I løpet av min tid ved IUCAA opplevde jeg flere minneverdige øyeblikk, både faglige og personlige. Et av de mest gledelige øyeblikkene kom i september 1996, da vi feiret forlovelsene til Geeta og Girija. Begge hadde møtt sine forlovede ved IIT i Mumbai, men det var først i USA at de tok sine endelige valg om ekteskap. Geetas forlovede, Alok Srivastava, var fra Mumbai, og det viste seg at hans far hadde vært ved B.H.U. samtidig som jeg. Girijas forlovede, Rahul Parulekar, kom også fra Mumbai.

Begge forlovelsene lettet mye på tankene våre, ettersom Mangala og jeg begynte å tenke på hvordan vi skulle introdusere ekteskapsdiskusjonen for våre egne døtre. Vår ekteskap var arrangert, men også preget av en viss grad av «valgfrihet». Dette, i tillegg til at den yngre generasjonen nå ønsket full selvbestemmelse, gjorde oss glade da våre døtre delte sine beslutninger med oss.

Som foreldre følte vi at vi burde markere forlovelsene med en seremoni. Vi bestemte oss for å arrangere en felles forlovelsesfest for begge parene i Pune, og fikk hjelp fra direktørens romslige bungalow. På tross av ønskene om en enkel og uformell seremoni hjemme, valgte vi å følge en struktur tilpasset de moderne verdiene, utviklet av Jnana Prabodhini, en sosial organisasjon som Leelavati hadde vært tilknyttet. Seremonien var kort og rettet seg mot parenes velvære, hvor bruden ble ansett som en selvstendig person og ikke som et objekt som ble «gitt bort».

Etter seremonien ble det arrangert en lunsj under et telt for nærtstående og familie. Men både Mangala og jeg ønsket å inkludere IUCAA-familien også. På ettermiddagen organiserte vi en musikkrecital med unge talenter fra Pune, og inviterte alle IUCAA-ansatte og deres familier. Dette ble etterfulgt av middag på IUCAA. Begge hendelsene ble husket som minneverdige av de 300 gjestene. En annen varig tilfredsstillelse for oss var at våre døtre kunne motta velsignelser fra min mor, Tai, som var i stand til å delta i seremonien.

Geeta og Alok giftet seg den 26. desember 1997, og Girija og Rahul den 20. juli 1999. Begge seremoniene ble holdt på direktørens residens og fulgte Jnana Prabodhini-seremonimønsteret. Vi delte ut brosjyrer som forklarte de enkelte stegene i seremonien, slik at alle kunne forstå og delta i ritualene. Ritene var få, men relevante for parets velferd. Mangala og jeg var svært glade for at alle gjestene satte pris på betydningen bak seremonien.

I 2002 forlot vår yngste datter, Leelavati, også USA for å fortsette høyere studier. Etter å ha fullført sin bachelorgrad i datavitenskap ved Cummins College of Engineering i Pune, reiste hun til Duke University i North Carolina for sin Ph.D. Som Geeta og Girija før henne, fikk også Leelavati et stipend som dekket hennes utgifter i USA, og vi slapp å bruke penger på utdannelsen hennes.

Mangala og jeg hadde planlagt å reise til USA sammen med Leelavati for å hjelpe henne med å komme i orden på universitetet, samtidig som vi ville være til stede for å møte vårt første barnebarn. Girija, som ventet sitt barn i slutten av august, fikk sitt barn litt tidligere enn forventet – den 6. august. Dette uventede tidsstipset endret ikke våre planer helt, men vi var glade for å være der for å støtte dem i denne tidlige fasen.

Etter å ha tilbrakt omtrent åtte uker med Girija og hennes familie, tok vi en kort tur for å besøke Leelavati på Duke, hvor vi fikk oppleve hvordan hun gjorde det i sin nye universitetsverden. Den gangen var jeg også stolt over å motta flere priser og anerkjennelser for mitt arbeid innen forskning og populærvitenskap. Både Vainu Bappu-prisen og Indira Gandhi-prisen fra den indiske vitenskapsakademien ble tildelt meg for mitt arbeid med å fremme vitenskap blant publikum.

Men en av de største æresbevisningene jeg mottok var Kalinga-prisen fra UNESCO i 1996. Denne prisen, som ble gitt for å anerkjenne mine bidrag til vitenskapspopularisering, hadde tidligere blitt tildelt prominente personer som Bertrand Russell og Margaret Mead.

