Hva er årsakene bak populisme og politisk polarisering i dagens samfunn?

Populisme og politisk polarisering er to fenomener som har fått stadig større oppmerksomhet i de siste tiårene, spesielt i lys av valgresultater som Brexit og den amerikanske presidentvalget i 2016. Begge hendelsene markerte en klar avvisning av etablerte politiske strukturer og et brudd med tradisjonell politikk. Dette fenomenet, som i stor grad dreier seg om en økende splittelse mellom politiske ideologier, har blitt drevet frem av en rekke faktorer som økonomisk usikkerhet, kulturell identitet, og et voksende misnøye med de eksisterende politiske systemene.

Populisme, særlig i sin mest fremtredende form, innebærer en politisk strategi som appellerer direkte til «folket» i motsetning til «eliten». Dette er ofte en reaksjon på det som oppfattes som et politisk og økonomisk system som ikke tjener folkets interesser. Populister, som Donald Trump og Marine Le Pen, har klart å bygge en stor tilhengerskare ved å fremme en retorikk som fremhever nasjonal identitet, motstand mot innvandring og mistillit til etablerte institusjoner. Denne tilnærmingen finner resonans blant velgere som føler seg marginalisert av globaliseringens og teknologiske endringers konsekvenser.

Den økte polariseringen i politikken reflekterer en dypere splittelse i verdier og ideologi. Politiske debatter blir ikke lenger bare om hva som er best for nasjonen som helhet, men om hvilken type samfunn vi ønsker å leve i. I USA, for eksempel, har polariseringen mellom de to hovedpartiene utviklet seg til å omfatte spørsmål om kulturelle verdier, rasemessige spenninger og ideologisk identitet. For mange har politiske partier blitt mer enn bare valgkanaler; de er blitt symboler på en identitet som enten fremmer tradisjonelle verdier eller kjemper mot disse verdiene i et forsøk på å skape et mer åpent og inkluderende samfunn.

En av de mest interessante aspektene ved dagens politiske klima er hvordan økonomiske faktorer og kulturelle endringer spiller sammen. I mange vestlige samfunn har globalisering ført til tap av arbeidsplasser i tradisjonelle industrier, som igjen har økt misnøyen blant arbeiderklassen. Samtidig har innvandring blitt en nøkkelspørsmål, og mange føler at deres kulturelle identitet er under angrep. Populistiske ledere utnytter denne misnøyen ved å love å beskytte nasjonens interesser, ofte på bekostning av internasjonalt samarbeid og handel.

Brexit er et konkret eksempel på hvordan økonomisk usikkerhet og kulturelle frykt kan føre til politisk endring. Brexit, som ble støttet av velgere som følte at Storbritannia mistet kontrollen over sine egne anliggender som følge av medlemskapet i EU, er et direkte resultat av denne typen polarisering. Det er en reaksjon på globaliseringens negative konsekvenser, hvor mange føler at økonomiske gevinster fra internasjonalt samarbeid ikke har kommet dem til gode. I tillegg er frykten for at britisk identitet og nasjonale verdier vil bli overskygget av utenlandsk innflytelse en sterk drivkraft bak Brexit-bevegelsen.

En viktig drivkraft bak populismen er også fremveksten av autoritære tendenser, som vi ser i både USA og Europa. Forskning har vist at autoritære verdier i stor grad har vært knyttet til støtte for populistiske partier og ledere. Dette er et uttrykk for et ønske om mer kontroll, en reaksjon på det mange ser på som et samfunn som er blitt for liberalt eller ustrukturert. Populistiske bevegelser har dermed skapt en politisk virkelighet hvor lojaliteten til nasjonalstaten og dens ledelse blir viktigere enn respekt for internasjonale normer og rettsstatsprinsipper.

