Hvordan bryte geas-programmering uten å miste seg selv?

Når vi står overfor våre største frykter, er det vanskelig å forstå hva som er virkelig og hva som er innbilt. Geas-programmering, som styrer våre handlinger, våre tanker, og i mange tilfeller vårt liv, er som et usynlig lenke som binder oss til en skjebne vi ikke nødvendigvis ønsker. Denne lenken kan virke uoverkommelig, og ideen om å bryte den virker umulig. Men hva skjer egentlig når vi står overfor muligheten til å bryte denne programmeringen? Og hva hvis vi ikke kan gjøre det sammen? Hva skjer med oss når én bryter ut, men den andre er fortsatt bundet? Frykten for å miste vår kontinuitet som en enhet, for å miste vårt “vi”, er uutholdelig.

Det som er virkelig skremmende, er ikke bare muligheten for å mislykkes, men frykten for å bryte noe som har vært vår identitet så lenge at vi ikke lenger kan skille oss fra det. Vi er et "vi", ikke to individuelle personer – det er hva som har holdt oss sammen, hva som har beskyttet oss fra verden. Å si "jeg" i stedet for "vi" føles som om det skulle rive oss i stykker, som om det ville føre til vår umiddelbare undergang. Og den umiddelbare frykten for at Mr. Gold ikke vil tro på oss, hvis vi ikke klarer å holde vår enhet intakt, gjør situasjonen enda mer intens. Vår overlevelse er avhengig av at vi ikke viser noen tegn på svakhet.

Det er lett å falle inn i en tilstand av panikk, å begynne å tvile på om det er mulig å være noe annet enn det vi er blitt programmert til å være. Pusten vår blir rask, tankene våre flyr ut av kontroll, og kroppen vår følger etter, som om vi er i ferd med å kollapse. Hver handling, hver tanke, må skje i perfekt enhet. Hvis vi ikke taler i takt, mister vi alt. Og i det øyeblikket vi føler lettelse – når vi har klart å tale sammen, har vi overvunnet en av de største hindringene vi har møtt – vet vi at det ikke nødvendigvis betyr at vi er trygge. For hvem kan vi stole på i en verden der lojalitet er så skjør og lett kan vris på?

Vi er de som overlever. Vi har allerede utlevd to ledere, og med litt flaks vil vi være her lenge etter at Mr. Gold har fått sitt. Det som holder oss gående er mer enn bare programmeringen som binder oss – det er vår overbevisning om at det finnes en annen vei, en flukt som ikke er mulig å forutse, og en verden utenfor der vi kan være frie. Vi er kanskje programmert, men vi har kontroll over hvordan vi spiller spillet. For oss er livet ikke bare en serie av kommandoer og reaksjoner. Vi vet at vår flukt er mulig, og at vi har de riktige verktøyene til å komme dit – enten ved å bruke penger, informasjon eller bare vår egen listighet.

Så lenge vi kan holde vårt ytre skjold intakt, så lenge folk tror på vår psykiske evne, kan vi fortsette å eksistere. Men det er en skjør tilstand. Vi er bevisste på risikoen ved å opprettholde et slikt bilde. Og vi vet at vi snart må finne et nytt nivå av frihet, en ny måte å bevege oss på uten å være fanget i våre gamle bånd. Geas-programmering er som et usynlig nett som kan brytes, men det er usikkert hvordan. Det er både en mulighet og en trussel – et spørsmål om overlevelse, om hvem som er sterk nok til å kaste bort lenkene.

Når vi ser fremover, er det klart at det ikke er lett å bryte geas-programmeringen alene. Det er ikke bare en fysisk handling, men en mental og emosjonell test av hvem vi er som individer, og hvem vi er når vi er sammen. Det er ikke bare frykten for å mislykkes, men også den dypere frykten for å miste oss selv i prosessen. Vi kan ikke tillate oss å bryte, for i det bruddet ligger risikoen for å bli noe vi ikke kan kontrollere. Vi er, på en måte, fanget av vår egen frykt og våre egne håp.

For den som er underlagt et slikt system, er det viktig å forstå at det å bryte ut av et program ikke nødvendigvis betyr frihet, men heller et valg mellom to uoverstigelige realiteter: å leve som en selvstendig enhet, eller å forbli i det trygge, men innskrenkede rommet som har definert oss så lenge. Men å leve i frihet kan også innebære å navigere gjennom farer som vi ikke kan forutse, og som kan kreve nye former for lojalitet, samarbeid og, kanskje viktigst av alt, å gjenoppbygge en ny identitet.

