Hvordan ble sinne, stammeidentitet og algoritmer politisk drivstoff i USA?

Den amerikanske offentligheten, en gang sett på som et potensielt rom for meningsfull dialog, har blitt dominert av retoriske krigsområder hvor sinne er både metode og mål. Partiske talkshows har perfeksjonert denne kunsten, ikke ved å informere, men ved å forvrenge. Sarah Sobieraj og Jeffrey Berry ved Tufts University beskriver i sin banebrytende studie hvordan slike programmer anvender utskjelling, latterliggjøring, forvrengning, karakterdrap og dommedagsretorikk for å gjøre politiske motstandere til fiendebilder. Det handler ikke om politiske spørsmål, men om å sementere stammeidentitet. Hillary Clinton blir til en “feminazi”, Barack Obamas støttespillere til “Obamatards”, og Donald Trump blir en “orange-utan”. Hensikten er ikke debatt, men lojalitet – ikke overbevisning, men mobilisering.

Dette fenomenet er ikke isolert til radio eller fjernsyn. Internett, som opprinnelig ble hyllet som et digitalt torv hvor ideer skulle brytes og forbedres, har blitt en forsterker for polarisering. Algoritmer er ikke nøytrale. De er konstruert for å forutsi og bekrefte brukerens preferanser, og de skaper det Eli Pariser kalte “filterboblen”. Brukere eksponeres for mer av det de allerede tror på, og mindre av det som utfordrer deres perspektiv. Dette skjer ikke nødvendigvis gjennom aktivt søk, men gjennom systematisk kuratering. Resultatet er et ekkokammer hvor ideologisk radikalisering og stammebånd forsterkes.

Politiske blogger og nettsteder etterligner talkradioens tone. Overskrifter er designet for å sjokkere, ikke informere. Misvisende eller fabrikerte historier spres raskt, som eksempelet med et påstått sitat fra Mike Pence om voldtektsofre og abort, til tross for at det aldri ble uttalt. Slike fortellinger trenger ikke være sanne – de må bare bekrefte et narrativ. Publikum leser ikke for å lære, men for å styrke sitt raseri.

En særlig farlig utvikling har vært fremveksten av nettkultur preget av rasistisk og ekstremistisk ideologi. Det finnes geografiske mønstre i denne nettrasismen, med konsentrasjoner i deler av Midtvesten og Appalachia. Disse områdene stemte svakere for Obama og sterkere for Trump enn forventet, og fungerer nå som digitale rugekasser for hatretorikk.

Carmen Stavrositu ved Universitetet i Colorado viser i sin gjennomgang av internettstudier at bruk av politiske nettsteder ikke modererer synspunkt – det radikaliserer dem. Både konservative og liberale blir mer bastante, men med ulike tendenser: konservative søker aktivt bekreftende informasjon, mens liberale i større grad ekskluderer dem de er uenige med. Dette styrker polariseringen, ikke bare i syn, men i emosjonell distanse.

Mainstream-mediene, en gang ansett som en stabiliserende kraft, har i stor grad tilpasset seg den nye virkeligheten. Der man tidligere rapporterte jevnt og nøkternt fra begge sider, dominerer nå konfliktorientert journalistikk. Sensasjon prioriteres over substans. Når politikerne angriper hverandre, er det ikke nødvendigvis fordi de har noe viktig å si – det er fordi journalistene vet at slike uttalelser gir klikk, seere og oppmerksomhet. Det som tidligere krevde oppsøkende arbeid – å finne noen som kunne levere en kontroversiell kommentar – skjer nå automatisk, fordi dagens politikere har lært at ekstremisme gir mediedekning.

Det moderne medielandskapet i USA, både på høyre og venstresiden, er ikke lenger opptatt av felles forståelse. Det handler om å vinne kampen om virkeligheten. Medieplattformene er blitt våpen, og publikum blir soldater i en kulturell og ideologisk krig. Dette handler ikke bare om å mene noe – det handler om hvem man er. Våpenet er ikke fakta, men følelse. Og sinne er valutaen.

