Hvordan Populisme og Nasjonalisme Skaper Identitetskriser og Skiller Samfunn

Populisme og nasjonalisme har fått en økende betydning i dagens politiske landskap, særlig når de finner næring i autoritære strømninger. Slagordene som påpeker at "De" har frarøvet "Oss" mulighetene til velstand, arbeidsplasser og offentlige tjenester, appellerer sterkt til de som føler seg marginalisert i samfunnene deres (Norris og Inglehart 2019: 18). Selv om de økonomiske realitetene er viktige, er det ofte et kulturelt og sivilisatorisk perspektiv som blir fremhevet av de som støtter denne formen for populisme og nasjonalisme. Det er i stor grad en frykt for at egne verdier og tradisjoner, sett på som fundamentale for identitet og samfunn, er truet av innvandring og endrede demografiske sammensetninger (Goodhart 2017; Eatwell og Goodwin 2018).

I moderne liberale demokratier, som preges av økt innvandring, opplever mange at økonomiske vanskeligheter ikke bare handler om ressursmangel, men om tap av identitet. Som Fukuyama peker på, kan økonomisk nød oversettes til et tap av status og tilhørighet: «Du har alltid vært en kjernemedlem i vårt store nasjon, men utlendinger, immigranter og dine egne elitære landsmenn har konspirert for å holde deg nede; landet ditt er ikke lenger ditt, og du er ikke respektert i ditt eget land» (Fukuyama 2018: 89). Denne følelsen av fremmedgjøring er ikke bare økonomisk, men dypt personlig og kulturell. Det er et tap av det som oppfattes som «hjemme» og en nasjonal tilhørighet.

Dette resulterer i en kritikk av både den økonomiske venstresiden og den kulturelle høyresiden, hvor enkelte hevder at økonomiske løsninger fra venstrefløyen blir oversett til fordel for høyrefløyens identitetspolitikk. Klein (2020) argumenterer at det er en spesifikk form for nedlatende holdning å tro at økonomiske problemer ikke kan kombineres med et ønske om å beskytte kulturelle verdier. Tvert imot, for mange i tidligere koloniserte land, er det forvirrende at europeere i dag engasjerer seg i en kulturkrig, når de tidligere aktivt inviterte koloniale subjekter til å gi slipp på sine egne kulturer til fordel for en «overlegen» europeisk sivilisasjon.

Det er også et paradoks at de som i tidligere tiders koloniale erobringer ble oppfordret til å tilpasse seg og mestre de europeiske verdiene, nå står overfor en motstand mot at samme personer kan adoptere og utmerke seg i disse kulturene. Den europeiske nasjonalismens frykt for kulturell tapte identitet står i sterk kontrast til historiske tiders ideer om assimilering og kulturell utveksling.

Fra Storbritannia til Ungarn, gjennom Frankrike, Nederland og Østerrike, har populistisk etnonasjonalisme fått fotfeste. Denne trenden sees som en respons på en verden der grensene mellom nasjoner og verdener er blitt uklarere, og hvor man ser en økende følelse av empatiløshet og mangel på fantasi fra de politiske elitene. Appelbaum påpeker at det er en viss «skuffelse» i dagens populistiske retorikk, som ikke tar hensyn til kompleksiteten i globaliseringens mangefasetterte effekter. Det finnes en polariserende og forenklet verdensforståelse som tar for gitt at enten er man for eller imot globalisering, uten rom for de nyansene som historisk mobilitet og et nasjonalt fellesskap krever.

Under dagens populistiske nasjonalisme er det en økende tendens til å bruke immigranter som syndebukker for både økonomiske og kulturelle utfordringer. Kulturelle forskjeller blir ofte forenklet til overfladiske indikasjoner som hvordan folk ser ut, snakker, kler seg og oppfører seg i offentligheten – indikatorer som i stor grad er misvisende. Hedges (2016) advarer om at Europa, spesielt EU-landene på kanten av unionen, er i ferd med å utvikle seg til proto-fascisme, preget av en rasistisk, islamofobisk og xenofobisk retorikk som demoniserer immigranter og stemples som landsforrædere.