Et av høydepunktene ved IUCAA var besøket av min mentor Fred Hoyle i 1994. Hoyle, som også var kjent for sine science fiction-bøker og sin rolle som vitenskapsformidler, inspirerte meg enormt. Hoyle hadde grunnlagt Institute of Theoretical Astronomy i Cambridge, og jeg hadde lenge ønsket at han skulle få se IUCAA. Da han besøkte oss, ble han imponert over den akademiske utviklingen ved instituttet og ga oss ros for det vi hadde oppnådd. Samtidig var han, sammen med sin gamle venn Geoffrey Burbidge, en viktig del av et minneverdig vitenskapelig møte ved IUCAA.

Fred Hoyle ga et seminar om kosmologi, og hans offentlige foredrag om hvordan kometer kunne ha påvirket menneskets historie, var både uvanlig og tankevekkende. En annen forelesning, der han demonstrerte bruk av komplekse tall til å generere geometriske former, fascinerte skolebarn som var til stede. Dette var et av de øyeblikkene som minnet meg på viktigheten av å gjøre vitenskap tilgjengelig og engasjerende for alle, uavhengig av alder.

Det er noe veldig spesielt med å være vitne til både familiens og forskningsverdenens utvikling. Gjennom alle disse opplevelsene – fra familiefeiringer til vitenskapelig anerkjennelse – har jeg lært at det ikke bare er de store, ekstreme hendelsene som former livet vårt, men også de små øyeblikkene med nærhet, deling og samarbeid.

Endtext

Hvordan min forskning på gravitasjon og Mach’s prinsipp knyttes til kosmologiens nye oppdagelser

Under min korte reise til India, ble jeg invitert til å holde foredrag ved flere utdanningsinstitusjoner, og det var også en glede å ta del i en radiointervju på All India Radio. Etter å ha vært i Ajmer, fortsatte jeg reisen til Mumbai, Pune og Kolhapur for å møte både familie og venner. I Mumbai ble jeg æret med en offentlig mottakelse av den kjente marathi- personligheten P.K. Atre, redaktør for den populære avisen Maratha. Atre var svært stolt over sin opprinnelse og ønsket å hylle det jeg hadde oppnådd i Cambridge, til tross for min egen følelse av at mine karriere var i sin spede begynnelse. Denne ærefulle gesten fikk meg til å reflektere over hvordan reiser, møter og forbindelser i livet ofte kan gjøre avstanden mellom mennesker mye kortere enn man tror.

Jeg returnerte til Cambridge for å fortsette mitt arbeid, og i denne perioden begynte samarbeidet mitt med Fred å ta nye retninger. Vi hadde tidligere jobbet med Wheeler-Feynman-teorien som beskrev elektriske krefter som manifestasjoner av ladede partikler som interagerer på avstand. Nå ønsket vi å anvende den samme tilnærmingen på andre fundamentale krefter, med gravitasjon som vårt neste mål. Vi oppdaget snart at ved å bruke en matematisk formalisme utviklet av Bryce DeWitt og Robert Brehme, kunne vi utvikle en beskrivelse av gravitasjon som var svært lik Einsteins, men som også lot seg knytte til Mach’s prinsipp på en ny og spennende måte.

Mach’s prinsipp, som ble formulert av den østerrikske fysikeren og filosofen Ernst Mach, utfordret det tradisjonelle synet på treghet, som var blitt definert som en iboende egenskap ved partikler i Newtons klassiske mekanikk. I stedet foreslo Mach at partikkelens treghet, eller dens motstand mot endring i bevegelse, ikke er en iboende egenskap, men heller et resultat av dens interaksjon med resten av universet. Dette prinsippet ble lenge sett på som et interessant filosofisk perspektiv, men manglet praktisk anvendelse i teorien om gravitasjon.

Fred og jeg, derimot, fant et matematisk rammeverk som gjorde det mulig å modellere gravitasjonskrefter på en måte som ikke bare forbandt seg til Einsteins generalrelativitet, men også til Mach’s syn på universets sammenheng. Ved å definere massen av en partikkel som et resultat av dens interaksjon med andre partikler i universet, kunne vi beskrive gravitasjonen på en ny måte som åpnet for interessante tolkninger og mulige utvidelser av eksisterende teorier.

Samtidig med at vi jobbet med denne spennende teorien, fikk vi tilgang til nye observasjoner som også var på vei til å revolusjonere vårt syn på universet. I 1962, da Fred var i Australia, var han involvert i et prosjekt for å observere en radio-kilde kalt 3C273. Denne kilden, som tidligere hadde blitt feilaktig antatt å være en stjerne, ble etter hvert identifisert som en quasar – en svært energirik galakse som eksisterer på enorme avstander fra oss. Det var den første indikasjonen på eksistensen av quasars, som senere skulle vise seg å være blant de mest intense og energirike objektene i universet. Denne oppdagelsen var et stort steg i forståelsen av galakser og kosmologi, og den utfordret eksisterende teorier om hvordan universet utvikler seg.

