Hvordan Satanisme Panikk Reflekterer Dype Sosiale Frykter og Moralske Bekymringer

I løpet av 1970-tallet, i kjølvannet av en rekke påståtte okkulte hendelser som angivelig involverte sataniske ritualer, fikk media oppmerksomheten til en undergrunnsbevegelse som tilsynelatende vokste i mørket. Et eksempel er den såkalte bølgen av storfe-mutilasjoner som angivelig ble begått som en del av satanistiske ofringer. Til tross for at vitenskapen kunne forklare disse hendelsene med naturlige årsaker, bidro mediedekningen til å styrke frykten for satanisme, og oppfatningen av at noe mørkt og ondt trengte seg inn i samfunnet.

I løpet av 1980-tallet ble påstandene om sataniske ritualer forsterket av boken Michelle Remembers, skrevet av Michelle Smith, som i detalj beskrev påståtte opplevelser med sataniske overgrep. Historiene som ble delt i media, om vold, barnemord og kanibalisme, satte i gang en omfattende offentlig oppvåkning og utløste en rekke kriminalsaker, deriblant den beryktede McMartin-saken. Den ble en nasjonal skandale da det ble

Hvordan sataniske panikker spredte seg gjennom medielandskapet

I midten av det 20. århundre opplevde religiøse bevegelser i USA en bemerkelsesverdig transformasjon. Denne endringen var ikke bare et resultat av religiøs vekst, men også av hvordan nye medier ble brukt for å spre bestemte ideer og overbevisninger. Karismatisk kristendom og leveranseministerier, som hevdet at troende kunne helbrede sykdommer, drive ut demoner og utføre mirakler, ble bærere av ideen om Satans allestedsnærværende innflytelse på jorden. Denne ideen, som kanskje i dag kan virke uvanlig for noen, ble utbredt gjennom folkemedier som nyhetsbrev, kassetter, videoer og predikantens taler.

Denne troen på Satans nærvær ble fremmet ikke bare som et teologisk standpunkt, men som et samfunnsfenomen som bredte seg raskt på tvers av ulike kristne nettverk. Fra 1970-tallet ble VHS-bånd og videoopptak en viktig kanal for evangeliske, karismatiske prester og kristne aktivister til å spre sine apokalyptiske budskap. Slike medieformer ble ikke bare sett på som en måte å informere på, men også som en nødvendighet for å beskytte troende mot de påståtte farene ved Satans påvirkning i det daglige livet. Dette inkluderer alt fra blodpakter og heksekunst til det å være i kontakt med okkulte krefter, som ifølge denne troen kunne føre til infeksjon av hele familier.

Blant de mest kjente figurene i denne bevegelsen var John Todd, en tidligere satanist og såkalt “eks–Grand Druid,” som i begynnelsen av 1970-årene begynte å holde foredrag om sine erfaringer med satanisme. Todd spredde sine påstander via kassetter som ble distribuert gjennom store anti-okkulte nettverk, og hans historier ble senere plagiatert av Jack Chick for hans berømte Chick tracts – små, illustrerte pamfletter som advarte mot okkultisme og satanisme. Denne typen “folkemedier,” som ofte ble laget i private hjem og garasjer, fant raskt veien inn i etablerte profesjonelle medier som fikk støtte fra religiøse institusjoner.

Denne mediedynamikken ble ytterligere forsterket av de strukturelle endringene som skjedde på 1980-tallet, da den amerikanske regjeringen begynte å svekke de reguleringene som tidligere hadde hindret bestemte typer programmering. Den såkalte Fairness Doctrine, som i mange år hadde krevd at TV-stasjoner presenterte flere ulike perspektiver på viktige samfunnsspørsmål, ble etter hvert avskaffet. Dette tillot de kristne høyrebevegelsene å uttrykke sine radikale synspunkter uten å måtte gi plass til motargumenter. Med deregulerte mediekanaler kunne evangeliske stasjoner fokusere helt og holdent på sine egne apokalyptiske narrativer.

Samtidig bidro en rekke nye nettverk, spesielt kabel-TV, til at fundamentalistiske mediefigurer kunne bygge et eget medieimperium. Disse endringene gjorde det mulig for radikale kristne mediepersonligheter å nå et bredt publikum, og skapte et marked for hyperpartisk og målrettet medieinnhold. Dette nye medielandskapet ga disse bevegelsene en sterk stemme i offentligheten og tillot dem å bygge et globalt nettverk av troende som delte et felles apokalyptisk verdensbilde.

Det er viktig å merke seg at denne mediedrevne frykten for Satan ikke kun var begrenset til små, isolerte grupper. Etter hvert som de evangeliske nettverkene vokste, ble også ideene om den allestedsnærværende satanismen mer utbredt i mainstream kristendom. De samme medieplattformene som i utgangspunktet var perifer, fikk en viktig plass i den kristne hovedstrømmen. Denne utviklingen gjorde at sataniske panikker, som tidligere var eksklusive for marginale religiøse sekter, fikk fotfeste i mer etablerte kretser.

