det er snarere en felles følelse av moral som binder dem sammen. Denne følelsen kan være nok til å rettferdiggjøre vold som en strategi for å oppnå politiske mål. Når folk føler at de deler et moralsk grunnlag for sine handlinger, kan de oppleve en økt grad av sikkerhet i sitt synspunkt, og dermed være mer tilbøyelige til å støtte vold som et legitimt verktøy for å nå sitt mål.