Viktig er det å forstå hvordan denne utviklingen fratar offentligheten sin evne til kollektiv problemløsning. Når politikk reduseres til tribal tilhørighet, og alle motforestillinger oppleves som eksistensielle trusler, forsvinner rommet for kompromiss. Demokratiet svekkes ikke nødvendigvis gjennom vold, men gjennom systematisk nedbryting av tillit, sivilitet og vilje til å forstå den andre. Det er ikke ekstremistenes raseri som er farligst, men den stille normaliseringen av deres metode i hverdagslig politisk kommunikasjon.

Hvordan politisk spill dominerer over substans

Politikere har forvandlet den politiske prosessen til et evigvarende spill om stemmer. Det handler ikke lenger om å lage lovgivning, men om å kommunisere et budskap som kan vinne valget. Som Susan Collins, en republikansk senator, beskrev det: "Hvis jeg kunne komprimere alt som har gått galt i én setning, ville det være 'den evige valgkampen'." Det er ikke bare et spørsmål om å vinne politiske poeng, men om å sikre seg makt gjennom konstante media-stridigheter og taktiske manøvrer.

Denne evige valgkampen fører til en dyp mistillit mellom politiske motstandere. Selv når politikerne ikke er så langt fra hverandre på et politisk spørsmål, kan mistroen mellom dem blokkere enighet. Når lovgivere tilbringer all sin tid med å frykte å bli «knivstukket i ryggen», er det lite motivasjon til å finne felles løsninger som begge sider kan støtte. Dette undergraver den politiske prosessen, ettersom kompromisser blir mer vanskelige når mistilliten er dominerende.

Den konstante strømmen av meningsmålinger, som nesten aldri gir informasjon om hvordan saker påvirker velgerne, men heller hvordan de påvirker kandidatene, viderefører dette fokuset på spillet fremfor substansen. Journalister bruker mer tid på å analysere hvordan kampanjene påvirker kandidatene enn på å forklare hvilke politiske spørsmål som faktisk er i spill for velgerne. Under den amerikanske valgkampen i 2016 ble politikernes standpunkter sjelden diskutert i detalj, og når de ble, var det mer som en bi-tekst til den politiske kampen.

For vanlige mennesker blir det vanskelig å forstå hva som egentlig er på spill i politikken, bortsett fra hvilken politiker som vinner eller taper. Dette er en stor utfordring for demokratiet, ettersom velgerne ikke nødvendigvis lærer hva som er de faktiske politiske konsekvensene av ulike valg. Mange studier har påvist at nyhetene ofte presenterer politikk på en forenklet måte, der virkeligheten blir delt opp i to konkurrerende narrativer som leserne kan velge mellom, uten nødvendigvis å få innsikt i hva som er best for samfunnet som helhet.

Det er sant at politikk og konflikter mellom politiske aktører er en naturlig del av nyhetsbildet. Men når den politiske spillingen tar overhånd, blir nyhetene mer en reportasje om dramatiske hendelser, heller enn en dyp analyse av de viktigste politiske spørsmålene. Dette kan føre til at velgerne får et forvrengt bilde av hva som egentlig er viktig i politikkens verden. En tid da media fokuserte mer på de store, politiske spørsmålene, som Theodore H. White en gang fremstilte i sine bøker, virker som en fjern drøm i dagens medielandskap. Nå er det hverdagen for journalister å bli fanget i de politiske spillene, der det å følge med på hva som skjer i øyeblikket overskygger alt annet.

Politikkens substans, som en gang var det bærende elementet, er blitt skygget av mediedekningen som handler om å lage historier av maktspill, personlige konflikter og små skandaler. Medienes fremstilling av politikken kan virke overfladisk og utvannet, og de som følger med på politikken gjennom mediene, får ikke nødvendigvis den innsikten de trenger for å gjøre informerte valg som borgere. Det er et skifte fra en informert offentlighet til en underholdt offentlighet, der dramaet i politikken er det som fanger oppmerksomheten, fremfor de virkelige utfordringene som folk står overfor i sitt daglige liv.

