Hvordan populisme og autoritære bevegelser undergraver demokratiet

Populistiske og autoritære ledere har på flere steder rundt om i verden undergravd demokratiske institusjoner, svekket rettsstaten og ført til alvorlige menneskerettighetsbrudd. Selv om de ofte presenterer seg selv som forsvarere av folkets vilje, har deres handlinger i mange tilfeller resultert i svekkelse av demokratiets fundament. Denne utviklingen er særlig tydelig i Øst-Europa, Latin-Amerika og enkelte deler av Asia. Gjennom en kombinasjon av politisk maktakkumulering, undertrykkelse av opposisjon og manipulasjon av grunnleggende rettigheter har disse lederne skapt en farlig trend som kan true den demokratiske ordenen i flere regioner.

I Polen har situasjonen vært tilsvarende. Etter at Lech og Jarosław Kaczyński kom til makten i desember 2015, har deres parti, Lov og Rettferdighet (PiS), jobbet systematisk for å svekke de demokratiske institusjonene i landet. PiS har blant annet politisert de offentlige mediene, styrket sikkerhetstjenestenes overvåkningskapasitet og innskrenket retten til offentlig protest. Dette har ført til at EU har kritisert landet for menneskerettighetsbrudd, og det har vært snakk om å suspendere Polens stemmerett i EU. Dette er et tydelig eksempel på hvordan autoritære regimer kan komme til makten gjennom demokratiske prosesser, for deretter å undergrave disse prosessene.

I Tsjekkia har president Milos Zeman, som ble valgt i 2013 og gjenvalgt i 2018, posisjonert seg som en populistisk leder med et klart anti-innvandrings- og euroskeptisk budskap. Zeman har vært en uttalt tilhenger av sterkere bånd til Russland og har benyttet en aggressiv og ofte kontroversiell retorikk. Han har også fått støtte fra statsminister Andrej Babis, en milliardær med sterke bånd til det politiske etablissementet, og sammen har de styrket populistiske tendenser i landet. Dette viser hvordan populistiske ledere kan bygge allianser og forme en autoritær agenda gjennom politisk retorikk og støtte fra økonomiske eliter.

Situasjonen er enda mer ekstrem i Tyrkia, der president Recep Tayyip Erdoğan etter et mislykket kuppforsøk i 2016, innførte unntakstilstand og iverksatte omfattende arrestasjoner av tusenvis av sivile, soldater, opposisjonsmedlemmer og akademikere. Erdoğan har videre endret grunnloven for å styrke presidentens makt og fjerne politiske motstandere. Dette er et eksempel på hvordan populistiske ledere kan bruke en nasjonal krise som et påskudd for å konsolidere makt og undergrave demokratiske institusjoner.

I Filippinene, under Rodrigo Duterte, har presidenten åpent fremmet utenomrettslige henrettelser som en del av sin «krig mot narkotika». Denne brutale tilnærmingen til kriminalitetsbekjempelse har ført til tusenvis av ekstra-judisielle drap, og det har blitt hevdet at Duterte-regimet har skapt et klima av frykt og undertrykkelse, som langt på vei svekker de grunnleggende rettighetene til befolkningen. Dette er et klart tegn på hvordan autoritære regimer kan skape et politisk klima der menneskerettighetene systematisk ignoreres, og der retten til rettferdig rettsprosess settes på spill.

I Venezuela har Hugo Chávez og hans etterfølger Nicolás Maduro ført landet inn i en alvorlig politisk og økonomisk krise. Chávez’ populistiske løfter om omfordeling av rikdom og landreformer førte ikke til økonomisk fremgang, men til en dramatisk nedgang i landets økonomi. Maduros autoritære styre, som begynte i 2017, førte til suspensjon av den nasjonale forsamlingens makt og en massiv nedgang i menneskerettighetssituasjonen. Dette er et skoleeksempel på hvordan populistiske ledere kan love store endringer, men ende opp med å skape et diktatur som undergraver både økonomisk utvikling og grunnleggende borgerrettigheter.

Disse eksemplene er bare noen av de mange tilfellene hvor populistiske og autoritære ledere har brukt makten til å svekke de demokratiske institusjonene som beskytter rettsstaten og menneskerettighetene. Til tross for at disse lederne ofte presenterer seg som folkets stemme, er det klart at deres handlinger ofte resulterer i økt sentralisering av makt, svekket politisk pluralisme og en generell forverring av borgernes rettigheter.

Hvordan påvirker populisme og nasjonal identitet demokratiets utvikling i Europa?

