Hvordan bør Australia forholde seg til en mulig ny Trump-periode?

Australia står foran en krevende strategisk tilpasning dersom Donald Trump igjen inntar Det hvite hus. Selv om det amerikansk-australske sikkerhetsforholdet ikke er truet i sin eksistens, er det nødvendig for Australia å redefinere og forsterke sin utenrikspolitiske tilstedeværelse i Asia og styrke sin selvstendige handlefrihet.

Krisesituasjonen rundt Salomonøyene illustrerte hvor sårbar Australia er når diplomati og regionalt nærvær forsømmes. Kinesisk innflytelse vokser raskt, ikke bare gjennom militære avtaler, men gjennom systematiske utviklingsprosjekter og strategiske investeringer. Manglende respons fra den australske regjeringen den gang, avslørte en farlig passivitet. For å beskytte egne interesser må Australia være en aktiv deltaker i regionens politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utvikling.

Det kreves en betydelig opprustning av diplomatiske ressurser og et skifte i tenkning. Australia må satse bredt: mer og bedre diplomati, mer investering i kapasitet til å engasjere seg i regionen, og større militær styrke for å kunne sikre egne interesser. Det holder ikke lenger med å pleie bånd til nabolandene – relasjonene må fordypes, særlig med Indonesia, Filippinene og Vietnam. Kvalitative handelsavtaler, komplementære til det trans-pasifiske partnerskapet, må fremforhandles og forankres.

Det er avgjørende at Australia utvikler uavhengige bilaterale forhold i Asia – forhold som fungerer uavhengig av både Kina og USA. Slike relasjoner gir strategisk dybde og fleksibilitet i et stadig mer uforutsigbart globalt klima. Partnerskap med Japan, Sør-Korea og India må styrkes, både innen handel, forsvar og teknologisk samarbeid. Samtidig må Australia ikke forsømme mulighetene i Europa dersom NATO svekkes under en Trump-administrasjon. Dype bilaterale bånd i Europa kan fungere som stabiliserende motvekt.

I Washington må Australia sikre sin innflytelse – ikke bare gjennom formell diplomati, men også via tenketanker, medier og lobbyvirksomhet. "Mer påvirkning" er et eksplisitt mål: Australia må være til stede i maktens korridorer før beslutningene fattes. Dette krever systematisk arbeid, synlighet og nettverk – også med aktører i den amerikanske private sektoren.

Digital handel, eksportkontroll og utviklingssamarbeid med USA må også integreres bedre. En parallell koordinering mellom USAID og AusAid er en konkret vei å gå for å sikre at Australia ikke mister utviklingspolitisk fotfeste i regionen. Alt dette må skje innen 2024, før politiske endringer i USA gjør slike forhandlinger vanskeligere.

I denne konteksten blir også personlig kjemi mellom ledere viktig. Trump responderer på visuelle signaler, selvsikkerhet og det han oppfatter som "vinnere". Hans tidligere vurderinger av ledere som Putin og Xi viser at ytre fremtoning og "swagger" spiller en rolle i hans beslutningsprosess. Derfor er det ikke likegyldig hvordan Australias statsminister presenterer seg. Australsk diplomati må ta høyde for slike irrasjonelle faktorer, og bruke dem strategisk der det gir gevinst.

Australia må styrke sin tilstedeværelse og synlighet på alle nivåer: diplomati, utvikling, sikkerhet, handel og offentlig diplomati. Fremfor alt må landet bygge en robust, uavhengig posisjon i regionen – en posisjon som tillater fleksibilitet, bygger tillit og minimerer risikoen fra stormaktspolitikkens uforutsigbarhet.

Australia må være rustet for alle scenarier. En sterk, fleksibel og regionalt forankret australsk utenrikspolitikk vil være det beste forsvarsverket mot ustabilitet – uavhengig av hvem som styrer i Washington.

Hvordan vil Trump forholde seg til Australia og statsminister Albanese?

