I React er komponenter i utgangspunktet delt opp i to typer: klassekomponenter og funksjonelle komponenter. Tidligere var klassekomponenter de eneste som kunne håndtere intern tilstand, men med introduksjonen av Hooks i React 16.8, fikk funksjonelle komponenter muligheten til å håndtere tilstand og utføre sideeffekter på en like kraftfull og forståelig måte. Hooks er funksjoner som lar deg "koble til" interne React-funksjoner som tilstandshåndtering, kontekst og effekter. Alle innebygde Hooks starter med use-prefikset, som for eksempel useState, useEffect, og useContext.

Blant de mest brukte innebygde Hooks er:

  • useState: Denne hooken gjør det mulig å legge til tilstand i en funksjonell komponent. Den returnerer et array med to elementer: den nåværende tilstandens verdi og en funksjon for å oppdatere tilstanden.

  • useEffect: Med denne hooken kan du utføre sideeffekter i komponentene dine, for eksempel hente data, abonnere på hendelser eller manipulere DOM manuelt. Denne kjøres etter hver rendering som standard og kan brukes til å håndtere komponentens livssyklus, som når komponenten er montert, oppdatert eller demontert.

  • useContext: Denne hooken lar deg konsumere verdier fra en React-kontekst, noe som gjør det lettere å få tilgang til kontekstverdier uten å måtte bruke flere nestede komponenter.

  • useCallback og useMemo: Disse Hooks brukes til ytelsesoptimalisering. useCallback memoiserer en funksjon, slik at den ikke blir gjenopprettet ved hver rendering, mens useMemo memoiserer en verdi og beregner den på nytt bare når dens avhengigheter endres.

Den viktigste fordelene med Hooks er at de gjør funksjonelle komponenter mer kraftfulle, lettere å skrive, og lettere å forstå.

Hvordan bruke useState for tilstandshåndtering

La oss begynne med den mest grunnleggende og kanskje mest brukte Hooken: useState. Denne hooken lar deg gjøre en funksjonell komponent til en komponent som kan håndtere tilstand. Når en komponent først renderes, er det ofte forventet at noen tilstandverdier er satt. Denne initiale tilstanden kan settes med useState.

Et eksempel på hvordan useState kan brukes til å sette den initiale tilstanden til en komponent:

jsx
export default function App() {


  const [name] = React.useState("Mike");


  const [age] = React.useState(32);
  return (
    <>
      My name is {name}
      My age is {age}
    </>
  );
}

I dette eksemplet er App en funksjonell React-komponent som returnerer JSX-markup. Takket være useState har denne komponenten blitt en tilstandsfull komponent, og vi setter to stykker tilstand: name og age. Når useState kalles, returneres et array, hvor det første elementet er tilstandens verdi (i dette tilfellet name og age), og det andre elementet er en funksjon som lar oss oppdatere denne verdien.

Oppdatering av tilstand med useState

I en React-applikasjon er det vanlig at tilstandene endres etter hvert som komponenten mottar ny informasjon, enten fra serveren, en brukerhandling eller som et resultat av interne hendelser. Med useState kan vi oppdatere tilstanden på en enkel måte. For hvert stykke tilstand som håndteres, får du en egen funksjon for å oppdatere tilstanden. Dette gjøres ved å bruke setter-funksjonen som returneres fra useState.

Her er et eksempel på hvordan du kan oppdatere tilstand med input-felt:

jsx
function App() {


  const [name, setName] = React.useState("Mike");


  const [age, setAge] = React.useState(32);


  return (
    <>
      <input 
        type="text" 
        value={name} 
        onChange={(e) => setName(e.target.value)} 
      />
      My name is {name}
      <input 
        type="number" 
        value={age} 
        onChange={(e) => setAge(e.target.value)} 
      />
      My age is {age}
    </>
  );
}

I dette eksemplet har vi lagt til input-felt som lar brukeren oppdatere både name og age. Når verdien i et input-felt endres, blir onChange-håndtereren trigget, og setter-funksjonen (som setName eller setAge) blir kalt for å oppdatere tilstandens verdi. Dette gjør det mulig for komponenten å re-renderes med de oppdaterte verdiene.

Bruken av useEffect for initialisering og opprydding

I tillegg til å håndtere tilstand, kan komponenter også ha behov for å utføre sideeffekter, for eksempel å hente data fra en API, sette opp abonnenter på hendelser, eller rydde opp når komponenten fjernes. Her kommer useEffect-hooken til nytte. useEffect gir deg muligheten til å utføre initialiserings- og oppryddingshandlinger.

