Hvordan SRTOL Reflekterer Politiske Krefter i 1960- og 1970-årene

I 1968 holdt Ernece B. Kelly en tale under CCCC-konferansen som ble et vendepunkt i den akademiske debatten om språk og representasjon. Hennes tale, "Mordet på den 'Amerikanske Drømmen'", kritiserte CCCC for manglende representasjon av svarte stemmer og for ekskluderingen av svart litteratur i antologier. Kelly pekte på en systematisk marginalisering av Black Language, et tema som var sentralt for debatten om rasemakt og språkpolitikk i USA. Hennes tale, som ble publisert i CCC i mai 1968, var en del av en spesialutgave i desember samme år som omhandlet fire svarte forfattere og deres syn på språk og kultur. Dette markerte et gjennombrudd i den akademiske forståelsen av språk og identitet, og forberedte bakken for det som skulle bli kjent som SRTOL – Students’ Right to Own Their Own Language.

Smitherman påpeker at denne "svarte opprøret" var med på å heve bevisstheten om rasemessig undertrykkelse og språkpolitikk på en måte som aldri hadde skjedd før i CCCC. Det var et klima av politisk radikalisering som nådde sitt høydepunkt i utviklingen av SRTOL. Det er viktig å forstå at denne bevegelsen ikke bare handlet om språk, men også om en bredere kamp for svart frigjøring og sosial rettferdighet. Spesielt under den afroamerikanske frigjøringsbevegelsen, som var dypt forankret i 1960-årenes revolusjonære politikk, ble kampen for SRTOL sett på som et kritisk redskap for å utfordre etablerte maktstrukturer i akademia og samfunnet.

Keith Gilyard (2002) påpeker at Parks’ fremstilling av SRTOL nedtoner viktige bidrag fra afroamerikanske forskere som Kelly og feiltolker Smithermans politiske motiver. Gilyard argumenterer for at det er viktig å anerkjenne hvordan SRTOL både var et resultat av de akademiske diskusjonene som hadde pågått i CCCC siden 1950-årene, og samtidig en respons på de politiske trykkene fra den svarte frigjøringsbevegelsen. Denne kompleksiteten – samspillet mellom svart og hvit aktivisme – viser hvor dypt politiske krefter påvirket utviklingen av akademiske beslutninger og normer. Smitherman (1999) beskriver hvordan SRTOL også bidro til å belyse CCCC’s indre motsetninger. På den ene siden ønsket organisasjonen å opprettholde sin profesjonelle autoritet som eksperter på engelsk språk, men på den andre siden ble det stadig vanskeligere å ignorere kravene om en mer politisk bevisst tilnærming til undervisning og forskning om språk og identitet.

Carmen Kynard (2007) tar et viktig steg videre ved å undersøke hvordan SRTOL, den Nye Venstres politikk og Black Power bevegelsen er sammenvevd. Kynard fremhever blant annet betydningen av Angela Davis i denne konteksten og kritiserer den vanlige fremstillingen av Black Power som en kamp kun for svarte nasjonale rettigheter. Hun påpeker at Davis representerer en mer marxistisk orientert forståelse av svart frigjøring, der kampen mot kapitalisme og klasseundertrykkelse står i sentrum. Denne radikale tradisjonen, som utfordret både kapitalismen og rasismen, gir et nytt perspektiv på svart språklig uttrykk, og på hvordan Black Power relaterte seg til den Nye Venstres tanker.

For å forstå hvordan SRTOL utviklet seg, er det viktig å huske på at NUC (National United Committee) var sterkt knyttet til denne revolusjonære tradisjonen. I 1969-1970 fremmet NUC en radikal forståelse av Black English, ikke bare som et kulturelt uttrykk, men som et politisk våpen i kampen mot klasseundertrykkelse. Deres standpunkt var at det ikke skulle være noe overordnet språk som skulle betraktes som mer prestisjefylt enn et annet. De kritiserte det etablerte synet på språk som et verktøy for å opprettholde klassehierarkier og et klassesystem som hindrer enhet blant arbeiderklassen.