I løpet av de siste tiårene har den europeiske politiske scenen vært preget av et betydelig skifte. Et skifte som ikke bare er synlig i valgresultater og politiske landskap, men også i hvordan folk forholder seg til ideen om europeisk integrasjon og nasjonal identitet. Fra post-Maastricht-perioden og frem til våre dager, har europeisk identitet blitt et hett tema, spesielt i lys av den voksende populismen, som har utfordret etablerte demokratier i hele Europa.

Populistiske bevegelser har brukt flere strategier for å appellere til velgerne, og blant de mest bemerkelsesverdige er deres forsøk på å skape en direkte forbindelse med "folket." Disse bevegelsene stiller seg ofte i opposisjon til etablerte politiske eliter, og tilbyr en narrativ om at folkets interesser er blitt oversett. Dette er tydelig i talene til politiske ledere som Hugo Chávez og Donald Trump, hvor begge maler et bilde av et folk som er undertrykt av en distansert og urettferdig maktelite. For populister er folkets vilje den ultimate autoriteten, og dette setter demokratiet på prøve ved å skape et todelt system der kun én stemme, folkets stemme, er den riktige.

Populismen har fått fotfeste i flere europeiske land, der høyreorienterte populistiske partier utfordrer det etablerte partiskellet. For eksempel har partier som de britiske UKIP, det italienske Lega Nord og det ungarske Fidesz brukt nasjonal identitet som et virkemiddel for å styrke sine politiske budskap. Deres retorikk søker å forsterke nasjonal stolthet, samtidig som de kritiserer de europeiske institusjonene som de ser på som fjerne og udemokratiske. Denne økningen av populistisk tenkning går hånd i hånd med en svekkelse av tilliten til de tradisjonelle politiske strukturene i Europa.

Når man ser på spørsmålet om europeisk identitet, er det viktig å forstå at dette ikke nødvendigvis handler om en klar og entydig europeisk kultur eller tilhørighet. Mange europeere ser seg fortsatt som borgere av sine nasjonalstater først og fremst, og deres følelse av tilhørighet er ofte nært knyttet til nasjonal kultur, språk og historie. Dette har blitt ytterligere forsterket i møte med den økende motstanden mot europeisk integrasjon, som ble synlig under Brexit-avstemningen i Storbritannia. Her ble argumenter om nasjonal suverenitet og kontroll over egne grenser brukt som hovedbegrunnelser for å forlate EU.

Denne nasjonale identitetskrisen som populistiske bevegelser utnytter, er kompleks og reflekterer ikke bare økonomiske eller politiske faktorer, men også en dypere kulturell misnøye. Økende migrasjon, globalisering og den påfølgende følelsen av tap av kontroll har bidratt til et klima hvor mange føler at deres nasjonale identitet er under trussel. Det er i dette rommet at populistiske partier finner sitt publikum, ved å tilby en enkel løsning: et tilbakeblikk til en tid da nasjonen var sterk, selvstendig og homogent definert.

Men denne populistiske tilnærmingen har ikke bare konsekvenser for nasjonal identitet. Det har også satt demokratiet på spill. Mens populistiske ledere ofte hevder at de representerer folkets stemme, er deres retorikk ofte preget av autoritære tendenser, som undergraver de demokratiske normene som er grunnlaget for moderne styresett. Dette er et dilemma som mange europeiske demokratier står overfor i dag: Hvordan opprettholde demokratisk styring samtidig som man håndterer de økende utfordringene fra populismen?

I møte med disse utfordringene, står Europa ved et veiskille. Enten kan man styrke de demokratiske institusjonene for å sikre en rettferdig representasjon av folkets interesser, eller så kan man fortsette å tillate populismen å sette agendaen, noe som kan føre til en svekkelse av de demokratiske prosessene og fremveksten av autoritære tendenser. Dette spørsmålet om hvordan man forholder seg til populisme og nasjonal identitet er ikke bare et europeisk problem, men har globale implikasjoner for fremtidens demokrati.

De store spørsmålene som oppstår i denne konteksten er hvordan man kan bevare en balansert og inkluderende demokratisk prosess i en tid med politisk polarisering. Forståelsen av hva som skjer med nasjonal identitet i møte med europeisk integrasjon er avgjørende for å forstå hvordan Europa vil utvikle seg i fremtiden. Man kan ikke se på populisme bare som et politisk fenomen, men som et symptom på dypere strukturelle endringer i samfunnet. En forståelse av disse endringene er nødvendig for å kunne utvikle løsninger som kan styrke både nasjonal og europeisk identitet i møte med de utfordringene som står foran oss.

Hva gjør populismen så tiltrekkende i moderne demokratier?

