Hvordan Immunsystemet Kan Påvirke Hunde med Polyartritt: Diagnostikk og Behandling

Immunsystemet spiller en sentral rolle i utviklingen av immunmediert polyartritt (IMPA) hos hunder. Denne tilstanden, som ofte er preget av tretthet, depresjon, anoreksi, feber og/eller lymfadenopati, kan føre til betydelig ubehag og redusert livskvalitet for hundene som rammes (Shaughnessy et al., 2016). Opptil 25% av hunder med IMPA kan presentere seg med systemiske symptomer, som feber eller sløvhet, uten at typiske tegn som leddhevelse eller halthet er til stede (Shaughnessy et al., 2016).

Det er viktig å merke seg at hematologiske endringer som oppstår ved IMPA er uspesifikke og reflekterer betennelse eller underliggende årsaker til sykdommen (Stull et al., 2008). C-reaktivt protein (CRP) er ofte forhøyet og kan brukes som en indikator for behandlingssuksess (Cervone et al., 2020). Behandlingen av IMPA innebærer enten å løse den underliggende årsaken, hvis den finnes, eller immunosuppressiv behandling for idiopatisk sykdom (Rhoades et al., 2016; Cervone et al., 2020). I tilfeller med erosiv IMPA kan det oppstå permanent leddskade som krever kontinuerlig behandling.

En av de viktigste aspektene ved IMPA-behandling er å tilpasse behandlingen etter alvorlighetsgraden og den underliggende årsaken. Det er også andre mindre vanlige tilstander som kan forårsake polyartritt, inkludert systemisk lupus erythematosus og genetiske/polyarthropatier som er knyttet til spesifikke hunderaser (Stull et al., 2008).

I en klinisk kasus ble en 7 år gammel puddelblanding diagnostisert med idiopatisk IMPA, samtidig som den hadde en iliopsoas tendinopati (betennelse i hofteleddbøyerens sene). Eieren rapporterte redusert humør, manglende lek, og at hunden var motvillig til å gå opp trapper eller gå ut på tur generelt. Røntgenbilder viste moderat økt leddvæske i begge hoftene, mens cytologi av leddvæsken avslørte ikke-degenerativ neutrofilia, som er typisk for IMPA. Behandlingen begynte med prednison, som ga en dramatisk forbedring av hundens symptomer, spesielt når det gjaldt den generelle trettheten og viljen til å gå.

I tilfeller som dette, hvor både IMPA og tendinopati er til stede, kan behandlingen være todelt. Først ble den immunosuppressive behandlingen for IMPA startet, og deretter ble fysioterapi og annen behandling for iliopsoas tendinopati innledet når hundens tilstand hadde stabilisert seg. Etter at prednisonbehandlingen ble redusert, ble en ny analyse av leddvæsken utført, og resultatet viste normale nivåer, som bekreftet at IMPA ikke hadde tilbakekommet. Behandlingen av tendinopatien med celler og PRP (plasma rik på vekstfaktorer) førte til fullstendig bedring, og hunden kunne gjenoppta normale aktiviteter etter et rehabiliteringsprogram.

Det er viktig å merke seg at septisk artritt, selv om den kan virke lik IMPA i cytologiske bilder, skiller seg ved at infeksjonen i septisk artritt vanligvis involverer en enkelt ledd, mens IMPA påvirker flere ledd samtidig. Behandling av septisk artritt fokuserer på å eliminere infeksjonen gjennom antibiotikabehandling, mens behandling av IMPA i hovedsak handler om å kontrollere immunsystemets respons og håndtere de sekundære effektene som kan oppstå.

Osteoartritt (OA) er den vanligste typen artritt hos hunder og kan utvikle seg som følge av traumer, fedme, genetikk, slitasje over tid, eller underliggende ortopediske sykdommer som dysplasi eller korsbåndinstabilitet. Mange hunder utvikler OA allerede i ungdomsårene, selv om diagnosen ofte ikke stilles før de er eldre. Dette kan føre til at muligheten for å forsinke utviklingen eller redusere smerte går tapt (Cachon et al., 2018; Mosley et al., 2022).

