Hvordan Politisk Tribalisme Splitter Samfunnet

Politisk splittelse har aldri vært mer tydelig enn i dagens samfunn, og den har blitt dypere forsterket i løpet av de siste tiårene. For mange på høyresiden representerer venstresiden et utgangspunkt for politisk korrekthet og en forvrengt form for identitetspolitikk. I dette klimaet har politisk diskurs i USA ofte blitt drevet av polarisering, som eksemplifisert av hendelser som da en tredjedel av republikanerne trodde Barack Obama kunne være Antikrist. Det er et klart tegn på at partipolitikken er ute av kontroll.

Historisk sett har USA vært et sted hvor mennesker med ulike bakgrunner, trosretninger og livssyn har hatt muligheten til å møtes. Selv om det aldri har vært den "smeltedigelen" som myten sier, har det i det minste vært et sted der mennesker fra forskjellige samfunnslag kunne møtes og lære av hverandre. Dette møtet reduserte de sosiale murene, selv om det aldri helt fjernet dem. I dag er det fortsatt slik at det å kjenne noen fra en annen bakgrunn ofte kan redusere vår tendens til å bygge mentale barrierer. For eksempel har en undersøkelse fra Pew Research Center vist at amerikanske ikke-muslimer som kjenner en muslim, er dobbelt så sannsynlig til å ha et positivt syn på muslimer, og tre ganger mer tilbøyelige til å tro at islam har mye til felles med deres egen tro.

Men i dag er det mindre sannsynlig at vi kommer i kontakt med mennesker med en annen bakgrunn. Økt inntektsforskjell og spesialisert utdanning har ført til at vi i stor grad omgås mennesker som ligner oss selv i både livsstil og økonomisk status. Denne utviklingen har bidratt til en sterkere inndeling av samfunnsgrupper. Det er også en tydelig splittelse mellom unge og eldre mennesker, noe som var mindre fremtredende tidligere. Samtidig har identitetspolitikken, særlig etter 1960-tallets borgerrettsbevegelser og den nyere kampen for LHBT-rettigheter, blitt mer uttalt og skapt ytterligere skiller.

Men det er også en betydelig ironisk vri: mens identitetspolitikken har ført til økt bevissthet om grupperettigheter, har noen på venstresiden begynt å demonisere hvite, særlig arbeiderklassen. På et tidspunkt da lønningene var stagnerende og fabrikkene forsvant, hørte mange arbeidende hvite om "hvitt privilegium" – noe som skapte en ubehagelig spenning.

Politikere på begge sider har i stor grad utnyttet denne splittelsen. Mange har bygd sine karrierer på å spille på de negative følelsene folk har overfor sine medborgere. Donald Trump representerte et klart vendepunkt i denne utviklingen, og han ble den første presidenten etter Richard Nixon som bevisst brukte splittelse som en politisk strategi. Hans konstante angrep på politiske motstandere, ofte via Twitter, har blitt et varemerke, og mens mange kan ha blitt vant til denne stilen, har den skapt en uheldig utvikling i den politiske samtalen. Tidligere presidenter, som Thomas Jefferson, Abraham Lincoln og Franklin Roosevelt, var kjent for å forsøke å samle folk i stedet for å splitte dem. Men Trumps retorikk finner sin nærmeste parallelle i de sør-amerikanske demokratiene, hvor populistiske ledere som Juan Perón og Hugo Chávez benyttet seg av samme taktikk for å oppnå politisk gevinst.

Denne typen politisk diskurs kan være nyttig i tider med krig, men i det lange løp er den ødeleggende. Når folk mister følelsen av å være en del av et større fellesskap, hvorfor skulle de da bry seg om de som er på den andre siden av politiske skiller? I et slikt klima blir demagogi mer vanlig, og selvhevdelse blir en unnskyldning for egoisme.