For eksempel, når du henter data fra en API, kan du bruke useEffect til å starte henting av data når komponenten er montert, og bruke oppryddingsfunksjonen for å kansellere API-forespørsler hvis komponenten demonteres før svaret kommer.

jsx
import React, { useState, useEffect } from 'react';
function App() {
  const [data, setData] = useState(null);
  useEffect(() => {


    const fetchData = async () => {


      const response = await fetch('https://api.example.com/data');
      const result = await response.json();
      setData(result);
    };
    fetchData();
    return () => {
      // Cleanup code if necessary
    };
  }, []);
  return (
    <div>
      {data ? <pre>{JSON.stringify(data, null, 2)}</pre> : "Loading..."}
    </div>
  );
}

useEffect kjøres etter at komponenten er rendret, og det kan også tas i bruk for å håndtere oppgaver som kun skal kjøres én gang (f.eks. datahenting ved førstegangsrendering). Ved å bruke returfunksjonen i useEffect kan du definere oppryddingslogikk som kjøres når komponenten fjernes fra DOM.

Viktige prinsipper ved bruk av Hooks

Når du bruker Hooks i React, er det viktig å følge noen grunnleggende prinsipper. Først og fremst bør du alltid bruke Hooks på toppnivå i komponentene, aldri innenfor betingede setninger eller løkker. Dette sikrer at Hooks blir kalt i samme rekkefølge ved hver rendering, som er nødvendig for at React skal kunne holde styr på tilstand og effekter riktig.

Videre er det lurt å gruppere tilstandsvariabler logisk. Du kan bruke flere useState-hooker i én komponent for å håndtere flere tilstandsverdier, og det er best å unngå å bruke én stor objektstat for å håndtere flere relaterte tilstander. Dette kan gjøre koden vanskeligere å vedlikeholde.

For å optimalisere ytelsen, bør du vurdere bruk av useCallback og useMemo for å hindre unødvendige rendringer og funksjonsopprettelser, spesielt når komponentene dine blir mer komplekse.

Hvordan håndtere navigasjon med ruter i React

I React-applikasjoner er det viktig å håndtere ruter på en effektiv måte for å skape en god brukeropplevelse og forenkle vedlikehold av koden. Med react-router kan utviklere organisere ruter på en logisk og oversiktlig måte ved å definere dem ved siden av de komponentene de er tilknyttet. Denne metoden for deklarasjon gjør det lettere å forstå hvordan de ulike delene av applikasjonen er koblet sammen, noe som fører til forbedret lesbarhet og vedlikeholdbarhet i kodebasen.

Ruter i React-applikasjoner defineres ved å bruke JSX-syntaks, og react-router gir utviklere muligheten til å deklarere ruter som en del av komponentene. Denne tilnærmingen gjør det mulig å lage en struktur som både er lett å forstå og enkel å utvide etter hvert som applikasjonen vokser.

Deklarering av ruter

For å begynne, må du installere react-router-dom i prosjektet ditt ved å kjøre kommandoen:

bash
npm install react-router-dom

Deretter kan du definere en enkel rute som viser en komponent når ruten er aktivert. Her er et grunnleggende eksempel:

jsx
import React from "react";


import ReactDOM from "react-dom/client";


import { createBrowserRouter, RouterProvider } from "react-router-dom";


import MyComponent from "./MyComponent";


const router = createBrowserRouter([
  {
    path: "/",
    element: <MyComponent />,
  },
]);
ReactDOM.createRoot(document.getElementById("root")!).render(
  <RouterProvider router={router} />
);

I eksemplet ovenfor er path egenskapen viktig fordi den bestemmer hvilken URL som vil aktivere den tilknyttede komponenten. Når ruten samsvarer med den nåværende URL-en, blir komponenten rendret. Routeren er ansvarlig for å matche URL-en og vise den rette komponenten, men selve rendering skjer i de spesifikke komponentene.

Organisering av ruter etter funksjon

En av utfordringene med routing skjer når applikasjonen har mange ruter definert i ett enkelt modul. Dette kan gjøre det vanskelig å holde oversikt over hvilke ruter som hører til hvilke funksjoner. For å håndtere dette, kan du organisere rutene etter funksjon, slik at det blir lettere å forstå hvordan applikasjonen er strukturert.

