Hvordan borgerrettighetskampen på 1940-tallet endret det amerikanske politiske landskapet

Under slutten av 1940-tallet ble spørsmålet om borgerrettigheter et sentralt tema på den amerikanske politiske scenen. Dette var ikke bare et spørsmål om etniske og sosiale rettigheter, men også et strategisk valg for politiske partier, spesielt for de ledende aktørene i Det demokratiske partiet. Etter andre verdenskrig, da folk hadde sett seieren over fascismen og frykten for kommunismen raste, var det en voksende offentlig sympati for likestilling på tvers av rasegrensene, særlig i nord.

En av de mest dramatiske hendelsene i dette året var debatten om borgerrettigheter på det demokratiske konventet. Texas-delegasjonen foreslo et alternativt forslag som motsatte seg borgerrettigheter og støttet statens rettigheter. Dette forslaget ble imidlertid slått ned med 924 mot 310 stemmer. Derimot ble et forslag om borgerrettigheter, fremmet av organisasjonen Americans for Democratic Action (ADA), vedtatt etter en gripende tale fra Hubert H. Humphrey, borgermester i Minneapolis. De store bymaskinene i nord og reformliberale demokrater støttet dette forslaget, mens delegatene fra de elleve sørstatene i den gamle Konføderasjonen stemte mot. Resultatet viste en tydelig maktforskyvning fra sør til nord i partiets struktur, en utvikling som skulle ha langvarige konsekvenser.

I de påfølgende årene forsøkte partiet å opprettholde en skjør enhet. I 1952, for eksempel, ble det en stor strid på konventet om settene til Virginia-delegasjonen, som nektet å avlegge en lojalitetserklæring til partiet. De konservative, segregeringstilhengerne, støttet Senator Richard B. Russell, som var en sterk motstander av borgerrettigheter. På den annen side ville reformliberale demokrater, som støttet W. Averill Harriman og Senator Estes Kefauver, ha en mer konsekvent politikk. De ønsket å holde seg til partiets ideologiske linje, mens mer pragmatiske demokrater, ledet av Adlai E. Stevenson, ønsket å opprettholde enhet og valgte derfor å godkjenne Virginia-delegasjonen.

Den politiske kampen i disse årene avspeilte den dype splittelsen i partiet, en splittelse som på mange måter forble i amerikansk politikk i flere tiår. Demokratenes dilemma var at de måtte balansere mellom å tiltrekke seg den vokste afroamerikanske stemmegivningen i nord og å bevare sine bånd til den konservative, segregerende sør. Dette dilemmaet ble en vedvarende utfordring i flere tiår, som senere skulle komme til uttrykk under John F. Kennedys kampanje og videre i borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet.

Truman fikk gjenvalget i 1948, men erfaringene fra den perioden viste at det å holde partiet samlet var blitt betydelig mer utfordrende. Lærdommene fra denne perioden, om hvordan interne stridigheter kunne svekke partiets enhet, skulle være viktige i de kommende tiårene. Demokratiske strategier for å balansere ulike ideologiske fraksjoner, fra den liberale eliten i nord til de konservative sørstatene, skulle utvikle seg ytterligere gjennom 1950- og 1960-årene.

Hvordan den republikanske partiet utviklet seg gjennom 1900-tallet: Fra progressive krefter til konservative strømninger

Den republikanske partiets utvikling har gjennomgått flere betydelige faser i løpet av 1900-tallet, spesielt etter valget i 1896. Dette valget markerte et historisk vendepunkt på to viktige måter. For det første ble valget ansett som et omstillingsvalg som introduserte en æra med republikanske valgnederlag og kontroll over både presidentembetet og kongressen. For det andre førte dette valget til en periode preget av progressiv politikk, hvor både den demokratiske kandidaten William Jennings Bryan og den republikanske presidenten Theodore Roosevelt satte den politiske agendaen, like mye som, eller mer enn, partiledelsen selv.

I mer enn tre tiår etter 1896 produserte republikanerne seks presidenter, hvorav fem var fra Wall Street-faksjonen: William McKinley, William Howard Taft, Warren G. Harding, Calvin Coolidge og Herbert Hoover. De første tre av disse var produkter av det republikanske etablissementet i Ohio. Disse “gamle garde”-republikanerne og deres allierte var generelt tilhengere av gullstandarden, motstand mot Folkeforbundet, “normalitet” og frie markeder. På den annen side, representerte den mer progressive Main Street-faksjonen Theodore Roosevelt, som kun kom til makten etter attentatet på McKinley. Han introduserte et nytt politisk regime hvor myndighetene spilte en mer aktiv rolle i reguleringen av industrien, både nasjonalt og internasjonalt. Roosevelt ble valgt for en hel periode i 1904 med et jordskred av stemmer.

