Hvordan klassifisere språklyder: En introduksjon til fonetikk og vokaltraktens rolle

Fonetikk handler om å beskrive hvordan lyder produseres i språket, og for å gjøre dette nøyaktig, bruker vi det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA). Lydene vi lager når vi snakker kan kategoriseres i ulike grupper basert på hvordan de produseres, hvor de produseres og hvilken lyd som kommer ut. Dette kapitlet vil gi deg en grundig innføring i de grunnleggende prinsippene for fonetikk, og hvordan du kan bruke IPA til å beskrive språklyder.

Språklyder produseres gjennom luftstrømmen som passerer gjennom vokaltrakten – en kompleks struktur som består av flere deler, inkludert strupehodet, tungen, ganen og leppene. Når luftstrømmen passerer gjennom disse områdene, endrer vi subtilt posisjonene til disse delene for å skape forskjellige lyder. Denne prosessen skjer ubevisst, men vi kan beskrive den ved å klassifisere lydene etter hvor i munnen de produseres (plass) og hvordan de produseres (måte).

Det finnes mellom 36 og 40 distinkte lyder i engelsk, avhengig av dialekt og aksent. Den varianten vi bruker her er kjent som General American, som er knyttet til massemedia og utdannet tale i USA, særlig i Midtvesten og Vest-USA. Denne varianten er vanligvis ikke assosiert med lokale eller etniske forskjeller, selv om slike variasjoner eksisterer innenfor General American. Noen mennesker skiller for eksempel mellom vokallydene i "cot" og "caught", mens andre ikke gjør det. Videre er det vanlig i General American å bruke en alveolar flap (som gjør at "ladder" og "latter" høres like ut) og det vi kaller full rhoticity, der [r]-lyden uttales uavhengig av om den er foran en vokal eller ikke.

Når vi lærer IPA-symboler for disse lydene, er det viktig å huske at vi beskriver lydene som de faktisk høres ut, ikke hvordan vi tror de skal uttales. Dette innebærer at vi benytter symbolene for å representere vår normale uttale, ikke den som er "korrekt" i en normativ forstand. En viktig del av å lære IPA er å forstå at vi arbeider med lyder, ikke bokstaver.

For å forstå hvordan lyder produseres, er det nyttig å ha en oversikt over vokaltrakten. Luften vi puster ut, passerer fra lungene til strupehodet, der stemmebåndene kan være avslappet eller stramme, noe som skaper forskjellige typer lyder – enten stemte (voiced) eller ustemte (voiceless). Lydene vi lager videre når luften beveger seg gjennom svelget, den myke ganen, hard ganen og leppene. Alle disse områdene kan justeres gjennom subtile bevegelser av tungen, leppene og andre deler av munnen.

Vi kan klassifisere språklyder etter om de er konsonanter eller vokaler. Konsonanter produseres ved å begrense luftstrømmen i vokaltrakten, mens vokaler produseres med minimal eller ingen begrensning. For eksempel, når du uttaler [s], kan du føle motstand i luftstrømmen, mens uttalelsen av [a] (som i "ma") gir en mye friere luftstrøm.

Videre kan vi dele inn lydene etter deres artikulatoriske egenskaper – det vil si hvor de produseres i munnen (plass) og hvordan de produseres (måte). Et viktig konsept her er "stemthet" eller "voicing". Stemte lyder produseres når stemmebåndene vibrerer, som for eksempel lyden [z] i "zip", mens ustemte lyder som [s] i "sip" produseres uten at stemmebåndene vibrerer.

I tillegg til stemthet, kan konsonanter også klassifiseres etter plass og måte. For eksempel kan vi beskrive lydene [p], [b], og [m] som bilabiale lyder, da de alle produseres ved at leppene møtes. Selv om disse lydene produseres på samme sted, skiller de seg ut i hvordan luftstrømmen håndteres, og om de er stemte eller ikke. [p] er en ustemt bilabial, [b] er en stemt bilabial, og [m] er en stemt bilabial nasalt lyd.

En av de viktigste egenskapene ved å lære fonetikk er å forstå hvordan lydene vi lager henger sammen med kroppens fysiske bevegelser. Når vi lærer IPA, må vi være oppmerksomme på at hvert symbol representerer en konkret lyd, ikke nødvendigvis en spesifikk bokstav i et ord. Dette er viktig ikke bare for å beskrive engelsk, men også for å forstå hvordan språk fungerer generelt.

Det er også viktig å merke seg at det er variasjon i uttale selv innenfor en gitt språkvariant. For eksempel, mens de fleste som taler General American bruker full rhoticity (der de uttaler [r]-lyden i alle posisjoner), kan andre dialekter eller aksenter ha forskjellige måter å håndtere visse lyder på.

Videre er det viktig å forstå hvordan fonetiske trekk kan påvirke betydningen i språket. Små endringer i artikulasjon kan endre betydningen av et ord, noe som gjør nøyaktig uttale essensielt for kommunikasjon. Dette gjelder ikke bare i engelsk, men også på tvers av alle språk.

Hvordan regionale og sosiale variasjoner i språk former identitet og kommunikasjon

Språklige variasjoner er en uunngåelig del av hvordan vi kommuniserer, og de kan være knyttet til geografi, sosial klasse, etnisitet og mange andre faktorer. I USA, for eksempel, er det tydelige forskjeller i vokabular, uttale og grammatikk mellom forskjellige deler av landet. Dette skaper et rike av dialekter som er med på å definere både individuelle og kollektiv identiteter. Språket vi bruker er langt fra en statisk størrelse; det er i stadig utvikling og påvirkes kontinuerlig av de samfunnene vi er en del av.