SRTOL, som ble formulert i en mer moderat form, anerkjente riktignok ikke disse radikale perspektivene fullt ut. I stedet ble det et kompromiss som anerkjente legitimiteten til ikke-prestisjefylte engelske varianter, men uten å utfordre de underliggende klassespørsmålene som NUC fremhevet. Dette kompromisset kan ses på som et delvis politisk nederlag for de mer radikale kreftene som ønsket å bruke språk som et virkemiddel for sosial endring. Likevel representerer SRTOL fortsatt et historisk skritt fremover, et viktig gjennombrudd i kampen for anerkjennelse av språklig mangfold i amerikansk akademia.

Denne kampens utvikling viser hvordan språklige ideologier er dypt sammenvevd med politiske ideologier. Der SRTOL kanskje ikke oppfylte de radikale forventningene om en sosial revolusjon, fungerte det som et viktig strategisk seir, som styrket ikke bare svart engelsk, men også identiteten og stemmene til de som tidligere var marginalisert i akademia og samfunnet.

Samtidig er det viktig å forstå at SRTOL ikke bare er en seier for språklig mangfold, men også et skritt i kampen for en mer rettferdig sosial orden. Språk er et speilbilde av maktstrukturer, og å utfordre disse strukturene gjennom språklige valg er en form for politisk aktivisme. Denne kampen fortsetter, og SRTOL er bare en del av et større bilde hvor språket er et verktøy for å omforme både akademiske institusjoner og samfunnet som helhet.

Hvordan kan pedagogikk bidra til å møte de politiske utfordringene i vår tid?

I møte med de voksende politiske og sosiale utfordringene som preger vår tid, er det viktig å forstå hvordan vi kan bruke pedagogikk som et verktøy for å støtte revolusjonære bevegelser og for å fremme kritisk bevissthet blant individer. En sentral idé som har preget mange av de radikale teoriene er Marx' analyse av revolusjonær utvikling, som stadig tilbakekaller sine egne skritt, lærer av sine feil og bygger på den ufullstendige, men nødvendige, kampen. Dette konseptet, som er tydelig i Marx' Det 18. Brumaire av Louis Bonaparte, peker på det faktum at proletariske revolusjoner kontinuerlig må revidere sine første, ofte premature, forsøk på forandring før de kan oppnå varig suksess. Denne dialektiske prosessen er nødvendig for å forstå hvordan politikk, samfunnet og pedagogikken kan forme hverandre i en kontinuerlig bevegelse mot større rettferdighet.

I dag er vår tid preget av flere kriser som krever en kollektiv politisk bevissthet. Ikke minst er klimaendringene en utfordring som ikke kan ignoreres, og som krever handling på et globalt nivå. Som Grant Banfield påpeker, er vår nåværende situasjon vårt "Rhodos", og utfordringen er å finne løsninger på krisene vi står overfor, løsninger som allerede er mulige i de materielle betingelsene som finnes rundt oss. Dette gjelder ikke bare i forhold til klimaendringer, men også de økonomiske og sosiale ulikhetene som har preget den moderne kapitalismen.

Når vi ser på hvordan revolusjoner har utviklet seg historisk, ser vi at de ofte har vært drevet av en forståelse av de materielle forholdene som skaper muligheter for politisk forandring. Denne forståelsen kan knyttes til en pedagogikk som tar utgangspunkt i klassens bevissthet og bevegelsen mot et samfunn som setter menneskers behov først, i stedet for profittens. Dette perspektivet har blitt fremmet av teoretikere som Engels og Lukács, som understreker nødvendigheten av å forstå de økonomiske og historiske forholdene som former klassekampen.

I lys av dagens politiske landskap, der høyrepopulisme og kapitalistisk økonomi dominerer, er det mer nødvendig enn noen gang å bruke pedagogikk til å dyrke en kritisk bevissthet hos kommende generasjoner. Denne pedagogikken bør ikke bare fokusere på tradisjonell utdanning, men også på å skape et rom for aktivt engasjement i politiske bevegelser. En slik tilnærming krever at vi ser på utdanning som en prosess som går langt utover klasserommet, og som er dypt integrert i de sosiale og politiske kampene som finner sted rundt oss.

Som Marx' teori om de materielle betingelsene viser, er det ikke tilstrekkelig å bare kritisere eksisterende systemer; det er nødvendig å handle innenfor de betingelsene som finnes. Den pedagogiske praksisen som støtter dette, må ikke bare være en reaksjon på de utfordringene vi møter, men også en aktiv del av løsningen, der den fremmer en forståelse av at utdanning kan være et kraftig verktøy for å skape radikal forandring. Det handler om å utvikle en bevissthet om de strukturelle maktene som former samfunnet vårt, og å bruke denne bevisstheten til å bygge solidaritet og kollektive handlinger.

