I 2016, under den amerikanske presidentvalgkampen, begynte et farlig fenomen å vokse seg sterkere: normaliseringen av rasistisk ideologi, som ble båret frem av troll-kultur og en kompleks media-manipulasjon. På mange måter ble denne utviklingen mulig fordi den ble latterliggjort, ikke alvorlig tatt på, og ofte feilaktig behandlet som en del av "internettkultur." Trolling, som i utgangspunktet kan virke som harmløs humor eller provokasjon, ble et effektivt verktøy for å spre farlige ideologier, og det var mange som ikke gjenkjente faren før det var for sent.

I løpet av de første månedene av valgkampen virket Donald Trumps kandidatur for mange som en slags mediesirkus, uten virkelige politiske innvirkninger. Journalister, særlig på den sentrums-venstre siden, overså de tidlige tegnene på et større skifte i samfunnet, ettersom de ikke mente at Trump hadde noen reelle sjanser til å vinne. Mange av dem, inkludert de som hadde vært utsatt for tidligere kampanjer som Gamergate eller Donglegate, forsto kanskje at noe var galt, men nølte med å rapportere om det.

En mulig forklaring på dette er at mange journalister, spesielt de som ikke var direkte berørt av de rasistiske utsagnene, så på Trumps kampanje som noe forbigående, en slags underholdning som man kunne trekke morsomme tweets fra. Trump benyttet seg av åpent rasistisk språk, og han omga seg med rådgivere med hvit nasjonalistisk bakgrunn. På overflaten kunne det virke som at dette var en slags ekstern kulturkrig som ikke hadde noen betydning for de som sto utenfor. For dem som måtte leve med konsekvensene av slike holdninger, var imidlertid trusselen alltid nær, og følgelig var det et spørsmål om liv og død.

I mellomtiden utnyttet høyreekstremistiske medier denne blindsonen, spesielt de som tidligere hadde arbeidet innenfor sentrums-venstre medier. Den mest kjente blant dem var Milo Yiannopoulos, som ikke nølte med å bruke trolling som en strategi for å minimere alvorligheten i høyreekstremistisk ideologi og for å presentere den på en måte som gjorde det lettere for folk å avvise det som en uskyldig spøk. Ved å bruke et retorisk smil og ironiske kommentarer, fikk han og hans likesinnede et bredt publikum til å se på deres hatefulle budskap som bare "trolling," noe som betydelig undergravde den virkelige trusselen deres representerte.

Men den virkelige effekten av denne manipulasjonen begynte å bli synlig etter hendelsene i Charlottesville i 2017, da verden så de virkelige konsekvensene av denne "trolling"-kulturen. For journalister som hadde undervurdert alvorligheten av det de hadde rapportert om, kom denne innrømmelsen ofte med en følelse av forferdelse. Mange som hadde deltatt i denne lettvinte dekningen, hvor rasistiske symboler og utsagn ble behandlet som humoristiske tilfeldigheter, begynte å erkjenne hvordan de hadde bidratt til å legitimere et farlig og voldelig ideologisk system.

Etter dette begynte flere å grave dypere i de organisasjonene og bevegelsene som tidligere var sett på som ytterliggående eller isolerte. De som hadde behandlet trollingen som en uskyldig spøk, innså etter hvert at de hadde oversett en økende trussel fra en organisert høyreekstrem bevegelse som hadde fått uforholdsmessig mye plass i mediene. Den alvorlige feilen var å se på hvit nasjonalisme som en folkelig spøk, noe som ga denne ideologien rom til å utvikle seg i offentligheten.

I denne sammenhengen var det ikke bare de yngre, troll-trente journalistene som ble utsatt for manipulasjon. De eldre, mer tradisjonelle journalistene – de som kanskje ikke var like åpne for humoristisk trolling – ble også utmanøvrert på sin egen måte. Deres mangel på forståelse for den subtile ironien og performativiteten i trollenes retorikk gjorde dem sårbare for å gi denne ideologien en ufortjent seriøsitet. De kunne ikke dekode de manipulerende lagene av ironi som var en sentral del av de mest voldelige hvit nasjonalistiske utsagnene, og på den måten bidro de til å gi disse gruppene både oppmerksomhet og legitimitet.

Trolling, som fenomen, er ikke bare en harmløs digital utfordring, men en betydelig politisk kraft som kan påvirke samfunn på et dypt nivå. Forståelsen av hvordan media, spesielt i sin tidlige behandling av Trumps kandidatur og de etterfølgende hendelsene, spiller en sentral rolle i å forme offentlighetens reaksjoner på ekstremisme. Ved å minimere alvorligheten av trolling og ignorere de langsiktige konsekvensene av å legitimere slike ideologier, har medier, journalister og samfunn på mange måter tilrettelagt for normaliseringen av ekstreme holdninger i den offentlige diskursen.