Så hvor finner vi håp i en tid der partiskhet og tribalistiske følelser dominerer? Washington D.C. er ikke akkurat et sted som bringer folk sammen. Politikere som Newt Gingrich, som tidlig på 1990-tallet introduserte et aggressivt retorisk våpen for Republikanerne, understreket et slikt polariserende syn. Hans uttalelse om at det ikke var behov for forsiktige ledere, men heller folk som ville stå opp i en "slugfest", var et tidlig tegn på den strategien som senere ble omfavnet av mange i politikken. Gingrichs strategi og den aggressive politiske tonen han introduserte, har i stor grad vært med på å forme den politiske kulturen vi kjenner i dag. Politikerne som fulgte etter, har hatt som mål å blokkere alt hva den andre siden gjør, noe som har ført til en kronisk mistillit mellom partiene. Denne gjensidige fiendtligheten har hatt svært negative konsekvenser, og den ble særlig tydelig da Republikanske ledere som Mitch McConnell og John Boehner benyttet seg av taktikker for å hindre demokratenes politikk, selv om enkelte av disse forslagene hadde opprinnelig støtte fra konservative.

Samtidig er dette ikke bare et problem som finnes i lovgivende forsamlinger. Når partisansendte talkshow ble populært på slutten av 1980-tallet, oppdaget programlederne at det som virkelig solgte, var ikke gjennomtenkte diskusjoner, men utbrudd av hat mot motstanderne. Media har i stor grad tilpasset seg denne trenden, og i stedet for å tilby reflekterte analyser av politikken, er det i stedet den konstant eskalerende polariseringen som dominerer.

Det er tydelig at det er behov for politiske stemmer som kan bygge broer. De fleste stemmene vi hører, er de som deler oss, som fremmer konflikt og fiendskap. Hva vi trenger er ikke mer splittelse, men en politisk diskurs som søker å gjenopprette samhørighet og forståelse på tvers av skillelinjene.

Hvordan påvirker ekstreme velgere og pengeinteresser Kongressens evne til å styre?

I dagens amerikanske politikk er det ikke lenger valgdagens utfall som alene former lovgivers adferd, men frykten for partiets mest ideologiske kjerne. Når primærvalg utgjør den reelle politiske kampen, særlig i distrikter som er entydig dominert av ett parti, tvinges lovgivere til å posisjonere seg lengst mulig ut på fløyen for å overleve. Enhver avvikling fra ytterpunktenes krav kan koste dem karrieren – selv for veletablerte figurer som Eric Cantor, tidligere majoritetsleder i Representantenes hus, som tapte et primærvalg mot en ukjent utfordrer støttet av Tea Party. Hans «forbrytelse»? Han var ikke konservativ nok.

Denne utviklingen har ført til at Kongressen i økende grad styres av frykt. En gang handlet lovgivning om forhandlinger og kompromisser. Nå handler den om å unngå å bli et mål for talkshow-verter og pengeinteresser. Lovgivere risikerer ikke bare å tape mot en politisk rival, men også å bli demonisert i media og miste tilgangen til pengestrømmer fra mektige donorer. Radiopersonligheter som Laura Ingraham har for eksempel vært direkte ansvarlige for å kaste lys på og diskreditere politikere som har avveket fra den ideologiske linjen – og brukt sine plattformer som politiske våpen.

Pengemaktens rolle har blitt ytterligere forsterket av Høyesteretts avgjørelse i Citizens United, som åpnet slusene for ubegrenset valgkampfinansiering fra private aktører. Når donorer som Koch-brødrene og Robert Mercer kan true med å finansiere primærutfordrere, formes politikernes beslutninger i langt større grad av lojalitet til finansielle støttespillere enn til velgerne som valgte dem. Resultatet er et system hvor representanter ikke lenger forhandler på vegne av en bred offentlig interesse, men derimot forsøker å overleve i et klima styrt av frykt og pengepress.

Et konkret eksempel er forsøket på å vedta en tverrpolitisk lovgivning til beskyttelse av såkalte «Dreamers», personer som ble brakt ulovlig til USA som barn. Loven inneholdt konsesjoner til begge partier – oppholdstillatelse til Dreamers og deres familier for Demokratene, og strengere grensekontroll for Republikanerne. Støtten fantes, men lovforslaget døde uten å nå gulvet i Representantenes hus. Ingen ville risikere represalier fra sine egne ytterliggående krefter.