Et viktig aspekt som ofte blir oversett i diskusjonen om disse fenomenene er medienes rolle i å forsterke apokalyptiske visjoner gjennom sensasjonelle fremstillinger. De samme mediene som advarte mot okkultisme og Satan, var også de som skapte og vedlikeholdt frykten som drev disse panikkene. Det er viktig å forstå hvordan medienes framstilling av demonisering og satanisme ble en del av en større politisk og kulturell bevegelse som omfattet mye mer enn religiøse spørsmål.

Hvordan medieplattformer og menneskelige aktører bidrar til radikalisering

I dagens digitale verden er det lett å anta at algoritmene som styrer medieplattformer som YouTube, Facebook og Instagram, er de eneste skyldige i spredningen av konspirasjonsteorier og ekstremistiske ideer. Algoritmene kan uten tvil være problematiske. De er designet for å maksimere spredning, hastighet og profitt, noe som fører til at ekstremistiske innhold blir mer synlig og tilgjengelig for brukerne. Men det er viktig å forstå at algoritmene ikke skaper de problemer de sprer. De forsterker og distribuerer ideer som allerede eksisterer i samfunnet, og i mange tilfeller har mennesker, ikke bare maskiner, en stor rolle i å forme innholdet vi ser på nettet.

Men plattformene er ikke alene i denne prosessen. Menneskelige aktører, som de som driver QAnon-bevegelsen eller de som sprer Pizzagate-konspirasjonen, spiller også en kritisk rolle. Under valget i 2016, for eksempel, fylte journalister nyhetene med historier om reaksjonære agenter, hatere og konspirasjonsteoretikere – historier som resonerte med publikum. Folk klikket på disse artiklene ikke bare fordi algoritmene ga dem enkle muligheter til å finne dem, men fordi innholdet appellerte til deres egne interesser, mistanker eller nysgjerrighet. Dette viser at selv om algoritmene kan drive folk til ekstremt innhold, er det menneskene som først og fremst søker etter det, som gjør det mulig for disse teoriene å spres.

Becca Lewis, som har studert samspillet mellom publikum og algoritmer, viser at innholdsskapere innen konspirasjonsteorier ikke bare utnytter algoritmenes makt, men også publikumets egne ønsker om å finne mer ekstremt innhold. Når folk søker etter teorier om Deep State eller andre konspirasjoner, blir de belønnet med flere videoer, innlegg og kommentarer som møter deres appetitt for mer. Dette skaper en syklus hvor både innholdsskapere og publikum er økonomisk incentivert til å øke intensiteten på de ekstremistiske budskapene.

I denne sammenhengen blir det klart at de problemer som oppstår på nettet – fra konspirasjonsteorier til radikalisering – ikke kan tilskrives én enkelt faktor, som algoritmene, eller én enkelt gruppe mennesker, som de som sprer disse ideene. Det er et resultat av en kompleks samhandling mellom teknologi og menneskelig atferd. Algoritmene sørger for at innhold sprer seg raskt og bredt, men det er menneskene som søker etter, deler og engasjerer seg i dette innholdet.

Det er også viktig å merke seg at denne dynamikken ikke bare skjer i høyreekstreme kretser. Det er et fenomen som kan finnes på tvers av ideologier og politiske ståsteder. Når journalister rapporterer om konspirasjonsteorier, kan de bidra til å gjøre disse teoriene mer kjente, selv når de prøver å avkrefte dem. For eksempel, til tross for omfattende avkreftelser og faktasjekking mellom 2017 og 2019, ble QAnon aldri mindre populært; i stedet vokste bevegelsen, og ble en vanlig del av den politiske diskursen, til og med i kongressen. Det viser at, til tross for at informasjon kan bli debunked, kan det bare føre til mer interesse og ytterligere spredning, noe som understreker at løsningene på disse problemene er langt mer komplekse enn bare å stoppe algoritmene eller media.

Derfor er det viktig å forstå at kampen mot radikalisering og konspirasjonsteorier ikke bare handler om å håndtere teknologiens rolle, men også om å adressere de menneskelige ønskene og valgene som driver denne prosessen. Mennesker må ta ansvar for hvordan de bruker teknologi og for hvordan deres egne valg kan bidra til å forme den digitale informasjonssfæren vi lever i. Dette er den siste lærdommen fra fenomenet Deep State og de polariserende effektene av de digitale stormene som raser på nettet.

Hvordan Mediedekning Kan Bidra til Normalisering av Ekstremisme

I dagens medielandskap har dekningen av høyreekstreme grupper blitt et stadig mer relevant tema, både i journalistikkens og samfunnets debatt. Mange stiller spørsmålet om hvordan medier, særlig venstreorienterte medier, håndterer omtale av slike grupper, og om deres fokus faktisk kan bidra til å normalisere hat. Den økte synligheten av høyreekstremisme gjennom medier som nyhetssendinger og sosiale plattformer har ikke nødvendigvis ført til større avstand fra ideologiene, men kan tvert imot ha den motsatte effekten.