Det er viktig å forstå at geas-programmering ikke bare er et ytre kontrollsystem, men også en intern kamp. En kamp som krever at man balanserer både tillit til seg selv og tillit til de andre rundt en. Når vi ser på de som har overlevd dette systemet, ser vi at det ikke handler om å bryte programmene på egenhånd, men om å gjøre det sammen. Det er bare da vi kan opprettholde vår integritet, og finne vår egen vei ut. Det er derfor nødvendig å forstå at selv om geas-programmering kan brytes, krever det både mot, solidaritet og en villighet til å endre på hva som er kjent.

Hvordan kan vi kaste bort våre kjære? Et innblikk i tilværelsen på et uvanlig tilfluktssted

Vi går ned en rekke skinnende rene ganger. Jeg føler meg utmattet, tung, som om lemmene mine er fylt med vann. De vonde følelsene strømmer over meg og trekker seg tilbake, men tiden mellom dem blir lenger og lenger. Vi går ned en rulletrapp og kommer til en stasjon fylt med mennesker, mange av dem iført samme frivillige uniform som Jackie. Et lite tog trekker opp, og vi klatrer ombord. Tiden går, de kjedelige marmorveggene blinker forbi. Jeg sovner litt. Jackie hadde rett. Følelsene er så sjeldne nå, som små stikk. Det er som den timen på kvelden når bakrusen endelig avtar, og du tror kanskje du kan ta et glass vin.

"Har du noen ønsker, Zoe?" spør Jackie. Vi står foran en vegg med skilt. Hvert skilt har et bilde, en kategori og retninger. Jackie peker. "Hva med å få en erstatning for Benny?"

"Oh, du har kommet deg helt!" sier Jackie fornøyd. "Hva med Patricia Sarrafian Ward 89, da?"

Jeg ser på tavlen. Bestemor. Tante. Mor. Kone. Mann. Onkel. Der. Jeg hadde ikke engang visst at jeg lette etter dem, men når jeg ser dem, vet jeg. Jeg peker. "Jeg er nysgjerrig på å se dem."

"Farsfigurene?" Jackie nikker forståelsesfullt. "Hvor mange år har det gått, Zoe?"

"Sex."

"Å, det er på høy tid! Denne veien."

Vi går inn i de endeløse korridorene igjen, følger hennes bestemte marsj. Vi kommer til en dør merket "Tilgjengelig for adopsjon: Fedre." Jackie trekker ID-en sin gjennom skanneren, og døren åpner seg. En bred korridor strekker seg ut, med dører og vinduer på begge sider.

"Wow," sier jeg. "Det er mange fedre her."

"Det er etter-julestemning," svarer Jackie. "Høytidene er en emosjonell tid; folk kommer til erkjennelser, tar beslutninger, og ønsker å gjøre endringer i livene sine."

Hun inviterer meg mot det første vinduet. "Alle er klassifisert etter det primære forholdet som Tilfluktsstedet identifiserer. Fedre er selvfølgelig mer enn bare fedre; de er leger, eller søppelsjåfører, eller forfattere. De er kortspillere og gartnere, kokker og teppeleggere. Men disse rollene er sekundære til den relasjonelle rollen. En far kan også være en bestefar, eller en ektemann, eller en elsker, og så videre. Men tilfluktsstedet må avgjøre hans primære rolle, hans kjerne."

"Er det ikke også basert på hva som ble avvist?"

"Jo. Fedrene er uønsket av sine barn. Vanligvis har de ikke andre relasjoner som kan opprettholde dem som ønskede. Her er Harry," sier Jackie. "Han har vært hos oss i flere måneder nå. Ikke bekymre deg, han kan ikke se oss," legger hun til. "Glasset er enveis."

Harry ser ikke så bra ut. Han ligger på sengen med hendene foldet på den store magen sin. TV-en er på, men han sover. Jeg ser skitne undertøy under bordet. Kjøleskapet ser ut som en relikvie fra forrige århundre.