I ettertid av New Deal, som ble gjennomført av Franklin D. Roosevelt, gikk partiet gjennom flere endringer. Det var her at den konservative strømningen i partiet begynte å ta form. Et nytt skille ble etablert mellom de ulike fløyene i partiet: Wall Street-faksjonen (mer moderat) og Main Street-faksjonen (mer konservativ). Etter den store depresjonen i 1932 og valget i 1936, der republikanerne led nederlag, begynte partiet å søke ny ledelse. Thomas E. Dewey, en ung og karismatisk politiker fra New York, ble sett på som en fremtidig leder av partiet. Hans kandidatur ble først forsterket av en sterk seier i de republikanske primærvalgene i 1940, selv om han ikke fikk fullt gjennomslag på landsbasis før senere.

Denne utviklingen førte til et parti delt mellom ulike ideologiske strømninger: De liberale som ønsket å godta de grunnleggende elementene i New Deal, og de konservative som ønsket å utfordre de mer sosialt progressive initiativene. Partiets interne stridigheter skulle prege den politiske utviklingen gjennom flere tiår. Den republikanske partiets kamp om å finne balansen mellom sine moderat-liberale krefter på den ene siden og sine konservative elementer på den andre, har vært en vedvarende utfordring, spesielt i perioden etter andre verdenskrig.

I tiden etter New Deal-perioden ble partiet ytterligere fragmentert, med ideologiske skiljelinjer mellom de som ønsket å bevare New Deal-ideene og de som ønsket et mer konservativt og markedsorientert system. Nomineringen av Barry Goldwater i 1964 symboliserte et punkt der de konservative elementene i partiet ble dominerende.

Den ideologiske kampen for å finne republikanernes identitet – mellom Wall Street-faksjonen, Main Street-faksjonen, de mer liberale strømningene og de mer fundamentalt konservative kreftene – har vært et gjennomgående trekk i partiets politiske liv. Uavhengig av hvem som har vært på toppen, har disse interne konfliktlinjene aldri vært langt unna overflaten, og har i stor grad formet hvordan republikanske ledere og politikere har definert sin visjon for USA gjennom det 20. århundre og videre.

Hvordan Wendell Willkie og Dwight D. Eisenhower Formet Den Republikanske Partiets Utenrikspolitiske Kurs

Konvensjonen i 1940 ble en scene for dramatiske politiske spill, der Willkie etter hvert vant nominasjonen på den sjette avstemningen, til tross for at Dewey ledet innledningsvis. Dette viste ikke bare den interne kampen om partiets fremtidige retning, men også hvordan de republikanske delegatene begynte å vri seg mot en mer internasjonalistisk politikk. Selv om Willkie tapte valget mot Franklin D. Roosevelt i 1940, ble hans innflytelse på det republikanske partiets utenrikspolitikk langsiktig. Hans støtte til Lend-Lease og hans rolle som uoffisiell representant for Roosevelt på internasjonale arenaer, hjalp til med å forme den republikanske partiets kurs i det som ble en tid for å omdefinere amerikansk utenrikspolitikk.

I 1944 ble Willkie nektet gjenvalg som presidentkandidat, et resultat av hans konflikt med de konservative kreftene i partiet. Hans avvisning av partiets ortodoksi, spesielt i forhold til utenrikspolitikk, og hans støtte til internasjonalisme, førte til at han ble utelukket fra viktige republikanske møter, inkludert en konferanse i 1943 som skulle definere den amerikanske etterkrigsstrategien. Denne hendelsen var en milepæl i utviklingen av en mer internasjonalistisk tendens innenfor det republikanske partiet.

Da den republikanske nominasjonen for 1952 ble kampanjet av Senator Robert Taft og General Dwight D. Eisenhower, kom det til en ny splittelse innen partiet. Taft, som hadde vært en ledende isolasjonist i partiet, ble utfordret av Eisenhower, som hadde et mer moderat syn på utenrikspolitikk og ønsket å bringe partiet tilbake til sentrum etter de politiske stridighetene i 1940- og 1950-årene. Eisenhower, som ble støttet av Dewey og andre moderate krefter, vant nominasjonen til tross for Tafts sterke stilling i partiet.