Nostalgien etter en tapt fortid der nasjonene var kulturelt homogene, får mange til å lengte etter en tid de ser som enklere, mer forståelig og mer velstående. Dette er en reaksjon på globaliseringens utfordringer, som oppleves som en trussel mot nasjonal identitet. Når de som tidligere var betraktet som "eksotiske" og "fjern" blir de som søker en ny fremtid, kan europeerne som er villige til å åpne sine dører til dem, møte en uventet form for empati og forståelse for det ukjente. Det er en påminnelse om hvor vanskelig det kan være å utvise gjestfrihet i en tid hvor mange føler at deres egen trygghet er truet.

Ser vi på Storbritannia, med sin tidligere rolle som en global makt, avsløres et spennende paradoks: En nasjon som har vært kjent for å omfavne liberal parlamentarisme og globalt fellesskap, ser ut til å falle sammen i en form for radikal nasjonalisme som truer den samme sivilisasjonen de en gang hadde som sitt ideal. Den politiske og kulturelle spenningen i Storbritannia, spesielt rundt Brexit, har på mange måter eksemplifisert hvordan nasjonalistiske tendenser har ført til en splittelse der de som tidligere var inkludert i det «store fellesskapet» nå føler seg marginalisert, og søker en ny identitet gjennom en mer ekskluderende, nasjonalistisk politikk.

Det er viktig å forstå at disse strømningene ikke bare er et uttrykk for økonomisk misnøye, men også et dypere tap av kulturell og nasjonal identitet. Når man ser på hvordan både nasjonalisme og populisme påvirker samfunnet, blir det klart at de politiske og kulturelle grensene mellom ulike grupper blir stadig mer konturløse, og at det er essensielt å reflektere over hvordan disse endringene kan påvirke både individuelle identiteter og samfunnsstrukturer.

Hvordan liberale demokratier fostrer populisme og trusselen mot demokratiet

Liberalismen, som er hjørnesteinen i mange vestlige demokratier, bærer i seg både potensialet for stor sosial rettferdighet og risikoen for destruktive krefter. Ifølge Edward Edsall er liberale demokratier bedre rustet enn autoritære stater til å håndtere konfliktene som uunngåelig oppstår i mangfoldige samfunn. Men samtidig inneholder de også frøene til sin egen undergang. Dersom de ikke klarer å møte de utfordringene som vokser frem i samfunnene, og lar xenofobiske populister kapre den offentlige debatten, vil frustrerte og misfornøyde borgere begynne å stemme på de anti-innvandringspartiene på høyresiden. Dette vil føre til at samfunnene blir mer lukkede, at nasjonalistiske partier får økt makt, og at rasistisk retorikk som fremmer en snever og ekskluderende nasjonal identitet får legitimitet.

Den økende økonomiske ulikheten i mange vestlige demokratier har allerede satt press på de politiske systemene, særlig i USA. Når økonomisk ulikhet når ekstreme nivåer, som i dagens USA, begynner det politiske systemet å kollapse under sin egen tyngde. Den grunnlovsbeskyttede balansen som ble designet for et samfunn med stor økonomisk likhet, har ikke klart å håndtere utfordringene som følger med enorme rikdomsforskjeller og maktkonsentrasjon på toppen. I en slik situasjon blir populistiske ledere, som Donald Trump, farlige, fordi de manipulerer det politiske systemet ved å benytte seg av et demagogisk sett med teknikker – ved å lyve, spre falsk informasjon og angripe andres troverdighet og patriotisme. Denne typen lederskap underminerer demokratiet og truer de grunnleggende prinsippene som ble etablert av de amerikanske grunnleggerne.