Det er viktig å merke seg at mediene, mens de er en del av det politiske spillet, også har et ansvar for å gi sine lesere og seere et mer nyansert bilde av virkeligheten. Når dekningen er ensidig og fokuserer på maktspill og personlige konflikter, mister publikum ofte den informasjonen de trenger for å forstå politiske beslutninger og deres konsekvenser. Det er derfor viktig å utvikle en kritisk forståelse av mediedekningen og stille spørsmål ved hvilke interesser som blir fremmet i den politiske diskursen.

Hvordan Politiske Delinger Forstyrrer Lovgivende Prosesser og Skaper Dysfunksjon

I tidligere tider kunne medlemmene av Kongressen, til tross for deres politiske forskjeller, bygge sterke vennskap på tvers av partilinjer. Et godt eksempel på dette var vennskapet mellom senatorene Edward Kennedy og Orrin Hatch, som, til tross for fundamentale politiske ulikheter, samarbeidet om å få gjennomført viktige lovforslag. Men i dag er slike vennskap sjeldne, og åpenbare fornærmelser mellom partiene er blitt en normal del av det politiske landskapet. Forholdet mellom partene har blitt mer fiendtlig, og de politiske diskusjonene er blitt mer personlige og harde.

Den politiske dysfunksjonen i dagens kongress har ført til en rekke konsekvenser. En av de mest påfallende er hvordan presidentene, som et resultat av kongressens manglende evne til å handle, har begynt å utvide sine ekskutive fullmakter. President Barack Obama, for eksempel, svarte på kongressens blokkerte initiativer med å utstede en rekke presidentdekret, som han mente var nødvendige for å få gjort det som var på spill, selv om disse ofte utfordret konstitusjonelle grenser. Dette har resultert i en uholdbar politisk praksis, der hver ny president kan endre de beslutningene som den forrige gjorde, noe som skaper ustabilitet og usikkerhet.

Kongressens institusjonelle regler og normer ble skapt for å fremme kompromiss og samarbeid mellom ulike politiske grupper. De etablerte mekanismene var ment å forhindre at makten ble konsentrert i hendene på en enkelt gruppe med en egeninteresse som sto i motsetning til samfunnets beste. Historisk har dette systemet fungert godt, der moderate politikere, som var i stand til å bygge bro mellom ekstreme synspunkter, spilte en avgjørende rolle. Dette sentrumspartiet av politikere var de som kunne tvinge begge sider til å forhandle og finne løsninger som begge parter kunne akseptere. De var de som skapte balanse i den politiske prosessen.

Imidlertid har det de siste tiårene vært en markant økning i polarisering, som har utvannet den politiske midten. Dette har ført til at moderatene, som tidligere hadde stor innflytelse, har blitt marginalisert. I dag er det ikke lenger nok moderater i kongressen til å tvinge de mer ekstreme politikerne til å inngå kompromisser. Mange moderater føler at de ikke har noen plass i dagens kongress, ettersom de er presset til å stemme i tråd med sitt partis linje, selv når det betyr å forlate sitt eget synspunkt.

Den ideologiske striden som har oppstått har gjort det vanskelig for politikere å samarbeide på tvers av partier. I 2017 foreslo senator Jeff Flake, en republikaner fra Arizona, at republikanske og demokratiske politikere burde samarbeide for å finne løsninger på helsevesen og immigrasjon. Reaksjonen på dette var intens, og Flake ble raskt angrepet for å være svikfull mot sine egne, og hans politiske karriere ble betydelig svekket. I dag er det en utbredt oppfatning blant mange konservative velgere at politikere som søker kompromiss er svake eller til og med forrædere.

Slik utvikling fører til en fastlåst politisk situasjon, hvor både republikanerne og demokratene har blitt mer ideologiske, og midten av politikken har blitt svekket. Det er nå langt vanskeligere å finne en politisk plattform som kan appellere til velgerne på begge sider, noe som gjør det nesten umulig å føre en konstruktiv dialog. Når politikere føler at de må velge side i en stadig mer ideologisk delt politikk, mister man den essensielle dynamikken som en gang førte til lovgivning på tvers av partilinjer.

