Hva betyr "amerikansk eksepsjonalisme" i dagens USA?

I slutten av april 2015, kort før han offisielt kunngjorde sitt kandidatur til presidentvalget, deltok Donald Trump på et arrangement arrangert av Texas Patriots PAC, en lokal Tea Party-gruppe, med tittelen “Feiring av den amerikanske drømmen”. Under arrangementet ble Trump spurt om hans syn på en idé som lenge hadde vært sentral i amerikansk konservativ tenkning: «Hva er amerikansk eksepsjonalisme? Finnes den fortsatt, og hva kan vi gjøre for å fremme den?» Spørsmålet burde ikke ha kommet som en overraskelse, da Republikanerne lenge hadde ansett seg selv som de sanne beskytterne av amerikansk eksepsjonalisme, og ofte fremstilt Demokrater som ikke-troende eller til og med unnskyldende overfor USAs innflytelse og makt i verden.

Denne ideen om amerikansk eksepsjonalisme ble tydeligst utfordret under Barack Obamas presidentperiode, hvor Republikanerne ved flere anledninger kritiserte Obamas syn på dette konseptet, i tillegg til å angripe hans patriotisme og statsborgerskap. Likevel, når Republikanerne forberedte seg på å ta tilbake presidentembetet i 2016, var det klart at partiets plattform fullt ut omfavnet amerikanernes eksepsjonalisme, og den første setningen i plattformens preambel lyder: «Vi tror på amerikansk eksepsjonalisme». De avviste derimot de som de mente spådde landets undergang.

USA, hevdet han, hadde lenge ofret sine egne interesser og velvære for andre nasjoners fordel, noe som hadde gjort at andre land hadde fått fotfeste på bekostning av amerikanske interesser. For Trump ble løsningen på dette en drastisk endring. Han sa: «Jeg vil gjøre oss eksepsjonelle». Han ønsket å sette USA tilbake på toppen, slik landet en gang var.

Det som skiller Trumps taler fra tradisjonelle presidentkandidater, er at han ikke nevnte amerikansk eksepsjonalisme overhodet i sin tale. Vanligvis er dette et sentralt tema i de fleste presidentkandidaters valgkampinnlegg. Trump mente at landet ikke lenger var et fyrtårn for håp, og at det ikke var et eksempel for resten av verden. Hans syn på USA var at landet ikke lenger ledet verden på noen måte, og at ideen om amerikansk storhet – om at USA skulle være leder for både den frie og ikke-frie verden – var borte. Ifølge Trump hadde USA blitt et latterlig eksempel på en nasjon som hadde tapt sitt tidligere lederskap.

Trumps kampanje var også preget av hans skarpe kritikk av politikerne i Washington. I hans klassiske konfronterende stil lot han ingen være uskadd og la skylden for landets problemer på de etablerte politikerne. Han rettet sin kritikk mot de politiske eliten i Washington, som han mente hadde sviktet landet. I motsetning til de fleste av sine forgjengere, fokuserte Trump ikke bare på sine politiske motstandere, men angriper også de politiske prosessene som i hans øyne hadde ført USA til sitt nåværende stadium.

Når man ser nærmere på Trumps tilnærming til amerikansk eksepsjonalisme, er det flere aspekter som bør forstås. Den første er hvordan Trump kombinerte sitt negative syn på landets nåværende tilstand med sin visjon om hva han mente måtte gjøres for å endre kursen. Ved å avvise begrepet amerikansk eksepsjonalisme på en så direkte måte, skapte Trump et skille mellom seg selv og de tradisjonelle politikerne han utfordret. Han fremstilte seg selv som en utenforstående som ønsket å skape en ny vei for landet, bort fra det han mente var en utdatert forståelse av amerikansk makt. For Trump var ikke amerikansk eksepsjonalisme et mål i seg selv, men heller et resultat av at landet kom tilbake til en posisjon hvor det igjen var på topp, både økonomisk og politisk.

For leseren er det viktig å merke seg at Trumps syn på amerikansk eksepsjonalisme ikke nødvendigvis er et nytt fenomen i amerikansk politikk. Mange konservative hadde i flere tiår hevdet at USA måtte være på toppen av verdenshierarkiet for å opprettholde sin status som en ledende nasjon. Det som er unikt med Trumps tilnærming, er hvordan han brukte sin populistiske retorikk for å appellere til vanlige amerikanere, og hvordan han knyttet sin visjon om USA som et offer for internasjonal urettferdighet til en nasjonalistisk retorikk som resulterte i hans politiske gjennombrudd.