Det er viktig å forstå at immunsystemets reaksjoner på leddsykdommer kan være svært komplekse og at en grundig diagnose er avgjørende for å skreddersy den beste behandlingen for den enkelte hund. Begreper som IMMUNMEDIERT POLYARTRITT, SEPSISK ARTRITT, OG OSTEOARTRITT krever en grundig forståelse av patofysiologi, kliniske tegn og behandlingsmuligheter for å kunne gi hundene den nødvendige hjelpen.

Hvordan kan lokomotor trening optimalisere funksjonell gjenoppretting etter ryggmargsskade?

Lokomotor trening har vist seg å være en sentral intervensjon innen nevrorehabilitering, særlig for pasienter med ryggmargsskader som mangler dyp smertesans. Gjennom intensive, repeterende bevegelser stimulert både manuelt og mekanisk, fremmes motorisk læring og funksjonell bedring. Metoden baserer seg på prinsippet om at sensorisk input – enten ved kroppens egen vekt eller via støtte fra mekaniske hjelpemidler – aktiverer sentrale mønstergeneratorer (CPG) i ryggmargen, som igjen gir rytmisk motorisk aktivitet og forbedrer muskelkraft, utholdenhet og koordinasjon.

I praksis gjennomføres lokomotor trening enten over bakken eller på tredemølle, ofte med bruk av støtteharness, løfteanordninger og manuell veiledning. Det er essensielt at pasientens kroppsholdning og leddstilling tillater optimal aktivering av de relevante muskelgruppene, slik at belastningen på støttebeina maksimeres. Tredemøllens hastighet bør etterligne normal gange for å sikre koordinert bevegelighet og unngå kompenserende bevegelser som kan svekke treningsutbyttet.

Treningens progresjon tilpasses individuelt ved å justere varighet, intensitet, frekvens, hastighet og nivå av støtte. Overgangen til gange på ulike underlag og i varierende retninger representerer viktige utfordringer for å simulere virkelige gangmønstre. Videre opprettholdes fremgangen best når trening videreføres i pasientens hjemmemiljø, gjerne ved bruk av egnet ganghjelpemiddel.

Selv om lokomotor trening har dokumenterte fordeler på cellulært nivå – som økt produksjon av nevrotrofiske faktorer (f.eks. BDNF) som fremmer nevrogenese, angiogenese og muskelmetabolisme – kan biomekaniske utfordringer oppstå, særlig ved trening i vann eller på tredemølle. Kostnader, tid og behov for spesialisert kompetanse begrenser også tilgjengeligheten av denne behandlingen i praksis.

En studie på pasienter etter hemilaminektomi for intervertebraldisk sykdom viste at kroppsstøttet tredemølletest kombinert med interferensstrøm ga bedre resultater og bedre stabilitet enn tradisjonell overflategang. Passiv tøyning av hoftefleksorene gjennom tredemøllebevegelsen kan ha bidratt til disse positive effektene.

Nevroplastisitet og motorisk læring påvirkes også av sensorisk input i form av intero- og eksteroresepsjon. Skader i ryggmargen endrer sensorisk tilbakemelding til hjernebarken, noe som kan føre til motoriske utfall. Etter muskel- og skjelettskader oppstår ofte arthrogen muskelhemming (AMI), en beskyttelsesmekanisme som begrenser muskelkontraksjon og hemmer styrkegjenvinning, samtidig som den kan forårsake maladaptiv nevroplastisitet og ytterligere funksjonsnedsettelse.

I tillegg til lokomotor trening må pasienter derfor inkludere øvelser som aktiverer kjernemuskulatur og forbedrer balanse, da de kontrollerte treningsmiljøene ikke fullt ut forbereder til varierte og uforutsigbare gangscenarier i hverdagen.

Det er vesentlig å forstå at effektiv nevrorehabilitering krever en helhetlig tilnærming der motorisk trening, sensorisk stimulering og riktig bruk av hjelpemidler integreres. Den funksjonelle gjenopprettingen avhenger ikke bare av intensiteten i treningen, men også av hvordan sensorisk informasjon behandles og benyttes i motorisk læring. En optimal balanse mellom støtte og selvstendig aktivitet fremmer størst mulig nevroplastisk respons og funksjonsbedring.