I eksempelet nedenfor ser vi hvordan man kan definere ruter på funksjonsnivå:

jsx
const router = createBrowserRouter([
  {
    path: "/",
    element: <Layout />,
    children: [


      { index: true, element: <Home /> },


      routeOne,
      routeTwo,
    ],
  },
]);

I dette eksempelet er hovedruten delt opp i flere delruter. Når en bruker navigerer til "/one", blir de videresendt til "/one/1", og de ulike komponentene (som First og Second) blir rendret avhengig av den aktive ruten. Dette skaper en ren og modulær struktur som er lettere å vedlikeholde, spesielt når applikasjonen vokser i størrelse.

Bruk av komponenter for navigasjon og videresending

I React-router er Redirect en viktig komponent. Den brukes for å videresende brukeren fra en rute til en annen basert på spesifikke forhold, som for eksempel brukerens autentiseringstilstand. Dette gjør det enklere å håndtere navigasjon på en programmatisk måte, uten å måtte plassere logikken direkte i UI-komponentene.

Her er et eksempel på hvordan du kan bruke Redirect:

jsx
const routes: RouteObject = {
  path: "/one",
  element: <One />,
  children: [


    { index: true, element: <First /> },


    { path: "1", element: <First /> },


    { path: "2", element: <Second /> },


  ],
};

Når appen laster URL-en /one, vil den automatisk videresende brukeren til /one/1. Denne tilnærmingen er nyttig når applikasjonen ikke har noe innhold på rot-nivået, og det er bedre å sende brukeren videre til den relevante ruten umiddelbart.

Effektiv strukturering av ruter

En annen viktig fordel ved denne tilnærmingen er at du unngår en monolitisk rutingmodul, som kan bli vanskelig å vedlikeholde ettersom applikasjonen vokser. Ved å dele applikasjonen opp i mindre deler og definere rutene for hver funksjon på et mer detaljert nivå, får du bedre oversikt over hva som skjer i applikasjonen. Hver funksjon kan håndtere sine egne ruter, og du slipper å håndtere alt i én stor konfigurasjon.

Det er også viktig å forstå hvordan denne tilnærmingen til ruteorganisering hjelper med å holde applikasjonen mer modulær og lettere å teste. Når hver funksjon har sitt eget sett med ruter, kan du enklere isolere og teste hver del av applikasjonen.

Dette oppsettet gjør det også lettere å håndtere flere tilknyttede komponenter på en systematisk måte. Når du for eksempel legger til en ny funksjon i applikasjonen, kan du enkelt definere nye ruter for den funksjonen uten å måtte endre den eksisterende rutekonfigurasjonen.

Ved å bruke denne metoden kan du også implementere avanserte funksjoner som "lazy loading" av komponenter, noe som kan bidra til å forbedre ytelsen til applikasjonen ved å laste komponentene kun når de trengs.

Hvordan bruke responsive layouter med Material UI: En grundig gjennomgang

Material UI tilbyr kraftige verktøy for å lage responsive og dynamiske brukergrensesnitt. Når vi bygger moderne nettsider, er det essensielt å sikre at layoutene fungerer bra på forskjellige skjermstørrelser, fra små mobile enheter til store desktop-skjermer. Et av de viktigste verktøyene for å oppnå dette er Container-komponenten. Denne komponenten lar oss kontrollere hvordan elementene på en side vokser og tilpasser seg endringer i skjermens dimensjoner.

Container-komponenten er spesielt nyttig fordi den lar oss spesifisere en maksimal bredde ved hjelp av forskjellige breakpoints som representerer typiske skjermstørrelser. Dette gjør det mulig å sette en grense for hvordan en beholder skal tilpasse seg, og stoppe veksten når en viss skjermbredde er nådd. Breakpoints som små (sm), middels (md), og store (lg) skjermstørrelser brukes ofte for å tilpasse designet.

For eksempel, når en nettside vises på en skjerm som er mindre enn den sm-breakpointen, vil beholderen automatisk justere seg for å passe inn på skjermen, og gir en mer kompakt visning. Når skjermstørrelsen vokser og passerer de definerte breakpoints (f.eks. md eller lg), vil de respektive containerne også vokse til en viss grense, og deretter stoppe.

Den responsiviteten som Container-komponenten gir, er grunnlaget for å bygge fleksible og dynamiske nettsider som ser bra ut på tvers av alle enheter. Dette kan ses tydelig i praktiske eksempler, der du kan endre størrelsen på skjermen og umiddelbart se hvordan layouten tilpasser seg. For eksempel, når skjermen blir større enn md men mindre enn lg, vil første container forbli på en fast bredde, mens de andre containerne tilpasser seg etter skjermens størrelse.