I tillegg foreslo Fred Hoyle og Willy Fowler på samme tid teorien om supermassive stjerner – stjerner med masse millioner av ganger større enn vår egen sol. Deres energifrigjøring kom fra stjernesammenbrudd under ekstremt sterke gravitasjonsfelt. Denne teorien kom til å spille en viktig rolle i forståelsen av quasars og deres forbindelse til de enorme gravitasjonskreftene som er til stede i sentrum av de fleste galakser.

Dette var en tid med enorme vitenskapelige fremskritt og oppdagelser. Samtidig som vi var på vei til å forstå de fundamentale kreftene i naturen gjennom våre teoretiske undersøkelser, var vi vitne til at disse oppdagelsene utfordret og beriket de etablerte synene på universet.

For å forstå de viktige implikasjonene av disse oppdagelsene, er det avgjørende å tenke på hvordan Mach’s prinsipp, som tidligere ble betraktet som en filosofisk teori, kan være et nyttig rammeverk for å forstå gravitasjonens natur. Dette prinsippet åpner muligheten for en dypere forståelse av hvordan universet er sammenkoblet på tvers av uendelige avstander. Samtidig som vi reflekterte over den universelle karakteren av gravitasjon, gjorde kvantefysikkens innflytelse på våre teorier det mulig å begynne å se hvordan selv de minste elementene i universet er uatskillelig knyttet sammen gjennom en kompleks nettverk av krefter.

Forskningen vår fortsatte å utvikle seg gjennom flere teoretiske og eksperimentelle skritt, og vi begynte å forstå at mange av de store spørsmålene om universet kan knyttes sammen gjennom de samme grunnleggende prinsippene. Dette perspektivet åpnet dørene for ytterligere oppdagelser, både på observasjonsfronten og i de teoretiske modellene som skulle bidra til vår forståelse av kosmos.

Hvordan valg i akademiske institusjoner kan forme forskningskarrierer: Et blikk på historien til DAMTP og teorien om gravitasjon

George reiste seg for å tale. Han ønsket velkommen til opprettelsen av instituttet, som reflekterte både Cambridges tradisjoner innen astronomi og den enorme veksten i fagfeltet. Han var imidlertid av den oppfatning at instituttet, som et forskningsinstitutt, burde fokusere utelukkende på forskning, og at dermed skulle ikke de ansatte ved instituttet pålegges undervisningsplikter i universitetets Tripos-programmer. Dette var den viktigste poenget han fremførte, sammen med noen mindre bemerkninger. Jeg ble overrasket over den milde tonen i talen og hovedforslaget, som syntes å befri de ansatte fra undervisningsbyrdene. Som postdoktorstipendiat var jeg glad for å lære at dersom jeg ble ansatt ved instituttet, ville jeg få frihet til å fokusere på min egen forskning. Jeg nevnte dette for Hoyle, som imidlertid ristet alvorlig på hodet. Han likte ikke Batchelors forslag. «Ved å fjerne undervisningspliktene fra de ansatte ved instituttet, har Batchelor sørget for at Tripos-studentene, som inkluderer den beste unge intelligensen, vil bli holdt borte fra de ansatte. Resultatet kan være at vi ikke vil klare å tiltrekke dem til vårt Ph.D.-program.» Batchelor hadde altså satt i gang en kompleks utfordring, og det ville ta mange år for instituttet å komme over problemene hans forslag hadde skapt. DAMTP var i en posisjon til å tiltrekke seg det beste talentet blant Tripos-studentene. Jeg husket at både John Faulkner og jeg ble tiltrukket av å jobbe med Fred nettopp på grunn av hans forelesninger. Forelesninger binder studenter til læreren, og en utmerket lærer kan inspirere studenter til å drive forskning. Jeg vil komme tilbake til dette senere i denne fortellingen.

