Hvordan fabrikerte virkeligheter påvirker politisk retorikk og maktspill

Far Charles Coughlin, en katolsk prest kjent for sine politiske uttalelser på radio i 1930-årene, er et klassisk eksempel på hvordan sterke, manipulerende retoriske teknikker kan brukes til å fremme politiske mål og ideologier. Gjennom sine radiosendinger fremmet Coughlin en rekke konspirasjonsteorier, hvorav den mest bemerkelsesverdige var hans påstand om at jøder var sentrale i en global konspirasjon for å etablere kommunistiske regjeringer både i USA og andre steder. Det finnes lite bevis for disse påstandene, og hans retorikk var i stor grad basert på egne antakelser og følelser snarere enn på faktiske beviser.

Det er også viktig å se på hvordan Coughlin, gjennom sine manipulerende teknikker, appellerte til både følelser og fornuft hos sine tilhengere. På et tidspunkt tok han til orde for at "demokratiet var dødt" og uttrykte støtte for fascismen som en alternativ politisk modell. Hans økende fiendtlighet mot både Roosevelt, jøder og kommunister utviklet seg parallelt med hans støtte til fascismen, noe som var et strategisk valg i jakten på politisk makt. Dette kunne minne om andre historiske og samtidige figurer som har brukt populistisk retorikk for å skape splid og polarisering i samfunnet.

En parallell kan trekkes til nyere politiske ledere, som Donald Trump, som også har benyttet seg av en retorikk som samler sine tilhengere samtidig som han angriper "fiendene" – enten det er pressen, motstandere i politikken, eller spesifikke grupper som han ønsker å miste tilliten til. Trump benytter også sterke retoriske bilder for å fremme sin politiske agenda, og hans hyppige bruk av begrepet "fake news" har vært et verktøy for å delegitimere kritikk og skape en virkelighet der hans egne påstander blir den eneste sannheten.

Det er bemerkelsesverdig hvordan begge disse figurene har skapt et bilde av en "alternativ virkelighet" – en virkelighet der deres synspunkter er de eneste gyldige, og hvor alle motstandere blir fremstilt som fiender som forsøker å undergrave systemet. Dette er ikke bare et spørsmål om å vinne debatter, men om å bygge et narrativ som gir dem makt over hvordan folk forstår virkeligheten. Coughlin og Trump har begge brukt dette grepet for å mobilisere sine tilhengere, ofte ved å appellere til følelser av frykt og sinne, og samtidig benytte seg av manipulerende språkbruk som får deres synspunkter til å fremstå som den eneste sanne.

En annen interessant parallell er bruken av massemedia. Coughlin utnyttet radioen som sitt primære medium, mens Trump har brukt Twitter og senere andre plattformer for å kommunisere direkte med sine tilhengere, ofte uten å gå gjennom tradisjonelle nyhetskanaler som han har kritisert og angrepet. Begge har klart å bygge et forhold til sine tilhengere hvor mediene ikke lenger er et mellomledd, men en del av deres politiske maskineri.

Det er viktig å forstå at de virkelighetene som disse politiske figurene forsøker å bygge, ikke bare er for å fremme deres egne ideologier, men også for å skape en følelse av samhørighet og identitet blant deres tilhengere. Når folk føler at de er en del av en større, viktigere bevegelse, er det lettere å mobilisere dem til handling, enten det er å stemme, delta i demonstrasjoner eller rett og slett å støtte lederskapet.

Det som er essensielt i analysen av slike politiske figurer, er at de ikke nødvendigvis er interessert i å føre en dialog eller finne løsninger på problemer på en rasjonell måte. Deres mål er å bygge en virkelighet hvor de er de ubestridte lederne, og hvor ingen kritikk kan rokke ved deres autoritet. Denne typen maktbruk er farlig, for den underminerer tilliten til etablerte institusjoner og skaper en kløft i samfunnet, hvor hver side føler at de står mot en annen, uforstående gruppe.