Det er ingenting i Donald Trumps verdensbilde som gjør Anthony Albanese til en naturlig partner. For Trump er image alt, og Albanese passer ikke inn i det bildet Trump har av en statsleder: Han kommer fra enkle kår, har levd i offentlig bolig, er fagforeningsvennlig og tilhører Arbeiderpartiet. En mann med en stemme og et ytre som Trump – i sin brutale ærlighet – ikke finner «presidentielt». Dette er en dypt personlig vurdering, men i Trumps univers er det også en politisk vurdering. For ham er det uforståelig hvordan noen som representerer venstresiden, og attpåtil ligger til venstre for Biden, kan være en verdig alliert.

Men Trump er ikke interessert i ideologisk konsekvens. Han drives ikke av prinsipp, men av lojalitet, styrke, og inntrykk. Når han respekterte Malcolm Turnbull til slutt, var det ikke fordi Turnbull var konservativ, men fordi han hadde hatt kontakt med Kerry Packer, en figur Trump satte pris på. Respekten var ikke for politikken, men for forbindelsen – den personlige makten og historien. Dette er kjernen i Trumps tilnærming: Den er relasjonell, transaksjonell og alltid sentrert rundt ham selv.

Denne relasjonen vil måtte bæres av det diplomatiske apparatet på høyt nivå. De militære og etterretningsmessige forbindelsene mellom USA og Australia er så dyptgripende at de i stor grad er skjermet for presidentens luner. Men på det politiske og økonomiske planet vil samarbeidet kreve daglig håndtering. Uten en god personlig relasjon mellom lederne, vil man være avhengig av sømløs kontakt mellom utenriksministre, forsvarsministre, ambassadører og rådgivere. Det vil være et forhold som må styres, ikke nytes.

Trumps økonomiske verdensbilde – America First – er i direkte motsetning til den typen globalt samarbeid Australia er avhengig av. Da Trump i sin siste State of the Union-talebeskrev sitt økonomiske program, var det en hyllest til amerikansk selvdyrkelse og isolasjonistisk vekst: Jobber skulle skapes i USA, fabrikker skulle flyttes hjem, tollsatser skulle beskytte egne varer. Det var en økonomi basert på forestillingen om nasjonal stolthet og egeninteresse. USA skulle ikke lenger være verdens garantist, men verdens konkurrerende kraft.

I en slik økonomisk virkelighet må Australia være strategisk smart. Man kan ikke regne med at allierte interesser automatisk sammenfaller. Hver forpliktelse må forhandles, hver avtale forsvares. Handelsrelasjoner kan plutselig bli gjenstand for politisk press. Sikkerhetspolitiske garantier må avveies mot Trumps vurdering av egen vinning. Dette krever en australsk ledelse som forstår Trumps logikk – ikke for å kopiere den, men for å overleve den.

Det er ikke nok for en australsk statsminister å være korrekt eller alliert. Han må være nyttig, eller i det minste ikke i veien. Trump vil se etter svakhet, og svakhet defineres ikke av institusjoner, men av hvordan enkeltpersoner forholder seg til ham. Albanese må derfor manøvrere med taktisk intelligens: Han må ikke forsøke å bli Trumps venn – det vil aldri sk

Hvordan påvirker Trump og QAnon det australske samfunnet og demokratiet?

Australia har en av de høyeste sosiale mediepenetrasjonene i verden, noe som bidrar til at landet produserer store mengder QAnon-relatert innhold – mer enn Russland, ifølge Institute for Strategic Dialogue. Trumps fortsatte tilknytning til bevegelser som QAnon, inkludert bruk av symbolikk som «The Storm is Coming», signaliserer en vedvarende trussel der konspirasjonsteorier og høyreekstreme ideologier får fornyet kraft, også på australsk jord. Dette skjer samtidig som Australia har sett konkrete tragiske hendelser, som Christchurch-massakren i 2019, utført av en australsk høyreekstremist, et tragisk eksempel på hvordan slike ideologier kan føre til vold.