At astronomi var på vei inn i en veldig dynamisk og ekspansiv fase, var tydelig fra de nye mulighetene som åpnet seg. Løftene om at romteknologi ville revolusjonere astronomi, begynte å bli innfridd, med satellittbaserte teleskoper i X-stråler, ultrafiolett, infrarød osv., som ble foreslått for å observere fra høyder langt over atmosfæren. De nye generasjonene av elektroniske datamaskiner var på vei, og de skulle løse astronomiske problemer som tidligere hadde blitt ansett som uløselige. Oppdagelsen av kvasi-stjerner (quasars) viste hvordan flerbølgelengde astronomi kunne gi uventet og ny informasjon. Fred spilte en ledende rolle som idé-generator og vitenskapens kommunikator. På en mer beskjeden måte ble jeg selv tiltrukket av denne rollen. Jeg hadde begynt å skrive artikler om astronomiske emner for den populære vitenskapelige tidsskriftet The New Scientist, etter at jeg hadde hatt suksess med et bidrag til Discovery året før. Jeg ble også invitert til å holde foredrag for både bachelor- og masterstudenter i populærvitenskap. Ett av foredragene mine i Oxford (for Oxford University Science Society) tiltrakk et publikum på 500 personer, noe som langt overgikk den tidligere beste rekorden på rundt 375, som ble trukket av Nobelprisvinneren Lawrence Bragg. Dette kan kanskje demonstrere hvor stor interesse kosmologi vekket på universitetscampusene. Kanskje var årsaken oppdagelsen av den kosmiske mikrobølgebakgrunnsstrålingen, et resultat som ble sett på som et bevis på Big Bang-kosmologien. En enkel ekstrapolasjon tilsa at dette var reststrålingen etter en veldig het og tett periode rett etter Big Bang. I Storbritannia fikk denne oppdagelsen Fred Hoyle til å innrømme at funnet virket å motbevise steady state-teorien som han lenge hadde forsvart. Hoyle argumenterte for at dette støttet et utviklende univers, mer i tråd med det han og jeg hadde foreslått under vårt besøk til Caltech. Dette ble stort nyhetsstoff da Fred fremførte uttalelsen foran et stort publikum på det årlige møtet til British Association for the Advancement of Science i september 1965. Nyhetsmagasinet Newsweek sammenlignet det med Lyndon Johnsons politiske skifte fra demokrat til republikaner.

Med vår presentasjon av en ny gravitasjonsteori var astronomi ikke bare nærmere allmennheten, men også myndighetene som forvalter forskningsmidler. Fred fortsatte å motta invitasjoner fra amerikanske universiteter, men hans hoveddrivkraft var å få opprettelsen av det foreslåtte instituttet på plass. Til slutt lykkes han i å få forslaget akseptert av universitetet, og tingene begynte å bevege seg raskt, med kjøp av land og bygging av bygningen. Innen slutten av 1965, da jeg dro til India etter et kort opphold på Miami Beach, fikk jeg en uformell forsikring fra Fred om at jeg, etter at IOTA (Institute of Theoretical Astronomy) var opprettet, ville være en del av dets grunnleggende stab. Han hadde gjort lignende tilbud til John Faulkner, Peter Strittmatter, Sverre Aarseth og Chandra Wickramasinghe. For meg ville dette være et stort steg i min karriere, som måtte kombineres med et annet viktig valg jeg hadde foran meg. På denne turen til India skulle jeg starte min egen personlige jakt på en passende livspartner.

Mine to venner fra de tidlige Cambridge-dagene, Kumar Chitre og Jamal Islam, var lykkelig gifte. Kumar og Suvarna kjente hverandre fra før, som Jamal og Suraiya. For min del var det ingen slik bakgrunn, og jeg måtte begynne jakten på en kjæreste fra bunnen av. Jeg hadde alltid ønsket å gifte meg innenfor min egen kultur, med en jente fra en utdannet middelklasse, helst fra Maharashtra, og som kunne takle livet i Vesten. For jeg så for meg å tilbringe tid i Cambridge til IOTA var ferdig med sine første fem år. Problemet mitt var at jeg måtte være i India en lengre periode for å finne den kvinnen jeg drømte om, og dette var ikke mulig så lenge jeg var basert i Cambridge. Dessuten, etter mitt ICCR-sponsede besøk til India var jeg godt kjent i India, og den typen privatliv jeg trengte for en slik operasjon, ble helt frarøvet meg.

Hvordan det er å oppdra barn som første og andre barn: En personlig erfaring

I vårt tilfelle, etter å ha fått vårt andre barn, Girija, merket vi at vi var langt mer avslappede i oppdragelsen enn vi hadde vært da vi fikk vårt første barn, Geeta. Dette kan være en generell erfaring for mange foreldre, at man blir mindre nervøs med barn nummer to eller flere, fordi man har fått mer erfaring. Man kjenner til utfordringene og vet hva som er viktig og hva som kan vente. Men kanskje er det ikke bare vi som merker denne forskjellen – barna kan også merke det. Kanskje de oppfatter foreldrenes spenning eller avslapning på en subtil måte og reagerer deretter. Det er lett å tro at barn nummer to ofte har en mer rolig tilværelse, men det er like fullt en prosess med tilpasning.