Det er viktig å merke seg at den liberalismen som kritiseres i Vesten, er den samme liberalismen som har globalisert seg på en måte som har utnyttet ikke-vestlige folk. Gjennom kolonialisme og økonomisk dominans har den vestlige verden oppnådd enorm rikdom ved å underlegge seg de ressurser og arbeidskraft fra andre deler av verden. Denne liberalismen er i bunn og grunn preget av en ubøyelig tro på egen moral og rett, som tillater de vestlige nasjonene å definere både seg selv og andre på deres egne premisser. Den viser lite hensyn til de konsekvenser det har for folk utenfor den vestlige sfæren, og retter en streng kontroll over de som forsøker å bevege seg utenfor de pålagte rammene.

Det er en dyp paradoks i at de samme folkegruppene i Vesten, som har nytte av dette systemet, nå tyer til nasjonalistisk og kulturell populisme for å uttrykke sine egne frustrasjoner. Mens den vestlige eliten har ført en global kapitalistisk agenda, har de forsøkt å forklare sine handlinger som en nødvendighet for å beskytte "folket". Dette retoriske grepet kan virke urovekkende for de som har vært utsatt for denne urettferdigheten. Populismen, enten den er venstre- eller høyreorientert, springer ut fra en følelse av å ha blitt overkjørt og neglisjert av en elitetro på egen overlegenhet og ambisjoner om dominans.

I dagens politiske landskap, spesielt i USA, har populisme fått næring fra de økonomiske og kulturelle krisene som preger det amerikanske samfunnet. Liberalismen, som tidligere lovet å frigjøre og beskytte individer, har ført til en følelse av meningsløshet for mange amerikanere, som ser på hvordan deres liv er blitt utvannet av neoliberalisme og kapitalisme. Når folk føler seg utestengt og marginalisert, søker de etter ideologier, religioner og nasjonalistiske identiteter som kan fylle tomrommet i deres liv. Anti-immigrasjonspolitikk og ekskluderende politikk gir en tilflukt for mange som opplever seg som tapt i et samfunn som virker ute av stand til å gi dem noe meningsfullt.

Donald Trump, og hans populistiske retorikk, er et symptom på et større problem som har oppstått som et resultat av økonomisk ulikhet, nasjonalisme og fraværet av et samlet, offentlig liv. Hans tilhengere har blitt overbevist om at demokratiets institusjoner er svake og at en sterk leder er nødvendig for å redde landet fra en verden som virker ute av kontroll. Trump har klart å spille på folks frykt for endring og identitetskrise, og hans popularitet hviler på et sterkt fundament av økonomisk stagnasjon og politisk frustrasjon.

Liberalismens kritikk har derfor utviklet seg til en globalt sammensatt diskusjon, hvor det er blitt klart at systemet som en gang lovet frihet og rettferdighet for alle, har skapt dypt uløselige skiller i det globale samfunnet. For mange, spesielt de som har blitt marginalisert i denne prosessen, er den vestlige verdens forvaltning av liberalisme sett på som en form for utnyttelse, en påtvungen orden som undergraver deres mulighet til å eksistere på egne premisser.

For å forstå dagens populisme, er det nødvendig å innse at det ikke bare handler om frustrasjonen over innvandring eller politiske forskjeller, men om den dypere, eksistensielle kampen for rettferdighet i et system som i stor grad favoriserer en liten elite på bekostning av de mange. Uten en reell tilnærming til å endre maktstrukturene som driver ulikhetene, vil populismen fortsette å være en farlig kraft som kan true selve kjernen i demokratiet.

Hvordan Nyamnjoh Forstår Trump: Populisme, Medier og Ufullstendighet i Den Moderne Verden

I Nyamnjohs refleksjoner fra 2002, hvor han reflekterer over sitt eget liv og intellektuelle utvikling, finner vi en mikroversjon av hans større syn på verden, et syn som danner utgangspunktet for hans dypere studie av Trump og Trumpisme. Fra en barndom i landlige omgivelser til en akademisk karriere som omfatter både antropologi og sosiologi, har Nyamnjoh utviklet en verdensomspennende forståelse av makt og kommunikasjon, og hans erfaring i å analysere politikk gjennom et postkolonialt og globalt perspektiv skaper en unik inngang til studiet av Trump.

