Hva bør Australia gjøre hvis Trump vender tilbake til presidentembetet?

De siste årene har Donald Trump skapt store utfordringer for både sine egne politikere og for USAs allierte rundt om i verden. Spesielt i Asia har hans utenrikspolitikk hatt dype konsekvenser, og Australia står som en av de mest utsatte nasjonene i møte med en mulig retur av Trump til Det hvite hus. For Australia er det mange faktorer som må vurderes, spesielt de utilsiktede konsekvensene av Trumps politikk og den langvarige alliansen med USA som Australia har pleid i flere tiår. Hvordan Australia skal navigere i et potensielt annet Trump-presidentskap er langt fra klart, og det er avgjørende at nasjonen er godt forberedt.

En av de mest umiddelbare utfordringene for Australia vil være å håndtere konsekvensene av Trumps "spectacle diplomacy", som vi har sett i hans tilnærming til Nord-Korea. Det første Trump-Kim-topmøtet i Singapore i 2018 var et eksempel på hvordan Trump prioriterte PR-verdi over strategiske mål. Han omfavnet Kim Jong-Un på en måte som mange eksperter, som John Bolton, betraktet som en politisk feilslutning. Bolton har i sine memoarer uttrykt sin skuffelse over at USA ikke hadde noen klar strategi for å sikre Nord-Koreas atomnedrustning, og han påpekte at møtet mellom Trump og Kim var en gave til den nordkoreanske diktatoren. Den diplomatiske tilnærmingen var på mange måter overfladisk og basert på en urealistisk håp om at Kim Jong-Un ville gi opp sine atomvåpen uten en konkret avtale på plass.

Dette spektakulære diplomatiet ble deretter gjentatt med flere møter, men uten at noen av de sentrale målene for amerikansk politikk i regionen ble oppnådd. Det som skulle vært et grunnlag for strategisk forhandling om Nord-Koreas atomprogram, ble i stedet en lang rekke av møter uten reell fremgang. Australia, som en trofast alliert av USA, vil være nødt til å balansere sin støtte til Trump-administrasjonens beslutninger med det faktum at slike diplomatisk tomme gestus kan ha vidtrekkende konsekvenser for regionens sikkerhet og stabilitet.

I tilfelle Trump skulle returnere til presidentembetet, kan det tenkes at han gjenopptar sitt forhold til Kim Jong-Un, en relasjon som kan komme til å definere hans tilnærming til Nord-Korea på nytt. Men det er også mulig at Trump, etter å ha blitt "brent" av Kims manglende vilje til å inngå reelle avtaler, vil trekke seg tilbake fra enhver diplomatisk tilnærming og heller velge å presse Kim gjennom økonomiske sanksjoner og styrking av militær tilstedeværelse i Sør-Korea.

På den andre siden av det strategiske spekteret står Kinas innflytelse i regionen. Trumps tid som president ble preget av en intens konfrontasjon med Kina, og hans handelskrig og straffetiltak mot Beijing har hatt varige effekter. Mens Trump tidligere har uttrykt interesse for å trekke tilbake amerikanske styrker fra Sør-Korea og redusere USAs globale militære forpliktelser, kan en ny Trump-administrasjon trolig velge å satse på en sterkere militær tilstedeværelse i regionen som en motvekt mot Kinas økende makt.

Denne tilnærmingen kan føre til et skifte i hvordan Australia, som en strategisk alliert av USA, må forholde seg til regionens dynamikk. Australia har lenge stått ved USAs side i militære og diplomatiske spørsmål, men i en tid der mange av Trumps utenrikspolitiske avgjørelser har vært både uforutsigbare og kontroversielle, vil det være vanskeligere for Australia å balansere sin lojalitet til USA med de geopolitiske realitetene i Asia. Hvis Trump søker å isolere Kina ytterligere eller fremme en mer konfrontasjonell linje i Asia, kan Australia finne seg i en vanskelig posisjon, både i forhold til USA og i sin egen region.

Videre bør Australia være oppmerksom på den regionale reaksjonen på Trump. Hans fremmedfiendtlige holdning til muslimer, hans fiendtlige retorikk mot Kina, hans tilbakeholdenhet med å håndtere klimaendringer og hans beslutning om å trekke USA ut av viktige internasjonale avtaler og institusjoner har resultert i betydelig kritikk fra mange av USAs allierte, spesielt i Sørøst-Asia. Australia kan bli stående som en av de siste sterke talsmennene for Trumps politikk i regionen, noe som kan øke misnøyen blant nabolandene og skade Australias omdømme.

