Når vi forsøker å formidle vitenskapelige ideer til et bredt publikum, er det avgjørende å velge det rette språket og den riktige tilnærmingen for å sikre at budskapet blir forstått på best mulige måte. Dette ble tydelig for meg i flere avgjørende øyeblikk i min karriere, der jeg fikk muligheten til å møte et bredt publikum på ulike språk. Min erfaring med å levere et foredrag på marathi, etter å ha oversatt og tilpasset det selv, og senere på hindi, illustrerer viktigheten av å bruke publikumets morsmål for å maksimere effekten av budskapet.

I 1981 ble jeg invitert til å holde en offentlig forelesning i Gorakhpur, hvor arrangørene opprinnelig hadde annonsert foredraget på engelsk, men ba meg om å holde det på hindi, et språk som de fleste i publikum var mer komfortable med. På tross av at jeg ikke hadde hatt muligheten til å bruke hindi i flere tiår, oppdaget jeg at min tidlige opplæring i Banaras gjorde meg i stand til å tale flytende, og jeg merket umiddelbart en lettelse i publikum da jeg begynte min tale med "Deviyon aur Sajjanon" i stedet for det engelske "Ladies and Gentlemen". Denne opplevelsen understreket for meg hvordan språket kan skape en umiddelbar forbindelse mellom taleren og lytterne, og hvordan det kan bidra til å bygge tillit og engasjement.

En annen hendelse som forsterket min forståelse for kommunikasjonens kraft i vitenskapens formidling, fant sted på 1970-tallet da jeg ble invitert til Nanded for å holde en serie forelesninger. Publikum var opprinnelig forutsagt å avta etter den første forelesningen, men den faktisk økte i størrelse, og det var så mange mennesker at politiet måtte tilkalles for å kontrollere situasjonen. På den tredje og siste dagen ble forelesningen holdt i et utendørs arrangement, og anslagsvis 10 000 mennesker deltok. Dette viser at folk er genuint interesserte i å lære om vitenskap og søker etter forståelse, dersom informasjonen blir formidlet på en tilgjengelig og engasjerende måte.

I 1976 ble jeg invitert til å holde Jawaharlal Nehru Memorial Lecture, og jeg valgte å tale om "The Scientific Outlook" - vitenskapens rasjonelle tilnærming til verden, spesielt i en tid da mange i samfunnet var fanget i tradisjonelle overtro og ritualer som hadde liten relevans for den moderne verden. Jeg kritiserte blant annet astrologi og mirakeltroende, og oppfordret til å dyrke en vitenskapelig tankegang som kunne hjelpe folk å frigjøre seg fra disse overbevisningene. Det som var bemerkelsesverdig i denne sammenhengen var at til og med landets statsminister, Indira Gandhi, nikket i takt med det jeg sa, og antydet at hun var enig i at en rasjonell tankegang er grunnleggende for å forstå verden på en moderne måte.

Vitenskapens formidling er ikke bare et spørsmål om å dele fakta, men også om å inspirere publikum til å se på verden med en kritisk, åpen og vitenskapelig tilnærming. For å oppnå dette må vi fjerne de hindringene som ofte står i veien for forståelsen, som unødvendig teknisk sjargong eller et uegnet språk. En av de største utfordringene for vitenskapsformidlere er å presentere kompliserte ideer på en enkel og engasjerende måte, som oppmuntrer til nysgjerrighet uten å redusere innholdets dybde.

En annen viktig observasjon fra min erfaring er behovet for at vitenskapsfolk og formidlere bør være i stand til å tilpasse seg forskjellige publikum. Dette er spesielt relevant i et land som India, hvor språk, kultur og bakgrunn varierer betydelig. Å kunne kommunisere på et språk som resonnerer med folk, som hindi, marathi eller et annet morsmål, kan gjøre stor forskjell i hvordan budskapet blir mottatt.

Folk er ikke bare interesserte i vitenskap, men de er også ivrige etter å lære mer, hvis vi kan gjøre det på en måte som er både tilgjengelig og inspirerende. Dette er essensielt for vitenskapsformidlere i dag – det handler ikke bare om å gi informasjon, men å gjøre vitenskapen tilgjengelig og engasjerende for alle, uavhengig av deres bakgrunn.