Gjennom sine mange studier, spesielt i sitt arbeid som kommunikasjonsekspert og akademiker, har Nyamnjoh sett hvordan ideer og bevegelser sprer seg på tvers av grenser og kulturer. Hans perspektiv har røtter i både akademiske teorier og en dyp forståelse av hvordan den globale politiske scenen formes. For første gang i sitt virke som akademiker har han valgt å sette fokus på USA, og spesielt på fenomenet Trump. I sin bok om Trump, tar han et helhetlig blikk på populismen, de globale politiske utfordringene og hvordan media, teknologi og politisk manipulasjon samhandler i dagens samfunn.

Nyamnjohs studie av populisme trekker på en kulturell antropologs innsikt i hvordan folk og samfunn forholder seg til makt. Han ser på Trump som en manifestasjon av en dypt problematisk politisk virkelighet, hvor maktstrukturer ikke bare er opprettholdt gjennom fysisk dominans, men også gjennom mediamanipulasjon og digital kommunikasjon. Trump er et produkt av en verden hvor de tradisjonelle maktbalansene er i ferd med å bryte sammen, og hvor hans evne til å utnytte sosiale og medieplattformer er en sentral del av hans politiske suksess.

Gjennom sitt studie av popkulturelle og politiske strømninger, belyser Nyamnjoh hvordan populismen som Trump representerer ikke er et isolert fenomen, men snarere et globalt fenomen. Han viser til hvordan andre ledere, som Viktor Orbán i Ungarn, Jair Bolsonaro i Brasil og Rodrigo Duterte på Filippinene, også bruker populistiske taktikker for å tiltrekke seg makt, og hvordan deres politiske fremganger er del av en større bølge av "anti-elitistisk" populisme. For Nyamnjoh er det viktig å forstå populisme som et verktøy for å manipulere både sosial og politisk diskurs, og hvordan den utgjør en trussel mot demokratiets fundamenter.

Nyamnjoh refererer ofte til Amos Tutuola, en afrikansk forfatter som utfordret etablerte litterære normer ved å bruke et lokalt, tradisjonelt språk som motvekt til europeisk litterær kanon. Tutuolas utfordring til den koloniale fortellingen, hans vekt på mangfold og ufullstendighet, blir et viktig verktøy for Nyamnjoh i analysen av Trump og hans bevegelse. Tutuola brukte det han beskrev som et "kosmisk drikkehorn" for å beskrive hvordan ufullstendighet, brudd på lineære narrativer, og åpne tekster kunne gi rom for alternative måter å tenke på. Denne ideen om ufullstendighet er noe som Nyamnjoh trekker inn i sin forståelse av Trump og hans politiske fremtoning.

Trump er et symbol på en verden der det ikke finnes rom for "mellomrom" eller ufullstendighet. I stedet er verden delt opp i et svart-hvitt forhold, et null-sum-spill der det ikke er plass til pluralisme eller kollektive interesser. For Nyamnjoh er dette en farlig utvikling, ettersom det skaper en verden preget av stadig mer polariserte meninger og en redusert evne til å bygge demokratiske, balanserte samfunn. Han ser på Tutuolas litterære metode som et mulig redskap for å håndtere denne virkeligheten, ved å utfordre ideen om totalitet og absolutter.

Det er også viktig å merke seg hvordan Trump og hans bevegelse har utnyttet den digitale revolusjonen. I dag er politisk kommunikasjon drevet av algoritmer, som kan manipulere informasjon og forme offentlighetens syn på virkeligheten på en måte som aldri før har vært mulig. Nyamnjoh beskriver hvordan "magiske multiplikatorer" i form av digital kommunikasjon og mediemanipulasjon har ført til det som kan beskrives som en "pandemi av narsissisme", hvor individets behov for bekreftelse og oppmerksomhet i stor grad er drevet av teknologiens påvirkning.

Trumps bruk av media og hans strategiske utnyttelse av sosiale plattformer for å fremme sin egen agenda er et perfekt eksempel på hvordan makt kan konsolideres gjennom medier. Her henter Nyamnjoh inspirasjon fra Edward Bernays, en pioner innen PR-industrien, som også bidro til å forme den moderne politiske kommunikasjonen. Dette er en sentral del av Nyamnjohs bok, og han viser hvordan Trump er både et produkt og en eksponent for denne nye formen for politisk kommunikasjon.