Australia må finne en balanse mellom å opprettholde sitt sterke bånd til USA og ivareta sine egne interesser i en stadig mer usikker og dynamisk internasjonal situasjon. Dette inkluderer å forberede seg på de mulige konsekvensene av Trumps utenrikspolitikk og å utvikle mer robuste strategier for å håndtere utfordringer som kan oppstå fra både USA og de regionale aktørene som er påvirket av Trumps beslutninger.

Endtext

Hvordan Trumps politikk kan påvirke Australia etter 2025

Gjennom hele Trumps presidentperiode, som sammenfalt med Turnbull- og Morrison-regjeringene, nektet Australia å gi opp kull. Scott Morrison, som var finansminister på den tiden, tok med seg en bit kull til parlamentet og sa: "Dette er kull. Vær ikke redd. Ikke vær skremt." Hans budskap var klart: Kull ville holde lyset tent. Regjeringens politikk gav støtte til nye kullgruver og milliarder av dollar i skattefordeler. I stedet for å fase ut kull, var Australia fast bestemt på å grave etter mer. Kull forble landets nest største eksportvare. Under Morrisons besøk til Washington i september 2019, rosset Trump Australia for landets forpliktelse til kull. "Australia har vært så fokusert på økonomien. De har mineraler. De har utrolig rikdom i mineraler og kull og andre ting. Og de er virkelig i front når det gjelder kullteknologi. Det er rent kull. Vi kaller det 'rent kull', men det er også bra for arbeiderne. Tingene som før var farlige, og veldig dårlige for mange mennesker, har blitt 100 prosent rettet opp. Det er utrolig."

Bare en måned før møtet med Trump i Washington, nektet Morrison å delta i en erklæring fra Pacific Islands Forum som fremhevet klimaendringer og kull, til tross for at klimaendringer og stigende hav truer flere stillehavsøyer og deres levebrød. Disse landene ser på Australias avhengighet av kull med stor bekymring. På vei mot presidentvalget i 2020 var det en utbredt følelse i USA og i land som jobbet med globale oppvarmingsutfordringer, at et nytt Trump-termin ville gjøre enhver klimaaksjon eller innsats for å redusere utslipp umulig. Trump ga klimaskeptikere plass i Australiens nasjonale debatt om global oppvarming, og fortsatte den tiårslange trenden med å bremse og politisere strategier for å redusere klimaendringer. Debatten skiftet fra å prioritere handling til å prioritere debatt om kostnadene ved handling. For Australia fungerte Trump som en buffer mot internasjonalt press for å innføre strengere restriksjoner på kullutslipp.

De stillehavsøyene var fortvilet, men Morrison hadde en klimapartner i Det hvite hus, og det var ingen press på et tungt forurensende land som Australia for å handle. Det var først da Joe Biden tiltrådte som president i 2021 at Morrison-regjeringen endret sin holdning foran FNs klimakonferanse (COP26) i Glasgow. Under sterkt press fra Det hvite hus forpliktet Morrison til å la Australia vedta netto nullutslipp av karbon innen 2050. Men han la ikke frem noen forbedring på de midlertidige 2030-målene for en reduksjon på 26 til 28 prosent, og det ble heller ikke lovet noen plan for å fase ut kullkraft. Buskbrannene og oversvømmelsene som herjet Australia fra 2019 til 2022 endret den offentlige opinionen om klimaendringer. Der oppstod en ny politisk-klimasyllogisme: klimaendringer = værkatastrofer = tørke og branner eller oversvømmelser = økonomisk nød og ødeleggelse av vår livsstil. Morrison betalte den høyeste prisen for sin tveeggede politikk i 2022-valget, da velgerne i tradisjonelt konservative seter stemte på "Teal"-kandidater som forfektet mye sterkere klimaaksjon, bekjempelse av korrupsjon og sikring av reelle fremskritt for kvinners likestilling på arbeidsplassen.

Med Trumps gjeninntreden i 2025 vil den internasjonale økonomien stå overfor større usikkerhet, spesielt i lys av hans proteksjonistiske agenda. Hans nasjonalistiske syn på økonomisk politikk, handel og klima, kommer til å endre den globale handelsdynamikken. Som australsk økonom Stephen Kirchner uttalte, vil Trumps politikk få betydelig innvirkning på forholdet mellom USA og Australia. For Australia betyr dette et potensielt økonomisk tilbakeslag. Trump ser på internasjonal handel som et nullsumspill, der det er vinnere og tapere, og hans fokus vil være på å redusere handelsunderskudd. Dette kan føre til at Australia blir rammet av flere handelskriger, spesielt med Kina, som vil reagere på Australias tilknytning til USA under Trump. Dette kan gjøre det vanskelig for Australia å balansere sine interesser i en verden delt mellom Kina og USA.