En av de mest kjente vokabularforskjellene mellom ulike deler av USA er ordbruken for brus. I Nordøst og Midtvesten brukes gjerne termen "pop", mens i Sør er "coke" det mest vanlige ordet. På den annen side er "soda" vanlig i de fleste av Midt- og Veststatene. Andre eksempler på slike forskjeller inkluderer ord som "pail" (bøtte) i Nord, som ofte erstattes av "bucket" andre steder, eller forskjellen på "skillet" i Midtvesten og "frying pan" ellers. Det finnes også regionale variasjoner i tidspunktene på døgnet. For eksempel vil en Midtvesten innbygger si "quarter till the hour" (kvart på), mens folk fra andre deler av landet vil bruke uttrykket "quarter to" (kvart på).

Forskjellene strekker seg også til mer spesifikke uttrykk. Hva jeg kaller en "rubber band", blir i Pittsburgh kalt en "gum band", og i Minnesota brukes termen "rubber binder". I Colorado refereres de høyeste fjellene som er over 14 000 fot, som "fourteeners", mens i Pacific Northwest kan en dyr vare beskrives som "spendy". Det er også regionale forskjeller i hvordan motorveier refereres til; for eksempel blir motorveier i Sør-Californien ofte referert til med en bestemt artikkel, som i "the 580", en praksis som ikke finnes i Nord-Californien.

Uttalen av ord varierer også sterkt, og de fleste dialektene i USA har sine egne spesifikasjoner. For eksempel er Boston-dialekten kjent for å være non-rhotic, som betyr at "r"-lyden ofte ikke uttales etter vokaler, i motsetning til i resten av landet. I Bronx og andre deler av Østkysten kan man høre uttalen [dIs] for "this" og [tiŋk] for "think". En annen forskjell er hvordan vokalen i ordet "buy" uttales: i Sør-Amerika brukes en [a]-vokal, mens i resten av landet er det [ay]. Disse regionale forskjellene bidrar til å skape en mangfoldig og spennende språklig landskap i USA.

I tillegg til geografiske variasjoner, finnes det også sosiale variasjoner i språket, som for eksempel sociolekter, som reflekterer forskjeller i sosial klasse. Labovs (1966) studie av postvokalisk "r" i New York butikker som Saks, Macy’s og Klein’s viste en klar sammenheng mellom språklig variasjon og sosial status. Studier som de av Trudgill (1974) har også vist at personer fra ulike sosiale klasser bruker forskjellige varianter av uttale. For eksempel, de som tilhører middelklassen har en tendens til å bruke den mer standardiserte uttalen av ordet med -ing, som [ɪŋ], mens arbeiderklassen benytter en mer uformell uttale som [ɪn].

Språkbruk og identitet er nært knyttet til samfunnets struktur og hierarkier. Dette forholdet blir tydelig i studier som Rickfords (1987) analyse av kreolsk i Guyana, der han fant at klasseforskjeller er viktigere enn etnisitet når det gjelder språkbruk. Arbeiderklassen, som ofte utfører de lavest status jobbene, bruker mer kreolske trekk, mens de i "estate class", som butikkarbeidere og handelsfolk, bruker flere standardiserte trekk.

Språklige forskjeller er ofte ikke absolutte, men snarere et spørsmål om tendenser og prosentandeler. For eksempel bruker mange fra alle samfunnslag [ɪn] i uformell tale, selv om de ikke ville bruke dette i mer formelle sammenhenger. Sosiale grupper er ikke monolitiske, og andre aspekter av vår sosiale identitet påvirker språkbruk. Dette kan være veldig lokaliserte forskjeller, som i Eckerts studie (1989) av high school-elever i Detroit, der "jocks" og "burnouts" brukte forskjellige språklige trekk som reflekterte deres identitet og tilhørighet til ulike samfunnsgrupper. Jocks, som var opptatt av akademisk prestasjon, benyttet seg av språk som var assosiert med mainstream sosial prestisje, mens burnouts, som identifiserte seg med lokalsamfunnet, hadde mer lokale språklige trekk.

Etnolekter, som de som finnes blant afroamerikanere, latinamerikanere og andre etniske grupper, er også viktige å forstå. Selv om disse etnolektene kan ha spesifikke trekk som skiller dem fra standard engelsk, er de like regelstyrte og korrekte som alle andre språkvarianter. Etnolekter kan også variere avhengig av konteksten de brukes i. For eksempel, Hispanic English kan variere avhengig av hvor i USA man befinner seg, og hvilken bakgrunn folk har. Den spansktalende befolkningen i USA er ikke ensartet – de har forskjellige opprinnelsessteder, ulike historiske erfaringer og forskjellige interaksjoner med det engelske språket, noe som skaper en bred variasjon innenfor Hispanic English.

Denne variasjonen i språk er en refleksjon av de dype kulturelle og sosiale forskjellene som eksisterer i samfunnet, og det er viktig å forstå at språk ikke bare er et kommunikasjonsverktøy, men også et kraftig symbol på identitet, tilhørighet og makt. For den som ønsker å forstå et språk fullt ut, er det viktig å ta hensyn til både de språklige og de sosiale elementene som former det.