For leseren er det derfor viktig å forstå hvordan språket brukes som et verktøy for makt og kontroll. Både Coughlin og Trump har brukt språket for å skape et bilde av virkeligheten der deres synspunkter blir den eneste gyldige, samtidig som de prøver å få sine motstandere til å fremstå som fiender av folket. Dette kan skape en dypt polarisert offentlig samtale hvor det blir vanskeligere å finne felles grunnlag for løsningene på de utfordringene samfunnet står overfor.

Hvordan ble Trumps politiske virkelighet en forestilling?

I den mediedominerte virkeligheten rundt Donald Trumps presidentskap, ble grensene mellom politikk, underholdning og propaganda bevisst visket ut. Trumps tilhengere, mange med bakgrunn i en kultur preget av wrestling og reality-TV, forventet ikke politikk i tradisjonell forstand, men et narrativ med tydelige helter, skurker og dramatiske vendepunkter. Dermed ble ikke politiske handlinger vurdert ut fra rasjonalitet eller konsekvens, men fra deres evne til å generere emosjonelle responser og dominere nyhetsbildet.

Et illustrerende øyeblikk kom under State of the Union-talen 4. februar 2020, hvor presidenten iscenesatte flere reality-lignende innslag: Førstedamen overrakte Frihetsmedaljen til Rush Limbaugh; et stipend ble delt ut til en afroamerikansk skoleelev, selv om det senere viste seg at hun gikk på en respektert privatskole; og et følelsesladet gjenforeningsøyeblikk mellom en soldat og hans familie ble presentert direkte fra scenen. Disse grepene, parallelt med den økonomisk fokuserte talen, fungerte som en lansering av Trumps gjenvalgskampanje — men pakket inn i underholdningens språk og dramaturgi. Han klappet til og med for seg selv under talen, i et grep direkte hentet fra wrestlingens verden, der aktørene aktivt forsterker publikumsreaksjoner.

Denne manipulasjonen av fakta og tidslinjer peker direkte mot Trumps overordnede strategi: å opprettholde en narrativ sammenheng (kayfabe) uansett sannhetens innhold. Kayfabe, en praksis innen profesjonell wrestling, handler om å late som om alt er ekte selv når det er åpenbart fiktivt. Ved å holde på denne fortellingen, selv når fakta taler imot, kan en aktør fremstå som offeret i en konspirasjon, og dermed skape lojalitet og rettferdiggjøre hevn. Trumps deling av den manipulerte videoen legitimerte en versjon av virkeligheten som resonnerte emosjonelt, og som samtidig kriminaliserte Pelosis handlinger — selv om det ikke forelå noen juridisk grunnlag for en slik påstand.

Disse grepene står i tråd med klassiske definisjoner av propaganda, som Harold Lasswell beskrev som “manipulasjon av kollektive holdninger ved bruk av betydningsbærende symboler (ord, bilder, musikk), heller enn vold, bestikkelser eller boikott”. I dette rommet er følelser viktigere enn fakta, og narrativ kontroll viktigere enn institusjonell legitimitet. Trumps virkemidler — taler, bilder, sosiale medier — tjener til å skape en forestilling hvor han alltid er midtpunktet, og hvor enhver kritikk bare beviser det han selv hevder: at han er under angrep fra en korrupt elite.

Hvordan Mediamarkeder Påvirker Presidentenes Talemønstre og Valgkampstrategier

Mediamarkeder spiller en avgjørende rolle i å forme hvordan presidenter velger stedene for sine taler. Geografiske grenser kan ofte begrense fleksibiliteten som trengs for å nå ut til forskjellige velgergrupper. Eksemplet med New York City er slående: Selv om byen ligger i én stat, strekker dens mediamarked seg helt til landlige områder i Pike County, Pennsylvania, med en befolkning på under 50 000. Når presidenter holder taler i slike byer, kan mediedekningen spre seg over flere byer og til og med stater, noe som viser hvordan mediamarkeder kan forklare informasjonens spredning i en region.