Hvordan opplevelsen av en uventet reise kan endre vår forståelse av fellesskap og medmenneskelighet

Jeg ble hentet fra Senate House, og reisen fra Cambridge til Lee Abbey startet tidlig om morgenen den 14. mars. En buss var leid for å ta gruppen til Lynton, og Peter sørget for at alle detaljer var på plass. Hans omtanke strakte seg langt; han hadde til og med ordnet med at fetteren skulle hente meg med bil for å forsikre seg om at jeg kom meg trygt på bussen. Min spesielle situasjon ble tydeligvis kommunisert til sjåføren, som også fikk beskjed om mine behov. Bussen kom kl. 8.20, og etter en forsinkelse på omtrent tjue minutter, startet den lange reisen. Den engelske landeveien var annerledes på den tiden, uten motorveier, og veiene var ofte smale og kronglete.

Vi gjorde flere stopp på vei til Lee Abbey, og det var under disse stoppene at jeg begynte å legge merke til små, men betydningsfulle forskjeller i reisen. En av de mest imponerende tingene var hvordan sjåføren nesten aldri brukte hornet, til tross for de krevende veiene og svingene. Denne enkle gesten, å ikke bruke hornet for å uttrykke frustrasjon eller irritasjon, gjorde inntrykk på meg som en påminnelse om tålmodighet og ro i møte med utfordringer.

Da vi ankom Lee Abbey, var jeg møtt av en storslått bygning på toppen av en ås med utsikt mot den imponerende Devon-kysten. Det var en engelsk landsbygdidyll, og jeg kunne allerede begynne å merke hvordan landskapet rundt meg var en del av opplevelsen. Jeg valgte raskt å gjøre biblioteket til mitt arbeidsrom, da det ga et fantastisk utsyn og et rolig sted å jobbe med notater og skriving. Her, omgitt av den fredelige naturen, kunne jeg konsentrere meg om mine akademiske oppgaver uten forstyrrelser. Hver dag begynte med lyset som strømmet inn i rommet, og jeg kunne føle hvordan mine tanker fløt lettere mens jeg skrev. Dette var en tid for stillhet, arbeid og ettertanke.

Etter hvert som dagene gikk, ble jeg kjent med resten av studentene ved Abbey. Jeg møtte dem under måltidene, men ellers forlot jeg dem til sitt akademiske program. Jeg følte meg ganske alene i min arbeidskapsel, men det var på en måte et valg jeg hadde gjort med glede. Slik kunne jeg bruke min tid til refleksjon og læring, selv om det betydde å gå glipp av den kollektive dynamikken som ofte definerer slike opplevelser.

En spesiell hendelse som står klart i min hukommelse, var møtet med en ung gutt, Richards, som undret seg over hvorfor jeg bare hadde én sko på meg. Jeg hadde hatt et beinbrudd før reisen, og gipsen på det ene benet gjorde det umulig for meg å ha på meg begge skoene. Richards spurte gjentatte ganger hvor den andre skoen var, og hans nysgjerrighet minnet meg på barnets ufiltrerte måte å møte verden på, hvor spørsmålene er en naturlig del av å forstå det ukjente.

Mens jeg bodde på Abbey, fikk jeg også muligheten til å utforske landskapet rundt med Peter’s venn, John Lovel, og hans familie. Vi besøkte maleriske steder som Hunter’s Inn, Woody Bay og Shallowford Farm. Et høydepunkt var den tradisjonelle te-opplevelsen på en gård i Devon, med tykk krem, en del av den enkle gleden som kjennetegner det engelske landskapet. Jeg ble rystet over hvordan hele denne reisen hadde utviklet seg til noe mer enn bare et akademisk opphold. Det ble et bilde på hvordan fellesskapet rundt meg trådte til og viste varme og omtanke i små, men betydningsfulle handlinger.