I denne virkeligheten blir det klart at Kongressen bare fungerer når lovgivere har reell frihet til å forhandle. Når slike forhandlinger hindres av kravene fra ideologiske velgere og donorer, bryter systemet sammen. Likevel kritiseres politikerne for å ikke «stå opp» mot fløyene i eget parti. Det er en naiv kritikk, for det overser den personlige kostnaden – for mange en umiddelbar politisk død.

Ambisjon er en forutsetning for politisk deltakelse, men når den i økende grad styres av frykt og selvsikring, skapes et handlingslammet lovgivende organ. Politiske vitenskapsfolk har lenge advart mot denne utviklingen. Det er ikke nok med individuelle moralske resonnement; strukturelle reformer må til for å motvirke dette mønsteret.

En slik reform kunne være å øke andelen moderate i Kongressen. Dette forutsetter mer konkurransepregede valg – et scenario som i dag svekkes av både politisk gerrymandering og geografisk sortering. Når partiene selv kontrollerer tegningen av valgkretser, skaper de distrikter som nærmest garanterer seier for eget parti. Dette fører til at primærvalget blir det eneste valget som betyr noe, og at kampen dermed står om å være mest mulig ideologisk «ren».

Høyesterett har valgt å stå utenfor spørsmålet om partisk gerrymandering og erklært at domstolene ikke har mandat til å bestemme valgkretsers grenser. I et slikt tomrom må presset komme nedenfra – fra delstater som Iowa og Arizona, som har innført uavhengige kommisjoner for distriktsinndeling. Disse har vist at det er mulig å tegne kart som gir mer konkurranse og mindre partisk forvrengning. Likevel er dette bare én del av problemet.

Det kanskje største hinderet for reell forandring er geografisk sortering. Demokratene er konsentrert i byer, Republikanerne i rurale og forstadsområder. Selv uten gerrymandering er det vanskelig å tegne balanserte valgkretser når velgerne i praksis har selvsegregerert seg politisk. I delstater som Massachusetts, hvor Demokratene dominerer nesten totalt, er det nesten umulig å skape distrikt

Hvordan mediene former vår forståelse av politikk og presidentvalg i USA

I dagens mediebilde spiller presse, TV og internett en avgjørende rolle i hvordan vi oppfatter politikk og valg. Denne utviklingen har skapt nye dynamikker i hvordan vi forholder oss til nasjonale hendelser, og spesielt presidentvalg, hvor informasjon ikke bare blir formidlet, men også utformet. Fenomenet som noen refererer til som “bildepolitikk” er nært knyttet til hvordan medier lager og former fremstillinger av kandidater og hendelser. Dette er ikke bare et spørsmål om hva som blir rapportert, men hvordan det blir presentert.

Gjennom det siste århundret har medienes rolle som maktfaktor blitt mer fremtredende, og i den prosessen har selve politikken blitt påvirket av medienes medvirkning. Dette er et kjennetegn på hvordan TV, aviser og internett har utviklet seg fra å være nøytrale informasjonskilder til å bli aktive aktører i politisk kommunikasjon. Tatt i betraktning at valgdeltakelsen og den politiske debatten i stor grad er styrt av media, er det klart at de har fått en betydelig innvirkning på hvordan velgere tar sine beslutninger.

I begynnelsen av 2000-tallet ble det særlig tydelig hvordan medienes innflytelse kunne endre utfallet av valg. Etter 11. september 2001, for eksempel, var den positive mediedekningen som fulgte i etterkant av terrorangrepene en katalysator for en politisk konsensus, som også påvirket den offentlige oppfatningen av lederskap. På samme måte fikk Barack Obama, med sin tidlige overgang og første måneder som president i 2008 og 2009, en massiv mediedekning som fremhevet hans image som en enhetlig og fornyende leder.

Dette bringer oss til spørsmålet om hvordan medier skaper politikk. Fenomenet «pseudo-hendelser», som ble introdusert av Daniel Boorstin i 1960-årene, beskriver hvordan politiske hendelser blir iscenesatt for å tilpasses medienes krav om en historie som er både engasjerende og dramatisk. I denne sammenheng blir politikkens virkelige innhold ofte redusert til et underholdningselement som fanger publikums oppmerksomhet mer enn det faktiske politiske innholdet.

