Studier har vist at frykten for å miste sosial og økonomisk status kan være en drivkraft bak motstand mot innvandring, selv blant de som er relativt velstående. Dette er et fenomen som gjerne overses når man ser på populismens vekst i moderne samfunn, hvor både de økonomisk utsatte og de mer velstående gruppene kan støtte de samme politiske bevegelsene. I denne sammenhengen er det ikke nødvendigvis økonomisk deprivation alene som forklarer denne støtten, men heller en kombinasjon av frykt for statusnedgang og en kulturell motstand mot endringer som oppleves som truende for etablerte normer og verdier.

I en studie som undersøkte effekten av potensiell og faktisk nedadgående mobilitet blant velstående deltakere, ble det påvist at frykten for å miste sin posisjon kan føre til økt kollektiv angst. Denne angsten var direkte koblet til høyere motstand mot innvandring. Deltakere som var tildelt en relativt velstående gruppe og ble informert om at deres posisjon kunne endre seg, viste større angst enn de som ble fortalt at deres status ville være uforandret gjennom studien. Dette viser at usikkerhet om fremtiden kan skape psykologisk press, og at dette presset i sin tur kan føre til mer fremmedfrykt og negative holdninger til innvandrere.

I en videre studie som undersøkte faktisk nedadgående mobilitet – fra stabilitet i status til gradvis eller dramatisk økonomisk nedgang – ble det også funnet at kollektiv angst økte i takt med størrelsen på det økonomiske tapet. Jo mer velstanden falt, desto mer intens ble angsten, og dette var igjen forbundet med sterkere holdninger mot innvandring. Dette er viktig fordi det peker på en psykologisk mekanisme som kan forklare hvorfor enkelte grupper som ikke nødvendigvis opplever økonomisk nød, fortsatt kan utvikle negative holdninger til innvandrere. Det handler ikke bare om tap av materiell velstand, men også om et tapt sosialt ståsted og en følelse av kulturell fremmedgjøring.

I et siste eksperiment ble en situasjon modellert hvor en velstående gruppe opplevde stagnasjon i sin økonomiske situasjon, mens en tidligere fattigere gruppe raskt økte sin velstand. Igjen viste det seg at frykten for å bli økonomisk overgått førte til økt kollektiv angst og dermed mer motstand mot innvandring. Her ser vi at det ikke nødvendigvis er et absolutt tap av status som utløser frykt, men frykten for at den økonomiske utviklingen skal favorisere andre grupper på bekostning av de velstående.

Disse studiene bidrar til å forklare et fenomen som har fått økt oppmerksomhet i de siste årene – at populistiske bevegelser kan tiltrekke seg støtte fra både de økonomisk utsatte og de mer velstående. Tradisjonelle teorier om økonomisk deprivasjon klarer ikke å forklare hvorfor også velstående grupper kan støtte populistiske partier som er kjent for å fremme nasjonalistisk og anti-immigrant politikk. For de mer velstående handler det ofte om en frykt for å miste den økonomiske og sosiale statusen de har opparbeidet seg, noe som leder til en økt støtte for ledere og partier som lover å bevare status quo eller gi fordeler til innfødte over innvandrere.

Det er viktig å forstå at det ikke nødvendigvis er et spørsmål om å tape økonomiske ressurser, men snarere om å oppleve en forringelse av sosial status og trygghet. Frykten for å falle i status kan føre til et sterkt ønske om å beskytte egen gruppe fra fremmede som oppfattes som en trussel. Dette fenomenet er særlig sterkt blant dem som ser seg selv som kulturelt og sosialt overlegen de som kommer fra lavere sosioøkonomiske bakgrunner eller andre nasjonaliteter.

Videre bør man også vurdere hvordan denne psykologiske mekanismen kan utnyttes av populistiske partier. Ved å fremme budskap om at innvandrere utgjør en trussel mot den "nasjonale identiteten" og den økonomiske stabiliteten, kan disse partiene effektivt mobilisere støtte fra de som føler seg truet av endringer i den økonomiske og sosiale strukturen.

Når man reflekterer over denne dynamikken, er det viktig å merke seg at motstand mot innvandring ikke alltid handler om økonomisk usikkerhet, men ofte om følelsen av å miste kulturell og sosial dominans. Kollektiv angst for endringer, som både berører økonomi og kultur, er et sentralt element i denne sammenhengen. Det er derfor viktig å forstå at det ikke bare er økonomiske faktorer som spiller en rolle, men også kulturelle og sosiale dimensjoner som er dypt forankret i oppfatninger om identitet, tilhørighet og samfunnets fremtid.

Hvordan presset om politisk korrekthet kan føre til motstand og tilbakevirkende effekter

I en serie på tre studier viste Conway og kollegaer (2009) et eksempel på hvordan presset for å bruke politisk korrekt språk kan ha motsatt effekt. Deltakerne i disse studiene skulle forestille seg at de hørte om positive kommunikasjonselementer om et studentbrorskap på campus. I noen betingelser fikk deltakerne signaler om at politisk korrekthet (PC) var i spill (f.eks. ved at en medlem av brorskapet eller en professor kjent for sitt fokus på PC-normer var til stede), mens i andre betingelser ble ikke slike signaler gitt. Senere ble deltakerne bedt om å skrive hva de ville si til en venn om brorskapet i en helt annen kontekst. I tråd med "agreement paradox" rammeverket, førte tilstedeværelsen av en påminnelse om PC-normer i en kontekst til at deltakerne snakket mer negativt om samme gruppe i en annen kontekst. Dette fenomenet ble svekket, spesielt når signalet om normene var veldig tydelig, når deltakerne skulle kommunisere i samme kontekst. Ytterligere analyser viste at når den motsatte effekten oppstod, var den i stor grad drevet av informasjonskontaminering og reaktans.