Populisme har lenge eksistert som en gjentakende kraft i politisk historie, men dens nåværende gjenoppblomstring i vestlige demokratier peker på dyptgripende endringer i forholdet mellom folk og makt. Populister hevder at makten ikke lenger bør tilhøre det politiske, teknokratiske eller intellektuelle etablissementet, men tilbakeføres til «folket». Denne retoriske vendingen fremstår som både moralsk og politisk ladet, og finner gjenklang hos borgere som er kritiske til institusjonenes virkemåte, men som i prinsippet fortsatt støtter demokratiet.

Dette fenomenet er langt fra unikt for USA. Marine Le Pen i Frankrike retter angrep mot EU-kommissærer som hun hevder ikke er valgt av folket og derfor mangler demokratisk legitimitet. I Storbritannia ble dommere som søkte å forsinke Brexit-prosessen stemplet som «Folkefiender» i tabloidpressen. I Venezuela brukte Hugo Chávez sin talerstol til å angripe både tidligere ledere, økonomiske eliter og internasjonal imperialisme. Fellestrekket er en vedvarende mistillit til institusjonalisert maktutøvelse, og en sterk tro på at «det virkelige folket» alene har moralsk rett.

Populistisk diskurs bygger på to sentrale påstander. For det første: en delegitimering av det etablerte systemet og dets institusjoner. Dette inkluderer både representative organer, ekspertise og rettsvesen. For det andre: en fremstilling av folket som en homogen, moralsk overlegen enhet, som alene har rett til å definere samfunnets retning. Populisten hevder ikke nødvendigvis å være den mest erfarne eller teknisk kompetente, men den eneste som virkelig forstår folkets følelser og behov – og den eneste som tør å handle på vegne av disse.

Denne populistiske tilnærmingen fremstår fleksibel og ideologisk kameleonaktig. Den kan anta autoritære eller progressive former, være høyreorientert eller venstreorientert, og tilpasses ulike politiske kontekster. Dette skyldes at populismen ikke er definert gjennom substansielle politiske mål eller politiske programmer, men gjennom en stil – en måte å snakke om og legitimere makt på. Den sier lite om hva som skal gjøres, men svært mye om hvem som har rett til å gjøre det.

I en tid preget av globalisering, teknokrati og økt kompleksitet i styring, fremstår populismens enkle moralske dikotomier som spesielt attraktive. De tilbyr klare fiendebilder, intuitive løsninger og følelsen av gjenopprettet kontroll. Når politikere, medier og byråkrater fremstår som fjerne eller ansvarsløse, vinner populistene ved å love direkte forbindelser mellom leder og folk, uten filter.

Det er avgjørende å forstå at populismen ikke nødvendigvis står i motsetning til demokratiet som prinsipp. Mange populistiske ledere og bevegelser insisterer på at de representerer det sanne demokratiet – et mer ekte, ufiltrert uttrykk for folkets vilje. Det som er i konflikt, er snarere det representative de

Hvordan henger økonomisk usikkerhet sammen med mistillit til politikk og autoritære verdier i Europa?

Figurene fra European Social Survey viser at denne dynamikken ikke er tilfeldig, men følger en lineær trend hvor land med størst økonomisk usikkerhet, som Bulgaria og Ukraina, samtidig oppviser sterkest politisk mistillit. På den motsatte siden står land som Danmark, Sveits og Norge, hvor befolkningen rapporterer høyere økonomisk trygghet og generelt mer tillit til politiske institusjoner.

Når det gjelder autoritære verdier—målt gjennom Schwartz-skalaen, som fokuserer på verdier som trygghet, konformitet og tradisjon—er sammenhengen med økonomisk usikkerhet mer ujevn og svakere. Selv om det i 19 av 32 land finnes en signifikant, men svak, korrelasjon mellom økonomisk usikkerhet og støtte til autoritære verdier, tyder dette på at slike verdier i større grad er forankret i tidlige sosiale erfaringer og ikke bare påvirkes av nåværende økonomiske forhold. Støtten til autoritære holdninger viser seg derfor å være mer stabil over tid og mindre følsom for umiddelbare økonomiske endringer.

Rapporterte nivåer av personlig økonomisk usikkerhet kan også reflektere bredere kulturelle opplevelser av relativ deprivasjon, der det ikke bare handler om absolutt økonomisk status, men om hvordan man oppfatter sin posisjon i forhold til andre grupper i samfunnet. Dette kan innebære at selv med stabil inntekt, kan følelsen av å bli hengende etter eller oppleve urettferdighet bidra til politisk mistillit og populistiske tilbøyeligheter.

Offisielle statistikker fra Eurostat støtter delvis disse funnene ved å vise sammenhenger mellom andelen mennesker i risiko for fattigdom—definert som de med disponibel inntekt under 60 prosent av medianinntekten—materialmangel og sosial ekskludering, og nivåer av politisk mistillit. Dette underbygger at økonomiske og sosiale levekår på makronivå påvirker holdninger på mikro- og mesonivå.

