Hvordan Begrensede Arbeidsmarkeder Former Immigrasjon og Identitet i Forsteder

Begrensede arbeidsmarkeder har ført til en todelt omlegging i geografien for innvandrerarbeid. Først har forsteder blitt viktige sentre for arbeidskraft, da etterspørselen etter personlige tjenester og byggearbeid økte. Dette førte til en bevegelse fra de tradisjonelle urbane sentrumene til de perifere forstedene, som tidligere hadde lite erfaring med innvandrere. Som Douglas Massey påpekte, "Immigrasjon går dit de lavlønte jobbene er. Og når disse jobbene flytter fra byene til forstedene, vil innvandrerne følge etter." Denne geografiske omleggingen i arbeidsmarkedet resulterte i at flere innvandrere begynte å søke jobb i historisk hvite forsteder.

Opprinnelig ble disse "dagarbeiderne" først sett i store byer, gjerne i marginaliserte områder som industristrøk og innvandrernabolag. Innbyggerne i større byer hadde tradisjonelt en mer tolerant holdning til mangfold, og dagarbeidere fikk støtte fra ulike innvandringsorganisasjoner. I slike byer var også politikerne mer tilbøyelige til å adoptere pragmatiske løsninger, som regulerte ansettelses- eller arbeidssentre. For eksempel, i Los Angeles ble flere slike sentre driftet direkte av kommunen på 1990-tallet. Konsentrasjonen av dagarbeidere i mer tolerante og støttende byer bidro til å dempe den politiske fremstillingen av dagarbeideres problemer.

Innbyggerne begynte å formulere en forståelse av statsborgerskap som var etnonasjonalistisk og revansjistisk. De begynte å fremheve egenskaper som gjorde innvandrerne til "barbarer", og som representerte en trussel mot fellesskapet. Mange av disse boerne uttrykte en sterk frykt knyttet til den offentlige tilstedeværelsen av innvandrerne. Selv om atferden til noen av dagarbeiderne kan ha ført til små irritasjoner, var det offentligheten rundt dem som forvandlet små plager til dype, eksistensielle bekymringer. Som en tidligere ordfører i Mount Kisico, New York, forklarte: "Hvis det hadde vært 50 irske snekkere på hjørnet, tror jeg ikke noen hadde hevet stemmen."

Videre ble innvandrerne sett på som "skitne, skumle og bellicos", ettersom de ofte ble kritisert for sin kroppslige hygiene. For eksempel, en beboer fra Chamblee, Georgia, uttalte at "de er bare fryktelige, skitne mennesker. Jeg vil ikke ha dem i Chamblee." Det ble ansett som et stort problem at innvandrernes mangel på "sivilisert" atferd signaliserte en fremmedhet som skapte ubehag. Slike holdninger var ikke bare et uttrykk for moral, men også for en ideologi der forsteder ble sett på som beskyttede områder for de opprinnelige, hvite innbyggerne.

I tillegg til å bli betraktet som "skitne", ble dagarbeiderne også ansett som farlige og fiendtlige. Mange innbyggere klaget på at arbeidere angrep forbipasserende. Fears om seksuelt trakassering ble også et gjennomgående tema, med rykter som hevdet at disse arbeiderne utgjorde en trussel for kvinner, noe som førte til at voldelige angrep på dagarbeidere fant sted. Slike hendelser førte til politiske og samfunnsmessige reaksjoner som støttet tiltak for å ekskludere og marginalisere innvandrere ytterligere.

Med tanke på dette, er det viktig å forstå at innvandrernes tilstedeværelse, særlig i forsteder, forandret det samfunnsmessige landskapet. Ikke bare utfordret de etablerte sosiale og økonomiske strukturer, men de ble også et symbol på dypere politiske og kulturelle konflikter. For forstadsinnbyggerne representerte disse arbeidere en trussel mot deres tradisjonelle forståelse av hva som utgjorde et "hvitt" samfunn, og hvordan deres identitet som innbyggere skulle defineres.

Hvordan former lokale responser statsborgerskap og grenser for tilhørighet?

Forestillinger om statsborgerskap har i økende grad blitt rammet inn gjennom et alminnelig og snevert sett av kulturelle og emosjonelle kriterier – hvem som hører til, og hvem som ikke gjør det. I takt med økende globalisering og migrasjon, har forestillinger om rettigheter, tilhørighet og kulturell fellesskap blitt flettet sammen til et binært verdensbilde der statsborgerens verdi vurderes ut fra en "vi–dem"-logikk. Det som tidligere var en juridisk kategori med nasjonal forankring, blir nå erfart og utformet lokalt – i nabolag, på gatehjørner og i daglig interaksjon.

Særlig i forstadene, der homogene befolkningsgrupper og konservative verdier ofte dominerer, oppstår det sterke motreaksjoner mot nye migrasjonsmønstre. Immigranter fremstår ikke lenger som et fjernt problem ved grensene, men som konkrete personer som dukker opp i nærmiljøet og utfordrer det etablerte. Deres tilstedeværelse tolkes som en trussel mot det normale, mot det som oppfattes som "godt samfunn", og skaper dermed et rom for sosiopolitisk eksperimentering – et rom der statsborgerskap blir reforhandlet nedenfra.