Eisenhower representerte en pragmatisk tilnærming til utenrikspolitikk, en filosofi som han kalte "moderne republikanisme". Under hans ledelse ble partiet mer åpent for samarbeid med andre nasjoner, og han ble en viktig figur i å styrke de transatlantiske båndene, særlig gjennom hans rolle som øverstkommanderende for NATO. Dette gjenspeiles også i hans innenrikspolitiske beslutninger, som passeringen av Federal Highway Act i 1956, og hans støtte til viktige sivile rettighetslover. Eisenhower var ikke en ideolog i tradisjonell forstand, men hans ledelse hjalp til med å bygge bro over de indre splittelsene i partiet.

Hva som er viktig å merke seg i utviklingen av den republikanske partiets politikk på denne tiden, er hvordan skiftende internasjonale forhold, som den andre verdenskrigen og den kalde krigen, bidro til å omforme partiets ideologiske landskap. Det er også viktig å forstå hvordan personlige ambisjoner, som de fra Willkie, Dewey og Eisenhower, hadde stor innvirkning på partisplittelsene og hvordan disse individuelle lederne navigerte i de politiske strømningene for å forme partiets politikk. Videre ble konflikten mellom de konservative og moderate kreftene i partiet, ofte forsterket av de internasjonale utfordringene i denne perioden, en vedvarende faktor som formet det republikanske partiets utvikling gjennom tiårene som fulgte.

Hvordan valgene mellom 1880 og 2016 reflekterer partipolitisk utvikling i USA

En gjennomgående observasjon er hvordan korrelasjonene mellom valgene reflekterer de ulike politiske "skiftene" som fant sted. Den første betydelige omstillingen kom i 1896, et valg der Republikaneren William McKinley beseiret Demokraten William Jennings Bryan, noe som markerer starten på en langvarig dominans av Republikanerne på nasjonalt nivå. Dette valget er ofte betraktet som det første av flere "justerende valg", som setter kursen for de påfølgende tiårene.

Men i 1932, under Franklin D. Roosevelts New Deal, endret det politiske landskapet seg fundamentalt. Dette var et valg hvor Demokratene, som hadde vært tapt i tidligere valgsystemer, fikk en massiv bølge av støtte, spesielt i sør og i den industrielle midtvesten. Roosevelts seier var så gjennomgripende at bare Maine og Vermont ikke støttet ham i hans jordskredseier i 1936. For å forstå disse endringene, er det viktig å merke seg at det ikke bare var snakk om nasjonale trender. De regionale forskjellene mellom Republikanerne og Demokratene ble tydeligere og tydeligere, med Demokratene som hadde kontrollen over "Solid South", en tradisjonell demokratisk festning.

Den andre perioden som er bemerkelsesverdig i disse skiftene er 1976. Dette året vant Jimmy Carter, en demokrat fra Georgia, mange av de sørlige statene, som tradisjonelt hadde vært solide republikanske bastioner. Carter ble sett på som en mer konservativ demokrat, og hans seier demonstrerte en av de siste eksemplene på hvordan den politiske makten i Sør kunne være i ferd med å skifte, selv om det ikke var utenfor de hvite, sørlandske velgerne som tidligere hadde vært dominerende i den demokratiske alliansen.

Et annet viktig trekk ved de senere valgene er hvordan den republikanske og demokratiske støtten ble mer sammenvevd etter 1980. Spesielt i årene etter Ronald Reagans valgseier, ser vi hvordan den republikanske partiets regionale styrke begynte å bli mer uttalt i flere stater, og til tross for noen perioder med midlertidig "surge"-justeringer, var den langsiktige trenden en økende regional polarisering.

Det er også viktig å merke seg de enkelte periodene der de ulike delstatene ikke fulgte de store mønstrene. For eksempel i 1968, da George Wallace, som stilte som tredjeparts kandidat, trakk mye støtte fra sørlige velgere. Dette skapte et "splitte" mønster i valgene, hvor Richard Nixon, til tross for sin seier, ikke fikk den samme støtte som senere republikanske kandidater.

En annen kompleksitet oppstår i 2000 og 2004, der de nærmest identiske valgsituasjonene mellom Al Gore og George W. Bush, etterfulgt av en kontroversiell valgprosess i 2000, ytterligere forsterket inntrykket av at valgsystemet i USA kan være veldig sårbart for både små og store endringer. I den sammenhengen ser vi et veldig tydelig skille mellom stater som tradisjonelt er republikanske og de som er mer demokratiske, der stemmeavgivningen i enkelte stater kan gå fra en "sikker" kandidat til en usikker enhet.