Disse studiene viser noen grunnleggende trekk ved "agreement paradox": en norm som er laget for å fremme positiv kommunikasjon om grupper kan fungere på kort sikt. Men slike normer kan aldri være til stede i alle situasjoner. Når folk beveger seg til en ny kontekst, der normen ikke er i spill, kan både informasjonskontaminering og reaktans fortsatt være til stede, noe som igjen kan føre til at normene får en motsatt effekt enn ønsket. Dette er et eksempel på hvordan et normativt mål om å fremme positiv kommunikasjon kan ende opp med å produsere negativ kommunikasjon i stedet.

Et annet eksempel på hvordan presset om politisk korrekthet kan få negative konsekvenser er fremveksten av kontroversielle offentlige personer. Et slikt eksempel er den kanadiske professoren Jordan Peterson, som ble internasjonalt kjent etter at han nektet å følge PC-normene når det gjaldt kjønnsnøytrale pronomen. Hans offentlige stilling førte til at han ble en ledende figur i motstanden mot kjønnsnøytrale pronomen, spesielt i sammenheng med et canadisk antidiskrimineringsforslag som skulle beskytte kjønnsmangfold i offentlig sektor. På samme måte kan vi se hvordan PC-normer, som ble innført for å fremme likestilling, førte til spenning og støtte for en normativt motstander – Jordan Peterson.

Et mer kjent eksempel på hvordan presset for politisk korrekthet kan føre til en reaksjon, er Donald Trumps politiske karriere. Fra begynnelsen av hans kandidatur stilte Trump seg som en motstander av politisk korrekthet. Hans språk var ofte provoserende og langt fra normativt, og han fremstilte seg selv som en "anti-PC-kandidat". I en debatt under primærvalget uttalte han: "Jeg mener det største problemet dette landet har er at vi er for politisk korrekte. Jeg har blitt utfordret av mange, og jeg har ikke tid for total politisk korrekthet." Selv om ideologiske faktorer sikkert spilte en rolle i Trumps suksess, viser meningsmålinger at mange støtte Trumps anti-PC-standpunkt, et resultat av en reaksjon på den sosialt pålagte konsensusen.

I en studie av Conway og kollegaer (2017) ble det målt hvordan moderate (lett venstreorienterte) amerikanske deltakerne responderte på Trumps og Clintons kandidatur i 2016. De fant at jo mer deltakerne følte motstand mot og informasjonsforurensning fra eksisterende kommunikasjonsnormer, jo mer tilbøyelige var de til å støtte Trump fremfor Clinton. Når deltakerne ble påminnet om de politisk korrekte normene, økte deres støtte til den ikke-normative kandidaten, Trump. Denne effekten er i tråd med "agreement paradox" - når folk føler seg tvunget til å tilpasse seg normer som de oppfatter som begrensende for deres frihet, kan de ende opp med å støtte den kandidaten som utfordrer disse normene.

Et annet relevant tema er hvordan presset for å støtte vitenskapelig enighet om klimaendringer i USA har ført til en uventet utvikling i den offentlige oppfatningen. Til tross for den høye enigheten blant klimaforskere om at klimaendringer skjer og er menneskeskapte (97 %), er den amerikanske befolkningen langt fra enige. På tross av politisk bias og selektiv eksponering for informasjon, viser forskning av Conway og Repke (2019) at informasjonsforurensning og reaktans kan forklare en del av dette avviket. Når deltakerne i deres studier ble presentert med en oversikt som viste 97 % enighet blant forskere om klimaendringer, førte det til en økning i oppfatningen om at denne enigheten kan være et resultat av politisk press, heller enn vitenskapelig enighet. Dette fenomenet reflekterer hvordan offentligheten kan føle motstand mot normer, selv når de støtter en vitenskapelig enighet, når de føler at de blir presset til å tilpasse seg.

Det er viktig å merke seg at i dagens samfunn er presset for å overholde politisk korrekthet en kraftig, men også potensielt kontraproduktiv kraft. Mens slike normer har som mål å fremme respekt og inkludering, kan de skape motstand når folk føler at deres frihet til å uttrykke seg fritt er truet. Dette kan i sin tur føre til støtte for personer eller ideer som utfordrer slike normer, selv om disse personene kanskje ikke nødvendigvis fremmer de verdiene som opprinnelig ble forsøkt fremmet av PC-normene. Å forstå hvordan informasjonskontaminering og reaktans fungerer i dagens politiske klima kan hjelpe oss å forstå hvorfor folk noen ganger reagerer på en tilsynelatende ulogisk måte på normer og ideologier som er ment å fremme sosial enighet.

Hvordan kan vi forstå nevroutvikling og dens variasjoner?