Da påskeferien nærmet seg slutten, var det på tide å reise tilbake til Cambridge. Jeg hadde vært bekymret for hvordan jeg skulle komme meg hjem, men Peter sørget for at alt ble ordnet. Dr. Grave, en annen professor, tilbød seg å kjøre meg tilbake, og det var en gest som fylte meg med en dyp takknemlighet. Jeg kunne ikke unngå å undre meg over hvordan dette, å se noen gjøre en slik innsats for en student, var et konkret uttrykk for den godheten som gjennomsyret samfunnet rundt meg. At noen skulle reise 400 kilometer for å hjelpe meg, en fremmed for dem, viste en verdighet og respekt som er vanskelig å finne i mange deler av verden.

Da vi var på vei tilbake til Cambridge, oppstod en små komisk hendelse: Dr. Grave hadde glemt å ta med meg kofferten min, som jeg hadde stått ved da vi dro. Jeg kunne ikke annet enn å undre meg over hvordan en slik situasjon, som kunne ha vært en kilde til stress, ble håndtert med letthet og humor. Da vi kom tilbake til stedet der kofferten lå, fant vi den fortsatt på samme plass – det var som om universet selv samarbeidet for å lette vår vei.

Denne reisen, som startet med en uventet hendelse, ble et vindu til en annen måte å forstå fellesskap på. Den viste meg viktigheten av omtanke i små handlinger, ærlighet i møte med vanskelige situasjoner, og evnen til å finne ro i det stille landskapet. Å reise i fysisk begrenset tilstand ble til en læring om hvordan man kan være tilstede i øyeblikket, selv i de enkleste handlingene. Og det ble klart for meg at et fellesskap ikke bare handler om de store hendelsene, men om de små, ofte usynlige gestene som skaper et bånd mellom mennesker.

Hva kan vi lære fra våre reiser gjennom Europa og vitenskapens møte med virkeligheten?

Vi ble møtt med åpenhet og vennlighet i en liten by i Frankrike, der Barbars barndomsvenninne, Madeleine, og hennes familie bodde. Uanmeldt som vi var, tok de oss imot med åpne armer, og vi fikk muligheten til å oppleve den franske gjestfriheten på sitt beste. Det var et uforglemmelig møte, og et eksempel på hvor lite som trengs for at et vennlig møte kan utvikle seg til en livslang minnerik opplevelse. Der, i landsbyen, var vi vitne til hvordan de franske byene Blois og Ambois fortsatt bar på spor etter Jeanne d'Arc og de store litterære verkene til Dumas, som Greven av Monte Cristo og De tre musketerene. Den neste dagen begynte vår ferd mot Sveits.

Som vi kjørte videre mot Sveits, startet jeg en liten reise alene til Zermatt, et legendarisk fjellandskap med den imponerende Matterhorn toppen. Zermatt var en bilfri by, et sted hvor naturens ro kunne oppleves på sitt mest intense. Jeg minnes de små fjelltogene og stolheisene som tok meg til Stockhorn, hele 3500 meter over havet. Den sterke solen som reflekterte på den isete toppen, gjorde det klart for meg hvor viktig det er å være forberedt på et hardt miljø i høyfjellet. Uten solbriller ble jeg raskt plaget av den sterke sollyset, en påminnelse om hvordan vi ofte ikke er forberedt på de små, men viktige detaljene som naturen kan påføre oss.

Den reise jeg gjorde til Zermatt ble en mulighet for meg å reflektere over hvordan vi, til tross for å være på et eventyr, aldri helt kan rømme fra vårt arbeid. Fred, som var min reisefølge, hadde en evne til å bruke små pauser i løpet av dagen til å jobbe med sitt kreative prosjekt, et trekk jeg begynte å etterligne. Det var i slike øyeblikk av spontan kreativitet, mens vi var på tur gjennom fjellene, at ideene hans om vitenskap og arbeid ble til. Arbeidets sammenheng med hvile og aktivitet er essensielt å forstå, for uten disse små, konsentrerte periodene med arbeid i hverdagen, ville de store vitenskapelige gjennombruddene ikke vært mulige.