Nyamnjoh avslutter boken med å trekke inn Tutuolas utfordring til lineære og absolutte narrativer, og han oppfordrer til å "gå forbi" Trump og hans verden av absolutte vinnere og tapere. I stedet, ifølge Nyamnjoh, bør vi søke en demokratisk pluralisme som tillater politiske balansepunkt og samfunnsmessige sjekkpunkter, hvor forskjellige stemmer og perspektiver kan eksistere side om side uten å måtte gå på bekostning av hverandre.

Hvordan populisme og identitetspolitikk former den amerikanske virkeligheten

I den amerikanske politikken har ideen om identitet – særlig rasemessige og kulturelle forskjeller – blitt et fundamentalt tema. Det er klart at de økonomiske forholdene, som er kjernen i politiske diskusjoner, ikke kan skilles fra identitet. Dette gjelder ikke minst i lys av den nåværende formen for populisme som preger både høyre- og venstresiden. For personer som Trump, har identitet blitt et sentralt element i forståelsen av hva det vil si å være amerikansk. Hans visjon av Amerika er dypt forankret i en rasialisert forståelse av samfunnets struktur, hvor hvite mennesker, spesielt av europeisk opprinnelse, anses som de naturlige bærerne av nasjonens ideologi og makt.

Denne tilnærmingen til identitet og økonomi er ikke uten konsekvenser. For eksempel, ifølge forfatteren Isenberg, er bruken av begrepet "raser" et middel til å rettferdiggjøre ulikhet blant hvite mennesker, noe som skaper en hierarkisk struktur hvor visse europeiske opprinnelser anses mer verdifulle enn andre. Slik blir mennesker i denne strukturen redusert til "raser", der deres liv og skjebne ikke kan unngås eller endres, et resultat av en merkelig analogi mellom mennesker og dyrestammer. Dette synet på menneskelige samfunn som preget av faste og uforanderlige "raser" står i direkte kontrast til de verdiene som demokrati og det amerikanske drømmen påstår å fremme.

Slik sett kan man forstå hvorfor ideene som Trump og hans tilhengere fremmer – ideene om en ren og utelukkende nasjon, hvor alle som ikke tilhører den "rette" rasen eller gruppen, anses som fremmede – er så farlige. For i stedet for å fremme et inkluderende fellesskap, bygger slike ideologier på eksklusjon og fremmedgjøring. Mennesker som faller utenfor de etablerte kategoriene av hva det betyr å være "ekte" amerikanere, blir nektet sin plass i nasjonen. Dette er grunnen til at mange finner Trumps populisme problematisk: hans ideologi om at "de andre" er ikke-amerikanske, og dermed ikke verdige, utgjør et alvorlig brudd på de verdiene som egentlig burde definere et demokrati.

Men det er også andre stemmer som påpeker at det er mulig å tenke annerledes om identitet og solidaritet i et samfunn. Bernie Sanders, for eksempel, hevder ikke at han er den eneste som kan fikse problemene i Amerika, og han er ikke interessert i å bygge en nasjon som ekskluderer folk med forskjellige meninger og bakgrunner. Han fremmer en politikk som kan forene mennesker på tvers av identitetsgrenser, og han legger vekt på økonomisk rettferdighet snarere enn et smalt syn på kulturelle eller rasemessige identiteter.

Men dette står i skarp kontrast til Trumpismen, som søker å definere en enhetlig og homogen nasjonal identitet. Trump har et syn på verden hvor de som ikke passer inn i hans forståelse av amerikansk identitet, er fiender og bør ekskluderes. Dette er et syn som risikerer å splitte nasjonen på en måte som underminerer både demokrati og sosial harmoni. Når man reduserer mennesker til deres etnisitet, opprinnelse eller økonomiske status, risikerer man å rive i stykker det nettverket av solidaritet og interavhengighet som egentlig gjør et samfunn mulig.

