Hvordan EU og det internasjonale samfunnet håndterer tap av biologisk mangfold

EU har i flere tiår vært en aktiv deltaker i internasjonale forhandlinger om biologisk mangfold, og det har spilt en viktig rolle i utviklingen av globale avtaler som Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) og Nagoya-protokollen. Siden 1998 har EU implementert flere strategier for biologisk mangfold, som har hatt et klart internasjonalt fokus, og de har vært i samsvar med de globale målene satt av CBD. Dette reflekterer en tilnærming der EU i stor grad har latt seg påvirke av internasjonale rammeverk, heller enn å være den drivende kraften bak dem. Spesielt har EUs fokus på å implementere eksisterende initiativer, som for eksempel Fugle- og Habitatdirektivene, vært sentralt for å møte de globale utfordringene innen biologisk mangfold.

Det er også viktig å merke seg at EU, gjennom sitt arbeid i globale fora, har anerkjent den negative effekten av økonomisk aktivitet på tapet av biologisk mangfold, og har forsøkt å sette konkrete mål for å redusere denne effekten. EUs strategi fra 2011, som ble utviklet på bakgrunn av Aichi-målene fra det internasjonale samfunnet, setter mål for 2020 som omhandler både å redusere presset på biologisk mangfold og å øke de positive effektene av biodiversitetsbruk. I tillegg ble målet om å ‘trappe opp handlingene for å takle den globale biologiske mangfoldskrisen’ et tydelig politisk signal om at EU ikke bare ønsker å ta ansvar på nasjonalt nivå, men også å intensivere sine diplomatiske handlinger på globalt plan.

EU har i mange år brukt en rekke verktøy for å fremme biologisk mangfold på den internasjonale scenen. Den har vært en aktiv deltaker i forhandlingene om både CBD og de tilhørende protokollene, og har forsøkt å integrere spørsmål om biologisk mangfold i sin handelspolitikk. En av de mest konkrete tiltakene har vært at EU har gjort det til et krav for land som deltar i det generelle preferansesystemet (GSP+) at de skal ratifisere CBD, CITES og Cartagena-protokollen. Dette har vært et viktig steg for å sikre at EUs handelsavtaler ikke underminerer, men snarere støtter opp under, globale innsats for å bevare naturen.

Likevel har gjennomføringen av disse initiativene vært mer beskjeden enn hva som kunne ha vært ønsket, og flere av EUs frihandelsavtaler inneholder vage formuleringer om biodiversitet, uten konkrete forpliktelser til å øke beskyttelsen av naturressurser. For eksempel inneholder EU-Japan-avtalen et kapittel om biodiversitet på kun én side, mens EU-Colombia/Peru-avtalen har et langt mer detaljert avsnitt. Dette viser et klart skille i hvordan EU håndterer disse spørsmålene avhengig av hvilke partnere de forhandler med.

En annen viktig del av EUs innsats har vært deres engasjement i utviklingspolitikk. Flere EU-budsjetter og programmer, som Development Cooperation Instrument (DCI), har hatt spesifikke midler satt av til bevaring av naturressurser. Et eksempel på dette er Biodiversity for Life-programmet (B4LIFE) som i perioden 2014–2020 fikk et budsjett på mellom 398 og 504 millioner euro for å beskytte økosystemer. Likevel har EU, til tross for sitt økte fokus på miljøvern, fortsatt prioritert fattigdomsbekjempelse som sitt primære mål innen utviklingspolitikk, noe som kan begrense ressursene som er tilgjengelige for naturbeskyttelse.

Samtidig har EU også hatt en ledende rolle i å fremme internasjonalt samarbeid om spesifikke elementer som pollinatorer, der EU i 2018 lanserte en egen initiativ for å beskytte disse viktige artene. Dette tiltaket ble et symbol på EUs engasjement i arbeidet mot den såkalte "sjette masseutryddelsen", som pågår i dag. Imidlertid har tiltakene ofte vært begrenset til interne beslutninger, som for eksempel forbudet mot neonicotinoide plantevernmidler, uten at EUs initiativ har vært fullt utrettet på den globale arenaen.

Det er også et betydelig gap mellom EUs ambisjoner og deres faktiske handlinger når det gjelder implementeringen av internasjonale protokoller. For eksempel, som av mai 2020, har flere medlemsland ennå ikke ratifisert Nagoya-protokollen, noe som svekker EUs troverdighet i forhandlingene om post-Aichi-biodiversitetsmålene. Dette påpeker at mens EU ønsker å fremme ambisiøse internasjonale mål, er det fortsatt betydelige utfordringer når det gjelder å få de nødvendige internasjonale forpliktelsene på plass.

I lys av dette er det klart at EUs tilnærming til beskyttelse av biologisk mangfold i stor grad kan beskrives som reformistisk i sitt preg. Det er et fokus på å forbedre og implementere eksisterende rammeverk, heller enn å etablere helt nye strukturer eller drastisk endre eksisterende politikk. På den ene siden erkjenner EU behovet for en "transformasjon", men på den andre siden er de nødvendige tiltakene for å oppnå dette fortsatt ofte utilstrekkelige.