Når vi på den ene siden ser på hvordan vitenskapen forener mennesker på tvers av landegrenser, er det også verdt å merke seg hvordan små tilfeldigheter kan forme våre liv. Etter et eventyr i Sveits, tok jeg et tog til Milano, hvor jeg tilfeldigvis møtte den berømte økonom Amartya Sen og hadde gleden av et inspirerende samtale på vei til vår neste destinasjon. Denne tilfeldigheten ble en del av min reise, som igjen minner oss på viktigheten av å være åpne for det uventede og forstå at vitenskap og samarbeid ofte kan komme fra de mest uventede møtene.

Videre fortsatte min reise til Varenna ved Como-sjøen i Italia, hvor jeg sammen med andre studenter fra ulike deler av verden deltok i en skole for fysikk og kosmologi. Lærerne våre var fremstående innen sitt felt, blant dem Alfred Schild og Bruno Bertotti. Jeg hadde det privilegium å lære av dem og holde et eget foredrag om mitt arbeid med roterende universer. Det var en erfaring som skulle prege min videre forskningsinteresse, da jeg fikk muligheten til å dykke dypere inn i de uutforskede områdene av kosmologi. Det som virkelig fanget min interesse, var et foredrag som Bondi holdt om en kanadisk student, Jack Hogarth, som hadde utvidet teoriene til Wheeler og Feynman, og som viste hvordan tidsretningen i kosmologi kunne knyttes til strålingens retning. Dette vitenskapelige gjennombruddet utfordret den etablerte forståelsen av Big Bang-teorien, og viste at det kun var i et univers i steady-state at tidsretningene stemte overens. Dette var en tanke som fylte oss alle med entusiasme og forsterket vår mistanke om at Big Bang-modellen kunne være feil.

Reisen min til Varenna ble ikke bare en intellektuell opplevelse, men også en mulighet til å forstå hvordan vitenskapen ikke bare er en akademisk aktivitet, men en livsstil. Dette ble ytterligere bekreftet da jeg fikk vite at jeg hadde blitt tildelt et stipend for kurset, en gave som gjorde det lettere å forfølge mine akademiske interesser.

Etter å ha returnert til Cambridge, ble jeg oppfordret av min tutor til å bruke pengene til å feire, heller enn å returnere dem. En slik oppmuntring viser hvordan vitenskapens verden ikke bare handler om hardt arbeid, men også om å nyte reisen og de tilfeldige gledene som kommer med den. Vitenskap er et fellesskap, og det er denne dynamikken som ofte skaper de mest innovative ideene.

På samme måte som vitenskapens samfunn belønner individuelle prestasjoner, krever det at vi alle er forberedt på å gripe de små øyeblikkene av inspirasjon. For det er gjennom slike erfaringer, både de spontane og de planlagte, at vi utvikler vår forståelse av universet. Fra våre turer gjennom Europas landskap til de vitenskapelige seminarene og forskningsdiskusjonene som fulgte, ble det tydelig at det er denne kombinasjonen av teori og praksis som danner grunnlaget for vitenskapens fremskritt.

Hvordan personlige hendelser former vår vitenskapelige reise

Det er et underfundig samspill mellom det personlige livet og den profesjonelle karrieren, en dynamikk som sjelden diskuteres på samme nivå som de tekniske eller intellektuelle prestasjonene. Men det er nettopp denne samspillet som ofte gir dybde til de vitenskapelige erfaringene, og som i stor grad påvirker hvordan vi forholder oss til vårt arbeid og våre kolleger. Det er ikke bare de akademiske artiklene og de store forskningsbidragene som definerer et vitenskapelig liv, men også de små, til tider ydmykende hendelsene som skjer på vei mot de store oppdagelsene.

Som eksempel kan vi ta våre reiser og møter som ikke nødvendigvis har noe direkte med forskning å gjøre, men som setter scenen for de intellektuelle utvekslingene som skjer på vitenskapelige konferanser. En liten ekskursjon til Spalding i mai 1968, hvor tulipanene blomstret i fulle farger, kan virke som en triviel hendelse, men den ga oss en pause fra det daglige arbeidet og en mulighet til å reflektere over hvor vi sto i våre liv. Tulipanfeltene, sammenlignet med de i Nederland, var et vakkert skue som på mange måter reflekterte den perioden vi var i – en blomstring av både personlig og faglig vekst.