I denne sammenheng kan vi se på de utfordringene som hvite, lavinntektsamerikanere står overfor. Ifølge forfatteren J. D. Vance, er det ikke tilstrekkelig å si at alle mennesker av europeisk opprinnelse er en del av et felles "hvitt fellesskap". I virkeligheten finnes det hierarkier innenfor denne gruppen, og folk med lav inntekt og utdannelse som er av skotsk-irsk opprinnelse, kan ikke nødvendigvis regne med de samme privilegiene som andre hvite mennesker i USA. De blir sett på som "hillbillies" eller "white trash" og lider av økonomisk usikkerhet på en måte som utfordrer den tradisjonelle forståelsen av hva det betyr å være hvit og amerikansk.

Samtidig peker forskere som Bradford DeLong på at den politiske dominansen som hvite menn har hatt i USA og Europa er på vei mot slutten. Dette skyldes blant annet at økonomisk populisme utfordrer det teknokratiske styret og det tradisjonelle maktsystemet som har gitt hvite menn en dominerende posisjon. DeLong mener at det ikke lenger er mulig å opprettholde det kastelignende privilegiet som hvite menn har hatt, og at det er på høy tid at samfunnet ser på hvordan nye muligheter for sosial forbedring kan komme alle til gode.

Denne utviklingen kan være et tegn på at gamle maktstrukturer som har vært basert på etnisitet og sosial klasse ikke lenger er bærekraftige i dagens verden. Som økonomer og politiske analytikere påpeker, har mange av dagens populister brukt konspirasjonsteorier og frykt for kulturelle endringer som en måte å mobilisere støtte på. Slike følelser, drevet av frykt for tap av status, kan være farlige, da de ofte fører til polarisering og nasjonal splittelse.

For å motvirke denne utviklingen, påpeker eksperter som Müller og Smith, er det viktig å forstå at populisme som politisk fenomen ofte fungerer som en protest mot etablerte maktstrukturer. Problemet med populisme er imidlertid at den ikke nødvendigvis kan bygge et bærekraftig styresett, fordi det ikke er mulig å protestere mot seg selv når man først har kommet til makten. Populister som Trump har benyttet seg av denne dynamikken ved stadig å fremme ideen om at de er ofre for et system som er rigget mot dem, selv når de selv er en del av den etablerte makteliten.

I tillegg til disse perspektivene, bør leseren være oppmerksom på hvordan identitetspolitikk ikke bare handler om etnisitet eller økonomi, men også om hvordan makt og privilegium fungerer på tvers av forskjellige grupper. Den pågående kampen for å forstå hva det betyr å være en del av et inkluderende fellesskap i USA og andre vestlige demokratier, dreier seg ikke bare om å utfordre eksisterende maktstrukturer, men også om å finne ut hvordan man kan bygge et samfunn hvor alle har lik verdi – uavhengig av bakgrunn, økonomisk status eller opprinnelse.

Er det mulig å ignorere sannheten i politikkens verden?

Donald Trump, ifølge Daniel Drezner, har aldri vært en politiker som kan forventes å "modnes" eller "vokse opp". Å forvente at Trump skulle utvikle seg i tråd med tradisjonelle politiske normer, er ifølge Drezner å leve i en verden av fantasi. Trump har, på sin side, klart å omfavne en type populisme som utfordrer det etablerte, og gjennom dette har han også klart å spille på forestillingen om at han er en politisk "toddler", en slags naiv og uerfaren nykommer som likevel er i stand til å manipulere voksne. Det er en strategi som, ifølge Drezner, har vært både effektiv og taktisk i et politisk landskap som undervurderte ham.

Trump har kanskje forstått noe som er viktig for enhver observatør av populistiske bevegelser: Den etablerte politikeren, den voksne i rommet, er i stor grad blind for den voksende frustrasjonen og mistilliten som folk føler mot politikere som fremstår som overlegne og uforståelige. Han har brukt denne mistilliten til sin fordel, og i en tid da fakta og ekspertise er under press, har Trump klart å utnytte ideen om "alternativ sannhet". Mye av den kritikken som har blitt rettet mot hans regjeringstid, handler om at sannheten i hans politiske verden er fleksibel og kan manipuleres for å oppnå det han ønsker.