Hvordan Mennesker Forstår Politikk: Kunnskap og Begrensninger

Det har vært flere tolkninger av undersøkelsesdata som peker på politisk uvitende oppfatninger blant befolkningen. Noen forskere har argumentert for at spørreskjemaene som brukes til å teste individers faktakunnskap, er en utilstrekkelig indikator på offentlig politisk bevissthet. De mener at folk kan ha en viss forståelse av politikk, men at dette ikke nødvendigvis reflekteres i svarene deres på spesifikke spørsmål som tester faktakunnskap. Likevel er det rimelig å konkludere med at befolkningens bevissthet om politikk og politikkens virkemåte er begrenset.

Litteraturen om temaet er omfattende, og det finnes både støtte og motstand mot ideen om at folk er politisk uvitende. Bruce Ackerman og James Fishkin hevder i "Deliberation Day" at demokratisk deliberasjon krever mer enn bare en overfladisk kjennskap til politiske fakta, mens Christopher Achen og Larry Bartels i "Democracy for Realists" peker på at valg sjelden fører til et lydhørt og representativt styresett. Imidlertid kan vi trygt si at offentlig politisk bevissthet er svak, i hvert fall når man ser på konkrete faktakunnskaper.

Walter Lippmann, en av de tidlige kritikerne av massenes politiske vurderingsevne, påpekte allerede i 1922 at den generelle offentligheten ofte mangler evnen til å vurdere politiske spørsmål på en reflektert og informert måte. Mange undersøkelser, som de utført av Michael Delli Carpini og Scott Keeter, har bekreftet at store deler av befolkningen mangler grunnleggende kunnskap om politiske systemer. For eksempel viser undersøkelser at mange amerikanere ikke kjenner de grunnleggende strukturer i sitt eget politiske system, slik som hvilke institusjoner som finnes og hvordan de fungerer.

I nyere tid har undersøkelser som den fra Pew Research Center vist at folk generelt har lav politisk kunnskap, og noen studier har til og med vist at kunnskapen om internasjonale politiske spørsmål er like begrenset. Dette kan tilskrives flere faktorer, blant annet mangel på utdanning, lav interesse for politikk, og medieforbruk som fokuserer mer på underholdning enn på informasjon. Det er derfor naturlig å stille spørsmål ved i hvilken grad folk er i stand til å ta informerte beslutninger ved valg eller deltakelse i politiske prosesser.

En interessant observasjon som kan utdype forståelsen av politisk bevissthet, er fenomenet kjent som "the smart idiot"-effekten. Dette refererer til tendensen folk har til å overdrive sin egen kompetanse på områder de er lite kunnskapsrike om, spesielt når de har hatt mer eksponering for informasjon, men uten nødvendigvis å forstå den dypere. Dette kan for eksempel være tilfelle for de som er ivrige nyhetskonsumenter, men som samtidig er mer tilbøyelige til å tro på feilinformasjon eller forvrengte fakta.

En del av utfordringen ligger i hvordan informasjon konsumeres i dag. Tradisjonelle medier, som aviser og nyhetskanaler, blir ofte sett på som mindre troverdige, mens alternative kilder på internett kan styrke eksisterende misoppfatninger. Dette skaper en situasjon der folk, på tross av økt tilgang til informasjon, kan bli mer overbeviste om sine egne feilaktige oppfatninger, et fenomen kjent som "motivert skepsis." Når folk blir konfrontert med korrigeringer, har de en tendens til å motstå disse, og i stedet opprettholde eller til og med forsterke sine feilaktige forestillinger. Dette er et resultat av psykologiske mekanismer som gjør at folk er mer tilbøyelige til å tro på informasjon som bekrefter deres eksisterende holdninger, og å avvise informasjon som utfordrer disse.