Samtidig kan vitenskapen til tider virke som en øvelse i isolasjon, hvor den enkelte forsker i sitt eget rom prøver å finne mening i data og teorier. Likevel er det menneskelige elementet, de sosiale interaksjonene og de personlige erfaringene som gjør at vi kan relatere oss til vår forskning på et dypere nivå. Et minne som står ut for meg er møtet med min tidligere utleier, Mrs. Fordham, som vi tilfeldigvis traff om sommeren. Hun trodde at vi hadde returnert til India for godt, og det ble en påminnelse om hvordan vårt liv og vårt arbeid er knyttet til en kontinuerlig endring. Samtidig var det et tegn på at vi nå var vel etablert i vårt nye hjem, i et hus vi kunne kalle vårt eget.

I en vitenskapelig kontekst er det ofte de mer praktiske og til tider banale detaljene som kan føre til gjennombrudd. For eksempel var samarbeidet med Fred Hoyle om teorier rundt Wheeler-Feynman-handlingen et slikt gjennombrudd. Vår evne til å koble teoretiske konsepter til kvantefysikk resulterte i en artikkel som til slutt ble publisert i Annals of Physics i 1969, en milepæl som skulle følge med et enda mer omfattende arbeid i 1971. Dette arbeidet ble et fundament for videre forskning på flere områder, inkludert våre undersøkelser av radiosourcesamtaler og data fra Ryles gruppe.

Likevel er det ikke bare de vitenskapelige artiklene som definerer vårt arbeid. Den intellektuelle utvekslingen og det uformelle samarbeidet med kolleger fra hele verden er like viktig. Sommeren 1968 var en viktig tid for meg, med en rekke besøkende fra hele verden til IOTA, som var vertskap for en internasjonal konferanse om kosmiske stråler. Vi hadde gleden av å ønske TIFR-delegasjonen velkommen til vårt hus, som en del av denne utvekslingen. Selv på disse tilsynelatende uformelle møtene skjer det vitenskapelige gjennombrudd. Når vi fikk data fra Martin Ryle og Guy Pooley, ble det klart at de tidligere antakelsene om kilder som "leveller" var mer komplekse enn først antatt. Det var i disse møtene, mer enn i noen formelle seminarer, at de viktigste innsiktene ofte ble gjort.

I denne perioden begynte også flere personlige hendelser å påvirke vår retning. Mens Mangala og jeg ventet vårt første barn, ble vi minnet på at vitenskapens reise ikke alltid er en rett linje. I oktober 1968, etter at Mangala hadde fått en spontanabort, måtte vi ta et steg tilbake og revurdere våre planer. Dette førte oss til å reise tilbake til India, der vi også fikk muligheten til å besøke PRL og ICTP, og få et nytt perspektiv på vår forskning. Denne reisen, som skulle være både en personlig og profesjonell pause, ga oss nye impulser og styrket båndene med gamle kolleger og venner.

Hva kan man lære av disse erfaringene? Først og fremst at vitenskapelig utvikling ikke skjer i et vakuum. Det skjer i møte med mennesker, steder, utfordringer og feil. Vitenskapens fremgang er ofte resultatet av både intellektuell innsats og de menneskelige erfaringene som omgir oss. Hvordan vi håndterer personlige kriser, møter gamle kolleger og reiser til nye steder, kan være like avgjørende som de vitenskapelige teoriene vi utvikler. I tillegg minner det oss om at vitenskapen er en kontinuerlig prosess av læring, og at det ofte er de små, personlige øyeblikkene som gir de største innsiktene.

Å forstå hvordan livet påvirker forskningen er derfor en viktig påminnelse om at vi som forskere er mennesker først, og at våre personlige erfaringer former hvordan vi tenker, arbeider og samarbeider. Det er en konstant påminnelse om at vitenskap er mer enn bare teori – det er en refleksjon av menneskelig liv og erfaring.

Hvordan pH, temperatur og sukkerarter påvirker dannelsen av 4-MI i Maillard-reaksjonen
Hvordan opprette og validere Webhook Endepunkt for sikker integrasjon
Hvordan bruke ReAct og andre prompting-teknikker i AI-modellering