En viktig faktor som forsterker dette fenomenet, er hvordan teknologi, særlig sosiale medier, har vært brukt som et verktøy for å forme virkeligheten. Begrepet "post-sannhet" beskriver en tid der følelser og meninger får større plass enn objektiv informasjon. Ifølge forfatteren Michiko Kakutani har Trump og hans tilhengere klart å bruke denne utviklingen til sin fordel ved å spre falsk informasjon og manipulere folkemeninger på en måte som er langt mer raffinert enn tidligere tiders politiske manipulasjoner. De har skapt en virkelighet som folk ønsker å tro på, og som blir forsterket gjennom algoritmene på plattformer som Facebook og Twitter, hvor det er lett å forme inntrykk av hva som er populært eller sant.

Samtidig har dette også ført til en svekkelse av den autoriteten som fakta en gang hadde. Andrew Nichols argumenterer for at populisme og skepsis til ekspertise er et farlig grep, for i fraværet av en informert befolkning vil eliten ta over og styre samfunnet uten hensyn til demokratisk deltakelse. Denne utviklingen går hånd i hånd med en utbredt skepsis mot eksperter og intellektuelle, som har blitt sett på som avkoblet fra virkeligheten til folk flest. Det er en frykt for at ekspertise er blitt et redskap for de mektige, som bruker kunnskap til å tjene sine egne interesser, noe som ytterligere svekker tilliten til de som tradisjonelt har vært ansett som autoriteter.

Dette har skapt et demokratiske dilemma: Hvis fakta og sannhet er i krise, og hvis folk er mer tilbøyelige til å stole på deres egne meninger og følelser enn på informerte, objektive kilder, hvordan kan vi da sikre at samfunnet fungerer på en rettferdig måte? Dette spørsmålet utfordrer det grunnleggende i hvordan demokratiet bør fungere i dagens tid. Et demokratisk samfunn er avhengig av informerte borgere som er i stand til å ta beslutninger basert på fakta, ikke bare på meninger eller følelser.

Men denne prosessen har ikke bare negative konsekvenser for politikken. Den utfordrer også hvordan vi forstår og deler kunnskap. For å skape et inkluderende samfunn må vi anerkjenne at alle har noe å bidra med. Alle har kunnskap som er verdifull, basert på deres egne erfaringer. På denne måten kan vi bygge et kollektivt kunnskapsgrunnlag som er mer representativt for samfunnet som helhet. Dette er også en del av dekolonisering av kunnskap, som handler om å fjerne barrierene som begrenser hvem som får delta i kunnskapsproduksjon.

Demokrati, som et levende system, trenger konstant pleie. Hvis folk er for opptatt av å møte sine grunnleggende behov eller av å tilpasse seg sosiale normer, kan det være lite rom for politisk engasjement. Samtidig er det avgjørende at vi som samfunn ser at politisk deltakelse er en nødvendighet for at demokratiet skal fungere. Hvis folk føler at de ikke har kontroll over politikken eller blir ekskludert fra de viktige samtalene, vil de miste tilliten til systemet, og det kan føre til en svekkelse av demokratiets fundament.

Det er viktig å merke seg at Trump ikke er den eneste som har brukt disse teknikkene. I mange år har lobbygrupper og politiske aktører manipulert offentligheten til å tro på falske realiteter, som for eksempel påstanden om at klimaendringer ikke er menneskeskapte. Dette er en praksis som ikke startet med Trump, men han har utvilsomt gjort det til sitt politiske varemerke. Forståelsen av "fake news" og hvordan det brukes som et maktverktøy, er sentralt for å forstå de politiske strømningene i dagens USA.

Det er dermed klart at vi står overfor et paradigmeskifte i hvordan sannhet og makt interagerer. Denne utviklingen utfordrer ikke bare politiske institusjoner, men også vårt forhold til kunnskap og deltakelse i samfunnet.