"De kommer med sine egne ting, selvfølgelig," sier Jackie forsiktig. "Harry er vanskelig," fortsetter hun. "Men vi jobber med ham i atferdsterapien. Han har kommet langt. Vi vil kreve at adopteren fortsetter med hans kurs."

Jeg begynner allerede å bevege meg videre.

"Vi gir dem midlertidige navn når de kommer inn," forklarer Jackie mens hun går ved min side. "Derfor ser du bare et fornavn. Noen adoptivforeldre gir dem et navn på papirer, men de fleste foretrekker å velge et sammen med sin nye 'adopterte' for å skape en forbindelse. Etternavnet vil selvfølgelig være ditt eget."

Hjertet mitt brister.

"Jeg vet," sier Jackie og stryker meg på kinnet. "Det er veldig trist."

"Jeg vil ha dem alle! Hvordan kan folk bare kaste bort sine fedre?"

"Å, Zoe. Hvem som helst av oss kunne havnet her. Alt du kan gjøre er ditt beste. Vær god, vær hensynsfull, tilpass deg alle nye omstendigheter uten å lage bråk. Men til slutt kan du ikke kontrollere andres tanker og følelser." Hun gir meg en rask klem og smilende sier: "Det er derfor vi har Tilfluktsstedet! Og vi er et No-Kill-sted. Vi avliver bare de som er for syke eller lite sannsynlig å tilpasse seg."

Rommet vi kommer til neste er annerledes. Det er et studierom med eikepaneler, bokhyllene strekker seg elegant opp til taket. Tepper avslører slitasje, og her og der skimtes et treverk. På den ene siden av rommet er det en uordnet seng, delt fra resten av rommet med en silkeskjerm der en ullkåpe henger. I midten av rommet står et stort skrivebord. En gammel mann sitter ved det, rynket i pannen mens han ser på skrivemaskinen sin. Hans tynne, grå hår er omhyggelig kammert. Han er kledd i tweed, en såkalt professorstil, selv om han kun blir tatt på en tur rundt parkeringsplassen én gang om dagen.

Kortet viser:

JOHN
DAD
Hjertet betyr at han har spesielle behov.
JOHN ER EN TENDER-HJERTET TENKER SOM TRENGER MYE OMTANKE PÅ GRUNN AV ET SVAKT HJERTE. HAN JOBBER PÅ EN NY BOK, MEN HAN ELSKER OGSÅ Å LAGE MAT OG HAGE. HAN VENTER PÅ DEN SPESIELLE SOM KAN TA HAM MED HJEM – ER DET DEG?

John ruller papiret litt opp, strekker nakken fremover for å undersøke den siste linjen med tekst. Han har store, myke ører som får ham til å virke forsvarsløs.

Jeg kan ikke bære det. Jeg kan ikke. Jeg fortsetter videre. De neste fedrene klarer jeg knapt å fokusere på. Jackie mumler fakta om hver av dem mens hun leder meg videre, lenger og lenger bort fra mannen ved skrivebordet.

"Zoe?"

Jeg har ikke vært oppmerksom. Nå står vi og ser på en far som er bøyd foran en kjele, en stor skiftenøkkel dinglende fra hans enorme hånd.

"Vi gir dem prosjekter," forklarer Jackie. "Denne kjelen er koblet til vårt eget vannrør. Vi håper han kan fikse det. Det tilhører en ideell organisasjon i sentrum."

Jeg kunne stille ham spørsmål til mitt hjemmeforbedringsprosjekt, men jeg føler ingen gnist.

Jackie vet det. "Vil du se den professoraktige faren igjen?"

"Hvordan kunne de?" spør jeg Jackie. "Hvordan kunne de bare ikke ville ha ham lenger?"

"Å, Zoe. Hvem kan vite? De sa at de skulle flytte og ikke hadde tid til ham lenger. Han er visstnok kresen med medisinene sine; han trenger oppfølging for å sikre at han holder helsen i sjakk. Men hvem vet den sanne grunnen? Det kan være fordi han ble gammel og syk."

Alt han gjorde var å bli gammel, tenker jeg.

Hvordan ta beslutninger under press – En historie om usikkerhet og valg

Det er et stille øyeblikk, men også fylt med en intens spenning. Du strekker forsiktig ut hånden og berører ansiktet, som ligger foran deg. Du er nøye, nesten umerkelig, men det føles som en skjelvende avgjørelse, som om du er på kanten av noe du ikke helt kan kontrollere. Ansiktet du berører er feil, men fortsatt virkelighetsnært. Det virker feil, og allikevel er det så ekte at det nesten er skremmende. Det er akkurat det du trenger. Dette er en handling som skal sjokkere. Noen vil se det, noen vil peke, andre vil få oppmerksomheten og kalle på flere. Det er akkurat det som må skje.