I 2017 skrev Lois Beckett i The Guardian at venstreorienterte medier ved å fokusere på høyreekstremismen, uten nødvendigvis å kontekstualisere eller kritisere den tilstrekkelig, kan bidra til å utjevne skillet mellom det ekstreme og det normative. Dette kan skape en virkelighet hvor hatgrupper får en form for legitim plattform til å uttrykke sine ideer, noe som i sin tur kan tiltrekke flere mennesker til deres ideologi.

Høyreekstreme grupper har lenge vært flinke til å utnytte nye medier for å spre sitt budskap. Fra tidlig på 2000-tallet har grupper som Ku Klux Klan og nasjonalsosialister vært tidlige brukere av internett for å bygge fellesskap og spre sin ideologi. Ved å bruke plattformer som 4chan og 8chan har de skapt subkulturer som fritt kan ytre seg uten de samme redaksjonelle kontrollene som tradisjonelle medier opererer under. Denne uhemmede friheten har tillatt et stort mangfold av ekstreme meninger å blomstre på nettet.

En av de viktigste utfordringene som journalister møter i dekningen av slike grupper, er hvordan de balanserer behovet for informasjon med faren for å gi dem en plattform. Mange har påpekt at overdreven dekning av disse gruppene kan føre til en "normalisering" av deres synspunkter. I 2019 diskuterte Jessie Daniels under et seminar på Harvard at mediedekning av hatgrupper kan føre til at ekstremisme blir sett på som mer akseptabelt, og dermed kan det redusere folks motstand mot deres ideer.

Et kritisk aspekt ved dekningen er hvordan nyhetsorganisasjoner gir plass til kommentarer og innlegg fra personer som representerer ekstreme grupper. Mens det er viktig å forstå og rapportere om disse bevegelsene, kan det å gi dem en ukritisk plattform for å uttale seg om sitt syn fremme en følelse av aksept som kanskje ikke ville vært mulig i en annen mediekontekst. I stedet for å beskytte allmennheten mot giftig ideologi, kan man komme til å bidra til dens spredning.

Mediene har også en tendens til å gi mye oppmerksomhet til voldelige hendelser som er knyttet til slike grupper, noe som kan forsterke inntrykket av at deres synspunkter er mer utbredte eller truende enn de faktisk er. Denne type mediedekning kan føre til at folk begynner å se ekstremisme som et mer vanlig fenomen, i stedet for å forstå det som en farlig marginalisering av et samfunn. Eksempler på dette kan sees i dekningen av terrorangrep eller drap utført av personer tilknyttet høyreekstreme miljøer, som ofte blir dramatisert eller omtalt med et slikt fokus at deres synspunkter blir overdrevet.

Høyreekstreme grupper er kjent for sine forsøk på å "legitimere" sin ideologi ved å kalle sine handlinger for en "kamp" eller en "krig". Dette skaper et rammeverk hvor vold og hat oppfattes som en form for rettferdighet eller heltemot. Dette er en strategi som går langt tilbake i historien, som man kan se i forbindelse med Ku Klux Klans tidlige år, hvor vold ble sett på som en legitim respons på det de mente var trusselen fra afroamerikanske rettigheter.

Noe som har blitt spesielt fremtredende i senere tid, er hvordan sosiale medier har blitt en arena for å spre hat og rekruttere unge mennesker. Plattformene gjør det mulig for hatgrupper å organisere seg, spre propaganda og knytte sammen individer som kanskje tidligere følte seg isolerte eller marginaliserte. Dette skjer uten de samme filtrene som finnes i tradisjonelle medier, og gir en følelse av fellesskap og bekreftelse av deres verdenssyn.

For det andre er det viktig å anerkjenne de subtile måtene høyreekstremisme kan smyge seg inn i diskursen. Dette kan inkludere ting som ubevisst anerkjennelse av ekstremistiske holdninger gjennom spøk eller utilstrekkelig fordømmelse. Det er derfor avgjørende å ha et klart etisk rammeverk for hvordan man omtaler slike grupper, slik at man unngår å gi dem mer enn den plassen som er nødvendig for å opplyse offentligheten.

Hovedpoenget for leseren er å forstå at ekstremisme ikke bare er et spørsmål om å unngå vold eller hatefulle ytringer, men også om å erkjenne hvordan ideene bak slike handlinger får fotfeste i samfunnet. Når medier, både tradisjonelle og sosiale, ikke har en tilstrekkelig kritisk tilnærming, kan de ubevisst bidra til at ekstremisme blir sett på som en mer normal og legitim del av det offentlige liv. Dette gjør det viktig å være bevisst på hva som formidles, hvordan det formidles, og hvilke konsekvenser det kan ha for både enkeltpersoner og samfunnet som helhet.