Hvordan internasjonale solidaritetsarbeidere støtter palestinske samfunn i motstand mot okkupasjon

Internasjonale solidaritetsarbeidere (EAs) spiller en viktig rolle i å støtte palestinske samfunn, spesielt i de mer utsatte områdene som finnes i det okkuperte Palestina. Gjennom deres arbeid bidrar de til å styrke motstanden og motstandsdyktigheten til palestinerne, særlig i områder som er utsatt for stadig press fra bosettere og soldater. Arbeidet deres innebærer både å overvåke og rapportere om menneskerettighetsbrudd, samt å gi direkte støtte til lokale samfunn.

Som en venn som arbeidet i Yanoun fortalte, hadde landsbyboerne uttrykt at dersom de internasjonale støttespillerne (EAs) forlot området, ville de også bli tvunget til å forlate sine hjem som følge av de overgrepene som bosetterne ville gjennomføre i fraværet av de internasjonale observatørene. Dette viser hvordan tilstedeværelsen av internasjonale aktører kan fungere som en beskyttelse mot volden og truslene som palestinerne møter.

Selv om solidaritetsarbeidet på bakken har vært avgjørende, er også advocacy-arbeidet som EAs utfører etter deres hjemkomst, en viktig del av deres rolle. Dette inkluderer både offentlig og privat påvirkningsarbeid. I det offentlige rom deltar de i møter, holder foredrag for lokale grupper og organisasjoner, skriver brev til media og politikere, og engasjerer seg i lobbyvirksomhet for å fremme politiske endringer. På det personlige planet deler EAs sine erfaringer med venner, familie og nettverk, og uttrykker sine sympatier og overbevisninger basert på deres direkte erfaringer under okkupasjonen.

Hvert år rekrutterer organisasjoner som deltar i EAPPI-programmet (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel) mellom 12 og 14 nye frivillige. Dette fører til at det finnes et stadig økende nettverk av mennesker som, etter å ha vært vitne til okkupasjonens virkelighet, tar på seg ansvaret for å skape oppmerksomhet rundt saken og å oppfordre til handling for å få slutt på okkupasjonen. For eksempel, en representant for det sveitsiske programmet fremhevet at de internasjonale solidaritetsarbeiderne har vært viktige i deres efforts for å styrke støtten til palestinske samfunn, særlig blant kirkemedlemmer.

Mange EAs har også etablert forbindelser med lokale grupper som har tvillingavtaler med palestinske samfunn, slik som Antonine Friendship Link, en gruppe basert i Falkirk i Skottland, som er knyttet til den palestinske landsbyen Jayyous. Denne landsbyen har tapt tilgang til store deler av sitt jordbruksland på grunn av byggingen av muren, og EAs har fulgt med på sjekkpunktene som bønder må krysse for å dyrke sitt land. Solidaritetsgruppene, som blir stadig vanligere, er en viktig dimensjon av den internasjonale bevegelsen som støtter palestinerne.

Et annet eksempel på langsiktig ledsagelse er det italienske initiativet Operation Dove, som har vært tilstede i Sør-Hebronhøydene for å støtte lokalbefolkningen. Dette området, som er en del av Area C, er sterkt utsatt for forsøk på tvangsflytting for å gi plass til israelske bosettinger. Den lokale palestinske livsstilen, som er nært knyttet til husdyrhold, står overfor store utfordringer som følge av dette presset. I 1996 begynte CPT å besøke landsbyene sør for Hebron, som ble mål for bosetternes angrep. Deres hjelp til å gjenoppbygge strukturer som ble ødelagt og deres dokumentasjon av overgrepene var viktige for å sette søkelys på situasjonen.