Spørsmålene om hvordan best å beskytte biologisk mangfold på tvers av nasjonale grenser, og hvordan internasjonale avtaler kan håndheves mer effektivt, er fortsatt ubesvarte. Mens EU utvilsomt har hatt en viktig rolle i internasjonale forhandlinger, er det fortsatt et gap mellom de ambisiøse målene som er satt, og den reelle innsatsen som er blitt gjort for å nå disse målene.

Hvordan Internasjonale Miljøorganisasjoner Påvirker Politikken i Arktis: WWF og Andre Aktører

Internasjonale miljøorganisasjoner (INGO) har lenge vært viktige aktører i globalt miljøarbeid. Et av de mest kjente eksemplene er World Wide Fund for Nature (WWF), som gjennom årene har etablert seg som en viktig partner for både statlige aktører og private selskaper. WWF har vært en pådriver for bevaring av noen av verdens mest økologisk viktige regioner, gjennom samarbeid med organisasjoner som Unilever, Walmart, den russiske regjeringen og Coca Cola. Organisasjonen har tiltrukket seg både støtte og kritikk, der noen ser på deres «insider»-tilnærming som et svik mot miljøbevegelsen, mens andre anser det som en pragmatisk strategi for å få gjennomslag for sine mål.

Et aspekt som har skapt betydelig debatt er forholdet mellom WWF og de aktørene de mottar midler fra. Kritikere som Greenpeace har hevdet at slike partnerskap med selskaper og regjeringer kan undergrave en organisasjons uavhengighet og troverdighet. Ved å ta imot penger fra store aktører, risikerer WWF å bli presset til å moderere sine holdninger og handlinger, noe som kan svekke deres evne til å kritisere disse aktørene når de handler på en måte som er uforenlig med miljømålene. Et kjent eksempel på en konflikt av denne typen oppstod i 2007 da Sierra Club inngikk et samarbeid med Clorox for å markedsføre en økologisk rengjøringsserie, noe som førte til intern splid og betydelig skade på organisasjonens omdømme.

Et annet alvorlig tilfelle som har skapt problemer for WWF er anklager om brudd på menneskerettigheter i forbindelse med deres bevaringsprosjekter i Afrika og Asia. I 2016 ble WWF anklaget av Survival International for å ha bistått i opprettelsen av verneområder på land som tilhørte urfolk i Kamerun, uten deres samtykke. Den påfølgende kritikken omhandler også rapporter om at WWF finansierte vakter som begikk voldshandlinger mot lokale samfunn, inkludert tortur og drap. WWF har imidlertid startet en intern granskning og engasjert advokater for å undersøke anklagene nærmere.

I kontrast til problemene som har oppstått i Afrika og Asia, blir WWF i Arktis generelt sett på som en legitim aktør. Arktis har unike utfordringer, ettersom regionens økologi er svært sårbar, og samtidig er det en rekke politiske og økonomiske interesser på spill. WWF har bygget en solid posisjon i Arktis ved å balansere hensyn til både menneskelige og ikke-menneskelige rettigheter. I samarbeid med lokale aktører og myndigheter, samt gjennom konsultasjoner og partnerskap, har WWF klart å opparbeide seg tillit som en pålitelig aktør. Dette er en nøkkel for at organisasjonen skal kunne bidra til konstruktive løsninger i den politiske diskursen rundt bevaring i Arktis.

Selv om WWF har en solid tilstedeværelse og innflytelse i Arktis, er det ikke slik at deres legitimitet kan tas for gitt. Som med alle organisasjoner som jobber på tvers av statlige og private interesser, er det viktig at WWF kontinuerlig arbeider for å opprettholde sitt rykte. Dette skjer gjennom gjennomsiktige prosesser, samt at de involverer lokale aktører tidlig i sine prosjekter. Deres evne til å inngå i samarbeid uten å kompromittere sine grunnleggende prinsipper er avgjørende for å kunne opprettholde tilliten, både blant de som støtter deres arbeid, og de som er mer skeptiske til deres metoder.

Når man ser på WWF sitt arbeid i Arktis, er det viktig å forstå at deres tilnærming ikke nødvendigvis er universell for alle INGOer. Arktis er et spesielt sted, både på grunn av sine økologiske egenskaper og de komplekse politiske forholdene som styrer området. Dette skaper et miljø hvor organisasjoner som WWF må navigere nøye, og hvor deres omdømme kan være en avgjørende faktor i å få tilgang til de nødvendige beslutningstakerne og ressurser.

Å forstå hvordan WWF og lignende organisasjoner opererer, krever også at man tar hensyn til det større bildet av globale miljøutfordringer. Mange ser på miljøvern som en kamp mellom økonomisk utvikling og bevaring, men det er også en kamp om ideologiske perspektiver på hva naturen er, og hvordan mennesket bør samhandle med den. For aktører som WWF er det viktig å finne en balansegang mellom de ulike interessene, samtidig som de bevarer sitt mandat som forsvarer av naturens verdier.