Hvordan klassifisere partier i et tredimensjonalt politisk landskap?

Når vi ser på hvordan politiske partier kan klassifiseres i et tredimensjonalt politisk rom, må vi først vurdere de ulike dimensjonene som påvirker partienes posisjoner og ideologier. Mange forsøk på klassifisering av partier har tradisjonelt brukt den velkjente venstre-høyre aksen, med partiers holdninger til økonomiske spørsmål som skattepolitikk, velferd, privatisering og nasjonalisering som de sentrale kriteriene. Denne inndelingen har lenge vært effektiv for å skille partier i etterkrigstiden, spesielt i europeiske stater hvor økonomiske og klassebaserte skillelinjer dominert partisystemene.

Imidlertid har den politiske virkeligheten endret seg betraktelig de siste tiårene. Fra 1980-tallet og fremover har partisystemene i mange europeiske land utviklet seg fra en økonomisk konfliktlinje til en kulturell konfliktlinje. I dag er partienes politiske programmer i økende grad preget av spørsmål knyttet til sosialt liberale og sosialt konservative verdier, som reflekterer moderne kulturkamper. Dette er et fenomen som ikke nødvendigvis fanges av de tradisjonelle venstre-høyre inndelingene som vi kjenner fra tidligere perioder.

En av de største svakhetene ved den tradisjonelle tilnærmingen, som tar utgangspunkt i økonomiske skillelinjer, er at den i stor grad overser kulturelle spørsmål som kjønnsidentitet, seksuell orientering, feminisme og LHBTQ+-rettigheter. Mange av de moderne politiske diskusjonene finner sted innenfor disse verdibasert orienterte dimensjonene, som ikke nødvendigvis er bundet til økonomisk politikk. Dette betyr at partier som en gang kunne plasseres langs en venstre-høyre akse, ikke nødvendigvis kan forklares bare gjennom økonomiske spørsmål.

For eksempel kan partier som støtter tradisjonelle familieverdier eller motsetter seg abort, ha en politisk plattform som ikke nødvendigvis kan klassifiseres som enten venstre eller høyre basert på økonomiske standpunkter. På samme måte kan partier som fremmer feminisme, like rettigheter for kvinner, og kjønnsnøytral politikk falle utenfor den tradisjonelle venstre-høyre aksen.

I denne sammenhengen er ekspertsurveynes rolle blitt mer sentral. En av de mest anerkjente kildene til å vurdere partienes posisjoner er Chapel Hill Expert Survey (CHES), som kartlegger partiers ideologiske plasseringer på flere aksjer. CHES gir en dypere innsikt i hvordan partiene vurderer spørsmål om demokrati, korrupsjon, og pressefrihet, samt hvordan de posisjonerer seg i forhold til populisme og pluralisme.

Populismen, som i økende grad har blitt et kjennetegn for mange politiske bevegelser, deler partiene på tvers av eksisterende venstre-høyre skillelinjer. Populistiske partier har en tendens til å fremme en kritikk av de etablerte maktelitene og argumenterer for at politisk makt bør returneres til folket. Dette står i kontrast til pluralistiske holdninger som understreker legitimiteten til valgte representanter og etablerte institusjoner. For å måle dette, benyttes blant annet indikatorer som fokuserer på anti-etablissementsretorikk og anti-korrupsjonsappeller.

Det er imidlertid viktig å påpeke at de tradisjonelle verktøyene som CMP (Comparative Manifesto Project) ikke nødvendigvis er tilstrekkelige for å fange opp de kulturelle og verdibaserte dimensjonene i dagens politiske landskap. Den nåværende metodologien er fortsatt tilpasset for å håndtere økonomiske spørsmål, mens den har et begrenset fokus på spørsmål knyttet til kjønn, seksuell orientering og identitet. Derfor er det viktig at forskning på partisystemer kontinuerlig utvikles for å bedre forstå hvordan moderne politiske kamper formes og hvordan partier tilpasser seg et samfunn preget av stadig mer komplekse kulturdebatter.

For å få en helhetlig forståelse av dagens partisystemer, må man se på partienes posisjoner i lys av flere dimensjoner. Dette betyr at det ikke bare er økonomiske spørsmål som avgjør et partis ideologi, men også spørsmål om identitet, kulturelle verdier og personlige friheter. I den politiske virkeligheten som er i ferd med å utvikle seg, kan det være mer relevant å spørre hvordan partiene forholder seg til globale utfordringer som miljø, rettigheter for marginaliserte grupper og den økende betydningen av individualisme i politiske diskusjoner.