Under en ny Trump-administrasjon vil Australia finne seg selv fanget i et økonomisk krysspress. Forholdet til Kina vil bli anspent, og Trump kan styrke handelstollene på kinesiske varer, noe som kan skade australske eksportører. Dette kan presse Australia ytterligere inn i en økonomisk konflikt, uten at landet har noen lett løsning. Trump vil igjen utfordre verdens handelsregler og skape friksjon med Australias interesser i en mer ordnet handelsverden. Den eneste positive nyheten er at frihandelsavtalen med USA vil gi en viss beskyttelse for det bilaterale markedet.

Trumps økonomiske politikk vil være preget av høy stimulans, skatteskjæringer og deregulering, noe som kan føre til overoppheting av økonomien i USA. Dette vil nødvendigvis få konsekvenser for Australia, som vil måtte håndtere en usikker økonomisk fremtid med høyere volatilitet i internasjonale finansmarkeder. Dette kan også føre til økt press på Australia om å justere sin skattesats for selskaper, spesielt i forhold til hvordan amerikanske skattesystemer utvikler seg.

For Australia vil en potensiell gjeninntreden av Trump i Det hvite hus bety en turbulent økonomisk fremtid, med økte risiki for både handelskriger og økt usikkerhet på den internasjonale arenaen.

Hvordan Donald Trump kan omforme amerikansk demokrati – og trusselen det representerer for andre nasjoner

Valget av 2020 ble et viktig vendepunkt i amerikansk politikk, og Donald Trump ble en katalysator for en utvikling som har fått dramatiske konsekvenser for både nasjonal og internasjonal politikk. Trumps manglende vilje til å innse sitt nederlag i valget, hans intensjon om å omgjøre resultatene, og hans manipulasjon av politiske institusjoner, har ikke bare utfordret amerikanernes tillit til sitt eget demokrati, men også skapt usikkerhet rundt forholdet til andre nasjoner, som Australia.

I et demokrati er det fundamentalt at de tapende kandidatene anerkjenner utfallet av valget og respekterer folkets stemme. George W. Bush aksepterte sitt nederlag i 2000-valget, til tross for den kontroversielle rettsprosessen som fulgte, og han ble i sin tur den første presidenten i USA som vant valget etter en beslutning fra høyesterett. Al Gore, hans motstander, ga sitt formelle etterspill og anerkjente at rettssystemet hadde talt. Dette var et nødvendig skritt for å gjenopprette nasjonal enhet, selv om han personlig var uenig i høyesteretts beslutning. Trumps manglende vilje til å anerkjenne valget i 2020, og hans åpne tvil om dets legitimitet, har imidlertid ført til en vedvarende splittelse som undergraver selve kjernen i det amerikanske demokratiet.

Trump, til tross for å ha tapt valget, har fortsatt å hevde at han er den legitimt valgte presidenten. Hans tro på at valget ble stjålet fra ham, har fått et betydelig antall republikanere til å støtte ham. Denne situasjonen har resultert i omfattende tiltak på statlig nivå i flere vippestater, hvor republikanere har jobbet for å endre valgprosesser og gjøre det vanskeligere for bestemte befolkningsgrupper å delta. I tillegg har 19 stater vedtatt lover som innskrenker tilgangen til stemmesedler, spesielt for lavinntektsvelgere og minoriteter, noe som ytterligere svekker demokratiets fundament.

I sin rolle som president gjennomførte Trump tiltak som har forandret det amerikanske politiske landskapet på en dramatisk måte, blant annet gjennom utnevnelsen av tre konservative dommere til Høyesterett, som har redusert kvinners rettigheter til abort og styrket retten til å bære våpen. Disse beslutningene har vist hvordan Trumps innflytelse har formet politikk på både nasjonalt og internasjonalt nivå.

Trump har også brukt sin posisjon til å fremme et populistisk narrativ som baserer seg på frykt for det som blir sett på som en trussel mot «hvit» amerikansk identitet og en følelse av at den amerikanske folket er blitt fratatt sitt land. Denne ideologien er en av grunnene til at Trump har beholdt sin dominans i det republikanske partiet. Dette skaper en politisk situasjon der motstandere av Trump, inkludert et stort flertall av demokrater, har blitt sett på som fiender av staten, noe som ytterligere polarisere samfunnet.