Hva var Donald Trumps tilnærming til amerikansk unntaksholdning og nasjonens skjebne?

Donald Trump’s syn på amerikansk unntaksholdning skilte seg kraftig fra de tradisjonelle tilnærmingene til hans forgjengere. Mens tidligere kandidater som John Kerry, Barack Obama og Mitt Romney i stor grad omfavnet ideen om USA som et enestående land, tok Trump en annen vei. Hans tilnærming kan beskrives som en avvisning og forvanskning av det han anså som et falmet ideal. Når han nevnte amerikansk unntaksholdning, handlet det først og fremst om nasjonens overlegenhet – en uunngåelig del av hans merkevare. Trump la ikke vekt på de unike egenskapene som plasserte USA på en høyderakett i den internasjonale politiske orden, eller på landets spesielle rolle som global leder. Han refererte sjelden til Amerika som det "lyset på en høyde" som andre nasjoner skulle følge, et bilde som hadde vært en vanlig referanse blant tidligere ledere.

I stedet for å bruke amerikansk unntaksholdning til å fremme ideen om nasjonens samhold, fokuserte Trump på å fremme et mer selvfokusert budskap. "Winning matters. Being the best matters," skrev han i kampanjeboken sin Crippled America: How to Make America Great Again. For Trump var det viktigste å vinne – alt annet var sekundært. I hans retorikk ble det å være enestående ikke en kollektiv egenskap, men et uttrykk for hans egen personlige fortreffelighet. Dette synet på unntaksholdning var langt fra det tradisjonelle synet som også innebærer et ansvar som leder i den globale arenaen.

Trump tok et skritt videre og fremstilte nasjonens skjebne som uløselig knyttet til hans egen skjebne. I hans strategi om «exceptional me» (unntaksholdning gjennom meg), ble den amerikanske nasjonens fremtid først og fremst forbundet med hans egen evne til å løse problemene. Ikke bare kritiserte han det politiske systemet; han tok på seg rollen som den eneste som kunne redde landet. Dette var et radikalt skifte fra hvordan andre presidentkandidater i nyere tid hadde brukt den amerikanske unntaksholdningen. I stedet for å bygge på et kollektivt ansvar eller et nasjonalt fellesskap, hevdet Trump at det kun var han som kunne gjøre USA stort igjen.

Kampanjebudskapet «Make America Great Again» var et uttrykk for hans visjon om å gjenopprette nasjonens fortreffelighet. Men når han først kom til makten, ble han raskt klar over at det å bevise Amerikas storhet ikke kunne skje over natten. Han måtte bygge en sak, et grunnlag for hvorfor han, som president, var den rette personen for å realisere denne visjonen. Trump måtte skape en ny forståelse av hva som gjorde Amerika «stort» – han måtte legge frem bevis på at det var han, gjennom sine handlinger og beslutninger, som skulle bringe USA tilbake til toppen.

Hans administrasjon fokuserte derfor på å bygge en retorikk om at hans handlinger som president ikke bare skulle rette opp landets kurs, men gjenopprette nasjonens status som den fremste makten i verden. Trump har aldri vært tilbakeholden med å hevde at han var den eneste som hadde kapasitet til å løse Amerikas problemer. Kampanjen hans, som nådde sitt klimaks med den nye slagordet «Keep America Great» i 2017, var et forsøk på å selge ideen om at han, gjennom sine politiske seire, hadde lykkes i å gjenopprette det som han anså som nasjonens unike posisjon i verden.

Trump presenterte dermed seg selv som et politisk geni – en person som, med sin bakgrunn som forretningsmann, var den eneste som kunne forstå de underliggende kreftene som truet nasjonens fremtid. Dette, mener han, gjorde han til den rette personen for å lede landet inn i en ny æra. For Trump var denne nye æraen en der Amerika var i stand til å konkurrere med de beste, og der han personlig sto i sentrum for å oppnå dette.