I tillegg til de grunnleggende ideene som Marx og Engels utviklet, er det også viktig å forstå hvordan disse teoriene kan anvendes i dagens kontekst. Hvordan kan vi bruke ideene om klassekamp og revolusjon for å organisere dagens politiske bevegelser? Hva betyr det å være en revolusjonær i en tid der de gamle strukturene virker så fastlåste, og der den økonomiske ulikheten bare ser ut til å vokse? Disse spørsmålene kan ikke besvares uten å ta hensyn til dagens globale utfordringer, fra økende politisk polarisering til klimaødeleggelser.

Det er også viktig å merke seg at revolusjonær pedagogikk ikke kun er knyttet til de store politiske bevegelsene, men også til hverdagslivet. Det handler om å forstå og kritisere de små maktstrukturene som finnes på arbeidsplasser, i utdanning og i familielivet. Denne forståelsen må utvikles og utforskes på en måte som gir rom for kollektiv handling, som i eksemplet med lærerne i West Virginia som, gjennom sin streik, ikke bare kjempet for høyere lønn, men også for bedre forhold for barna som var avhengige av gratis skolelunsjer. Dette eksemplet viser hvordan arbeidskamp kan være en del av en bredere politisk bevegelse som setter samfunnets behov over kapitalens interesser.

En annen viktig dimensjon i pedagogikkens politiske vending er forståelsen av kjønn og rase i konteksten av sosial rettferdighet. Dette ble tydelig i kampene som utspant seg i West Virginia, der kvinner og minoriteter var viktige drivkrefter i streikene. Det er viktig å forstå hvordan disse dimensjonene krysser hverandre i kampen for rettferdighet, og hvordan de kan integreres i en bredere pedagogisk tilnærming som tar høyde for både klassekamp og kampen mot rasemessig og kjønnsbasert undertrykkelse.

Endtext

Hvordan Marxistisk Pedagogikk Kan Beskrive Dagens Økonomiske og Sosiale Spenninger

Marxistisk teori, til tross for sin tilbakegang i dagens akademiske diskurs, kan gi viktige innsikter i de pågående økonomiske og sosiale utfordringene som preger vårt samfunn. En av de mest interessante aspektene ved moderne marxistisk tenkning er hvordan begrepet prekariat – eller de som lever i usikre arbeidsforhold – gir et nytt perspektiv på økonomiske brudd og ulikhet, langt utover de klassiske klassekategoriene. I denne sammenhengen beskriver begrepet prekariat en voksende gruppe arbeidere og fagpersoner som står utenfor det tradisjonelle, stabile arbeidsmarkedet, og som lever i konstant usikkerhet. Dette gjør det vanskelig å forstå de strukturelle årsakene til ulikhet uten å se på de økonomiske kreftene som ligger til grunn.

Samtidig utfordrer teorien om interseksjonalitet, introdusert av Kimberlé Crenshaw, vår forståelse av undertrykkelse ved å analysere hvordan klasse, rase, kjønn og andre identiteter henger sammen i et komplekst system. Likevel, som Barbara Foley påpeker, gir ikke interseksjonaliteten tilstrekkelig forklaring på de dype årsakene til sosial ulikhet, spesielt ikke i den kapitalistiske økonomien. Der interseksjonalitet belyser de mange fasene av undertrykkelse, ser marxistisk teori på den fundamentale økonomiske ulikheten mellom de som kontrollerer produksjonsmidlene og de som lever av å selge sin arbeidskraft.

I lys av dagens politiske klima er det tydelig at marxistisk teori møter betydelig motstand. Den kalde krigens etterdønninger, postmodernismens skepsis til store fortellinger og metanarrativer, samt fremveksten av identitetspolitikk, har skapt utfordringer for marxismens relevans i akademia og aktivisme. Men på tross av disse utfordringene, ser vi en økende interesse for sosialisme, særlig i lys av økonomiske kriser og økende ulikhet. Kampanjene til Bernie Sanders i 2016 og 2020, samt valget av demokratiske sosialister som Alexandria Ocasio-Cortez, viser at sosialismens ideer fortsatt kan finne resonans i dagens politikk.