Med dette som bakteppe, er det viktig å forstå hvordan internasjonal solidaritet kan ha en direkte innvirkning på palestineres mulighet til å opprettholde sin tilstedeværelse på sine tradisjonelle områder. De internasjonale solidaritetsarbeidernes tilstedeværelse, dokumentasjon og medieoppmerksomhet er ofte en av de viktigste faktorene som presser både myndigheter og bosettere til å revurdere sine handlinger. Solidaritetsarbeid er ikke bare et spørsmål om direkte hjelp, men også om å skape et globalt bevissthetsnivå som kan lede til politisk endring.

Hvordan preget intern splittelse og sosiale forhold palestinsk motstand under det britiske mandatet på 1920-tallet?

I løpet av det tidlige 1900-tallet begynte en dynamisk lederstruktur å ta form blant palestinske mellomklasseprofesjonelle, hovedsakelig fra fremtredende familier. Deres innflytelse ble imidlertid svekket av rivaliseringen mellom to sentrale familier, Husayni og Nashashibi, en konflikt som preget palestinsk politikk gjennom hele det britiske mandatet. Denne splittelsen gjennomsyret ikke bare eliten, men hele den palestinske sosiale strukturen, som i stor grad var preget av patron-klientforhold der familier og klaner i distriktene var lojale mot sine beskyttere i byene, som representerte deres interesser overfor myndighetene.

Samfunnet var overveiende ruralt, og i 1921 levde rundt 80 prosent av den opprinnelige befolkningen av jordbruk. Peasanter identifiserte seg først og fremst med familien, klanen og landsbyen, og hadde liten nasjonal tilhørighet. I et samfunn med svake sentrale myndigheter og dårlig kommunikasjon, var det lokale institusjoner som ga trygghet. Som Rosemary Sayigh påpekte, hadde palestinske bønder gjennom tidene løst sine problemer gjennom kollektiv handling på lokalt nivå. Den vertikale ulikheten i form av rikdom og klasse var betydelig, samtidig som det også eksisterte dype horisontale skiller mellom familier, klaner og landsbyer. Feidesystemet forlenget disse konfliktene over generasjoner, noe som vanskeliggjorde en samlet nasjonal motstand.

Palestinsk motstand under mandatperioden var i stor grad preget av forhandling og symbolsk motstand. Eliten fortsatte sin rolle som representanter i delegasjoner til britiske myndigheter og Folkeforbundet, og krevde blant annet opphevelse av Balfour-deklarasjonen, stans i jødisk immigrasjon og opprettelse av selvstyre. Samtidig forekom mange former for symbolsk protest – avisartikler, prekener i moskeer, streiker og boikotter som markerte nasjonale hendelser og uttrykte motstand mot sionistiske prosjekter. Eksempler er konferansen i Haifa i 1920 som forkastet Balfour-erklæringen, og den omfattende boikotten under Balfours besøk i 1925.

Men fra tid til annen eskalerte motstanden til voldelige sammenstøt, ofte utløst av rykter og økt spenning mellom arabere og jøder. Et tydelig eksempel er opptøyene i Jaffa i 1921, som startet som en markering mot britisk politikk, men raskt utviklet seg til voldelige sammenstøt med dødsfall og skader på begge sider. Britene reagerte med økt regulering av jødisk immigrasjon basert på «økonomisk absorpsjonskapasitet», samtidig som de forsøkte å dempe motstanden ved å styrke muslimske institusjoner, blant annet ved å utnevne Haj Amin Husayni til leder av det nyskapte Supreme Muslim Council, som ble en sentral aktør i den nasjonalistiske bevegelsen.

Den palestinske politiske eliten viste gjennomgående en forsiktighet i sin motstand, og unngikk ofte direkte konfrontasjon med britene som kunne true deres egen stilling. Da britene foreslo en lovgivende forsamling i 1922, var det innenfor rammer som ikke utfordret grunnleggende spørsmål som Balfour-erklæringens status. Denne kombinasjonen av sosial fragmentering, fravær av en enhetlig nasjonal ledelse og elitenes forsiktige strategi, førte til at den palestinske motstanden under det britiske mandatet i 1920-årene ikke klarte å utvikle seg til en samlet og kraftfull nasjonal bevegelse.