I lys av dette er det avgjørende for alle å være klar over hvordan media kan forme virkeligheten, og hvordan retoriske strategier som trolling kan brukes til å manipulere både offentlighetens oppfatning og de politiske strømningene i samfunnet. Det er viktig å ikke undervurdere de subtile, men skadelige, virkningene av ironisk og spøkefullt hat, som kan bidra til å normalisere alvorlige og farlige ideologier.

Hvordan konspirasjonsteorier former vår forståelse av stormer og sannhet

Konspirasjonsteorier, som en storm som kommer og går, har fått en egen dynamikk i dagens samfunn. Stormene kan begynne med et enkelt, rødglødende radarblikk – akkurat som orkaner som blir identifisert og deretter diskutert i medier. Men dette fokuset på det rasende, røde sentrum av stormen – den umiddelbare, åpenbare trusselen – skjuler hva som egentlig skjer i hele værmønsteret. Orkaner, som konspirasjonsteorier, er ikke bare hva de ser ut til å være i det øyeblikket de feier over oss. De er komplekse fenomener som krever en dypere forståelse.

For å forstå hvordan konspirasjonsteorier fungerer, er det ikke nok bare å analysere innholdet i den teorien som har blitt fremmet. Vi må gå lenger og analysere hvordan forskjellige teorier smelter sammen, hvordan de får vindene til å piske opp, hvordan de påvirker samfunn og politikk. Et slående eksempel på dette er den såkalte "Deep State"-teorien, som hevder at det finnes et hemmelig nettverk innenfor det amerikanske regjeringens maktapparat som jobber mot folkets interesser, og som har forsøkt å destabilisere administrasjonen til Donald Trump. Denne teorien har hatt en enorm gjennomslagskraft, og har blitt forsterket gjennom flere andre teorier som Pizzagate og Seth Rich-konspirasjonen.

Disse teoriene har utviklet seg som stormer som møtes og påvirker hverandre – en prosess som minner om den sjeldne meteorologiske hendelsen kjent som Fujiwhara-effekten. Når flere stormer oppstår i samme område og har lik styrke, kan de endre kursen på hverandre, eller en kan trekke den andre inn i sin egen bane. Dette er nettopp hva som har skjedd med Deep State-teoriene. Pizzagate og Seth Rich-teorien ble, etter hvert som de utviklet seg, absorbert av QAnon-teorien, og dannet en så massiv og altomfattende "Deep State-bombesyklon" at den til og med kom til å påvirke hele den politiske prosessen under Trumps riksrett.

Over tid har konspirasjonsteorier begynt å rive i seg mer enn bare politisk diskurs. Under COVID-19-pandemien ble teoriene spredt til folkemengder som benektet viruset som en falsk nyhet. Dette er et annet eksempel på hvordan konspirasjonsteorier kan påvirke vår forståelse av virkeligheten – ikke bare på et intellektuelt nivå, men på et emosjonelt og sosialt nivå. Det er ikke bare stormens retning vi må forstå, men også de underliggende kreftene som får vindene til å blåse, og hvordan stormene sprer seg over tid.

Konspirasjonsteorier postulerer at en skjult gruppe mennesker arbeider mot et uheldig, ofte ondsinnet mål. Disse teoriene har ikke nødvendigvis noen felles kjennetegn, men de deler en grunnleggende struktur. De oppstår under ekstreme tider, men også under relativ stabilitet. Det som binder dem sammen, er ikke bare deres innhold, men også hvordan de reflekterer en generell følelse av maktesløshet og frykt. Som amerikanske studierforsker Peter Knight påpeker, demonstrerer konspirasjonsteorier en følelse av at "ukontrollerbare krefter" tar over våre liv, våre tanker og til og med våre kropper. Denne typen paranoid tankegang er et felles trekk for mange konspirasjonsteorier, uavhengig av politisk tilhørighet.

Det er viktig å merke seg at konspirasjonsteorier ikke nødvendigvis er et uttrykk for irrasjonalitet alene. Mange teorier har en historisk bakgrunn som kan gi dem et slags "logisk" fundament, selv om de i virkeligheten er grunnløse. For eksempel har mange konspirasjonsteorier som har spredt seg i svarte samfunn, et historisk fundament, basert på virkelige og dokumenterte hendelser som statlig misbruk og rasistiske overgrep. På den andre siden finnes teorier som hvit nasjonalistisk frykt for at folk av farge skal eliminere den "hvite rasen", som ikke har noe grunnlag i virkeligheten.

