Mediedekning av ekstremistiske grupper som "alt-right" har hatt en langt mer betydningsfull innvirkning på rekruttering og radikalisering enn mange har vært villige til å innrømme. Et av de mest åpenbare resultatene av slik dekning er at det gjør det lettere for grupper å organisere seg og tiltrekke seg nye medlemmer. Når grupper får en definert identitet og et navn, samt en klar fremgangsmåte for hvordan man kan bli en del av bevegelsen, blir det langt lettere for individer å slutte seg til dem. Begrepet “alt-right” er et slikt navn – et tomt begrep som har fått betydning gjennom konstant bruk i mediene, og som på en ufarlig måte pakker inn de farlige og voldelige ideologiene til hvite nasjonalister og suprematister.

I tillegg har såkalt "begge sider"-dekning av slike grupper vært med på å legitimere deres voldelige ideologier. Denne typen dekning reflekterer en journalistisk tradisjon som stammer fra Fairness Doctrine, en policy fra midten av 1900-tallet som påla mediene å gi lik plass til motstridende perspektiver. Problemet oppstår når ett av disse perspektivene er både destruktivt og dehumaniserende. Den reaksjonære høyresiden, representert av hvite nasjonalister og suprematister, er et slikt perspektiv. Når journalister gir disse gruppene samme oppmerksomhet og rettferdighet som mer moderat syn, risikerer de å redusere et eksistensielt trussel til en "meningsforskjell". Et illustrerende eksempel på dette skjedde på CNN i 2016, da en paneldiskusjon om Richard Spencer, en ledende skikkelse innen alt-right, ble ledsaget av et tekstbilde som stilte spørsmålet om jøder "er mennesker i det hele tatt". Å gi plass til en slik debatt, til tross for at spørsmålet i seg selv er grunnleggende umoralsk, gir inntrykk av at denne typen vrangforestillinger er en del av en legitim samtale.

Med denne typen dekning har mediene ikke bare normalisert farlige og voldelige ideologier, men også indirekte normalisert vold mot personer med farge og kvinner. Ved å fremstille trakassering som et enkelt uttrykk for ytringsfrihet, fjerner man fokuset fra de reelle konsekvensene av volden og dehumaniseringen som disse gruppene forårsaker. I tillegg blir trakassering ofte fremstilt som en overfølsom reaksjon på "harmløse" kommentarer, som et uunngåelig resultat av livet på nettet. Denne normaliseringen fører til at mange ofre for trakassering må leve med et konstant nærvær av vold i hverdagen, som om det er en naturlig del av livet.

Når vi ser tilbake på historien, ser vi at denne prosessen ikke er ny. Det finnes en lang tradisjon for hvordan medier har behandlet ekstreme holdninger som en del av den "normale" samfunnsdebatten. Allerede på 1800-tallet, under den amerikanske borgerkrigen, så man hvordan medier i nord ble medskyldige i spredningen av hvit suprematisme. Da Charleston, South Carolina, presset for å forlate unionen, ble deres kampanje, som i hovedsak var for å opprettholde slaveri, ikke sett på som en trussel, men som en spennende historie som kunne selge aviser. På samme måte ble den første Klanen, som opererte i de første årene etter borgerkrigen, fremstilt av medier i nord som en kuriositet, et eksotisk og ufarlig fenomen. Dette bidro til at organisasjonen, som drev med terror og vold mot frigjorte slaver, fikk større fotfeste og kunne organisere seg mer effektivt.

Denne typen dekning bidro ikke bare til å gjøre Klanen til et større fenomen, men bidro også til å skape et "falskt bilde" av rasistiske bevegelser som ufarlige eller, i beste fall, en type folkelig oppstand. Som i dag ble det lagt merke til at pressen ofte presenterte Klanen fra et "begge sider"-perspektiv, og på denne måten normaliserte og legitimerte deres voldelige ideologi. På samme måte som i dag, hvor mediene presenterer ekstreme høyreorienterte grupper som en legitim del av det politiske landskapet, skjedde det samme da de første terrorgruppene som Klanen fikk mediedekning som om de var en naturlig del av samfunnet.

Mediedekning har alltid hatt makten til å forme hvordan vi ser på ekstremisme og vold. Når media velger å gi lik plass til dehumaniserende ideologier, uavhengig av hvordan de blir fremført, risikerer de å skape en virkelighet der vold blir sett på som et akseptabelt middel for å fremme politiske mål. Det er derfor viktig at dagens journalister tar et ansvar for å ikke skape denne typen false ekvivalens, spesielt når det gjelder trusler som kan ha ødeleggende konsekvenser for samfunnet som helhet. Å forstå at dehumanisering ikke er et legitimt perspektiv i noen politisk debatt er avgjørende for å motvirke normalisering av vold og ekstremisme.

Hvordan forstå og håndtere medieforurensning i en digital tid

Mediekompetanse er et felt med mange definisjoner og tilnærminger, noe som kompliserer både opplæring og vurdering av effektiviteten i undervisningen. Lærere og pedagoger er langt fra enige om hva begrepet egentlig innebærer, og denne uenigheten kan føre til ulike, til tider motstridende, strategier i undervisning av mediekompetanse. For eksempel, etter andre verdenskrig, avviste flere pedagoger tanken om at propaganda bare er et triks som kan avsløres gjennom en nærmere analyse. De fryktet at en slik tilnærming ville gjøre elever mer kyniske, og i verste fall føre til at de mistet tilliten til ikke bare medier, men også til lærerne sine. På den annen side ble det en utbredt holdning at propaganda definitivt er et triks som krever en grundig analyse for å bli avslørt. Denne kampen om definisjonene av mediekompetanse har bare blitt mer kompleks med fremveksten av digitale medier.