Det er viktig å forstå at politisk kunnskap ikke bare handler om fakta. Det handler om evnen til å forstå og analysere disse faktaene i en politisk kontekst. Når folk forstår hvordan politiske beslutninger påvirker deres liv, og hvordan systemene rundt dem fungerer, kan de delta mer aktivt og konstruktivt i demokratiske prosesser. Uten denne dypere forståelsen er det lettere å la seg lure av overfladiske politiske argumenter eller til og med konspirasjonsteorier som sprer seg raskt på nettet.

Denne situasjonen krever en tilnærming der det ikke bare er viktig å fokusere på å gi folk informasjon, men også å utdanne dem i hvordan de kan bruke denne informasjonen på

Hva har partisentralisering i USA betydd for den nasjonale samholdet?

Immigrasjonen av millioner av katolikker fra Irland og Tyskland fra 1830-årene satte protestantiske Amerika på prøve og førte til fremveksten av Know Nothing-bevegelsen. Bevegelsen var drevet av en frykt for at de nyankomne immigrantene samarbeidet med Rom for å ta kontroll over Amerika og sette paven som leder. Bevegelsen, som var organisert som et hemmelig samfunn, hadde talspersoner som mente at de måtte nekte enhver kjennskap til dens eksistens – de skulle svare "jeg vet ingenting" dersom de ble spurt om det. Dette var en bevegelse som omfavnet utallige usannsynlige teorier, inkludert at irene var en rasemessig atskilt og underlegen gruppe. På midten av 1850-tallet oppnådde Know Nothings kortvarig suksess i valgene, og fikk flere viktige politiske posisjoner, men bevegelsen var over før tiåret var omme. Deres politiske ideer var like fantasiløse som deres konspirasjonsteorier.

I dag finnes det mange like vilkårlige og ekstreme ideer, men i motsetning til Know Nothings, er ikke deres påvirkning på samfunnet forbeholdt et kortvarig fenomen. De forholdene som muliggjør misinformasjon, er fortsatt sterkt til stede i USA og holdes oppe av tre store faktorer: grådighet etter penger, ønsket om berømmelse og kampen om makt. De påfølgende kapitlene vil belyse hvordan disse faktorene har gitt makt til partipolitiske ildsjeler, medier, og folk som setter egne interesser før nasjonens beste.

Denne polariserte holdningen har i stor grad påvirket det sosiale livet i USA. Hvor det i tidligere tider ikke var noen større problematikk rundt at folk på tvers av politiske skillelinjer dannet relasjoner, viser statistikk i dag at færre amerikanere finner det akseptabelt å ha en ektefelle fra et annet parti. Der hvor kun én av tjue foreldre i 1960 var imot at deres barn giftet seg med noen fra et annet parti, er det nå mer enn seks ganger så mange som har en slik holdning. De politiske skillelinjene har også blitt et fysisk fenomen, der folk oftere bosetter seg i områder som er dominert av deres eget partis velgere. Slik har "The Big Sort" – den geografiske partisentraliseringen – fått fotfeste, og det har blitt langt vanskeligere å leve i et samfunn hvor forskjellige politiske synspunkter eksisterer side om side.

En studie fra University of Wisconsin om Milwaukee-metroområdet viser hvordan etnisitet og økonomi påvirker boligmarkedet, noe som har forsterket den politiske sorteringen over flere tiår. Det er tydelig at politikk i økende grad har blitt et spørsmål om hvor man bor og hvem man omgås, i stedet for ideologiske overbevisninger alene. Denne utviklingen er et klart tegn på hvordan Amerika har mistet mye av det fellesskapet som tidligere gjorde nasjonen sterk. Når folk bor i områder hvor de nesten utelukkende omgås folk med samme politiske synspunkt, blir den politiske og sosiale virkeligheten forsterket, og det blir mindre rom for nyanser og forståelse.

Samfunn som før var preget av et mangfold av politiske synspunkter, er nå i stor grad homogenisert. De som på 1800-tallet var villige til å se på hverandre som medmennesker til tross for politiske forskjeller, ser i dag på sine naboer med en mer skeptisk holdning. Dette fører til en svekkelse av samholdet og skaper en virkelighet der usikkerhet og polarisering får lov til å vokse, noe som gjør det vanskeligere å finne felles løsninger på nasjonens problemer.