Et annet aspekt som har fått økt betydning er "sound bites", eller de korte og lettfattelige utsagnene som ofte brukes i TV-dekningen av politiske hendelser. Ifølge Michael Schudson har disse korte, konsise frasene en betydelig innvirkning på hvordan publikum forholder seg til politikere og valg. Gjennom «sound bites» får velgerne det de tror er essensen av en politisk hendelse, men den konteksten som disse utsagnene en gang ble uttalt i, kan lett bli utvannet eller feilaktig fremstilt. Dette gjør at mange kan danne sine meninger basert på overfladiske inntrykk, snarere enn dypere forståelse.

Medienes evne til å presentere hendelser i en bestemt ramme har vært et tema for mange medier og journalister. For eksempel har det blitt hevdet at mediedekning kan favorisere visse politiske ideologier eller kandidater, enten gjennom å forsterke et bestemt budskap eller ved å overse kritiske faktorer som kan være til ulempe for en kandidat. Dette kan føre til en skjev fremstilling av virkeligheten, og i noen tilfeller kan det skape en “spiral av kynisme” hvor publikum mister tilliten til politiske prosesser og aktører.

Når vi ser på hvordan Trump-administrasjonen ble dekket i mediene, er det viktig å merke seg at den intense fokuseringen på kontroversielle uttalelser og handlinger har gitt en følelse av at mediene har blitt en del av selve politisk spillet, ikke bare en nøytral observatør. I mange tilfeller ble Trumps uttalelser framstilt som et narrativ i seg selv, en form for mediesirkus som rett og slett var lettere å rapportere på enn å dykke ned i de mer komplekse politiske beslutningene som ble tatt. Dette er et kritisk poeng: hvordan fokuset på individuell adferd og drama kan overskygge mer substansielle diskusjoner om politiske beslutninger.

En av de mer problematiske konsekvensene av mediedekningen er det som er blitt beskrevet som «fake news» og desinformasjon, et fenomen som har fått økt oppmerksomhet etter at sosiale medier ble en uunnværlig del av den politiske samtalen. Dette fører til en kompleks situasjon der leserne kan være usikre på hva som er fakta og hva som er fiksjon. Faktisk har enkelte medier blitt anklaget for å spre falsk informasjon som en del av et politisk agenda, noe som igjen kan påvirke offentlig opinion og valgresultater.

Det er derfor viktig å forstå at i det moderne medielandskapet blir politikk ikke bare presentert, men også formet og ofte iscenesatt. Dette er en prosess som involverer både journalister og politiske aktører som bevisst eller ubevisst manipulerer den informasjonen som deles med offentligheten. På tross av dette er det et kontinuerlig behov for kritisk refleksjon rundt hva som virkelig skjer i politiske prosesser, og hvordan mediene har evnen til å skape en alternativ virkelighet.

For å få et klarere bilde av denne dynamikken må vi erkjenne at den politiske informasjonen vi mottar ikke nødvendigvis er et speilbilde av virkeligheten. Den er i stor grad en konstruert fremstilling som er avhengig av medienes interesser, politiske målsettinger og økonomiske insentiver. I denne konteksten er det viktig at vi som publikum utvikler en bevissthet om hvordan informasjon er utformet, og at vi aktivt søker flere kilder for å få et mer nyansert syn på de politiske hendelsene som preger vår tid.