Det er viktig å forstå at polarisering ikke bare er et politisk fenomen, men også et kulturelt og sosialt. Når ideologiske skiller blir dypere, skjer det ikke bare på det politiske nivået, men også på det personlige og sosiale. Kulturell tilhørighet, etnisitet og økonomisk status blir stadig viktigere faktorer for politiske valg. I denne sammenhengen blir motsetningene mellom by og land, mellom «de globaliserte» og «de som føler seg tapt», stadig mer tydelige.

En annen dimensjon som har vært viktig for populismens vekst, er medienes rolle. Sosiale medier har endret landskapet for politisk kommunikasjon, og de gir populistiske bevegelser en plattform for å spre sitt budskap uten mellomledd. Dette har skapt et politisk miljø hvor fakta og informasjon er fragmentert, og hvor ekkokammereffekter bidrar til å styrke eksisterende ideologiske skillelinjer. For mange velgere blir nyheter ikke lenger sett på som objektive, men som en arena for ideologisk kamp.

For å forstå og håndtere disse utfordringene, er det avgjørende å ta i betraktning både de økonomiske og de kulturelle aspektene ved polariseringen. Mens økonomiske ulikheter kan utgjøre en vesentlig årsak til frustrasjon, spiller også identitets- og verdikampene en avgjørende rolle i utformingen av dagens politiske landskap. Samtidig er det viktig å huske at populisme, selv om den kan virke som en reaksjon på eksisterende problemer, også kan skape nye utfordringer i samfunnet, spesielt når den fører til ytterligere polarisering og marginalisering av grupper.

Endtext

Hvordan populisme og autoritær verdier påvirket Brexit-avstemningen og UKIP-støtten

Populisme, i denne konteksten, handler om hvordan velgere ser på forholdet mellom folket og politiske representanter. Det kan sies at populisme i Storbritannia ikke bare var knyttet til EU-medlemskapet, men reflekterte en dypere misnøye med politikerne generelt. I følge dataene fra British Election Study (BES), var det en bemerkelsesverdig sammenheng mellom populistiske verdier og støtte til Brexit og UKIP. Blant de som scoret høyest på populismeskalaen (en score på 23 eller høyere på en 25-punkts skala), stemte rundt 70% for å forlate EU, mens bare 15% av de med de laveste populistscorene (12 eller lavere) støttet samme alternativ. Denne sammenhengen viser hvordan populistiske verdier – som understreker at folket, ikke politikerne, bør ta de viktigste beslutningene – var en sterk drivkraft bak støtten til Brexit.

Det er også interessant å merke seg at den autoritære-populistiske verdiskalaen ikke nødvendigvis er knyttet direkte til Europeisk integrasjon. Brexit-støttere – både de som stemte Leave og de som stemte på UKIP – var ikke bare bekymret for EU, men så også en mulighet til å utfordre politiske eliter og gjenopprette folkets suverenitet. Her ser vi en dyptgripende misnøye med den etablerte politiske ordenen, som ble uttrykt gjennom en oppfordring om å "spark" mot både Westminster-politikere og europeiske byråkrater.

Når vi ser på de forskjellige politiske partienes velgere i Storbritannia, blir det tydelig at autoritær populisme skaper en splittelse mellom Leave- og Remain-velgere på tvers av partipolitikken. Uavhengig av politisk tilhørighet, så utgjorde autoritære og populistiske verdier et skille som adskilte de som stemte for Brexit fra de som stemte for å bli i EU.

Selv om innvandringspolitikk ofte ble ansett som en direkte årsak til Brexit, er det viktig å forstå at dette bare er én del av et større bilde. Autoritære og populistiske tendenser fungerte som drivkrefter som overskygget andre politiske og økonomiske bekymringer. Den økonomiske usikkerheten, som mange opplevde etter den finansielle krisen i 2008, var også et viktig aspekt som la grobunn for disse verdiene. Økonomisk usikkerhet, sammen med en følelse av tap av nasjonal suverenitet, styrket populistiske og autoritære holdninger, som igjen førte til økt støtte for Brexit og UKIP.