For å forstå denne perioden er det viktig å se palestinsk motstand ikke bare som en kamp mot sionistisk kolonisering og britisk politikk, men også som en refleksjon av dype sosiale, økonomiske og politiske splittelser innen det palestinske samfunnet. Disse interne motsetningene, sammen med det rurale samfunnets særegenheter og elitenes ambivalens, formet rammene for en motstand som var fragmentert, preget av symbolikk og forsiktighet, og som i perioder brøt ut i voldelige sammenstøt, men uten å utvikle en bærekraftig nasjonal front.

Det er videre avgjørende å forstå hvordan lokal lojalitet, familie- og klanstrukturer, og institusjoner som feud og patron-klientforhold, ikke bare preget sosiale relasjoner, men også politiske muligheter og begrensninger. Disse sosiale realitetene formet den politiske kulturen og motstandens natur, og er nødvendige for å fullt ut kunne forstå hvorfor palestinsk motstand i denne perioden ikke tok form som en samlet nasjonal bevegelse med tydelig lederskap og koordinert mobilisering.

Hvordan kan håp formes i en tilsynelatende fastlåst konflikt?

Et håpefullt scenario for en rettferdig løsning på konflikten i Palestina krever et radikalt skifte i både strategi og virkelighetsforståelse. Det begynner med en dypere politisk forsoning mellom Fatah og Hamas, og etableringen av en enhetsregjering med felles mål: å sette en stopper for okkupasjonen. En slik regjering må vende seg bort fra illusoriske forhandlinger med en israelsk stat som ikke viser noen reell vilje til kompromiss, og i stedet satse på en diplomatisk offensiv rettet mot det internasjonale samfunnet.

For å støtte denne offensive strategien må en bred og organisert folkelig motstandsbevegelse utvikles. Denne bevegelsen må ikke være symbolsk, men en faktisk maktfaktor – en som tvinger internasjonale aktører til å reagere, og som endrer maktforholdene på bakken. De palestinske politiske fraksjonene må derfor samle sine organisatoriske ressurser for å mobilisere befolkningen, både innenfor de okkuperte områdene og i diasporaen. Det må skapes en følelse av kollektivt ansvar og deltakelse i kampen mot okkupasjonen.

Historisk erfaring viser at verdens stormakter først reagerer når en krise er uunngåelig. Dette innebærer at den palestinske motstanden – sammen med transnasjonale solidaritetsnettverk – må utvikle former for motstand som påfører Israel konkrete kostnader. Økonomiske, diplomatiske og sosiale konsekvenser må gjøre det umulig å opprettholde «normal drift». Dette handler ikke bare om symbolsk motstand, men om å destabilisere stillstanden gjennom målrettede tiltak som gjør det umulig å overse den pågående undertrykkelsen.

Et sentralt ledd i denne strategien er globalt samarbeid. Palestinske aktivister må alliere seg med israelske fredsaktivister og internasjonale nettverk for å fremme boikott av varer produsert i bosettingene, og trekke investeringer ut av selskaper som profiterer på okkupasjonen. I denne sammenhengen kan jødiske fredsgrupper i diaspora spille en avgjørende rolle ved å åpne dører og forsterke budskapet i miljøer som ellers ville vært lukket.

Men motstand krever ressurser. Det må derfor gjøres seriøse forsøk på å sikre økonomisk støtte fra ulike kilder. Dette inkluderer midler til opplæring, lønn til organisasjonsarbeidere, kompensasjon for dem som slutter i bosettingsarbeid, og støtte til dem som rammes direkte eller indirekte av motstandens konsekvenser. En slik strukturert innsats gjør det mulig å bygge en vedvarende og effektiv bevegelse, fremfor sporadiske og uorganiserte aksjoner.