En annen sentral komponent i Material UI som hjelper med å bygge responsive layouter er Grid-komponenten. Denne komponenten tillater utviklere å sette opp komplekse rutenettbaserte layouter ved å bruke både containere og elementer innen containere. Grid-systemet til Material UI er fleksibelt og gjør det mulig å bygge nesten hvilken som helst layoutstruktur som kreves i moderne webapplikasjoner. For eksempel kan et typisk rutenett inneholde header, navigasjon, hovedinnhold og footer, som er vanlige seksjoner i mange webapplikasjoner.

I et eksempel kan Grid brukes til å plassere en header som strekker seg over hele bredden av skjermen (med en xs=12 egenskap som betyr at den alltid vil dekke hele bredden), og en navigasjonsseksjon som bruker xs="auto", som gjør at kolonnene automatisk tilpasser seg bredden på innholdet. Når skjermen blir større, kan andre seksjoner som hovedinnhold fylle det ledige plassområdet, og layouten tilpasses for å være både responsiv og brukervennlig.

Når man begynner å utvikle responsive layouter, er det viktig å forstå hvordan man effektivt bruker Material UI-komponentene til å organisere elementene på en side. Containeren styrer bredden på seksjonene, mens Grid-komponenten lar oss bygge mer komplekse strukturer med fleksible rader og kolonner. Material UI gjør det enkelt å sikre at applikasjonen er både visuelt tiltalende og brukervennlig på alle enheter.

I tillegg til layouter og rutenett, er navigasjonen en kritisk del av brukeropplevelsen. Material UI tilbyr flere navigasjonskomponenter som kan forbedre måten brukerne interagerer med appen. En av de mest populære er Drawer-komponenten, som fungerer på samme måte som en fysisk skuff. Den åpnes når brukeren klikker på en knapp, og gir tilgang til viktige navigasjonslenker. Fordelen med denne løsningen er at den sparer plass på skjermen og lar brukeren fokusere på innholdet, samtidig som den gir rask tilgang til andre deler av applikasjonen.

Drawer-komponenten kan brukes sammen med React Router for å opprette et sømløst navigasjonssystem hvor lenker i skuffen fører til forskjellige ruter i applikasjonen. Når brukeren klikker på en lenke, lastes den relevante komponenten, og Drawer lukkes automatisk for å la brukeren fortsette arbeidet. Denne interaktive navigasjonen kan styres med en enkel state-variabel som holder styr på om skuffen er åpen eller lukket.

Material UI gjør det enklere å bygge nettsider som er både responsiv og lett å navigere. Gjennom nøye planlegging av breakpoints, Grid-struktur og navigasjonssystemer, kan utviklere lage enheter som gir en feilfri opplevelse på tvers av en rekke enheter. Det gir deg kontroll over hvordan layoutene tilpasser seg, og sørger for at applikasjonen ikke bare ser bra ut, men også fungerer effektivt.

Å bruke Material UI-komponentene på riktig måte kan være et kraftig verktøy for å forbedre brukeropplevelsen i moderne webapplikasjoner. Ved å gjøre designet responsivt og intuitivt, kan du tilby en sømløs og engasjerende opplevelse for brukerne.

Hvordan React Native Håndterer Kommunikasjon mellom Tråder og Den Nativ Koden

I neste avsnitt vil vi utforske hvordan kommunikasjonen mellom JavaScript og den native koden i React Native fungerer, og hvordan dette integreres i applikasjoner for å gi både funksjonalitet og effektivitet. Ved å forstå hvordan React Native håndterer forskjellige tråder og de tekniske aspektene bak arkitekturen, kan vi bedre forstå både fordeler og begrensninger med denne plattformen.

JavaScript i React Native, som i nettlesere, kjører på en enkel tråd. Denne tråden er ansvarlig for å kjøre all forretningslogikk, prosessere API-anrop, håndtere berøringshendelser og andre prosesser. I begynnelsen støttet React Native kun Apples JavaScriptCore virtuell maskin, som var innebygd på iOS-enheter, og tilgjengelig uten ekstra installasjon. På Android ble JavaScriptCore pakket med React Native, noe som førte til at appen ble større – et problem som ble håndtert med introduksjonen av Hermes virtuelt maskin i versjon 0.60, og som fra versjon 0.64 også støttet iOS.