For leseren er det viktig å merke seg at disse ideologiske trendene ikke er isolerte hendelser, men heller uttrykk for et større kulturelt og politisk skifte. Brexit-resultatet er et speilbilde av et dypt ubehag med globaliseringens innvirkning på nasjonal identitet og nasjonal kontroll. Forståelsen av disse verdiene – autoritære og populistiske – gir innsikt i hvordan velgere i Storbritannia, og i noen tilfeller andre europeiske land, har utviklet holdninger som utfordrer tradisjonelle politiske strukturer.

Det som er avgjørende i å forstå disse utviklingene, er at autoritær populisme ikke er et fenomen som kun er bundet til spesifikke politiske grupper. Den påvirker et bredt spekter av velgere og kan spores tilbake til dyptgripende verdimessige skillelinjer som utfordrer selve kjernen i politisk representasjon og samfunnets normer. Den politiske konsekvensen av dette skiftet kan få langvarige effekter på hvordan fremtidige valg og politiske beslutninger tas.

Hvordan økonomiske og kulturelle endringer driver populistiske strømninger i vestlige samfunn

Imidlertid gir ikke det å vise at kulturelle holdninger og verdier forutsier støtte for autoritære-populistiske partier, en fullstendig forklaring på hvorfor disse partiene har hatt økende valgframgang de siste årene. Effekten av langsiktige kulturelle endringer, som skaper et tipping point blant sosialt konservative, har blitt undervurdert. Etterfølgende kapitler vil gi nye bevis som viser hvordan langsiktige endringer innen utdanning, urbanisering og generasjonsforskjeller gradvis har endret balansen mellom sosialt liberale og sosialt konservative i vestlige samfunn. Dette har igjen utløst en kulturell motreaksjon blant sosialt konservative med intolerante holdninger.

Men der populistiske partier og ledere som fremmer deres verdier står på valg, kan dette gi en kanal for politisk uttrykk og mobilisere misfornøyde grupper. Generasjoner med mer tradisjonelle verdier, som interkrigs-generasjonen, er også langt mer tilbøyelige til å stemme enn den yngre millenniale generasjonen. Dette fører til at eldre grupper kan være uforholdsmessig innflytelsesrike, og utgjøre et flertall av de som faktisk stemmer, selv om de har blitt en mindre del av befolkningen.

Hvordan suksessen til autoritære-populistiske partier og ledere som bruker populistiske appeller til å vinne stemmer og seter påvirkes, er avhengig av valgsystemer og institusjonelle regler, mønstre for partikonkurranse, og valgkampens rolle. I valg kan politisk demagogi og mediarammer forsterke latente autoritære verdier, ved å blåse liv i frykten for "de andre", særlig når etablerte autoriteter ikke har reagert på offentlig bekymring. De tradisjonelle eliten, som vanligvis deler sosialt liberale og kosmopolitiske verdier, blir ofte sett på av populistene som en del av problemet, ikke løsningen.

I løpet av 1960- og 1970-årene begynte fremveksten av post-materielle verdier å stimulere en endring i partikonkurransen. Miljøpartiene begynte å dukke opp i flere samfunn hvor det elektorsystemet ikke undertrykte nye partier. Miljøsaken er bare én av mange post-moderne saker som appellerer til post-materielle velgere. Dette velgersegmentet har en særskilt verdensanskuelse: de er relativt positive til kvinners rettigheter, funksjonshemmedes rettigheter, homoseksuelles frigjøring, etniske minoriteter, og en rekke andre saker. Miljøsaken har imidlertid også fått negative reaksjoner fra begynnelsen. Økte kulturelle splittelser i velgermassen forstyrret etablerte partysystemer. De store politiske partiene i avanserte industrisamfunn ble etablert midt på 1900-tallet, da økonomiske spørsmål var dominerende, og splittelser over sosial klasse og religion var de viktigste faktorene i partikonkurransen. Den klassiske økonomiske venstre-høyre-polariseringen var først og fremst basert på uenigheter om velferdsredistribusjon og statens rolle i økonomien.