Hva kan demokratisk skriving lære oss om sosial rettferdighet og aktivisme i dagens samfunn?

Demokratisk skriving og aktivisme i det moderne samfunnet er tett sammenkoblet med et kritisk blikk på både historiske og nåtidige sosiale bevegelser. Angela Davis, som i flere tiår har vært en fremtredende figur i kampen for sosial rettferdighet, har påpekt viktigheten av å forstå og bruke demokratiets potensial på en mer radikal og inkluderende måte. Når vi tenker på demokrati, er det viktig å stille spørsmål ved hvordan det tradisjonelt er blitt definert og hvordan kapitalismen har preget denne definisjonen. Ofte er demokrati et begrep som er nært knyttet til markedsøkonomi, noe som kan begrense mulighetene for reell sosial forandring. Det er derfor nødvendig å utvide forståelsen av demokrati til å inkludere rettigheter som går utover det formelle – som retten til jobb, utdanning, helsehjelp og sosial sikkerhet.

I samtalen med Angela Davis, som ble gjennomført under en konferanse om college-skriving i 2014, diskuteres hvordan vi kan bruke demokratisk skriving som et verktøy for å fremme en kollektiv politisk forestillingsevne. Davis understreker at det er avgjørende å koble ulike sosiale rettferdighetsbevegelser sammen og anerkjenne deres interkonnektivitet. Dette betyr ikke bare å stå opp for egen kamp, men også å forstå hvordan ulike former for undertrykkelse – enten det gjelder rase, klasse eller kjønn – henger sammen og krever en felles respons.

Davis påpeker også at vi må være kritiske til den historiske definisjonen av demokrati som vi har fått servert gjennom den vestlige kanonen. I USA og i Europa har demokratiet ofte vært et privilegium for de som eier eiendom eller har rasemessig dominans. Men det er viktig å huske at det første moderne demokratiet i verden faktisk var Haiti, som i 1791 erklærte seg som et ikke-rasistisk demokrati. Dette perspektivet utfordrer vår tradisjonelle forståelse av hva demokrati egentlig er og hvem det har tjent gjennom historien.

En av de viktigste lærdommene fra Davis' synspunkter er at aktivisme må være kollektiv. Det er ikke nok å arbeide alene eller i små grupper, men heller å bygge brede koalisjoner som kan kjempe for fundamentale endringer. Dette krever en bredere forståelse av solidaritet og en vilje til å koble lokale problemer med globale bevegelsers utfordringer. Davis oppfordrer til å se på sosial rettferdighet som et kollektivt prosjekt – ikke et individuelt.

En annen viktig forståelse er at kampen for demokrati ikke nødvendigvis handler om å oppnå formelle rettigheter som vi ofte har blitt opplært til å anse som fundamentale. Davis peker på behovet for å utvide vårt begrep om hva rettferdighet innebærer. For eksempel, rett til helse, utdanning, bolig og andre grunnleggende behov er ikke bare spørsmål om "rettigheter" i juridisk forstand, men spørsmål om å bygge et samfunn hvor alle mennesker har de nødvendige ressursene for å leve et verdig liv. Dette krever ikke bare endringer i lovgivningen, men en fundamental omveltning av de økonomiske systemene som vedlikeholder ulikhet og undertrykkelse.

Det er også viktig å være klar over hvordan ulike former for undertrykkelse – enten det gjelder rasemessig, økonomisk eller kjønnsbasert ulikhet – ofte er sammenvevd. I samtalen med Davis blir det tydelig hvordan hennes erfaringer fra Birmingham, Alabama, på 1960-tallet har informert hennes syn på hvordan ulike sosiale bevegelser må kobles sammen for å oppnå varig forandring. Som et resultat kan demokrati ikke bare være et spørsmål om politisk rettferdighet, men også et spørsmål om hvordan vi fordeler makt, ressurser og muligheter på tvers av alle samfunnslag.

Davis' syn på kampen for sosial rettferdighet er ikke bare teoretisk. Hun har vært aktiv på mange fronter, fra sitt arbeid med Black Panther Party og Black Liberation Movement, til sitt nåværende arbeid med organisasjonen Critical Resistance, som jobber for å avslutte det industrielle fengselssystemet i USA. Gjennom sitt arbeid har Davis understreket viktigheten av å forstå hvordan institusjoner som fengsler ikke bare er en konsekvens av kriminell atferd, men et produkt av en økonomisk og sosial struktur som opprettholder ulikhet.