Hvordan pengestrømmer og valgprosesser påvirker amerikansk politikk: En dyptgående analyse

I 2016 valgte flere store donorer å bidra til både nasjonale og statlige organisasjoner tilknyttet de amerikanske politiske partiene. Denne metoden ble brukt for å påvirke valgprosesser på flere nivåer, og partiorganisasjonene kanaliserte pengene til de mer moderate kandidatene. Denne typen finansiering er et eksempel på hvordan politiske aktører kan manipulere det politiske systemet, og samtidig forsterke den allerede eksisterende partipolitiske polariseringen. Begrepet "soft money", som refererer til penger brukt til å påvirke valg uten at det direkte går til kandidatene selv, har dermed fått en ny og enda mer sentral plass i amerikansk politikk, til tross for tidligere forsøk på å begrense slike praksiser.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå hvordan høyesterettsavgjørelsen i Citizens United v. FEC (2010) har skapt et klima der pengestrømmer til politiske kampanjer har blitt mer ukontrollerte. Dette har ført til en ytterligere intensivering av politisk polarisering, et fenomen som er synlig i både valgprosesser og den offentlige debatten. Som Zephyr Teachout påpeker i sin bok Corruption in America: From Benjamin Franklin’s Snuff Box to Citizens United, avgjørelsen markerer et kritisk punkt i amerikansk politisk historie, der kapitalens makt overgår folkets vilje. Det er ikke lenger bare de som har folkelig støtte som vinner valg, men også de som kan tiltrekke seg store mengder pengekapital.

Et annet aspekt som påvirker de amerikanske valgprosessene er systemet for valgdistriktene. Gjennom gerrymandering – en praksis der valgdistriktene tegnes for å favorisere bestemte politiske partier eller grupper – har partiene klart å skape et mer polarisert landskap. Forskning viser at dette skaper valgkamper i sikre distrikter, der de moderate kandidatene er på vikende front, og kampen står mellom ytterkantene av politiske spektrum. Når distriktene er tegnet på en slik måte at de er til fordel for enten det republikanske eller det demokratiske partiet, mister velgerne muligheten til å velge moderate kandidater som kanskje er bedre tilpasset deres interesser.

Det er også viktig å se på hvordan primærvalg i USA fungerer som en katalysator for polarisering. I mange tilfeller har velgere i de primære valgene en tendens til å støtte kandidater som er mer ekstreme, fordi de er mer tilbøyelige til å delta i primærvalgene, og de som er politisk engasjerte i større grad representerer ytterpunktene. Systemet med "top-two" primærvalg, som ble introdusert i stater som California og Washington, har til hensikt å gi plass til mer moderate kandidater ved at de to beste kandidatene, uavhengig av parti, går videre til den generelle valgkampen. Imidlertid har det vist seg at dette systemet, til tross for godt ment intensjon, har en begrenset effekt på å redusere polariseringen, ettersom velgerne i stor grad stemmer i tråd med partilinjene heller enn å støtte en mer moderat kandidat.

Spørsmålet om hvordan velgerdeltakelse påvirkes er også essensielt for å forstå politiske valg. Lav valgdeltakelse i primærvalgene er et vedvarende problem i USA, spesielt når det gjelder midtveisvalg og lokale valg. Forskning har vist at det er en direkte sammenheng mellom valgturnout og graden av polarisering. De som ikke deltar i primærvalgene, overlater ofte valget til de mest politisk ekstreme, noe som forsterker polariseringen i begge partiene.

I tillegg til de politiske mekanismene som påvirker valg og finansiering, er medienes rolle en avgjørende faktor i polariseringen av den amerikanske politiske kulturen. Mediedekning, spesielt i sosiale medier, har gjort det lettere for eksterne aktører – både innenlandske og utenlandske – å påvirke den politiske diskursen. I lys av dette har debatten om plattformenes ansvar blitt mer intens. Som mediene har utviklet seg, har også deres innflytelse over velgerne blitt mer kompleks, og deres rolle som en formidler av fakta er i stadig forandring.

Det er viktig å forstå at selv om økonomiske strømmer og systemet for distriktsdeling har en betydelig påvirkning på valgresultater, er det ikke alene disse faktorene som driver polariseringen i amerikansk politikk. Den utbredte mistilliten til politiske institusjoner, kombinert med den ideologiske splittelsen mellom de to store partiene, har skapt et miljø der kompromiss og moderasjon har blitt sett på som svakhet. I stedet for å finne felles løsninger, ser vi i økende grad en politikk der ekstremisme får gjennomslag, og politiske motstandere blir sett på som fiender i en kamp om den politiske sjelen til landet.