I denne konteksten spiller den australske kringkasteren ABC en avgjørende rolle. Med et årlig budsjett på over en milliard australske dollar er ABC langt bedre finansiert per innbygger enn tilsvarende offentlige medier i USA. Denne styrken gjør ABC til en viktig motvekt mot polarisering og desinformasjon, og dens uavhengighet er avgjørende for demokratiets helse. Som ABC-styreleder Ita Buttrose uttalte i 2022, er et fritt og pålitelig pressevesen fundamentalt for demokratiet, spesielt når pressfriheten blir stadig mer sårbar.

Det australske medielandskapet, med ABC som kjerneaktør, har så langt klart å unngå at de giftige elementene fra amerikansk hyperpartisan media fullt ut forpester offentlig debatt. Journalist Mark Kenny fremhever at hyperpartisan media i USA muliggjør nærmest ubegrenset polarisering og de-legitimering av motstandere, noe som ikke har slått rot på samme måte i Australia, selv om trusselen er tilstede.

Statsminister Anthony Albanese har uttalt at demokrati ikke kan tas for gitt og at det krever sterke offentlige institusjoner som kan levere nøyaktig informasjon og uavhengig analyse uten politisk press. Han har lovet langsiktige og stabile finansieringsordninger for ABC for å sikre at kringkasteren kan fortsette å fungere som et demokratisk skjold mot misinformasjon og desinformasjon, og dermed opprettholde tillit i samfunnet.

Det er viktig å forstå at utfordringene knyttet til høyreekstremisme og konspirasjonsteorier ikke bare handler om enkeltstående hendelser eller personer, men om en systematisk undergraving av tillit, fakta og samfunnets institusjoner. Digitalisering og sosiale medier har skapt en ny arena der gamle og nye farer får næring, og dette krever både politisk vilje og samfunnsmessig årvåkenhet. Samarbeid mellom myndigheter, medier og forskningsmiljøer er avgjørende for å opprettholde demokratiets grunnvoller og forhindre at ekstreme ideologier får uforholdsmessig innflytelse.

Hva skjer når ideologi og politikk dominerer rettssystemet?

Clarence Thomas, som ble nominert til høyesterett av George H.W. Bush i 1991, opplevde en lignende politisk storm. Han ble anklaget for seksuell trakassering av Anita Hill, men overlevde den intense høringen og ble godkjent av senatet med knapp margin, 52 mot 48. Denne politiseringen av prosessen for å nominere og bekrefte dommere i USA har hovedsakelig vært sentrert rundt ett tema: abort. Hver nominasjon har blitt vurdert ut fra hvordan kandidaten vil påvirke høyesterettens syn på om retten til abort skal bevares, begrenses eller avskaffes. Dette har vært et gjennomgående tema etter Bork, og ble ytterligere forsterket under Donald Trumps presidens.

I kontrast til USA er prosessen for å utnevne dommere i Australia langt mindre politisert. Her er det justisministeren, ikke statsministeren, som har ansvaret for utnevnelser til høysterett, og det er ingen offentlige høringer i parlamentet. Den australske prosessen er mer basert på ekspertise enn på ideologi, og nominasjonene blir vurdert etter hva slags kompetanse som trengs for å fylle en ledig plass. Tidligere justisminister Nicola Roxon påpekte at det er lite ideologisk vetting i denne prosessen, og at ekspertise er langt viktigere enn politiske synspunkter. I Australia blir dommerne i høyesterett ikke valgt på politiske eller ideologiske grunnlag, men for sin juridiske ekspertise. Dette har ført til at utnevnelser i Australia sjelden er kontroversielle.

I USA, derimot, har prosessen for å utnevne dommere blitt en intens politisk slagmark, som reflekterer den dype polariserte politiske kulturen. Uavhengig av hvem som er president, vil høyesterettsdommerne ofte bli bedømt ut fra hvordan de vil påvirke beslutningene om brennhete samfunnsspørsmål som abort, innvandring, våpenkontroll og stemmerett. Denne ideologiske kampen for retten til å utnevne dommere har blitt en viktig del av presidentvalgkampene, der kandidatene bruker høyesterettens sammensetning som et slagord for å mobilisere velgere. Denne politiseringen av rettssystemet har på mange måter omformet hvordan det amerikanske rettssystemet fungerer.