Et annet viktig aspekt ved konspirasjonsteorier er deres evne til å tvinge frem et "oss mot dem"-syn. Gjennom historien har mange av de største konspirasjonsteoriene vært basert på frykten for en "utenforstående" gruppe som anses som trussel mot den "ekte" nasjonen eller samfunnet. Dette kan være innvandrere, minoriteter, eller, som i tilfelle av sataniske panikkmyter, grupper som angivelig søker å underminere samfunnet fra innsiden. Historikeren Kathryn Olmsted peker på hvordan teorier om fremmede trusselbilder var svært utbredt i USA gjennom 1800-tallet, hvor det ble sett på ikke-hvite eller ikke-kristne innvandrere som en trussel mot den "ekte" amerikanske identiteten.

Konspirasjonsteorier har også en tendens til å fokusere på en mistillit mot den etablerte makten. I løpet av 1960- og 1970-tallet utviklet det seg et dypere skepsis til den føderale regjeringen i USA, en skepsis som var velbegrunnet i lys av overvåkningsprogrammer og andre hendelser som viste seg å være virkelige konspirasjoner. Dette historiske perspektivet er viktig for å forstå hvordan konspirasjonsteorier har utviklet seg, og hvorfor de fortsatt har en slik appell i dagens politiske klima.

For å bekjempe og forebygge de farlige effektene av konspirasjonsteorier er det ikke nok bare å debattere deres sannhet eller usannhet. Vi må analysere de dypere strukturelle kreftene som gir næring til slike teorier. Økonomiske, historiske og teknologiske faktorer bidrar til å styrke de "informasjonelle stormene", og skaper et miljø hvor slike teorier kan trives. Det handler ikke bare om å forstå og dempe stormene, men om å hindre at de oppstår i utgangspunktet.

Hvordan Informasjonssykloner Danner et Nytt Landskap for Konspirasjonsteorier

Den politiske og mediale avstanden mellom venstre og høyre har aldri vært større, og denne splittelsen er ikke bare et produkt av forskjellige ideologiske synspunkter, men av en systematisk feilfortolkning av den informasjonsstrømmen som både er tilgjengelig og produsert for massene. Høyreorienterte grupper har utviklet en sterk mistillit til de etablerte institusjonene, vitenskapen og de politiske elitestrukturene som i stor grad har vært ansvarlige for samfunnets utvikling gjennom tidene. Dette har ikke bare undergravd tilliten til fakta, men har også bidratt til å forme en helt ny måte å tenke på og forstå verden gjennom informasjon.

Pandemien av COVID-19 er et klart eksempel på hvordan denne mistilliten har konkrete konsekvenser, ikke bare på individnivå, men for hele samfunnet. Mennesker på høyresiden begynte å avvise både helsemyndigheter og forskere, som ble stemplet som "venstrevridde" eller del av en større, usynlig konspirasjon. Når tilliten til eksperter er fraværende, kan samfunnet lett falle ut av balanse, og politiske beslutningstakere finner det vanskelig å finne felles grunnlag for politikk og samarbeid.

Medias rolle i denne utviklingen kan ikke undervurderes. I stedet for å bygge bro mellom de ideologiske skilene, har sentrum-venstre media ofte forsterket de negative bildene av høyresiden. Dette fører til at mange høyreorienterte grupper ser på mainstream media som en trussel, en del av en konspiratorisk plan for å undergrave deres tro og livsstil. Denne situasjonen skaper en ond sirkel, der ekstremt høyreorienterte synspunkter får ytterligere næring, og avstanden mellom venstre og høyre blir uoverkommelig.

Den moderne informasjonsklimaet har også ført til at konspirasjonsteorier har blitt mer tilgjengelige og mer attraktive for både politikere og vanlige borgere. Sosiale medier spiller en stor rolle i dette, hvor enhver politisk bevegelse eller "borgerdetektiv" kan finne en plattform for å spre sine ideer, og som ofte belønnes med stor synlighet og tilhengerskare. Donald Trump er et eksempel på en politiker som startet sin politiske karriere ved å fremme den rasistiske "Birther"-konspirasjonen om Barack Obama, og som gjennom årene har skapt et nesten uavbrutt mediesirkus rundt sine teorier og påstander.