Men til tross for disse forskjellene i tilnærming, har hovedmålene for mediekompetanse i det vesentlige forblitt de samme. Et mål har vært å gi borgere nødvendige ferdigheter til å forstå og vurdere mediene de blir eksponert for. Dette kan innebære å lære å effektivt "tilgang til, analysere, evaluere, skape og handle" på informasjon, slik det defineres av National Association for Media Literacy Education.

En av de mest kjente veiledningene for media literacy, publisert av Poynter Institute for Media Studies i 2019, ble laget i lys av hendelsen med en masseskytning i El Paso, Texas. I veiledningen ble det oppfordret til å alltid sjekke kildene før man deler informasjon, og spesielt foretrekke offisielle kilder, samt kilder som har blitt bekreftet av andre. Disse anbefalingene, som ser ut til å være enkle og rasjonelle, kan føles som de beste verktøyene vi har for å bekjempe feilinformasjon. Men til tross for at det er bred enighet om viktigheten av kildekritikk, viser det seg at denne tilnærmingen ofte ikke fungerer som forventet, spesielt på nettet.

På nettet kan disse strategiene til og med føre til det motsatte resultatet – mer feilinformasjon spres raskere og i større mengder. Dette skjer i stor grad på grunn av de dynamiske egenskapene ved sosiale medier. Informasjon sprer seg raskt gjennom nettverkene, og det er også en systemisk effekt i hvordan internett fungerer, som påvirker hvordan vi oppfatter og distribuerer informasjon.

Det som gjør dette problemet enda mer komplisert, er at de tradisjonelle mediekompetansestrategiene bygger på et liberalistisk rammeverk. Dette rammeverket har sitt utspring i opplysningstiden, hvor frihet og individets autonomi ble betraktet som grunnleggende verdier. Filosofene John Milton og John Stuart Mill var blant de første som hevdet at et samfunns helse er avhengig av at borgerne har friheten til å uttrykke et mangfold av meninger. Denne ideen er dypt integrert i den amerikanske konteksten og har også preget mange europeiske tilnærminger til mediekompetanse. Innenfor denne tradisjonen er målet med mediekompetanse ikke bare å motvirke skadelige perspektiver, men også å styrke de gode. Her er man opptatt av at folk, gjennom å analysere og vurdere informasjon, skal komme frem til de mest sannferdige ideene – en form for "tankenes overlevelse av de sterkeste", hvor de beste ideene til slutt vinner.

Men når man anvender en slik tilnærming i en moderne, digital kontekst, blir det klart at det er et problem med å fokusere utelukkende på individuell autonomi. Medisystemet som er bygget på dette idealet overser hvordan informasjonen er knyttet sammen på et økologisk nivå. Når vi lærer å navigere informasjon som om vi var separate individer, uten å forstå hvordan nettverksforbindelser fungerer, bidrar vi til det økologiske sammenbruddet som vi står overfor. Informasjonen som blir delt på nettet er ikke bare et resultat av individuelle valg, men et resultat av hvordan disse valgene er koblet sammen i større, globale nettverk. Det er denne forbindelsen som forsterker den medieforurensningen vi opplever.

Det er ikke et spørsmål om å forkaste fakta eller kritisk tenkning. Tvert imot, det er et spørsmål om å erkjenne at tradisjonelle mediekompetansestrategier basert på liberalisme ikke tar tilstrekkelig hensyn til de dype og komplekse nettverkene av informasjon som omgir oss. Ved å ikke inkludere et økologisk perspektiv på mediekompetanse, blir vi blinde for de strukturelle forholdene som driver informasjonens spredning.

Det er derfor behov for et nytt perspektiv, en økologisk mediekompetanse. Dette innebærer ikke å forkaste eksisterende kritiske ferdigheter, men å erkjenne at informasjon er mer enn bare et sett med individuelle valg. Vi må begynne å tenke på hvordan informasjonen interagerer, hvordan den påvirkes av nettverk, og hvordan disse nettverkene i seg selv kan være forurenset. Dette innebærer en mer helhetlig tilnærming til mediekompetanse som ikke bare lærer oss å analysere og vurdere informasjon, men også å forstå hvordan vi kollektivt er ansvarlige for informasjonens økologiske helse.

Det er viktig å forstå at ingen av de nåværende systemene som er i bruk, enten de er basert på liberalistisk tenkning eller mer tradisjonelle tilnærminger, har klart å beskytte oss mot den informasjonspollusjonen som nå flommer over oss. Vi trenger en ny tilnærming som ikke bare fokuserer på individets frihet, men som erkjenner at vår sammenkoblede eksistens på nettet krever en mer kollektiv og økologisk tilnærming til mediekompetanse.

Hvordan lage perfekte Flying Geese-enheter og sette sammen quilten
Hvordan forstå og løse integraler med forskjellige teknikker
Hva er hemmeligheten bak de beste søte barene?
Hvordan presentere seg i profesjonelle sammenhenger?
Hvordan Fotonikk og Optoelektronikk Styrker Overgangen til Industri 5.0