Du kjenner et stikk av usikkerhet, for det er en tid for alt, og hva du gjør nå er langt fra enkelt. Du har ikke hjulpet henne, men kunne hun ha hjulpet deg hvis hun hadde hatt muligheten? Et kort sekund føler du et tap, et glimt av sorg for det som har skjedd. Du stryker ansiktet hennes lett med hånden. Du lukker øynene for et øyeblikk. Et sukk av tvil fyller rommet, men du må handle. Etter å ha dyttet ansiktet forsiktig ned i en boks, gjør du en rask bevegelse og presser boksen ut av vinduet. Du føler deg kald, men ber til en høyere makt.

Du er alene med tankene dine. Tanken om hvordan dette kan ende feil er umulig å unngå, men du ignorerer den. Du har ikke tid til tvil. Du må stole på at det er riktig å handle nå, selv om du vet at det kan være risikabelt. Tankene dine prøver å løpe i alle retninger, og du hører lydene fra loftet – en påminnelse om hvordan du har lært å blokkere ut alt annet. Lesley vil høre ropene dine. Noen vil komme, du er bare nødt til å vente.

Her står du, usikker på hva som skal skje videre. Det er ingen vei tilbake, men alt føles samtidig som et forsøk på å unnslippe det som er i ferd med å skje. Det er en ubeskrivelig følelse av kontroll og mangel på kontroll på samme tid. Når du ser på situasjonen, kan du ikke unngå å kjenne på en lammende følelse av feil, men du er for langt inn i det til å trekke deg tilbake nå. Dette er virkeligheten som er blitt delt, og du er en del av det. Det du har gjort er nå ute av dine hender.

Når du står der, alene i mørket, er det klart at beslutningen ikke ble tatt lett. Tanken om hvordan ting kan gå galt er alltid til stede, men handlingen var kanskje den eneste mulige. Når virkeligheten er på denne måten, hvor grensene mellom rett og galt kan føles uskarpe, er det viktig å forstå hva som skjer når valget er ditt alene. Følelsen av ansvar, angst og nødvendighet kan sammenflettes på en måte som gjør det vanskelig å forstå konsekvensene før det er for sent. Å reflektere over beslutninger i et presset øyeblikk er ikke bare viktig, det kan være avgjørende for å forstå seg selv bedre.

I slike øyeblikk er det lett å glemme at valg ikke bare er et spørsmål om rett eller galt, men at hvert valg kan være farget av frykt, press og en kamp for å overleve. Det er viktig å forstå at konsekvensene av våre valg alltid har en form for langvarig innvirkning. Vi lærer, kanskje for sent, at det vi gjør i øyeblikk av press ikke alltid er det vi ville ha gjort med et klart hode. Det er ofte bare ett steg unna katastrofen, og i mange tilfeller er den største frykten ikke hva som skjer, men hva som skjer etterpå.

Hva er det som gjør at vi overlever, når alt rundt oss er i ruiner?

Jeg husker fortsatt lukten av den sure melken som fylte luften fra søppeldunken jeg hadde støtte meg mot, og den kjølige, tynne, uidentifiserbare væsken som samlet seg rundt fingrene mine, spredt ut på bakken. Jeg satt på gulvet ved en annen mann, som også holdt en sprøyte. Han overlevde ikke. Den siste sannheten kom for ham før han rakk å forstå det. Jeg husker lukten hans også, og hvordan den stive kroppen hans føltes mot håndflatene mine da jeg dyttet ham bort. Uten penger, uten ID. Jeg løp så langt jeg kunne fra liket og fant en travel gate. Jeg ba folk om hjelp, men de behandlet meg som en skitten, beruset fremmed. Så jeg begynte å tro at jeg var akkurat det de sa, som om det var min rolle i livet. Når du blir "gjenfødt", som vi kaller det, prøver du desperat å finne et nytt selvbilde, et nytt identitet, for det er det som bestemmer hvordan du omgås andre. Du tar det du kan få, så raskt som mulig. Drøyer du for lenge, synker du dypere ned, og folk vil utnytte deg.