Håp i denne sammenhengen er ikke en naiv følelse, men en bevisst

Hvordan den ikke-voldelige motstanden i Palestina former fremtidens kamp

Palestinsk motstand mot den israelske okkupasjonen har gjennom tidene antatt mange former. Blant disse har den ikke-voldelige motstanden blitt en sentral og kraftfull uttrykksform, som bærer et potensial for å omforme konflikten i regionen. Gjennom slike bevegelser har palestinere klart å bringe internasjonal oppmerksomhet til sin kamp for rettferdighet, samtidig som de har utfordret ideen om vold som en legitim metode for å oppnå politiske mål. Denne formen for motstand har utviklet seg gjennom en rekke hendelser og organisasjoner som har spilt en viktig rolle i å forme både det palestinske samfunnet og den internasjonale debatten om konflikten.

Ikke-voldelig motstand i Palestina er imidlertid ikke bare et spørsmål om demonstrasjoner og symboler. I mer uformelle og lokale kontekster har mange palestinere i okkuperte områder organisert seg for å bygge nettverk av motstand som kan beskytte både deres menneskerettigheter og deres kultur. Dette omfatter alt fra å organisere landbrukskommuner som står i mot israelsk landkapring, til å bygge internasjonale allianser som gir beskyttelse og visibilitet. Det er et resultat av en dyp forståelse blant palestinerne om at kampens langvarige natur krever både utholdenhet og kluteness i strategiene.

Motstandens mangfoldighet er også et sentralt tema. For enkelte grupper av palestinske kvinner har motstanden blitt et uttrykk for både deres politiske standpunkt og deres kamp for sosial rettferdighet innenfor det palestinske samfunnet. De har ikke bare stått imot okkupasjonen, men også utfordret patriarkalske strukturer i sine egne samfunn. Dette har ført til en mer kompleks og dynamisk forståelse av hva motstand kan være – en motstand som omfatter både kampen for nasjonal frigjøring og kampen for kvinners rettigheter.

Den internasjonale dimensjonen av den palestinske ikke-voldelige motstanden har også vært betydningsfull. I flere tiår har solidaritetsgrupper fra ulike deler av verden arbeidet sammen med palestinske aktivister for å fremme deres sak på globalt nivå. Gjennom aksjoner som boikottkampanjer, som BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment, Sanctions), har palestinske organisasjoner fått støtte fra et bredt spekter av internasjonale grupper. Denne internasjonale forbindelsen har gjort det mulig for palestinske aktivister å koble sine lokale utfordringer til globale spørsmål om menneskerettigheter og folkerett.

Det er viktig å merke seg at den ikke-voldelige motstanden ikke nødvendigvis alltid har vært effektiv på den korte sikt. Den har ofte blitt møtt med voldelige represalier, og mange palestinere har påpekt at det er en utmattende og farlig strategi. Likevel er dens langsiktige innvirkning på både palestinsk identitet og den internasjonale forståelsen av konflikten betydelig. Ikke-vold har blitt en måte å hevde menneskelig verdighet og rettferdighet, selv under de mest undertrykkende forholdene.

I denne konteksten blir det nødvendig å vurdere hva som er den virkelige styrken i en ikke-voldelig tilnærming. Det er en påminnelse om at motstand kan være et spørsmål om mer enn bare fysiske handlinger – det er en moral, en holdning, og en vei å gå som utfordrer både de som okkuperer og de som er okkupert. Denne perspektivendringen er en kjernekomponent i hvordan framtidens palestinske kamp kan utvikle seg. Ved å fokusere på ikke-vold kan palestinske aktivister ikke bare rette sitt håp mot rettferdighet i et politisk landskap, men også mot en mer fredelig og rettferdig verden for kommende generasjoner.

I denne sammenhengen bør man forstå at selv om den ikke-voldelige motstanden har fått stor internasjonal oppmerksomhet, er det en lang vei å gå før den får den politiske gjennomslagskraften som trengs for å endre maktbalansen i regionen. Å forstå de komplekse, sosiale og historiske sammenhengene som skaper motstand i Palestina, er avgjørende for en fullstendig forståelse av både konflikten og fremtidige muligheter for fred.