I kontrast til Australia, hvor det er et stabilt og lite politisert system for utnevnelse av dommere, viser USA hvordan et rettssystem kan bli fanget av partipolitikk. Mens USA har blitt vitne til en eskalering av politiske og ideologiske kamper gjennom rettssystemet, har Australia i stor grad unngått den samme utviklingen. Dette er et viktig skille mellom de to landene, og det er verdt å merke seg hvordan slike prosesser kan forme samfunnets tillit til rettssystemet og dets uavhengighet.

Hvordan står Australias demokrati i møte med USAs ustabilitet og Trump-æraens trusler?

Australias demokrati er bygget på solide fundamenter som i dag fungerer som viktige vern mot maktmisbruk og korrupsjon. Dette står i skarp kontrast til situasjonen i USA, hvor demokratiets fundamentale mekanismer er betydelig mer sårbare. Etter Borgerkrigen har USA ikke vært vitne til en så alvorlig trussel mot demokratiets stabilitet som den som trer fram i møte med en mulig gjeninntreden av Trump eller en Trump-lignende kandidat i 2024. For Australia, som står i et tett allianseforhold til USA, representerer denne situasjonen en eksistensiell utfordring som krever aktivt engasjement og forberedelse.

I tillegg til institusjonelle garantier, fører Albanese-regjeringen en politikk som speiler mange av de progressive målene Biden-administrasjonen har. Med fokus på arbeidsliv, klima, likestilling og sosial velferd bygger Australia et samfunn der rettferdighet og bærekraft står i sentrum. Dette styrker ikke bare demokratiet, men også den nasjonale samhørigheten og motstanden mot ekstreme polariseringer som truer demokratier globalt.

Et særlig viktig steg i Australiakonteksten er satsingen på Stemmen til Parlamentet, som skal gi urfolk en konstitusjonelt forankret rådgivende rolle i politiske beslutningsprosesser. Denne reformen handler om mer enn representasjon; det handler om rettferdighet og bærekraftig sosial harmoni. Urfolks deltakelse i lovgivningsprosesser kan bidra til bedre, mer målrettede og effektive tiltak for å lukke de langvarige gapene i helse, utdanning og levekår. Dette er en nøkkel til å bygge en samlet nasjonal identitet som står i kontrast til USAs splittelse og rasepolitiske spenninger, som mange amerikanere i dag ser på med bekymring.

På det utenrikspolitiske området har Albanese og utenriksminister Penny Wong aktivt styrket Australias diplomatiske bånd i Asia-Stillehavsregionen. Samtidig videreføres og styrkes alliansen med USA gjennom AUKUS-avtalen og en økt amerikansk militær tilstedeværelse i Australia. Samtidig har Australia funnet en balanse i relasjonen til Kina, der man søker dialog uten å kompromittere nasjonale interesser og verdier. Utnyttelsen av erfaringen og nettverket til tidligere statsminister Kevin Rudd som ambassadør til USA understreker viktigheten av dyp, flerlaget diplomatisk dialog og støtte på tvers av politiske skillelinjer i Washington.

Det som er avgjørende for forståelsen av denne dynamikken, er at demokratiets styrke ikke bare ligger i formelle institusjoner, men i bred samfunnsforankring og evnen til å møte interne og eksterne utfordringer med transparens, rettferdighet og samhold. Australia må ikke undervurdere hvor viktig det er å beskytte disse mekanismene, spesielt i lys av en ustabil alliert og en global kontekst preget av økende polarisering og autoritære tendenser. Demokratiets overlevelse handler om mer enn bare å vinne valg; det krever kontinuerlig innsats for å ivareta tillit, integritet og likeverd.