Girija, for eksempel, hadde en tendens til å sove i lengre intervaller, noe som lettet mye av vår hverdag. Geeta, på sin side, reagerte positivt på å få en yngre søster. Dog måtte vi iblant passe på at Geeta ikke viste sin kjærlighet på en for intens måte, og påførte Girija for mye oppmerksomhet. Selv om hun alltid var kjærlig, var det viktig å holde balansen og sikre at babyen ikke ble overveldet.

Samtidig som vi tilpasset oss livet med to barn, visste vi at vi sto foran et nytt eventyr. Vi hadde besluttet å returnere til India, og vi begynte å forberede oss på dette store steget. Våren 1972 satte vi huset vårt på markedet, og vi ble gledelig overrasket over at verdien hadde økt betydelig. I løpet av de siste månedene var boligprisene steget kraftig, og vi ble rådet av megleren til å vente med salget til vi hadde fått den beste prisen. Vi solgte huset den 5. september 1972, og fikk nesten dobbelt så mye for det som vi hadde betalt da vi kjøpte det. Selv om vi kanskje kunne ha fått litt mer om vi hadde ventet noen måneder til, var det viktigste for oss å følge tidsperspektivet vi hadde satt for flyttingen.

I løpet av denne perioden var det flere ting vi måtte ordne før vi forlot Cambridge. Vi solgte møbler og andre ting vi ikke trengte, og pakket de viktigste eiendelene våre som skulle sendes til India. Mange av disse tingene hadde stor emosjonell verdi, og det var en merkelig, nesten smertefull prosess å måtte gi dem bort. Man lærer å bli løsere knyttet til tingene sine når man står overfor slike valg. Ett av de vanskeligste valgene var å selge bilen vår, en Hillman Imp, som hadde vært en trofast følgesvenn i seks år.

Vi hadde planlagt å dra til India med British Airways den 8. september, og for de siste tre dagene før avreisen måtte vi finne et sted å bo. Vi ville ikke belaste våre nære venner, som allerede hadde sitt eget liv å tenke på, spesielt da de også hadde småbarn og graviditet å håndtere. Heldigvis var vennene våre, Meena og Madan Bagga, veldig hjelpsomme og tilbød oss å bo i deres ledige rom. Den 8. september, etter en rørende avskjed med våre venner og familie i Cambridge, dro vi til Heathrow for å begynne det som skulle bli en ny fase i livet vårt.

Flyreisen til India var langt mer komfortabel enn vi hadde fryktet. Selv om flyet var fullt og vi ikke fikk den plasseringen vi hadde håpet på, klarte både Geeta og Girija å reise uten større problemer. Vi ble plassert i første rad, noe som ga oss god plass, men det var fortsatt utfordrende å håndtere begge barna samtidig, spesielt da Mangala måtte gjøre det meste alene med meg på den andre siden av midtgangen. Men alt gikk bra, og vi hadde ingen kriser underveis.

Etter ankomsten i India måtte jeg ordne med nødvendige formaliteter for å få tillatelse til å importere våre eiendeler uten å måtte betale toll. Jeg fikk det nødvendige sertifikatet for "Transfer of Residence" (TR), som gjorde at vi kunne sende våre ting uten å måtte betale ekstra avgifter. Denne prosessen var en viktig del av overgangen til livet i India, og jeg måtte gi et skriftlig løfte om at vi ville bo i landet i minst ett år. Dette skulle senere føre til en liten komplikasjon, men det var en nødvendighet for å få tingene våre gjennom tollen uten problemer.

En av de første møtene vi hadde etter at vi ankom India, var med Rajwades, som hadde møtt oss på flyplassen og ønsket oss velkommen til Bombay. Vi skulle senere dra til Pune i noen uker før jeg begynte på mitt nye arbeid i Tata Institute for Fundamental Research (TIFR). Den første tiden i India var en overgang på mange måter – det var ikke bare et fysisk flytt, men en mental og kulturell omstilling også.

Dette var en tid med store forandringer i våre liv, både på et personlig og profesjonelt plan. Fra å forlate et kjent miljø i Cambridge til å vende tilbake til et India som var i ferd med å forandre seg, følte vi at dette var enda en ny fase i livet, en som vi var klare for å møte sammen.

Hvordan nanocellulosebaserte nanokompositter revolusjonerer teknologiske og medisinske anvendelser
Hva Kjennetegner Shinjuku Gyoen og Andre Oaser i Tokyo?
Hvordan kunstig intelligens forbedrer mekatronikk og industrielle systemer
Hvordan forstå og tegne planter og blomster på en realistisk måte