Hvordan barn lærer fonologiske systemer: Allofoner, allomorfer og artikulasjonsprosesser

I språket er fonemer de minste enhetene som bærer betydning. Disse fonemene har ulike fonetiske representasjoner som kalles allofoner. Å forstå fonetiske miljøer, hvor fonemer kan ha forskjellige allofoner, er en grunnleggende del av språkinnlæring. Et barn lærer å gjenkjenne og bruke disse allofonene naturlig gjennom kontakt med språket. Denne prosessen innebærer å identifisere de fonologiske reglene som bestemmer hvordan lyder kan variere avhengig av deres fonetiske omgivelser.

For å mestre fonologi, må barn ikke bare lære seg fonemene i språket, men også hvordan disse fonemene kan variere avhengig av deres fonetiske kontekst. Dette inkluderer å forstå komplementær distribusjon av allofoner – det vil si hvordan forskjellige fonetiske former av samme fonem kan oppstå i forskjellige fonetiske miljøer. For eksempel kan lyden [æks], som noen mener er en feilaktig uttale av "ask", faktisk være en veldig gammel og akseptert uttale i engelsk. Ideen om at [æks] er en "feiluttale" er en misforståelse og kan til og med være diskriminerende.

I tillegg til allofoniske variasjoner, er det andre artikulasjonsprosesser som barn må lære for å kunne uttale ord på en naturlig og effektiv måte. I engelsk, som i mange andre språk, benytter vi ulike artikulasjonsprosesser som assimilasjon, dissimilasjon, sletting, epentese (innsetting), og metateser. Disse prosessene gjør uttalen enklere, og selv om de kan virke som feil i en mer formell sammenheng, er de faktisk regelstyrte fenomen i språket.

For eksempel, når vi sier "obvious" i uformell tale, kan vi uttale det som [aviəs] i stedet for den mer formelle [abviəs]. Dette er et resultat av en artikulasjonsprosess kalt sletting av konsonantklynger, og det er en naturlig del av språklig utvikling, ikke et tegn på slurvete eller uaktsom tale. Selv om vi ser på dette som en "feil" i formell tale, er denne variasjonen faktisk en del av et system, og det er viktig å forstå at språket er strukturert på måter som tillater slike variasjoner.

For barn er det å forstå disse prosessene en del av den naturlige læringsreisen som skjer ved eksponering for språket. Deres hjerne lærer ikke bare ordene og lydene, men også de skjulte reglene som styrer hvordan disse lydene kan endres i ulike kontekster. Dette gjelder ikke bare fonemene og deres allofoniske variasjoner, men også morfemer og deres allomorfer.

Når vi ser på allomorfene i flertall, er det klart at barn raskt lærer de fonologiske reglene som styrer bruken av disse variasjonene. For eksempel, i engelsk, når vi har et substantiv som slutter på en stemt konsonant som [g], vil flertallsformen være [z], som i "dog" til "dogs". På den annen side, når ordet slutter på en ustemt konsonant som [t], vil flertallsformen være [s], som i "cat" til "cats". Denne typen morfologisk læring skjer raskt og effektivt, noe som viser den enorme kapasiteten til barn til å internalisere fonologiske mønstre.

Det er også viktig å merke seg at språkutvikling ikke bare handler om å lære å bruke fonemer og morfemer korrekt, men også om å forstå hvordan disse lydene fungerer sammen i komplekse fonologiske systemer. Dette krever at barnet intuitivt forstår de ulike artikulasjonsprosessene og hvordan de forskjellige fonemene og allofonene kan endres under forskjellige forhold.