Sosiale medier, med deres algoritmer som belønner klikk og interaksjoner, har skapt et system der konspirasjonsteorier ikke bare blir spredt, men forsterket. Innhold som vekker sterke følelser – enten det er sinne, frykt eller forakt – er det som får mest oppmerksomhet og derfor mer synlighet på plattformer som YouTube og Facebook. Algoritmene som styrer hva brukerne får tilgang til, sørger for at de som begynner å interagere med høyreorientert eller ekstremt innhold, raskt blir eksponert for enda mer radikale teorier. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av et aktivt ønske fra selskapene som driver plattformene, men et resultat av forretningsmodellen som bygger på maksimal brukertid og interaksjon.

I denne konteksten kan vi forstå hvordan konspirasjonsteorier har blitt et lukrativt foretak, både økonomisk og politisk. Konspirasjonstjenere og deres tilhengere får ikke bare en plattform til å spre sine teorier, men blir også belønnet med økonomisk gevinst og politisk makt. President Donald Trump inviterte for eksempel ledende konspirasjonsteoretikere til et "sosiale medier-toppmøte" i 2019, der han berømmet deres evne til å spre "reaksjonær forurensning." Denne typen aktivitet har blitt en viktig del av det politiske landskapet, spesielt på høyresiden, hvor forretningsmodellen for konspirasjoner har blitt en effektiv måte å tiltrekke både velgere og mediaomtale.

Men i den moderne informasjonsalderen er det også viktig å forstå hvordan teknologiske aktører – som plattformutviklere og algoritmedesignere – er aktive deltagere i skaping av disse "informasjonssyklonene." Plattformene selv, som Google og YouTube, har sterke økonomiske insentiver for å fremme innhold som genererer mest oppmerksomhet, uavhengig av om dette innholdet er skadelig, falskt eller farlig. Google, for eksempel, gir høy synlighet til innhold som får høy trafikk, noe som ofte innebærer at mer sensasjonelt og konspiratorisk innhold får mer eksponering. Dette skaper en virkelighet der desinformasjon sprer seg raskt, og der de mest ekstreme ideene lett kan få fotfeste i folks bevissthet.

Det er derfor viktig å forstå at den informasjonen vi mottar ikke bare er en refleksjon av virkeligheten, men også et resultat av økonomiske krefter og algoritmiske beslutninger som er designet for å maksimere engasjement og profitt. Denne dynamikken skaper et ekkokammer der ekstremisme og falske ideer ikke bare overlever, men trives.

Det er en utfordring å navigere i dette landskapet, men forståelsen av hvordan konspirasjonsteorier og desinformasjon sprer seg, både gjennom menneskelig handling og gjennom teknologiske systemer, er essensiell for å kunne motvirke deres innflytelse. Demokratiets fremtid er avhengig av at vi alle blir mer bevisste på disse prosessene og hvordan vi selv påvirker og blir påvirket av den informasjonen vi konsumerer.

Hvordan amplifisering av rasistisk retorikk forsterker samfunnets splittelser

Den psykologiske belastningen som personer med ikke-hvite bakgrunner opplever, kan være enorm. Mange journalister og influensere med minoritetsbakgrunn har delt sine erfaringer med hvordan de ofte blir fortalt å "dra tilbake" til sitt "ekte" hjemland. Slike kommentarer, som kan virke trivielle for noen, påfører en dyp følelsesmessig belastning og psykisk vold på de som utsettes for dem. På samme måte, etter Trumps kommentarer om Baltimore, var det flere kjente svarte stemmer – som forfatteren Ta-Nehisi Coates og CNN-ankeren Victor Blackwell, begge opprinnelig fra Baltimore – som fremhevet sin egen tilstedeværelse og bekreftet verdien av de svarte kroppene som befolker byen deres.

Den tragiske masseskytingen i El Paso, som fulgte Trumps rasistiske tweetstormer, var en annen hendelse som brakte frem diskusjoner om samfunnets holdninger til rasisme. I motsetning til dekningen som ofte fokuserer på gjerningspersonen og hans tilknytning til hvite suprematister, har noen reportasjer gått lenger, og undersøkt hvordan hvit suprematisme påvirker Latinx-samfunnene. "Det føles som om vi blir jaktet på," ble det uttalt i en New York Times-overskrift. Likevel, til tross for slike artikler, utelot ofte dekningen fra den sentrumsvenstre pressen en viktig dimensjon: Amplifiseringen av Trumps ord var i seg selv en del av problemet.