I det moderne samfunnet, spesielt etter opprør som Black Lives Matter og Occupy Wall Street, er det viktig å huske på de radikale kreftene som ligger i grasrotbevegelser. Å engasjere seg i demokrati handler ikke bare om å delta i valg eller å delta i debatter, men om å se på hvordan vi kan endre de strukturelle forholdene som skaper ulikhet og undertrykkelse. Angela Davis oppfordrer oss til å ikke bare kritisere systemet, men å aktivt bygge et nytt, mer rettferdig samfunn som inkluderer de som har blitt marginalisert.

Hvordan Marxistisk Etikk Kan Behandle Kolonialisme, Militant Kapitalisme og Økologiske Krisene

Marxismen har blitt ansett som et ideologisk system som arbeider med målrettede, rasjonelle og ofte brutale metoder for å nå sine mål. Denne forståelsen av Marx har ført mange til å konkludere med at hans teorier legitimerer umoralsk atferd og anti-demokratisk praksis. Imidlertid er dette en forvrengning av Marx’ egentlige intensjoner, som var å avdekke de urettferdige og utbyttende strukturene i kapitalismen og samtidig påpeke de humanistiske, etiske aspektene ved hans visjon om sosial rettferdighet.

I tillegg til den økonomiske undertrykkelsen, har Marx også et økologisk perspektiv som blir tydelig gjennom hans skarpe kritikk av industrielle landbruk og kapitalistiske produksjonsmetoder. For Marx var ødeleggelsen av naturen og den fysiske og moralske ødeleggelsen av arbeiderne nært knyttet til kapitalismens uhemmede ekspansjonslogikk. Marx’ forståelse av kapitalismens brutalitet strakte seg også til kolonialisme, hvor han så en direkte sammenheng mellom undertrykkelsen av de koloniserte og opprettholdelsen av den kapitalistiske orden. For Marx var ikke kolonialisme en uheldig bivirkning av kapitalismen, men en integrert del av systemet som muliggjorde fortsatt utvinning og akkumulering av kapital på bekostning av de koloniserte folkene.

Marx’ etikk ble ikke bare formet av hans teoretiske arbeider, men også av hans konkrete politiske engasjement i arbeiderbevegelser og hans observasjoner av de urettferdigheter som fant sted under hans samtid. Et eksempel på dette er hans analyser av de britiske bomullsmøllene, der han i detalj beskrev hvordan kapitalismen utbyttet barnearbeidere og påførte både fysisk og moralsk skade på disse. Marx hadde en dyp empati for de lidende, og hans prosjekt var å avsløre den strukturelle urettferdigheten som lå til grunn for disse lidelsene, samtidig som han pekte på en vei til sosial endring.

Marx’ syn på menneskets potensial under kapitalismen var ikke idealistisk; han forstod det som et konkret, historisk og kollektivt prosjekt. Gjennom hans egen erfaring som politisk aktivist og journalist fikk han innsikt i de koloniale og antikoloniale kampene, og han mente at frigjøring fra kapitalismens undertrykkende krefter kunne realiseres gjennom arbeidernes kollektivt organiserte innsats. Hans etikk var ikke en abstrakt moralfilosofi, men et etisk engasjement som sprang ut av den faktiske kamp for sosial rettferdighet.

Det som er viktig å forstå om Marx’ etikk, er at den ikke er begrenset til de tradisjonelle rammene for økonomisk analyse. Den er også et forsøk på å forstå hvordan menneskelige lidelser og urettferdigheter er vevet inn i de sosiale, økonomiske og politiske strukturer som kapitalismen skaper. Marx’ etikk er derfor ikke bare et spørsmål om økonomisk rettferdighet, men også om økologisk bærekraft, sosialt ansvar, og kampen mot imperialisme og kolonialisme.