Hermes-maskinen førte til flere viktige forbedringer: den reduserte applikasjonens oppstartstid, reduserte størrelsen på nedlastede apper, og minimerte minnebruken. Den introduserte også innebygd proxy-støtte, noe som gjorde det enklere å bruke populære biblioteker som react-native-firebase og mobx. Forståelsen av hvordan disse maskinene fungerer, og hvordan de kan påvirke ytelsen til applikasjonen, er et vanlig tema i intervjuer for React Native-utviklere.

Den delen av React Native som håndterer den native koden, er implementert i et eget sett med plattformspesifikke moduler. På Android benyttes Java, mens iOS bruker Objective-C. Den native delen består hovedsakelig av Native-moduler som kommuniserer med de respektive SDK-ene på hver plattform. Dette gir utviklere muligheten til å bruke native funksjonalitet på tvers av begge plattformene via et forent API. For eksempel, når vi ønsker å vise en varslingsdialog, kan den native delen presentere et felles API for både iOS og Android, som vi kaller fra JavaScript-tråden.

Kommunikasjonen mellom JavaScript-tråden og den native delen skjer gjennom det vi kaller en "bridge". Denne broen er skrevet i C++ og benytter en asynkron kø for å sende meldinger mellom trådene. Når broen mottar data fra en av partene, blir disse dataene serialisert, konvertert til en JSON-streng og sendt gjennom køen. Når de når sin destinasjon, blir de deserialisert og brukt av den andre tråden. Denne asynkrone kommunikasjonen tillater React Native å håndtere både forretningslogikk og brukergrensesnitt med enhetlig kodebase, men introduserer også et potensielt flaskehalsproblem – særlig når applikasjonen har mye kompleks logikk.

Når for eksempel en bruker blar gjennom en stor liste i appen, vil onScroll-hendelsen i den native delen sende informasjon til JavaScript-tråden. Men denne prosessen skjer asynkront, og derfor venter ikke den native delen på at JavaScript-tråden skal gjøre sitt arbeid før det går videre. Dette kan føre til forsinkelse i visningen av innhold, som når tomrom vises før listen fylles ut. Slike problemer kan delvis løses ved hjelp av teknikker som paginering i FlatList-komponenter på store, ubegrensede lister.

Styling i React Native følger en annen tilnærming for å håndtere tversplattform-kompatibilitet. Hver plattform har sine egne teknologier for å lage og style brukergrensesnitt, men React Native bruker en CSS-in-JS-syntaks for å forene dette. Ved å bruke Flexbox kan komponenter spesifisere hvordan barna deres skal plasseres, noe som sikrer en konsekvent layout på tvers av forskjellige skjermstørrelser. Stilen er vanligvis lik den som brukes i CSS på nettet, men navnene på stilene er skrevet i camelCase, som backgroundColor i stedet for background-color.

Den faktiske layouten i den native koden håndteres av en egen tråd kalt Shadow. Denne tråden bruker Yoga-motoren, utviklet av Meta, for å beregne layouten av applikasjonen. Beregningene som gjøres i denne tråden sendes til den native UI-tråden, som er ansvarlig for å vise brukergrensesnittet på skjermen. Denne tilnærmingen sikrer at appen har et raskt og konsekvent grensesnitt på både iOS og Android.

Selv om den nåværende arkitekturen for React Native løser mange av de vanligste problemene – som å utvikle både web- og mobilapplikasjoner innen samme team, og gjenbruke mye av forretningslogikk – er det fortsatt flere utfordringer knyttet til ytelse og skalerbarhet. De siste årene har React Native-teamet jobbet med å løse problemet med bro-flaskehalsen. Fremtidig arkitektur av React Native vil gradvis avvikle broen og erstatte den med en ny komponent kalt JS Interface (JSI). Denne endringen vil åpne for nye muligheter, som for eksempel bruken av Fabric-komponenter og TurboModules.

Når JSI-komponenten er fullt implementert, vil utviklere få tilgang til et mer strømlinjeformet system som forbedrer ytelsen betydelig. En av de viktigste oppdateringene vil være å fjerne den asynkrone kommunikasjonen som i dag er et potensielt flaskehals, og erstatte den med en mer effektiv og direkte måte å håndtere datautveksling mellom JavaScript og den native koden. Dette vil tillate applikasjoner å kjøre mer effektivt og samtidig redusere forsinkelsen mellom brukerinteraksjoner og appens responstid.

Endtext

Hvordan forbygge korrosjon i offshore- og kystkonstruksjoner: Materialer og metoder
Hvordan unngå og håndtere rekursjonsfeil i Python
Hva er forskjellen mellom transaksjons- og analytiske arbeidsbelastninger i datahåndtering?