Hvordan forstå Anthropocene og dens konsekvenser for global sikkerhet og politikk?

I lys av de raske forandringene vi ser i både klima og biosfære, er det viktig å forstå konseptet "Anthropocene" og de dypgående implikasjonene dette har for vår verden. Begrepet refererer til en ny geologisk epoke, hvor menneskelig aktivitet er den dominerende kraften som former jorden. Denne epoken markerer en tid hvor naturlige prosesser ikke lenger kan forstås isolert fra menneskelige handlinger, og hvor vi ser en akselerasjon av miljømessige og politiske kriser på global skala. Tanken om Anthropocene utfordrer ikke bare vårt syn på naturen, men tvinger oss til å revidere våre politiske og økonomiske systemer.

I tillegg til de fysiske grenseverdiene for naturen, må vi også ta innover oss hvordan disse grensene påvirker politiske og økonomiske strukturer. Økologisk sikkerhet er i dag nært knyttet til internasjonale politiske beslutninger, og det har blitt tydelig at geopolitikk spiller en stor rolle i hvordan vi håndterer de utfordringene som Anthropocene medfører. Dette er et tema som er utforsket av forskere som Fagan (2016) og Hamilton (2019), som peker på hvordan konflikter om naturressurser, klimaflyktninger og økonomiske ulikheter skaper en dynamikk hvor global samarbeid er mer nødvendig enn noen gang. Det er ikke nok å bare erkjenne problemet – det krever en koordinert innsats for å utvikle bærekraftige løsninger som kan sikre vår kollektive fremtid.

Den politiske dimensjonen av Anthropocene blir også tydelig når vi ser på sikkerhetsspørsmål. Hvordan kan vi sikre både vår fysiske og eksistensielle trygghet når miljøkatastrofer, som ekstremvær, tørke og flom, blir stadig mer vanlige? I en tid hvor den tradisjonelle forståelsen av nasjonal sikkerhet er utfordret, må vi omdefinere hva vi mener med "sikkerhet". Sikkerhet i Anthropocene handler ikke bare om beskyttelse mot militær trussel, men også om å skape et politisk system som kan håndtere de miljømessige, økonomiske og sosiale konsekvensene av en planet i endring. Forskerne Harrington (2017) og Mitchell (2014) fremmer nødvendigheten av en politisk visjon som ser på sikkerhet som en integrert del av det globale økologiske systemet, hvor beskyttelse av planeten er en forutsetning for menneskelig overlevelse.

For å forstå og håndtere konsekvensene av Anthropocene, er det også avgjørende å vurdere hvordan vitenskap, teknologi og samfunnsmessige strukturer kan bidra til å løse disse utfordringene. Teknologiske innovasjoner kan tilby løsninger på problemer som klimaendringer, men det er viktig at disse løsningene ikke skjer på bekostning av etikk eller rettferdighet. Vi må finne en balanse mellom innovasjon og ansvar, der vi ikke bare søker løsninger som opprettholder vår nåværende livsstil, men som også tar hensyn til planetens bæreevne. Dette perspektivet er særlig viktig i arbeidet til forskere som Hamilton og Grinevald (2015), som argumenterer for at vi ikke kan forlate ansvarlige politiske handlinger til teknologiske løsninger alene.

Med tanke på disse aspektene er det avgjørende for både beslutningstakere og enkeltpersoner å forstå at Anthropocene ikke er et fjernt teoretisk konsept, men en pågående virkelighet som krever umiddelbar handling. For å møte utfordringene som følger med denne epoken, må vi utvikle en helhetlig tilnærming som omfatter både vitenskap, politikk og etikk, og som tar hensyn til både nåværende og fremtidige generasjoners behov. Vi står i et veiskille, og veien videre vil kreve både refleksjon, innovasjon og samarbeid på global skala.

Hvorfor klarte ikke Obama å gjennomføre klimareguleringer i USA?

Imidlertid ble Obamas ambisjoner for klimaendringer raskt møtt med motstand, spesielt fra store industrielle aktører som Koch-brødrene, som fryktet at reguleringen av karbonutslipp ville undergrave deres profitt. Deres omfattende politiske maskineri mobiliserte et kraftig motangrep, og de organiserte "grasrot"-protester som fremstilte klimaforandringer som en løgn og advarte om at slike reguleringer ville heve energikostnadene for vanlige amerikanere. Denne kampanjen ble raskt forsterket av økonomiske rapporter som påsto at karbonhandelsloven ville føre til millioner av tapte arbeidsplasser og dramatiske prisøkninger på strøm.

Dette, kombinert med en økende politisk polarisering i Kongressen, gjorde det ekstremt vanskelig for Obama å oppnå politisk enighet. I løpet av sine første to år som president hadde han en demokratisk majoritet, men han kunne ikke stole på at alle demokratene ville støtte tiltakene. Mange representerte stater som var sterkt knyttet til fossilindustrien, og den republikanske motstanden, ledet av en ambisjon om å gjøre Obama til en "en-term-president", gjorde det vanskelig å samle nok støtte på tvers av partiene for å vedta lovgivning. Når Obama tok over som president i 2009, var økonomisk gjenoppretting det viktigste politiske fokuset etter den globale finanskrisen, og det var økonomien som stod øverst på velgernes agenda. Klimapolitikk kom på langt lavere plass på prioriteringslisten.

Obamas forsøk på å få gjennom en klimahandelslov som skulle redusere utslipp, fikk et lite håp i 2009, da den gikk videre til Representantenes hus, men ble stoppet i Senatet etter massiv motstand, delvis takket være Koch-brødrenes finansiering og innsats for å fremme klimaskepsis. Som en følge av dette valgte Obama og det demokratiske partiet å bruke sin politiske kapital på å få gjennom helsevesensreformen og Wall Street-reguleringen, og selv disse var krevende politisk kamper.

Den politiske situasjonen ble ytterligere vanskeliggjort da republikanerne tok tilbake kontrollen over Representantenes hus i 2010, og en ny generasjon klimafornektende kandidater ble valgt til kongressen. Samtidig, selv om Obama hadde støtte i internasjonale fora, som da han ledet USA til å inngå Parisavtalen i 2015, var det vanskelig å få frem konkrete forpliktelser som kunne tvinges gjennom Kongressen. Republikanerne, med sterk støtte fra Koch Industries og fossilindustrien, motarbeidet alle videre miljøtiltak.

I lys av denne blokkeringen måtte Obama i stedet stole på den regulatoriske myndigheten som ble gitt til Environmental Protection Agency (EPA) gjennom tidligere lovgivning, som Clean Air Act fra 1963. En dom fra Høyesterett i 2007 (Massachusetts v. EPA) hadde allerede slått fast at klimagasser måtte reguleres som luftforurensning dersom de utgjorde en trussel mot helse og velferd. Dette ga EPA myndighet til å innføre strengere utslippsstandarder for biler og lastebiler, den strengeste i amerikansk historie.

Det som er viktig å merke seg er at til tross for at Obama hadde en periode med en demokratisk majoritet og ble valgt med et mandat for endring, ble klimareguleringer stadig satt på vent. Dette illustrerer hvordan maktstrukturene i USA, kombinert med sterke økonomiske interesser og politisk polarisering, gjorde det nesten umulig å gjennomføre de nødvendige tiltakene. Et element som ofte overses i denne historien er hvordan politiske aktører som Koch-brødrene, med sine enorme ressurser, kunne manipulere offentlig mening og politiske beslutninger på en måte som motarbeidet klimatiltak.