Hvordan språkvariasjon gjenspeiler sosial identitet og regionale forskjeller

Språk er et viktig aspekt av vår identitet. Det er nært knyttet til faktorer som sosial klasse, kjønn, alder og andre identiteter. Et tydelig eksempel på dette er hvordan uttalen av /r/-lyden kan variere betydelig på tvers av ulike dialekter i engelsk. Denne variasjonen blir tydeligst i postvokalisk /r/, det vil si uttalen av /r/ når den kommer etter en vokal og før en konsonant. I noen dialekter er /r/-lyden tydelig uttalt (rhotic), mens i andre, der den ikke uttales med mindre den står foran en vokal, er den ikke-uttalt (non-rhotic). En klassisk studie av William Labov fra 1966 undersøkte forekomsten av denne postvokalisk /r/-lyden i talen til ulike sosioøkonomiske grupper i New York. Ved å bruke en innovativ metode, ba han butikkansatte i ulike varehus om å gi veibeskrivelse til "fjerde etasje". Det han fant, var et strukturert mønster: De som arbeidet i de mer velstående butikkene uttalte /r/-lyden oftere enn de som jobbet i butikkene som henvendte seg til lavere sosioøkonomiske grupper. Dette mønsteret, som ble bekreftet gjennom flere studier i forskjellige engelsktalende land, viser at språkvariasjon ofte er en refleksjon av talernes sosiale identiteter.

Når man snakker om regional variasjon, er det ofte uttale og ordforråd som trekkes frem. Mange finner aksent- og vokabularforskjeller fascinerende, og dette er noe studenter raskt kan påpeke når man sammenligner for eksempel nabostatene Minnesota og Wisconsin. Eksempler som "bubbler" vs. "drinking fountain" eller "duck, duck, grey duck" vs. "duck, duck, goose" kan gi inntrykk av at skillet mellom dialektene er klart. Virkeligheten er imidlertid mer kompleks. Dialektene blander seg ofte, og hver regional dialekt inneholder ytterligere variasjoner knyttet til faktorer som alder, kjønn, klasse eller etnisitet.

De regionale dialektforskjellene i Storbritannia har dype historiske røtter som stammer fra erobringer og bosettinger. På 400-tallet begynte de germanske folkeslagene – Anglerne, Saxerne og Jutene – å bosette seg i ulike områder av Storbritannia og brakte med seg sine egne varianter av det germanske språket. Denne inndelingen har hatt varige konsekvenser, og de språkvariasjonene som eksisterer i dag, er på mange måter et resultat av disse tidlige bosetningene. Når de nordiske folkene invaderte noen århundrer senere, bosatte de seg hovedsakelig i Nordøst-England, og dette har satt sitt preg på de lokale dialektene.

I USA reflekterer de regionale dialektene på samme måte de britiske opprinnelsene. På 1600- og 1700-tallet, da europeiske bosettere fra ulike områder av Storbritannia slo seg ned på forskjellige steder i det som nå er USA, brakte de med seg sine egne dialekter. Dette førte til utviklingen av tre store dialektregioner: den nordlige, midtvestlige og sørlige. Med tidens gang, og som folket migrerte vestover, blandet dialektene seg, og noen særtrekk ble utjevnet. I tillegg påvirket samspillet med de innfødte språkene og spansktalende grupper dialektene.

En viktig prosess som skjedde i USA, er det som kalles dialektnivellering. Dette beskriver hvordan forskjellene mellom dialektene blir mindre på grunn av geografisk og sosial mobilitet. For eksempel, i den vestlige delen av USA er regional variasjon mindre tydelig enn i øst, og folk fra Los Angeles og Portland kan høres mer like ut enn folk fra New York og Savannah.

Når man ser på variasjoner mellom britisk engelsk og nordamerikansk engelsk, er det flere synlige forskjeller, både i uttale, grammatikk og vokabular. Eksempler på ord som er forskjellige i de to variantene inkluderer: britisk "lift" vs. amerikansk "elevator", britisk "boot" og "bonnet" vs. amerikansk "trunk" og "hood" for bilens bagasjerom og motorlokk. Slike forskjeller kan føre til misforståelser. I Storbritannia betyr "knock up" for eksempel å vekke noen, mens i USA kan det bety å gjøre noen gravid. Mange av disse forskjellene er kjent, spesielt de som har med uttale å gjøre, som for eksempel "dance" (med [æ] i USA og [a] i Storbritannia) eller "luxury" (med en mer "skrapende" [gʒ] i Storbritannia og en mykere [kʃ] i USA).

Selv om det er færre grammatiske forskjeller mellom de britiske og nordamerikanske variantene, er det fortsatt noen merkbare forskjeller, som bruken av presens perfektum i Storbritannia ("Have you eaten yet?") sammenlignet med det enkle preteritumet i USA ("Did you eat yet?"). I Storbritannia er det også vanlig å bruke flertallsverb for kollektive substantiver ("the committee are meeting"), mens i Nord-Amerika brukes vanligvis entallsverb ("the committee is meeting").