Mediamarkeder er særlig nyttige for å analysere hvilke byer og steder presidenter foretrekker for sine offentlige taler. Dette kan gi innsikt i hvorvidt de søker maksimal mediedekning i større byer, eller om de heller velger å holde taler for mindre, mer spesifikke publikum. Forskning viser at lavinntektsvelgere, som bor i stater som begge partiene har målrettet som "battleground states", ofte utvikler større interesse for kampanjer (Gimpel et al. 2007). Dette skyldes delvis at mediedekning, gjennom TV og radio, fortsatt er sterkt geografisk begrenset, noe som gir kampanjene et viktig verktøy for å aktivere velgerne.

I USA er mediamarkeder definert av Nielsen og rangeres etter antallet TV-husstander som finnes i et bestemt område. De 25 største mediamarkedene i USA i 2018 hadde et spenn fra omtrent 7,1 millioner husstander til 1,1 millioner. På den andre enden av spekteret finner vi det minste markedet, Glendive, Montana, med bare omtrent 3500 husstander. Tross for at antallet husstander i hvert marked har økt over tid, har rangeringen av de fleste byene holdt seg relativt stabil, med noen få byer som har rykket opp eller ned.

Presidenter har en tendens til å holde flere taler i de største mediamarkedene, spesielt i sitt andre år. Gjennomsnittlig holdt presidentene rundt 55 flere taler i sitt andre år, unntatt George W. Bush som holdt hele 95 flere taler. Donald Trump var en unntakelse, hvor antallet taler i hans andre år faktisk var lavere. Likevel, ved å bruke alternative data om offentlig taler, finner vi at Trumps taler faktisk økte i året etter, men ikke i samme grad som under andre presidenter, bortsett fra George H. W. Bush.

Spesielt interessant er mønstrene for Barack Obama. I de første to årene av sitt presidentskap valgte han å holde over 60% av sine taler i de største mediamarkedene, en strategi som lignet på Ronald Reagan og Bill Clintons. Obama brukte de største markedene for å styrke sitt basevalg, spesielt i stater som hadde støttet ham i 2008. Dette var en bevisst strategi for å konsolidere støtten i de mest demokratiske regionene i USA.

George W. Bush, derimot, ga en høyere andel av sine taler i de største markedene i stater som ikke hadde støttet ham i 2000. Hans strategi var mer målrettet mot å nå velgere i områder med mer konkurranse, spesielt i forkant av mellomvalgene. Donald Trump viste et helt annet mønster. I løpet av sitt første år ga han omtrent halvparten av sine taler i de største mediamarkedene, men i sitt andre år falt dette tallet til under 40%. Trump unngikk de store byene til fordel for mindre markeder, og 85% av talene hans i de minste markedene ble holdt i stater som støttet ham i valgkollegiet.

En betydelig del av Trumps taler ble holdt i de minste mediamarkedene, og noen av de minste områdene hadde så få som 150 000 husstander. Dette var en tydelig strategi for å appellere til sin kjernevelgerbase, spesielt i mer konservative stater. Hans fokus på små markeder står i kontrast til tidligere presidenter, som hovedsakelig har konsentrert seg om større markeder, bortsett fra George W. Bush og Richard Nixon.

Det er viktig å forstå at talenes geografiske plassering ikke bare handler om å fylle plass i et kalenderevent. Den reflekterer en nøye vurdert strategi for mediedekning, velgeraktivisering og støtteopplegg. For velgerne, spesielt de i områder som vanligvis ikke er i sentrum for politiske hendelser, er slike taler en viktig påminnelse om at deres stemmer også blir hørt. Dette er et aspekt ved valgkampene som kan ha stor betydning for valgets utfall, ettersom måten informasjon spres på kan være like viktig som selve innholdet i budskapene.