Dette bildet av en nasjon som hadde vært «unntaksløs» og i oppløsning, men som igjen kunne bli stor gjennom Trump, var ikke bare et politisk slagord. Det var en dyp del av hans politiske prosjekt – en strategi der nasjonens fremtid og suksess var uløselig knyttet til hans egen skjebne og egenskaper. Den tradisjonelle ideen om «amerikansk unntaksholdning» ble i denne sammenhengen forvandlet til et retorisk verktøy for å legitimere hans lederskap.

Det er viktig å merke seg at Trumps syn på «amerikansk unntaksholdning» ikke bare handlet om politikk, men også om hans forståelse av nasjonens kollektive identitet. Det handlet om et land som hadde mistet sin posisjon og som kun kunne gjenoppstå gjennom en radikal endring – og den endringen var i Trumps egne hender. Dette var et fundamentalt skille fra hvordan tidligere ledere hadde betraktet det amerikanske ekssepsjonalismens rolle, som ofte inkluderte en appell til nasjonal enhet og samhold. Trumps versjon fokuserte utelukkende på personlig fortreffelighet og individuell handlingskraft som grunnlaget for nasjonens fremtid.

Hvordan den politiske diskursen former nasjonal identitet: Eksempler fra amerikansk politikk

I den politiske diskursen har spørsmål om nasjonal identitet, makt og ledelse blitt diskutert gjennom ulike retoriske linser. I USA har disse temaene utviklet seg over tid, og noen av de mest markante politiske figurene, som Donald Trump, Joe Biden og Kamala Harris, har vært sentrale aktører i denne debatten. Retorikken som brukes av disse politikerne ikke bare reflekterer deres politiske standpunkter, men også de større samfunnsforholdene og ideologiske kampene som preger landet.

Et gjennomgående tema i den amerikanske diskursen er ideen om "amerikansk eksepsjonalitet" – troen på at USA er et unikt land med en spesiell rolle på verdensscenen. Denne ideen ble utfordret under Trump-administrasjonen, som brøt med tradisjonelle internasjonale allianser og satte spørsmålstegn ved USAs rolle som en global leder. På tross av dette, fortsatte den amerikanske eksepsjonalismen å være et viktig politisk verktøy, både som en appell til nasjonal stolthet og som et middel til å rettferdiggjøre utenrikspolitikk og militær intervensjon.

Kamala Harris, som representerer en mer liberal tilnærming, har også vært en tydelig stemme i denne diskusjonen. Hun har ofte påpekt de moralske og etiske utfordringene ved Trump-administrasjonens politikk, og har kritisert hans ledelse som inkompetent og splittende. Harris har fremmet ideen om et Amerika som er inkluderende og rettferdig, og har i sine taler understreket viktigheten av å lede med empati og integritet.

Joe Biden, på sin side, har forsøkt å bringe tilbake en mer tradisjonell forståelse av amerikansk ledelse, der samarbeid med andre nasjoner og verdier som demokrati og menneskerettigheter står i sentrum. Han har også kritisert Trump for hans håndtering av kriser, som koronaviruspandemien og utenrikspolitiske mislykkede initiativer som Iran-avtalen. På mange måter representerer Biden et forsøk på å gjenopprette det som noen anser som den "sanne" amerikanske ledelsen – en som er både respektfull overfor internasjonale allianser og forpliktet til å ivareta de grunnleggende demokratiske verdiene som USA har vært kjent for.

Samtidig har det blitt stadig tydeligere at amerikansk politikk i økende grad har blitt et spørsmål om nasjonal identitet og verdier. Er USA fortsatt et land som setter frihet, rettferdighet og muligheter høyest, eller har det blitt et land preget av frykt, mistillit og etnosentrisme? Denne diskusjonen er langt fra avgjort, og politiske ledere som Biden, Trump og Harris spiller en sentral rolle i å forme hvordan disse spørsmålene vil utvikle seg i de kommende årene.

For leseren som ønsker å forstå den politiske diskursen i USA, er det viktig å merke seg at retorikkens makt ikke bare ligger i de ordene som uttales, men også i de verdiene og ideologiene som ligger under. Hvordan politikere fremstiller seg selv og nasjonen, kan være like viktig som de konkrete politiske handlingene de tar. I denne sammenhengen blir det tydelig at spørsmål om makt, moral og nasjonal identitet alltid vil være nært knyttet til hverandre, og at hvordan disse spørsmålene adresseres vil avgjøre retningen for amerikansk politikk i årene som kommer.