Det er ingen tvil om at Trump har fått et solid grep om republikansk politikk og har blokkert store deler av de demokratiske agendaene, spesielt når det gjelder valglover og stemmerett. Hvis han skulle vinne presidentvalget i 2024, vil han sannsynligvis bruke sin makt til å hevne seg på sine fiender i Kongressen, og hans administrasjon vil trolig bli dominert av personer som har et lojalistisk forhold til ham og hans agenda.

Trump har også klart å gjøre betydelige endringer på det utenrikspolitiske området. Hans politikk har utfordret de tradisjonelle alliansene, og spørsmål har blitt reist om hva et gjenopprettet Trump-regime vil bety for land som Australia. Australia, som har et dypt forankret forhold til USA gjennom ANZUS-traktaten, står overfor en vanskelig dilemma. Hvis Trumps politikk fører til en nedbrytning av demokratiske normer i USA, kan det få alvorlige konsekvenser for det strategiske samarbeidet mellom de to nasjonene.

Trump er en leder som opererer med et fundamentalt ulikt syn på makt og politikk, hvor hans intensjon om å reversere de demokratiske normene og etablere en mer autoritær styring står i kontrast til de prinsippene som tradisjonelt har styrt de fleste vestlige demokratier. Hvis han skulle komme tilbake til makten, er det sannsynlig at USA vil se en videre erosjon av de demokratiske institusjonene, samtidig som polariseringen og mistilliten mellom ulike grupper vil øke.

I en slik politisk situasjon vil det være avgjørende å forstå hva som er på spill, både for USA og for andre land som er tett knyttet til amerikansk utenrikspolitikk. For Australia vil det å ha en nær alliert som ikke lenger deler de samme demokratiske verdiene, utgjøre en alvorlig trussel mot både nasjonal sikkerhet og internasjonale relasjoner. Det er også viktig å erkjenne at Trumps innflytelse ikke nødvendigvis er et isolert amerikansk fenomen; det er et tegn på en større global tendens, der populisme og autoritære strømninger har fått fotfeste i flere nasjoner.

Endelig må vi også vurdere hva det betyr for framtiden til amerikansk demokrati. Trumps gjentatte angrep på valgresultater og hans åpne misnøye med rettsvesenets uavhengighet, er ikke bare et angrep på demokratiske prinsipper, men på selve grunnlaget for rettsstaten. Dersom slike angrep på institusjonene får fortsette uten konsekvenser, vil det kunne føre til en varig endring i hvordan demokrati forstås og praktiseres i USA, med potensielt katastrofale konsekvenser for både landets indre liv og dets plass i verden.

Hvordan har COVID-19-pandemien påvirket helsevesenet og samfunnets tillit i Australia?

COVID-19-pandemien har ikke bare vært en helsekrise, men også en test av samfunnets tillit til myndigheter og helsevesen. I Australia steg tilliten til regjeringen markant under pandemien, noe som viser hvordan kriser kan forsterke samfunnets støtte til offentlige institusjoner når disse oppfattes som effektive og transparente. Denne tilliten var avgjørende for gjennomføringen av smittevernstiltak og vaksinasjonsprogrammer, og har vist betydningen av kommunikasjon og lederskap i krisetider.

Likevel har pandemien avdekket dype strukturelle utfordringer i helsevesenet. Australia, til tross for et robust offentlige helsesystem, har opplevd økt belastning på sykehus og helsepersonell, noe som har synliggjort behovet for styrket kapasitet og bedre beredskap. Den økte etterspørselen etter helsetjenester under pandemien har også avdekket eksisterende ulikheter i helse, hvor sårbare grupper i større grad har fått negative konsekvenser både helsemessig og økonomisk.

Pandemien har videre eksponert globale svakheter i beredskap og koordinering, og understreker viktigheten av internasjonalt samarbeid for å håndtere slike kriser. Australia har måttet navigere mellom nasjonale tiltak og internasjonale forpliktelser, noe som har krevd en balansegang mellom åpne grenser og smittevern.

Det er viktig å forstå at helse ikke bare handler om medisinske tjenester, men også om sosial rettferdighet, økonomisk sikkerhet og tillit. Pandemien har vist hvordan samfunnets helse er en kompleks helhet der politikk, økonomi og kultur spiller sammen. For å møte framtidige utfordringer må Australia, som mange andre land, satse på helhetlige strategier som inkluderer forebygging, styrket primærhelsetjeneste og investering i sosial støtte.

I tillegg til de medisinske og samfunnsmessige aspektene, må leseren være oppmerksom på hvordan informasjonsspredning og mediebruk påvirker folks oppfatning av krisen. Desinformasjon og politisk polarisering kan svekke samfunnets evne til å handle samlet i en krise, og dette stiller krav til både myndigheter og medier om ansvarlig kommunikasjon.