Trumps rasistiske uttalelser fortsetter å være en del av den nasjonale diskursen, ikke bare fordi han uttaler dem, men også på grunn av hvordan de blir repetert og gjenfortalt – ikke bare av hans tilhengere, men også i media. Når slike uttalelser blir spredt hundretusener, til og med millioner, av ganger, blir de ikke bare hørt om igjen og om igjen, men de får en normaliserende effekt. Når rasistisk ideologi normaliseres, blir den ikke lenger sett på som ekstrem eller uakseptabel, men som en legitim del av den offentlige samtalen. Det gir også de som er tilbøyelige til å utvise hat mer mot til å handle på sine fordommer. Dette skaper et offentlige rom som er mindre hospitabelt og farligere, spesielt for innvandrere og personer av farge.

I denne sammenhengen er det lett å tenke at å bringe lys på Trumps uttalelser, enten i form av liberale eller sosialt rettferdige vinklinger, vil ha en rensende effekt. Men for noen mennesker har disse lysene bare bidratt til å belyse deres verste impulser, som ikke stopper ved rasistiske rop på rallyer. Forskning fra University of North Texas og California State University, San Bernardino har vist en korrelasjon mellom Trumps retorikk og vold utført av hvite suprematister. Den tragiske skytingen i El Paso, som fant sted bare to uker etter Trumps tweetstorm, er et klart bevis på denne sammenhengen. I sitt manifest rettferdiggjorde gjerningspersonen drapene med de samme fryktene for "hvite erstatninger" og "innvandringsinvasjon" som Trump uttrykte.

I denne konteksten svarte Beto O'Rourke, som er fra El Paso, på spørsmål fra journalister om hvorfor slike voldshandlinger finner sted med en uttalelse som mange følte var selvsagt: "Det er fordi han (Trump) inciterer rasisme og vold i dette landet." Denne tendensen til å ikke anerkjenne forløperne til volden, som ligger i amplifiseringen av Trumps uttalelser, er noe som strekker seg langt tilbake til 2015, da Trump lanserte sitt presidentvalg med å beskrive mexicanske innvandrere som kriminelle og voldtektsforbrytere – og pressen lo. Slik har mønsteret for uttalelser som sprer rasistisk ideologi og vold blitt etablert, og intensiteten har økt over tid.

En annen relevant dimensjon i denne diskusjonen er hvordan medier og journalister håndterer "fakta"-kontroll. Mange i pressekorpset har brukt tid på å prøve å tilbakevise påstander, som Trumps ubegrunnede angrep på flere demokratiske kvinner i Kongressen, der han kalte dem for "ikke-amerikanske". Fakta-sjekking er ofte sett på som et verktøy for å motvirke feilinformasjon, men i en tid hvor så mange av påstandene som spres ikke er ment å være faktiske, blir spørsmålet om hvorvidt slike tiltak virkelig fungerer relevant. I et miljø hvor konteksten kollapser og det er vanskelig å vite hva som egentlig trenger å bli sjekket, kan fakta-sjekking ofte ende med å forsterke feilinformasjonen i stedet for å motvirke den. Faktisk kan forsøk på å rette opp feilaktig informasjon, som for eksempel å utfordre påstander fra personer som bevisst sprer feilaktige påstander, føre til en reaksjon som ikke nødvendigvis endrer holdninger – men snarere forsterker dem.

I noen tilfeller, som for eksempel med QAnon-bevegelsen, har ikke fakta-sjekking hatt noen betydelig innvirkning på dens størrelse eller innflytelse. Tvert imot, bevegelsen vokste, spesielt da den kolliderte med COVID-19-pandemien. Den kollektive troen på konspirasjonsteorier, selv når de blir tilbakevist av fakta, kan opprettholde sin popularitet, ettersom det å spre slike påstander ofte ikke handler om fakta, men om å uttrykke en politisk holdning.

Dette illustrerer et sentralt problem i dagens medielandskap: å stole på fakta-sjekking som en løsning på farene ved spredning av rasistisk og ekstremistisk retorikk kan være en kortsiktig strategi. For å forstå dybden av problemet, er det viktig å anerkjenne hvordan amplifisering av slike påstander gjennom både sosiale medier og tradisjonelle medier kan bidra til å skape et farligere samfunn for marginaliserte grupper.

Hvordan mediamiljøet og folkelig kristendom formet den sataniske panikken
Hvordan Forstå Risikoene Knyttet til Matforurensning og Tilsetningsstoffer
Hvordan resirkulering av byggematerialer kan endre byggbransjen
Hvordan detektere og håndtere akustiske signaler i varierende miljøer