Men hva betyr det å snakke om sosialisme i dagens tid? Det er ikke lenger usigelig, men konkrete løsninger på hvordan en sosialistisk samfunnsordning kan se ut forblir uklare. I Marx’ forståelse var den virkelige kampen for frigjøring ikke nødvendigvis gjennom reformer eller utdanning alene, men gjennom deltagelse i klassekampen, i dens mange former. Klassekamp er ikke et anliggende som angår kun hvite, mannlige arbeiderne i industrien, men omhandler hele det proletariske laget – de som er tvunget til å selge sin arbeidskraft for å overleve. I kapitalistiske samfunn er det denne konflikten mellom proletariatet, som er underlagt arbeidsutnyttelse, og borgerskapet, som eier produksjonsmidlene, som ligger til grunn for økonomiske spenninger.

Bevegelsen "We are the 99%" i sammenheng med Occupy Wall Street er et fremragende eksempel på hvordan klassekamp kan settes på dagsordenen. Det peker på den økonomiske ulikheten som har forverret forholdene for store deler av befolkningen, fra den syke middelklassen til en arbeidsklasse som har blitt sterkt rammet av den økonomiske krisen og veksten i gjeld og inntektsstagnasjon. I 2017 eide de 42 rikeste personene i verden mer enn de 3,7 milliardene fattigste, en statistikk som tydeliggjør omfanget av den økonomiske ulikheten som kapitalismen frembringer. Dette er den typen økonomisk brudd som Marx og Engels allerede i 1848 beskrev som uunngåelig i Det kommunistiske manifest.

I tillegg til de økonomiske spenningene som følge av inntektsfordeling, står vi også overfor en økende trussel fra klimaendringer som truer de mest sårbare delene av verdens befolkning. Økt urettferdighet, som i stor grad er et resultat av global kapitalisme, innebærer at det er umulig å forstå de pågående politiske, sosiale og økonomiske endringene uten å trekke inn klimaet som en konfliktfaktor.

Marxistisk pedagogikk, som tar for seg de underliggende strukturene i kapitalismen, tilbyr et rammeverk for å forstå hvordan disse økonomiske ulikhetene ikke bare er urettferdige, men også inkompatible med et demokratisk samfunn. Marxistisk teori peker på den innebygde konflikten mellom arbeid og kapital som en dynamikk som til slutt vil føre til sosialisme eller kommunisme. Dette perspektivet på klassekamp viser oss hvordan kapitalismen, gjennom sitt eget system, skaper de forutsetningene som vil føre til sin egen undergang.

Det er viktig å merke seg at det finnes perioder i historien hvor kapitalismen har respondert på reformkrav gjennom å innføre forbedringer som har lettet på klasse- og kjønnsulikheter, som for eksempel gjennom de sosiale rettighetene som ble resultatet av borgerrettsbevegelser. Men i en tid hvor kapitalismen har blitt stadig mer globalisert og transnasjonal, der de økonomiske beslutningene ikke lenger kan håndteres innenfor nasjonale rammer, har markedets logikk fått et utvidet grep over alle deler av livet. Dette har ført til en fullstendig økonomisering av samfunnet, der mennesket i stadig større grad betraktes som homo oeconomicus – et økonomisk subjekt.

Så, for å forstå dagens samfunn og hvordan vi kan håndtere de utfordringene som kapitalismen medfører, må vi reflektere over hvordan disse økonomiske og sosiale spenningene kan løses gjennom en kollektiv innsats som kombinerer radikale politiske mål med anti-rasistiske og anti-sexistiske metoder. Marxistisk pedagogikk gir et verktøy for å forstå disse grunnleggende problemene og for å bygge et samfunn som er rettferdig for alle.

Hva betyr det å "overlevere stafettpinnen" i kampen for sosial rettferdighet?

I en tid da sport og politikk ofte kolliderer, blir det stadig mer tydelig hvordan ikoniske handlinger kan bli forvandlet til symboler som påvirker både samfunnsbevissthet og kapitalisme. John Carlos og Tommie Smiths berømte "Silent Protest" under de olympiske lekene i Mexico City i 1968 er et slikt symbol. Den kraftige gesten – å løfte den ene hånden i en svart maktfist under seiersseremonien – har blitt et viktig kulturelt bilde for sosial rettferdighet og et symbol på motstand mot rasisme og urettferdighet. Denne handlingen har ikke bare hatt en langvarig innvirkning på offentlig bevissthet, men har også blitt kapitalisert på av kommersielle krefter som har forvandlet den opprinnelige protesten til en vare som kan selges.

