Hvordan studentbevegelser kan påvirke samfunnsutviklingen og utdanningens fremtid

Studentaktivisme har alltid hatt en sentral rolle i politiske og sosiale endringer. Den har ofte utfordret maktstrukturer og ført til viktige refleksjoner rundt utdanningens rolle i samfunnet. Et tydelig eksempel på dette fant sted ved Binghamton University, hvor en gruppe studenter, med støtte fra det svarte feministiske miljøet, organiserte en 15-dagers sultestreik mot universitetets økonomiske prioriteringer. Studentene protesterte mot universitetets beslutning om å bruke millioner på "sikkerhetstiltak" i form av overvåkningskameraer og nødtelefonbokser i Binghamton, på bekostning av andre samfunnsmessige behov som fattigdom, utdanning og mental helse (Maloney 2017).

Denne studentbevegelsen belyser en viktig kritikk av hvordan utdanningsinstitusjoner ofte fungerer som en forlengelse av kommersielle interesser og byråkratiske strukturer, som kan føre til at grunnleggende sosiale problemer overses. Aktivistene ved Binghamton viste at studentene ikke bare er passive mottakere av utdanning, men aktive deltakere i politiske og økonomiske diskurser som berører deres liv. Dette er et klart eksempel på hvordan studentbevegelser utfordrer etablerte normer, og krever en mer rettferdig fordeling av ressursene.

Videre viser studentaktivismen også hvordan studentene kan være de som er mest berørt av økonomiske og politiske beslutninger, særlig når det gjelder spørsmål om sosiale rettigheter og velferd. Et annet relevant eksempel er hvordan studenter har stått i solidaritet med lærere under streiker, som sett i Denver. Der deltok studenter aktivt i streikene, holdt solidaritetsdemonstrasjoner, og marsjerte med lærerne på piketlinjene i kaldt vær. Studentenes støtte til arbeidernes kamper er essensiell, og understreker at kampene til studenter og lærere er gjensidige – det er ingen motsetning mellom disse gruppenes interesser, men heller en felles kamp for et mer rettferdig samfunn.

Studentenes rolle i samfunnets politiske endringer kan ikke undervurderes. Deres evne til å stille spørsmål ved etablerte normer og utfordre maktstrukturer er essensiell for å forstå hva som skjer i samfunnet, både på lokalt og globalt nivå. Gjennom protester, aksjoner og organisering er studentene i stand til å synliggjøre urettferdigheter som ellers ville blitt oversett, og de spiller en nøkkelrolle i den politiske bevisstgjøringen som har oppstått i moderne tid.

Som pedagoger og ansatte ved utdanningsinstitusjoner har vi en plikt til å lytte til studentenes bekymringer og støtte deres kamper. Det er viktig å erkjenne at studentbevegelser ikke er isolerte episoder, men en del av en større bevegelse for sosial rettferdighet og motstand mot undertrykkende strukturer. Når studenter utfordrer institusjonens beslutninger, utfordrer de ikke bare utdanningens innhold, men også dens formål. De utfordrer ideene om hva som er "praktisk", og hva som er "nyttig", i et samfunn der utdanning i økende grad blir redusert til et økonomisk redskap. Derfor er det essensielt å støtte studentene, ikke bare som lærere, men som aktive medspillere i et politisk landskap som stadig er i endring.

Hvordan oppleves det å være et problem på 9/11-museet?

I vårt lokalsamfunn i New Jersey ble moskeene satt på høy beredskap etter trusler og hærverk på boliger. Mens vi sto i kø for å kjøpe billetter til 9/11-museet, spurte broren min: «Hvorfor ser folk på oss?» Å besøke 9/11-minnesmerket og museet og gjenoppleve den dagen er smertefullt for alle. Men å være synlig muslim og bære hijab på Ground Zero gir opplevelsen en ekstra dimensjon. Denne dagen følte jeg at jeg forsto Du Bois’ (1994) definisjon av dobbel bevissthet – «følelsen av alltid å se på seg selv gjennom andres øyne». Jeg var hyperbevisst på omgivelsene mine og hvordan mine bevegelser og uttrykk kunne bli tolket. Jeg lurte på om de som var på museet, gruppere broren min og meg sammen med angriperne som tilhengere av islam.

Ved å målrette bestemte land, grupperte Trumps retorikk hele nasjoner som fiender. Om dette forbudet noen gang blir fullt implementert, er usikkert, men effekten av Trumps ord står igjen. Et klart budskap blir sendt til amerikanerne om at muslimer er en trussel og ikke bør være i landet. I andre taler og intervjuer har Trump gjentatt tilbakeviste historier om muslimer som skal ha feiret angrepene i Jersey City og Paterson. Under en tale sa han: «Jeg så da World Trade Center raste sammen. Og jeg så i Jersey City, New Jersey, der tusenvis og atter tusenvis av folk jublende da bygningen raste.» Eksperter og journalister fant imidlertid ingen bevis for at muslimer feiret angrepene, og konkluderte med at dette var falske rykter. Trumps skadelige og farlige retorikk står likevel i folkets minne og forener hans velgere mot muslimer.

Det er også økende bevis på at antimuslimsk aktivitet er mer korrelert med islamofobisk retorikk enn med selve terrorangrepene. En rapport fra New America Foundation i 2018 viser at valgsykluser er knyttet til økt antimuslimsk aktivitet.