Når staten oppleves som svak eller fraværende i håndhevelsen av grenser, oppstår en krise i den nasjonale autoritetens legitimitet. Mange etablerte borgere tolker dette som et svik, og de responderer ved å utvikle lokale reguleringer som skal fylle det tomrommet. Disse tiltakene omfatter alt fra forbud mot arbeidssøking i det offentlige rom og begrensninger på utleie til udokumenterte, til krav om bruk av engelsk i offentlige dokumenter. Disse politiske grepene, formelt sett rettet mot "illegale", blir praktiske verktøy for å utelukke og synliggjøre hvem som tilhører og hvem som ikke gjør det. En form for lokal grensekontroll oppstår – et parallelt apparat hvor arbeidsgivere, utleiere, politifolk og tjenesteytere sammen danner en infrastruktur for sosial differensiering.

Foucaults analyser om hvordan makt og normer utvikles nedenfra, er høyst relevante i denne sammenheng. Lokale fellesskap blir laboratorier for sosial kontroll, der teknikker for eksklusjon og overvåkning ikke bare reflekterer statens fravær, men også prefigurerer dens fremtidige praksiser. Det lokale rommet er dermed ikke et passivt mottakerfelt for statlig politikk, men en aktiv arena for produksjon av normer og kategorier som senere kan internaliseres i statlige biopolitiske strategier.

Det interessante er at undertrykkelsen sjelden stopper ved målgruppen. Restriktive tiltak som rettes mot udokumenterte, har ringvirkninger – både følelsesmessige og materielle – på andre grupper. Lovlige innvandrere og borgere med minoritetsbakgrunn rammes av økt mistenkeliggjøring, rasialisering og tap av sosial sikkerhet. De blir viklet inn i samme sosiale struktur som de udokumenterte, og dette fører i noen tilfeller til nye former for allianser og felles kamp. Det som begynner som en mekanisme for differensiering, kan ende som et utgangspunkt for felles erfaring og felles motstand. Tangling, som begrep, peker på hvordan livene til dokumenterte og udokumenterte sammenflettes – økonomisk, affektivt og sosialt – og hvordan deportasjon og utkastelse får følger langt utover den enkelte migrantens skjebne.

Det som også er viktig å forstå, er hvordan slike lokale initiativer – drevet av frykt og tilhørighetskrise – ikke bare omformer statsborgerskapet, men også svekker de demokratiske prinsippene om rettferdighet, likhet og rettssikkerhet. Når tilhørighet måles i språk, hudfarge eller kulturelle uttrykk, risikerer man å gjøre statsborgerskap til et privilegium fremfor en rettighet. Dette setter press på hele samfunnets integritet og reiser fundamentale spørsmål om hvilken fremtid fellesskapet går i møte.

Hvordan vokste kampen for innvandreres rettigheter fra lokale protester til en nasjonal bevegelse?

Kampen for innvandreres rettigheter i USA oppstod ikke som en plutselig, landsdekkende reaksjon, men vokste frem fra små, lokale motreaksjoner mot forsøk på å fordrive innvandrere. Dette kan spores gjennom empirisk detaljanalyse av dokumentasjon og intervjuer som kaster lys over hvordan slike lokale protester, ofte med minimale ressurser, utviklet seg til bredere regionale kamper. Et sentralt eksempel er Pasadena Day Labor Association og La Escuela de la Comunidad i Pasadena, samt CHIRLA i Los Angeles – organisasjoner som i samarbeid med Liberty Hill Foundation dokumenterte og arkiverte sine aktiviteter fra 1990 til 2002. Gjennom denne arkiveringen, tilgjengelig via Southern California Library, dannes et tydelig bilde av hvordan grassroots-organisering la grunnlaget for en mer omfattende mobilisering.

Parallelt ble en annen database utviklet for å analysere strukturen og drivkreftene bak nasjonale koalisjoner som FIRM, RIFA og A4C – tre sentrale aktører i nasjonaliseringen av bevegelsen. Dokumentene, innhentet gjennom nettarkiver og data fra Foundation Center, gir innsikt i ledende organisasjoner, enkeltpersoner, prosjekter, arrangementer og økonomi. Totalt ble 22 sentrale dokumenter analysert, og disse bidrar til å tydeliggjøre hvordan bevegelsen beveget seg fra ad hoc-organisering til en strategisk og ressurssterk aktør i det politiske landskapet.

Finansiell infrastruktur utgjorde en kritisk komponent i denne utviklingen. Et omfattende arbeid med å samle inn og analysere økonomisk informasjon fra 49 innvandringsrelaterte organisasjoner, hovedsakelig via IRS 990-skjemaer og Foundation Center, viser i hvor stor grad bevegelsen var avhengig av både statlige og private tilskudd. Utvalget, som ikke er tilfeldig, men bevisst bredt sammensatt, inkluderer både rendyrkede immigrasjonsorganisasjoner og fleremneorganisasjoner som Center for American Progress og Center for Community Change. Økonomiske data avs