Jane ler bittert, latteren full av undertrykte tårer. "I det minste endte ikke du opp som prostituert. Det kan ikke være noe verre skjebne."

"Jo, det er verre," sier jeg og åpner sakte skjorten min for å vise henne arrvevet på venstre side. Hun mister fargen. "Shrapnel. Jeg har et annet arr på låret, fra en kule. Slik forklarte sykepleieren på herberget det. Han behandlet meg som skitt også."

"Til slutt forsto jeg hvorfor," sier jeg. "Men jeg kunne ikke tro det. Jeg kunne ikke tro at jeg hadde vært en amerikansk soldat. Men så startet marerittene."

Hun nikker, og plutselig er hun Jane igjen, usikker og sårbar. Jeg vet at hun forstår. Det er øyeblikkene fra fortiden som bobler opp til overflaten, vanligvis når du sover. "I det minste har du drømmene," sier hun, bittert. "Jeg skulle ønske jeg hadde det. Hvis jeg bare visste at det en gang hadde vært mer til livet mitt enn – enn dette."

Jeg ser på henne. "Du får ikke mareritt?"

"Det er ikke alltid så fantastisk som det høres ut," sier jeg, og minner om blod og brann, som kanskje er mer synlig i stemmen min enn jeg ønsker. Hun biter på leppen, og setter seg stille ved siden av meg på sengen. Jeg klemmer hånden hennes. "Det går bra," sier jeg. "Jeg får ikke mareritt lenger. Jeg ble fortalt at sovemedisiner ville stoppe dem. De fleste tar ikke den ruten, for alkohol er billigere, og det hjelper en gjennom dagen så vel som natten."

Veronica er igjen til stede i Janes øyne, og den medfølelsen jeg ikke fortjener, står klart i blikket hennes. Jeg ser raskt bort.

"Men du trenger resept for å få nok dose," sier jeg. "Så jeg fant en forhandler som kunne skaffe dem til meg, og han lot meg jobbe for ham i bytte mot pillene. For et par år siden ble han satt i fengsel for å selge til mindreårige, så jeg tok over."

"Du er heldig," sier Jane, og slitenheten i stemmen hennes får meg til å føle meg liten. "Du har fått til noe med livet ditt. Ellers ville du ..."

"Ha tatt karma på nytt?" Jeg rister på hodet. "Karmajunkiene..."

"...er dømt til å gjenta feilene fra fortiden," sier jeg. "Ja, jeg vet. Det er det som holder meg i gang." Jeg trekker på skuldrene. "Naboen min, Finch, han er også en gjenfødt Pat. Han oppdaget at han er god til å drepe folk, så nå gjør han det for penger. Vi har funnet ut at så lenge vi ikke har tid til å føle oss sorry for oss selv, kommer vi til å klare oss."

Jeg knytter nevene rundt de rufsete sengedynene. "Som jeg sa, du tar det du kan få. Jeg vet hva du går gjennom, jeg vet hvordan det føles å treffe bunnen. Du begynner å tro at du fortjener dette livet, at du må ha hatt ingenting å tape når du tok karma."

"Å Gud," sier hun, og hånden flyr til munnen. "Jeg må ha gjort noe forferdelig i mitt forrige liv, hvis ingen prøvde å finne meg, ikke engang mannen min..."

"Nei," sier jeg, uten å tvile. Ingen hadde prøvd å finne Veronica, fordi takket være Edmund, visste de ikke engang at hun var tapt. "Du hadde alt å tape. Og jeg skal hjelpe deg med å få det tilbake."

"Men hvorfor?" sier hun, og snur det tårefylte ansiktet mot meg. "Hvorfor vil du hjelpe meg? Jeg er bare en hore, en junkie."

Jeg plasserer fingertuppene på haken hennes. "Fordi for et år siden møtte jeg en fantastisk kvinne som nektet å se meg slik andre så meg, slik jeg så meg selv. Jeg skylder henne for det. Hvis jeg kan få deg til å se deg selv annerledes, kan jeg kanskje betale henne tilbake."

Jane tørker bort tårene og stryker meg forsiktig på kinnet med våte fingre. Så trekker hun av jakken – og mer. Denne gangen gir jeg ikke klærne tilbake til henne.