Det har vært mange tilfeller av vold mot muslimer de siste årene. I februar 2015 ble tre muslimske studenter i Chapel Hill, North Carolina, drept av sin nabo. Politiet i Chapel Hill erklærte at drapene skyldtes en «pågående nabokrangel om parkering», selv om naboen uttrykte sine anti-religiøse synspunkter på sosiale medier. Mer nylig, i juni 2017, ble en annen muslimsk student i hijab slått til døde og dumpet i en dam i Fairfax, Virginia. Selv om politiet i Fairfax County beskrev hendelsen som et trafikk-rasseri, var ikke offeret bilist, men en gående student. Når man ser på mønsteret i disse angrepene, er det vanskelig å avvise dem som tilfeldige. Det er ikke bare muslimer som blir målrettet, men også mennesker som blir antatt å være muslimer, eller som forsvarer muslimer. I februar 2017 ble to indiske menn drept i en bar av en mann som trodde de var iranere. Han ropte rasistiske skjellsord og sa «Kom dere ut av landet mitt».

Hvordan Visa-grenser Formes av Økonomi, Politikk og Menneskelige Historier

Visaer er ikke bare blekk på et stykke papir. De representerer en kompleks labyrint av systemer, forvaltning og makt. Det som begynte som et praktisk behov for å regulere internasjonal bevegelse, har utviklet seg til et politisk verktøy, hvor noen mennesker må navigere gjennom uforutsigbare, ofte uoverkommelige barrierer for å krysse landegrenser, mens andre kan gjøre det med relativ letthet. Dette systemet, som er en del av større nasjonale og internasjonale politiske strukturer, setter klare skiller mellom de som har tilgang og de som ikke har det.

I denne sammenhengen er Colombia et kraftig eksempel på hvordan politisk og økonomisk ustabilitet kan ha direkte innvirkning på menneskers mulighet til å krysse grensene for å delta i internasjonale samtaler og aktiviteter. Colombia, som nylig signerte en nasjonal fredsavtale etter nesten 70 år med borgerkrig, huser et av de største antall internt fordrevne mennesker i verden. De som er blitt tvunget til å flykte fra sine hjem på grunn av vold, har ikke bare møtt utfordringer i sitt eget land, men står også overfor systemer som forhindrer deres bevegelsesfrihet utenfor landets grenser.

For mange av de colombianske kunstnerne som deltar i vårt PBM-program, er utfordringen med å få en visum til USA et daglig hinder for å få tilgang til internasjonale utdannings- og kunstneriske muligheter. Å få et visum for personer fra lavinntektsbakgrunner, spesielt i et land som har vært preget av politisk ustabilitet, innebærer ikke bare en økonomisk kostnad, men også en psykisk og følelsesmessig byrde. Denne byrden er mange ganger så tung at de som trenger visum mest—de som har blitt fordrevet av krig og vold—ofte ikke engang forsøker å søke.

Men det er ikke bare de som har vært direkte berørt av konfliktene som står overfor disse utfordringene. Mange av de som drømmer om å krysse grensen, som barna eller barnebarna til de opprinnelige flyktningene, møter lignende barrierer. For disse individene er visumprosessen ikke bare en administrativ oppgave, men et bevis på deres eksistens i et system som ikke alltid anerkjenner deres historie eller verdighet.

La oss for eksempel se på historien om Farconely, en kvinne som har flyktet fra volden i sitt hjemland og bosatt seg i Medellín. For å søke om et visum til USA må hun ikke bare fylle ut skjemaer og betale gebyrer, men navigere gjennom et system som krever at hun beviser sin identitet på en måte som kan ta flere måneder. Hennes reise til å få et visum er fylt med usikkerhet, forvirring og økonomiske hindringer. Farconely, som allerede har mistet alt hun hadde, må finne en måte å søke om et visum som er på et helt annet nivå av kompleksitet enn det mange av oss er vant til.

Visumprosessen blir et tydelig symbol på hvordan ulike samfunnsgrupper blir behandlet forskjellig, hvordan de som er mest utsatt også er de som møter de største hindringene. Det er en strukturell ulikhet som ikke alltid er synlig på overflaten, men som er en del av et større bilde av politisk og økonomisk dominans.

Hva denne prosessen også avslører, er at tilgang til utdanning, som i tilfelle med de colombianske kunstnerne som er en del av PBM-programmet, kan være en nøkkel til å krysse disse grensene. Når universitetene, som Universidad Nacional de Colombia, gir muligheter for utdanning til de som tilhører de laveste økonomiske lagene i landet, gir det dem en vei til legitimitet og en mulighet til å navigere i det internasjonale systemet. For noen av disse studentene er universitetsstatus den eneste muligheten til å få et visum og dermed tilgang til muligheter som ellers ville vært stengt for dem.

Grensene vi møter i livet er ikke bare geografiske. De er også strukturelle, økonomiske og politiske. De usynlige grensene som er bygget opp rundt visumprosessen, reflekterer større globale ulikheter som påvirker millioner av mennesker. Disse grensene er ikke nødvendigvis åpenbare, men de er der, og de skaper et todelt samfunn hvor noen kan bevege seg fritt, mens andre er fanget i et system som hindrer deres fremgang og frihet.