I en moderne kontekst blir Marx’ etikk relevant ikke bare for de som ønsker å endre økonomiske systemer, men også for de som ser på de globale utfordringene knyttet til miljøødeleggelse, migrasjon og de fortsatt pågående koloniale virkningene. Marx’ analyser kan bidra til å forstå hvordan ulikhet og undertrykkelse er systematisk knyttet til kapitalismens globale ekspansjon, og hvordan arbeidernes solidaritet kan være et grunnlag for å skape mer rettferdige og bærekraftige samfunn.

Hvordan kapitalismen former arbeidskraften gjennom rase, nasjon og kjønn

Kapitalismen har maksimert sine gevinster ikke ved å gjøre arbeidskraft abstrakt, men nettopp gjennom den sosiale produksjonen av forskjeller definert av rase, nasjon, geografisk opprinnelse og kjønn. Verdiloven har operert ved å skape, opprettholde og reprodusere de spesifikt rasifiserte og kjønnsbestemte kategoriene av arbeidskraft. Dette har vært en viktig mekanisme i kapitalismens opprettholdelse av de eksisterende maktstrukturene.

I 1955 utnevnte Dwight D. Eisenhower Owens som "Ambassadør for sport" (Germansk myte 10, 2004). Fra det punktet slo Owens seg ned i et relativt komfortabelt middelklasse-liv, delvis finansiert gjennom sine taler om verdien av hardt arbeid og sitt virke som ambassadør for Amerika i OL (Ginter 2014). I denne kapasiteten ble Owens i 1968 anmodet om å overtale Smith og Carlos til å avstå fra offentlige demonstrasjoner som kunne skade dette amerikanismens spektakel. På den tiden insisterte Owens på effektiviteten av det Edward P.J. Corbett (1969) snart skulle kalle "den åpne håndens retorikk", og foreslo at åpen, "rasjonell" diskurs kunne gjennomføre sosial endring. “Den svarte knyttneven er et meningsløst symbol,” sa Owens til Carlos og Smith i garderoben under OL i Mexico by. “Når du åpner den, har du ingenting annet enn fingre—svake, tomme fingre” (sitert i Johnson 2011, 272).

Nesten 20 år senere var Richard Marback (1996) enda mer kritisk til den åpne hånden, og bemerket at “den åpne hånden som inviterer til diskursiv deltakelse i demokratiske prosesser kan være langt fra velvillig og ikke helt inkluderende” (182). Han argumenterte for nødvendigheten av “den lukkede håndens tvang” og “konkurrerende retorikker” når man konfronterer “rase, kjønn og klasse-ulikheter” (196).

Blant arbeiderklassen blir den "åpne håndens retorikk" sett på som lite mer enn en tom gest. Som Marx argumenterer i Den tyske ideologien, de herskende ideene er de ideene som de herskende klassene holder for å tjene seg selv, ikke en svart sønn av en deltaker i det rurale sør på høyden av Jim Crow-epoken. Uansett hvor lyttende og godt begrunnet argumentet måtte være, er det umulig å endre de strukturerende kreftene i rasisme gjennom "rasjonell" diskurs, fordi, som Roediger (2017) har hevdet, rasisme er ikke bare en del av kapitalismens historie, men også kapitalens logikk. Taylor (2011) uttrykker dette slik:

“Opposisjoner kan forsterke og sammenfalle med hverandre. De er født ut av de materielle realitetene formet av kapitalismen og den økonomiske utnyttelsen som er hjertet av kapitalistisk samfunn. Det er samfunnets materielle og økonomiske struktur som ga opphav til et spekter av ideologier for å rettferdiggjøre, forklare og hjelpe til med å opprettholde den ordenen. I USA er rasisme den viktigste av disse ideologiene.” (min utheving).

Selvfølgelig overbeviste ikke den stille protesten—eller kunne ikke overbevise—individer om å ikke være rasistiske i et samfunn organisert rundt hvit overlegenhet. I stedet tappet deres "retorikk om den lukkede hånden" inn i de stadig mer livlige og synlige nettverkene som pumpet energi fra den lange borgerrettighetsbevegelsen. Den stille protesten i seg selv førte ikke til meningsfull eller bærekraftig sosial endring. Likevel bidro den til å flytte nålen mot rettferdighet på den tiden og, viktigst, i dag, ettersom det ikoniske bildet sprer seg og får momentum i kjølvannet av Trumps valg.