Selv om Carlos og Smiths handlinger ble kritisert og til og med demonisert som "anti-amerikanske" på den tiden, har bildet av den opphøyde hånden gradvis blitt gjenkjent som et uttrykk for heltemot og motstand mot systemisk urettferdighet. Dette har ført til at Carlos selv, som lenge var oversett, har blitt en viktig figur innen sportens og aktivismens historie. Han har blitt anerkjent på ulike måter, blant annet gjennom en minnebok skrevet sammen med den socialistiske forfatteren David Zirin, og en nominering til NAACP Image Award. Carlos’ forbindelse til et universitet, som opprinnelig hadde vært usynlig, har også blitt en form for "branding", noe som i dagens klima hadde vært vanskelig å ignorere uten å pådra seg offentlig kritikk.

Den økende kommersialiseringen av sosiale bevegelser, spesielt i lys av nyere hendelser som Nike's kampanje med Colin Kaepernick, viser hvordan kapitalismen har akselerert denne prosessen. Nike, i sitt valg av Kaepernick som ansiktet for sin 30-års jubileumskampanje, utnyttet sosial motstand som et markedsføringsverktøy, samtidig som aksjekursene steg etter at de appellerte til den unge, urbane markedet. Dette er en påminnelse om at det å “overlevere stafettpinnen” i kampen for sosial rettferdighet ikke nødvendigvis betyr at systemiske problemer blir løst, men heller at kampen blir kontinuerlig videreført, selv om den nå kan være en del av et kommersielt landskap.

Carlos og Smith overleverte stafettpinnen ved å heve sine knyttede hender på podiet, men det var ikke bare en enkelt handling som definerte deres protest. Det var måten folk over hele verden reagerte på, både med støtte og sinne, som virkelig ga denne symbolikken liv. Den er fortsatt til stede i dagens offentlige rom, fra Michael Jacksons glitrende hanske til Nike-reklamer og Black Lives Matter-bevegelsen. Den har blitt en kulturell markør for motstand, men også et kommodifisert symbol i kapitalismens verden.

Det er viktig å merke seg at overlevering av stafettpinnen, i dette tilfellet, ikke nødvendigvis førte til en umiddelbar endring i holdninger. En knyttet neve kan ikke i seg selv tvinge frem en endring i hvordan folk forholder seg til hvit privilegium eller raseinfrastruktur. Det er snarere et verktøy for å styrke og videreføre et nettverk av symboler som deretter kan tas opp av ulike samfunn og kulturer. Protesten og de symbolene som ble skapt, ble et kollektivt verktøy som stadig fikk nytt liv gjennom offentlige minner, media og etterfølgende bevegelser.

En annen viktig dimensjon som sjelden blir diskutert, er hvordan disse protestene og bevegelsene reiste over grenseområder. Carlos og Smiths handlinger var ikke bare en internasjonal protest, men også et resultat av mobilitet og økonomiske strukturer som gjorde deres reise mulig. Både fysisk – gjennom deres reise til Mexico City – og økonomisk, gjennom systemene som muliggjorde flyreiser, sponsing, og idrettsinfrastruktur. Mobiliteten som disse bevegelsene krevde, viser hvordan sosial rettferdighet ofte henger sammen med større økonomiske og politiske strukturer.

Det er viktig å forstå at selv om bevegelsen i seg selv kunne virke som et uttrykk for individuell motstand, var det et kollektivt arbeid som satte bevegelsen i bevegelse – fra Carlos' tid i Harlem, Smiths erfaringer som migrantarbeider, og de systemene som gjorde deres sammenkomst og protest mulig. Hver bevegelse var et resultat av den strukturelle mobiliteten som gjorde det mulig for dem å knytte symbolene sine til større kulturelle og politiske sammenhenger.

Så, å overlevere stafettpinnen handler om mer enn bare å videreføre en handling. Det handler om å plassere symboler i offentligheten som blir brukt, tolket og videreutviklet av forskjellige samfunn, kulturer og økonomiske systemer. Og når disse symbolene blir kommersialisert, som vi ser i Nike's kampanjer eller de mediedekkede protestene fra Black Lives Matter, kan de gi en falsk følelse av fremgang uten nødvendigvis å ha forandret de underliggende strukturelle problemene.